"Jævla bønder"

En kommentar til kommentarene til Aslak Sira Myre sin kronikk i Dagsavisen 13.12: "Jævla bønder".

Gørild Sjursen sier i en kommentar:
"Landbruket er en stedbunden næring, og mye av landbruksproduksjonen foregår nettopp derfor i distriktene. Landbruket er en næring som sysselsetter mange, og som skaper ringvirkninger for annet næringsliv. Hva ville distriktene vært uten norsk landbruk?"

De fleste som kommenterer kronikken til Aslak Sira Myre er, utfra det jeg kan lese, ikke bønder selv. Fraværet av kommentarer til det som skrives om bønder, fra de som selv er bønder, og kjenner bondens virkelighet på kroppen, er påfallende. Om det skulle komme en kommentar, er det gjerne fra en av lederne i Bondelaget eller annen bondeorganisasjon, sjelden fra en helt vanlig bonde som snakker for seg selv og ikke en organisasjon. Forbrukerne snakker for seg selv, hver og en.

Hvor er stemmen til den praktiserende bonden, hva skal til for at han skal ta ordet?

Hvordan har han det nå, på slutten av året, hva tenker han om året som ligger foran ham?
Klarer han å berge gården, holder helsa, vil pengene strekke til?
Lar låven seg redde, vil det lønne seg å reparere eller vil det være lurere å rive, og skal han bygge nytt eller legge ned?
Og vil han få nok penger for gården til å kjøpe seg en leilighet i byen?
Skal han legge ned eller fortsette?

Å være bonde er mer et valg av livsstil enn et yrke. Å ha ansvar for dyr eller planter er en 24/7 jobb. Det kan sammenliknes med å ha ansvar for andre mennesker, slik helsepersonell har det, vel og merke - når de er på jobb. Når de går hjem, er det andre som tar over ansvaret, slik at de kan ha fri, de trenger ikke tenke på pasientene i trygg forvissning om at det er andre på vakt som responderer om noen skulle ha bruk for hjelp. Jeg har selv jobbet som nattevakt, og kjent på det ansvaret. Det var sjelden det var bruk for mine tjenester midt på natta, de fleste pasientene der jeg var sov natta gjennom. Allikevel fikk jeg betalt for å døse i en stol. Bonden har ansvaret for dyra sine døgnet rundt. Som regel går det bra, og de sover natta gjennom. Men om noe skulle skje, er det bonden som må gi respons og eventuelt tilkalle mer hjelp eller ordne opp selv ut fra hva som har skjedd. Han får betalt for den maten han produserer, og lønna blir sammenliknet med en industriarbeiders lønn. Han har i tillegg både maskiner, flere hus, gårdsvei og store områder rundt husa sine som skal vedlikeholdes. Alt dette rundt, er en heldagsjobb i seg selv. Å sammenlikne en bonde med hvilken som helst annen yrkesgruppe er meningsløst. Om det skal foretas en sammenlikning, blir det med en bedrift eller en liten kommune. Han må, i liten målestokk, gjøre alt det kommunen sørger for for andre folk i vanlige yrker. Overføringer av penger fra staten til bonden hjelper til med å sørge for at han kan ta vare på den eiendom han forvalter. Alt land i Norge eies av noen, og holdes i hevd av noen. Om bonden ikke klarer å holde liv i seg, vil det snart bli merkbart ved at landskap gror igjen, veier ikke blir vedlikeholdt, hus blir stående tomme og forfaller, låver blir revet og landsbygda blir utrivelig å ferdes i.
Mange ønsker seg flere bønder på bondens marked, og vil gjerne kjøpe kortreist mat. Som det står i kommentaren til Gørild Sjursen, er bonden en stedbunden mann.
Om han må ut fra gården for å selge varene sine selv, hvem skal passe dyra og resten av gården da? Som regel er det ikke ønkonomi nok i nisjesalg til at han har råd til å betale noen for å stå på marked og selge varer. Da er det ikke markedsøkonomisk forsvarlig å holde på med det. Noen har både tid og råd til det, og har stor glede av å stå på marked med varene sine. De bøndene som liker å holde på i det stille og misliker både selgerrollen og alt den fører med seg, hører vi lite fra. Det kan være svært dyktige bønder, som har et sjeldent godt lag med dyra og plantene. Det er disse som dessverre er utrydningstruet. Du finner dem ikke på Facebook eller Twitter. De er i fjøset eller på jordet og gjør jobben sin, de produserer mat. Dette pågår samtidig med at Aslak Sira Myre sin kronikk blir lest og kommentert av mange av oss andre, som ikke er så glade i verken fjøslukt eller å bli skitten på fingrene.