Vi har hatt tre måneder på å forberede oss på det. Og jeg har ant det lenger - de kommer til å reise - langt.
Hvordan det kjennes ut kvelden før de drar har jeg bare i kveld å kjenne på. Og da kommer tårene med en gang. De er i Sigdal med Leia i kveld. Jeg har ikke sagt farvel til den lille vakre hunden deres. Tenker at hun får det veldig bra sammen med folket og dyra på Slette.
Det kan hende vi ses igjen allerede i april, det er ikke lenge til.
Det er det andre alvoret som jeg kjenner på i kveld. Det at det kan hende de bosetter seg der for godt, at de stifter familie der og slår rot. Det skremmer meg så jeg ikke har ord for det. At vi kan skype og bruke Facebook er en dårlig trøst, men jeg bruker den flittig. "Verden er jo så liten i dag", sier folk, og sier jeg til meg selv.
"Jeg er så glad vi har gitt ham en plattform å ta av fra", sier jeg til meg selv og andre.
Jeg er så stolt av gutten min, og det er så uendelig vondt at han drar fra meg, og jeg unner ham det av hele mitt hjerte. Han er en verdensborger og det kommer ikke noe godt ut av å holde igjen en ekte utferdstrang.Han er klar for å prøve vingene, han skal ut og fly.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar