Flytevestdommen

I dag falt dommen over 90 åringen som nekter å betale 600 kroner i bot for ikke å ha hatt en flytevest liggende i fiskebåten sin. Han må betale boten pluss 1000 kroner i saksomkostninger.
Han sier han føler seg forfulgt og at han har mistet troen på politi og rettsvesen. Det er skummelt. Når en ellers lovlydig borger opplever seg forfulgt og straffet altfor hardt for en bagatell, en lov som en gammel fisker ikke forstår vitsen med, som han sier: om jeg hadde en flytevest liggende løst i båten kunne jeg snublet i den og falt overbord. Om det skulle vært en lov, burde det ha vært et påbud om å ha vesten på, mener han.

Ja, om det skulle vært et påbud. Forbud og påbud er fort gjort å vedta, noe helt annet er hvordan de håndheves. Om et forbud eller påbud skal ha den tiltenkte virkning må det virke logisk og innlysende hvorfor det er vedtatt. Alle forstår at det er lurt å bruke redningsvest i båt og sikkerhetsbelte i bil, og at mange liv kunne vært spart om absolutt alle brukte det. Visjonen er null drepte på grunn av mangel på sikkerhetsbelte og vest. Å ha en nullvisjon høres vel og bra ut, det gode formålet er å spare liv, til glede for den forulykkede og de pårørende og for samfunnet som sparer tid og penger på at andre setter sine liv i fare i livredningsaksjoner.

Hvorfor har 90 åringen mistet troen på politi og rettsvesen? Hvorfor er han ikke glad for at noen bryr seg så mye om ham at de gjør seg bryet med å påse at han tar godt nok vare på seg selv og har flytevest i båten?
Hvorfor sier han ikke tusen takk og betaler de 600 kronene og tenker: jeg er lei meg for at jeg gjorde denne feilen?
Hvorfor sier han ikke: Jeg angrer, og skal aldri gjøre det mer, eller jeg skal sannelig huske vesten neste gang?
Hvorfor sier han ikke ydmykt unnskyld, men blir rasende sint i stedet?
Hvorfor er han ikke lei seg for alt det bryderi han har forårsaket for storsamfunnet, for all jobben han har generert for allerede overarbeidede embetsmenn?

Han er sint. Han er skuffet. Han har mistet troen på politi og rettsvesen. Hvorfor?

Jeg tror det handler om integritet.
Jeg tror det handler om at han opplever seg umyndiggjort.
Jeg tror det handler om at han blir behandlet av noen som viser mangel på respekt for hans egen dømmekraft.
Nå har jeg sagt det samme om igjen ved bruk av ulike ord - det handler om å ikke bli vist tillit til å ville sitt eget beste - jeg kunne fortsatt å vri på dette lenge.....men det er livsviktig, og politi og rettsvesen bør lytte når den modige 90 åringen snakker!
Dette er viktige tegn i tida, hør, hør!

Hvor er samfunnet vårt på vei?

Jeg mener det må være rom for å bruke skjønn, selv om det også så klart skal være likhet for loven! Hva med den tjenestemannen/kvinnen som "tok" 90 åringen på "fersken"? Måtte han/hun ta det videre? Var det ikke mulig å overse denne handlingen utfra kontekst? Jeg bare spør?

Og forventer vel egentlig ikke et svar, for det finnes ingen fasit. Loven sier det, og da er det likt for alle. Det er svaret jeg har fått når jeg har diskutert saken på sosiale medier. Dessuten: hvor kostbart ville det ikke blitt om han hadde falt overbord og det måtte settes igang søk etter liket, det burde han ha tenkt på. Dessuten: hvordan skulle det gått om polititet skulle vise skjønn, da er vi ikke langt unna korrupsjonen, osv, osv.
Vårt system er bygget på Kants pliktetikk, og hans kategoriske imperativ: "Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov." (Wikipedia)
I de fleste tilfeller er dette fornuftig, men ikke alltid!
Det er stor forskjell på å barbere seg og å kutte av seg haka, som Kåre Willoch sa.

   
Jeg har selv vært så prektig og lovlydig at jeg aldri kastet en ispinne eller tyggis på bakken. Aldri tok sjansen på å bryte en eneste lov, verken ytre eller indre, og min indre lov var den strengeste og holdt meg godt innenfor de ytre. For å bli mer menneskelig og "likanes" øvde jeg meg i en periode å gjøre ting som å kaste litt søppel på bakken, slik at jeg visste andre måtte plukke det opp etter meg, jeg kjørte litt for fort når ingen så meg og andre småting. Hver minste ting gav meg kvaler, og jeg er fortsatt svært lovlydig, for det passer min psyke best. Allikevel, noe har skjedd, dette kunne jeg ikke skrevet for 15 år siden, da hadde jeg vært enig med alle som synes 90 åringen er en "gammal dust" som lager storm i et vannglass, og at han bare skulle betalt boten og holdt kjeft.

Til slutt: Det er lite som skremmer meg mer enn mennesker og samfunn uten evne eller vilje til å vise skjønn. Det samfunnet liker jeg ikke tanken på å bo i. Det ville ikke vært morsomt å møte meg selv som lovens vokter slik jeg ville skjøttet en slik jobben for 15 år siden, den gang alt var svart hvitt og jeg var ute av stand til å skimte nyansene.