Å være selvforsynt med mat - paranoia eller fornuft?

«Det er så mye jordbruk her i landet, nå er det på tide å ta hensyn til menneskene også. Vi trenger veier, industri og boliger, andre kan dyrke mat for oljepengene våre.»

«Kun 3% av arealet i Norge er dyrkbar mark, og bare 1% er matjord, vi må verne det som er, selvforsyningsgraden må øke!»

Dette er to av perspektivene jeg har hørt i det siste om forholdet mellom mennesker og matjord og dyrkbar mark i Norge. 

Om jeg betrakter virkeligheten utfra det første perspektivet, handler jeg på kort sikt. Jeg vil bygge mitt hus, min fabrikk eller min vei der det er mest lettvint og minst kostbart for meg. Det er der bønder i hundrevis av år har ryddet landet for meg, slik at jeg kan ta det i bruk og legge asfalt og betong på den ferdig byggeklare tomta som jeg ser, når jeg ser et jorde.

Om jeg ser virkeligheten utfra det andre perspektivet, ser jeg et jorde, og tenker hvor mye gras, korn eller grønnsaker jeg kan produsere på det. Jeg er ydmyk og takknemlig for den jobben de som har vært her før meg har lagt ned i å rydde jorda, slik at jeg kan fortsette å produsere mat som kan mette mange. At jeg kan dyrke mat gjør meg trygg på å kunne spise meg mett og sørge for at andre rundt meg kan det samme. 

At et land er selvforsynt med mat, er en viktig del av landets forsvar. Regjeringen mener gode relasjoner til våre handelspartnere er like viktig. 

De som styrer landet må ha stor tillit til sine evner til å skape gode relasjoner til handelspartnere, slik at vi som nasjon kan kjøpe/importere det vi trenger, og betale med den valutaen vi kan tilby til enhver tid.

Om de ikke klarer det, om vi som nasjon slutter å oppføre oss på en slik måte at noen vil selge til oss, eller at valutaen vår ikke er så interessant lenger, eller at de ikke vil kjøpe det vi har å selge til dem, ligger vi dårlig an, om vi kun sitter igjen med oljen vår.

Den smaker ikke godt, selv om jeg har hørt at dieseldyr er proteinrike.

Av grunner nevnt over, er det kortsiktig tenkt å bygge ned matjord slik at muligheten for å være selvforsynte med mat blir dårligere. 

Vi gjør oss som nasjon altså avhengige av at andre skal produsere mat for oss, og ønske å selge til oss. 

En grunn til at det er så stor bebyggelse rundt de beste matjordene, er at det er der næringsgrunnlaget er best. Det blir ikke næringsgrunnlag igjen om alt legges under asfalt. 

Kommer det hungersnød eller andre naturkatastrofer i de landene vi gjør oss avhengige av som matleverandører, vi de ikke ha noe å selge til oss den dagen da katastrofen rammer. Og det er ingen grunn til å tro at slike katastrofer ikke vil ramme Europa. Fra 3-6 desember foregår en øvelse for å møte 500 års flommen på Østlandet. Med den vindstyrken vi opplevde natt til søandag 1 desember, tror jeg det kan bli i overkant spennende å være med på.

Det er korttenkt å legge asfalt og betong på matjord som det tar 1000 år å opparbeide. Det er mye plass i dette landet som det går an å rydde til tomter.Det begynner også å bli knapphet på rent vann i verden, som man må ha for å dyrke mat. Slik jeg ser det, plikter vi moralsk sett også å produsere mat her i landet som vi har god tilgang på rent vann.

James Lovelock, forfatteren av boka "Gaia" sa en gang noe som gjorde inntrykk på meg. Han mente at den globale oppvarmingen ville føre til at beltet rundt ekvator ville bre seg, og bli så varmt at det ikke ville gå an verken å bo der eller å dyrke mat der. Klimaflyktningestrømmen ville gå nordover og sørover, mente Lovelock. Det vil si at Storbritannia og Skandinavia vil være klare mål for klimaflyktninger i framtida, for der vil det fortsatt gå an å dyrke mat og klimaet vil være levelig. Hvordan kan vi med slike framtidsscenarier, som ikke lenger er dommedagsprofetier kun noen få ser, fortsette dansen rundt gullkalven og fortsette nedbygging av livsgrunnlaget vårt, matjorda?