Oktober 2006 og Januar 2014

Bråvåkner ved tretida på morgenen, en telefon ringer, og ringer, den er ikke min, den ligger på det andre nattbordet, og senga ved siden av meg er tom. Is i årene, det skjer igjen. Telefonen som ringer er mannen min sin, og jeg ser på displayet at det er han som ringer fra sin andre telefon, og jeg forstår at noe har skjedd, og jeg blir satt 8 år tilbake i tid.

Oktober 2006: Det er et par dager igjen til den første kulturnatta på Renskaug. Ingenting er ferdig, vi må ha doer og vann, strøm og lamper. Elektrikere, rørlegger og snekkere jobber for fullt, ledet av byggelederen, som er mannen min. Det skal være teaterforestilling, "Øyeblikkets teater" og Blueskonsert, og vi har grunn til å regne med at det kommer en del folk. "Kulturnatt" er et arrangement hvor vi samarbeider med Lier Kommune, kulturavdelingen, og flere andre gårder, og har vært godt annonsert.
Utelys må monteres, og mannen min tar kvelder og netter til hjelp for å få alt ferdig til Kulturnatta. Klokka er tolv på natta og jeg har nettopp sovnet. En forsiktig rusking i meg og en stemme, "jeg tror du må kjøre meg til sykehuset" vekker meg, og et ansikt med blodet rennende nedover viser seg da jeg slår øynene opp. Jeg blir helt kald og klar, og står opp, situasjonen tillater ikke spørsmål, kun handling. Mannen holder sin venstre arm med sin høyre hånd, og jeg ser at den er feil, løs og slapp, og at det er viktig å komme fort til sykehus. Jeg går opp til eldste sønn, ber han ta seg av de to andre når det blir morgen, og kjører til sykehuset. Alt går sin gang der, og jeg reiser hjem.
Dagen etter har jeg ansvaret for alt som skjer, og har heldigvis flinke folk der som vet hva de skal gjøre. Jeg går som i en uvirkelig boble, og kan kun handle, ikke tenke, ikke føle, for da hadde jeg ikke klart å stå på beina. Mannen min hadde falt 5 meter rett i betonggulvet fra stigen han brukte for å koble utelys. Han klarte å lande på armen sin, som knuste. Det ene beinet brakk og et dypt kutt i panna var det som skapte alt blodet. Han klarte å komme seg hjem og fikk tak i meg, ellers kunne han ha ligget der til neste dag, for jeg sov.

Januar 2014, mandag kveld. Det snør, og det må brøytes, og det skal kjøres opp skiløype til gjestene som kommer dagen etter. Et deksel har falt av traktoren og satt seg fast i snøfreseren, slik at han må bruke vinkelsliper for å få dekselet løst fra freseren. Det glipper, og vinkelsliperen rekker å få fatt i den høyre hånda før han får trekt den til seg. Det blir et dypt kutt, og det blør, mye. Han går inn i vertsgården og to gjester som er der hører at han banner. De går for å se hva som har skjedd, og forstår at det haster med å komme til sykehus. De spør om de skal si fra til meg, men han ønsker ikke det, hadde tenkt å kjøre til sykehuset selv, men må holde hånda med den andre hånda, og da går det ikke an å kjøre bil. De kjører ham til sykehuset, og han blir lagt inn. De kommer tilbake, går innom meg, jeg pakker bag med alt han trenger av klær og toalettartikler, og de kjører ned med det. Jeg er helt kald, rasjonell og handlekraftig, og er glad jeg har sluppet å se såret og blodet. 40 gjester kommer neste morgen, jeg ringer og får naboen til å brøyte, han er snill og kommer med en gang, vi venter en buss, og det snør. Jeg tenker jeg må få fatt i en på bussen, og finner ut av det. Forklarer situasjonen til hun på bussen, og ber dem ikke kjøre over dalen til oss, men gå den siste biten. Jeg forklarer også at det ikke er noen bonde med traktor som kan hente bagasjen slik det har vært snakk om, og at det heller ikke ble noen skiløype. De tar alt med ro og de kommer seg inn i varmen og seminaret går som planlagt. Alt annet var i orden, og gjestene ble tatt godt vare på og gav gode tilbakemeldinger. Jeg skriver dette for å få orden på tanker og følelser, og kjenner at det hjelper å skrive det ned.
Det er en retraumatisering jeg kjenner på, jeg er så veldig avhengig av praktisk hjelp på gården, både til brøyting, flising og mating av dyr. Min første tanke var at nå må vi selge og flytte, dette orker jeg ikke. Nå, en uke etter, ser jeg at vi klarer dette også, det tar bare litt tid å venne seg til en helt ny situasjon. Såret ser ut til å gro fint, gipsen skal sitte på i 5 uker, og så er det bare å håpe at hånda blir brukbar igjen. Det er en øvelse i delegering av arbeid, og det å be om hjelp, for oss begge. Vi innser at vi bare er mennesker, og at vi som alle andre er avhengig av hjelp og støtte fra omgivelsene når det røyner på.