Bidrag til "Tegn i tiden", Morgenbladet og Samtidens skrivekonkurranse

Jeg sendte inn et bidrag til Morgenbladet og Samtidens skrivekonkurranse "Diagnose - Samtiden" 16.10.14. Så langt kom teksten:

Kjære skribent i "Tegn i Tiden",

Nå har juryen landet på vinnerbidragene i konkurransen "Tegn i tiden". Til sammen var det over 250 deltagere, og denne gledelig store pågangen gjør det ikke mulig for oss å svare alle personlig. Juryen har derfor laget tre kategorier med svar. Kategoriene gjelder 1) tekstene som trykkes, 2) tekster som kom til finalerunden og 3) tekster som i denne runden ikke ble vurdert som aktuelle. 

Din tekst kom i kategori 2, og får juryens kommentar:

Juryen har bitt seg merke i din tekst og mener den har store kvaliteter. Den passerte ikke nåløyet for å komme på trykk (kun 14 tekster trykkes), men teksten kom til de siste finalerundene, fordi en eller flere av jurymedlemmene hadde satt en stemme på den. 

Takk for bidraget og vennlig hilsen juryen ved

Anna B. Jensen, Kari Spjeldnæs, Gunnar C. Aakvaag, Lena Lindgren og Marit K. Slotnæs.

 

Om tillit til staten 

Mørke skyer over Europa. Skinhead med hår på toppen som serverer kaffe. Ligner på en indianer i krigshumør.

Noen forbereder seg på kamp. Eller er det en indre konflikt i meg selv som har nådd bristepunktet og skal løses, og derfor jeg legger merke til en hårsveis og tolker det som et krigssymbol?

Angiveri

Staten har laget en nettportal som del av et system hvor det er legitimt og ønskelig at folk angir mennesker med ekstreme meninger. Da tillater jeg meg å spørre:

Hvor går grensen mellom hva det er lov til å mene og si og det som skal rapporteres?

Hva skjer med de som blir etterforsket?

Hva skjedde med løftet Jens Stoltenberg og flere gav etter 22/7 om enda mer åpenhet og demokrati?

Om staten nå lar seg styre av frykt, får terroristen det som han vil. Jeg blir redd når det systemet jeg har stolt på, og sett som det beste og tryggeste i verden, nå ser ut til å åpne opp for et kontroll- og angiver regime. Det var ikke denne typen åpenhet jeg trodde Statsminister Jens Stoltenberg snakket om i tida etter 22/7. I ei tid hvor det knaker i sammenføyningene i det finansielle Europa og uroen blant folk øker, er det lett å trekke paralleller til tida før 2 verdenskrig hvor Hitler kom til makta og opprettet sitt skrekkregime basert på en angiver kultur. Om statens tillit til folk svekkes vil også folks tillit til staten svekkes, og en negativ spiral settes isgang, og den har vi sett enden på før.

Er Norges befolkning søvnige i dag som de var det i 1933 da hakekorset for første gang ble heist som flagg ved den tyske ambassade på daværende kronprinsesse Marthas fødselsdag? Da var det nemlig ingen som protesterte, i motsetning til da hakekorset ble heist i de store byene nedover i Europa under store protester. Jeg hørte Tor Bomann Larsen holde ett foredrag fra den boka si” Æresordet”. Det foredraget gav en mer nyansert forklaring på omstendighetene i Norge og Europa før og rundt starten av 2 verdenskrig, hvor vanskelig og forvirrende situasjonen var den gang, hvor lett det var å trå feil. Jeg leste boka” Alle dør alene” av Hans Fallada om det å være motstandsmenneske i Tyskland under samme krig og hvor angiver samfunnet beskrives levende og konkret i all sin gru.

Det var i desember 2011 jeg så innslaget om den nye nettportalen på Dagsrevyen i NRK og leste om det i Aftenposten. Sakte gikk det opp for meg hva dette faktisk innebærer. Hvem har rett til å be meg om å angi folk som har mer eller mindre ekstreme meninger? Hvordan skal jeg som lekperson avgjøre om folks meninger er friske eller syke?

Innføringen av denne nettportalen har myndighetene brukt lang tid på å utrede, og de har også en strategi for hvordan de skal selge inn budskapet på en tilforlatelig måte til folk flest. All den kjærligheten som ble vist etter 22/7 blir fort til hat når myndighetene går foran med et slikt eksempel.

Forstår myndighetene hva de er i ferd med å gjøre?

Eller er det bare jeg som er paranoid?

I det siste har jeg forstått at å komme med såkalte” konspirasjonsteorier” og” ideologisk bisarre vrangforestillinger” kan være farlig og at den som gjør det står i fare for å bli betegnet som utilregnelig og puttet bort som en det ikke er verd å lytte til.

Så får noen i tilfelle komme å ta meg, jeg ønsker å prøve disse tankene og se om de holder mål som friske eller om sensuren slår inn.

I sin nyttårstale i 2012 oppfordret Jens Stoltenberg folk igjen til å være” digitale sladrekjerringer”, er dette en oppfatning som deles av «folk flest»?

Hvem er «folk flest» i Norge i 2014?

Hvordan ser en syk og farlig ytring ut i Norge i 2014? Og hva er konsekvensene av å ytre den?