torsdag 8. januar 2015

Humor til besvær - tanker om satire, ironi og sarkasme

Satire, ironi, sarkasme

Hva skiller disse begrepene? Hvorfor setter vi i den vestlige verden verdien av disse uttrykksformene så høyt at vi heller dør enn å slutte å bruke dem?

Fra Wikipedia:
Satire er vittig spott, det vil si en forteller- eller kunstform som kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk, fenomener og tanker i samtida på en humoristisk og poengtert måte. Satiren bruker gjerne ironi, grove overdrivelser og karikaturer for å latterliggjøre og synliggjøre svakheter ved systemene eller gjøre narr av menneskenes laster og skrøpeligheter. Satire kan være rent underholdende eller brukes som politisk kampmiddel og omfatter alt fra spydige kommentrer og vitse til refsende pamfletter og store diktverk. En god satire kan derfor ha en viktig frigjørende funksjon i samfunnets regulering av makt.

Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier en ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Ironi kan uttrykkes både i skrift og i tale, og kan oppleves som en uskyldig spøk, men også som spottende hån.

Sarkasme er håning av, gjøn av eller latterliggjøring av en person, situasjon eller ting. Det brukes ofte på en humoristisk eller ironisk måte og uttrykkes gjennom stemmens intonasjoner så som å overvektlegge det aktuelle utsagn eller enkelte ord og framføres ofte med et nedlatende kroppsspråk.

Egne refleksjoner
Under psykologistudiene i 2002 lærte jeg at barn ikke forsto ironi før ved 12-14 års alder. Nå leste jeg nettopp at nyere forskning viser at barn generelt forstår ironi fra 10 års alder, og helt ned i 4 års alder om det kommer fra foreldrene eller andre som barna har full tillit til.

Barn som opplever glade ansikter ler mye, og latter er en viktig ingrediens i det sosiale livet, barn ler mye seg imellom.

Hva med barn som ikke opplever glade ansikter og latter i de viktige åra?

Hva er sannsynligheten for at de vil forstå avansert humor som ironi ved 10 års alder?

Jeg tenker på de guttene som radikaliseres og blir terrorister, de som ikke tåler eller forstår disse humorformene, og blir sinte istedenfor å le. Noen går så langt at de dreper de som utøver kunsten, denne gangen var det satiretegnere i avisa Charlie Hebdo i Paris som ble ofre.

På Dagsrevyen i dag, 08.01.15 snakket en representant fra et muslimsk miljø i Norge om hvordan vanlige muslimer opplever at profeten blir framstilt satirisk. Han tok avstand fra angrepet på Charlie Hebdo i Paris med hele sitt hjerte. Han uttrykte at han ønsket en mer moden og verdig omtale av profeten i framtida.

Går det an å skrive/tegne/framføre "moden og verdig" satire?

Må vi fjerne, eller kan vi som samfunn forvente at vi skal fortsette å bruke, "de skarpeste humorknivene i skuffen" i framtida, i form av skarp og presis satire som mange av oss elsker å høre, lese og se?

En bekjent som bor utenlands sa etter angrepet: "Dere tror visst dere kan gjøre akkurat som dere vil der hjemme, det kan dere kanskje ikke regne med lenger, dere kan ikke gjøre helt som dere vil uten å tråkke på andre, og det får konsekvenser."

Må samfunnet bli "rundere" i kantene, og frastå fra de skarpeste og mest presise og krenkende satiriske angrepene, spesielt når det gjelder religion? Skal det at noen ikke forstår, eller vil forstå, humorformen kneble satirikerne?









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar