Det var en gang en dame, hun var leder i en kvinneforening. De møttes en gang i måneden for å utveksle tanker og meninger, og litt sladder som seg hør og bør i slike sammenhenger....Dette var allikevel ingen syklubb, de var politisk engasjerte damer og likte også sang og musikk. Alle sang, og vertinnen satte seg ved pianoet, og spilte til. Pianoet hadde sin selvfølgelige plass i stua og skapte den rette stemning for damenes møter. De sang både ved møtestart, noen sanger midt i og en til avslutning. Obligatorisk på alle møtene var Kongesangen:
Kongesangen / Gud sign vår konge god
Gud sign vår konge god!Sign han med kraft og mot,
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!
Høyt sverger Norges mann,
hver i sitt kall, sin stand,
troskap sin drott.
Troskap i liv og død,
tapper i krig og nød,
alltid vårt Norge lød
Gud og sin drott.
Tekst: Gustav Jensen (Første norske versjon ble skrevet av Henrik Wergeland)
Melodi: Jean-Baptiste Lully
Det møtet som historien handler om ble holdt under andre verdenskrig i Norge. Damene var opptatt av hva som skjedde i verden og hvordan krigen preget deres hverdag. En ting var de enige om, at de savnet kongefamilien men at de var glad for at de var i trygghet mens krigen pågikk. Det vil si, nesten alle var enige i det. Noen ganger kan kvinne vær kvinne verst, og i denne foreningen var det en ulmende konflikt mellom to av kvinnene. Det handlet nok om sjalusi, hvorfor skulle alle møtene holdes hos denne ene, hvorfor kunne ikke alle komme hjem til den andre også, så hun fikk vist fram hjemmet hun var så stolt av?
Den sjalu kvinnen hadde en slektning som hadde en framstående stilling i bygda. Landet var okkupert, og ble styrt av okkupantene godt hjulpet av medlemmer av partiet Nasjonal Samling som samarbeidet med okkupasjonsmakta. Det var ulike årsaker til at de valgte å samarbeide, men en årsak var at de synes de måtte hjelpe til å holde hjula igang, og at det best skjedde ved å spille på lag med makthaverne, så enkelt som det. Det var praktisk, og de trodde at det ville tjene folk flest at de var diplomatiske og fulgte de retningslinjer som okkupantene gav. Det var jo så enkelt å følge noen regler, og hvorfor provosere og ved det sette liv og helse i fare?
To ting var absolutt forbudt, det var å synge Kongesangen og det var å bruke norsk flagg.
(En annen historie kan handle om han som lagde 17.maitog for naboungene og lot dem gå med flagg og synge Ja vi elsker av full hals, men den kan jeg ta en annen gang.)
Tilbake til Kongesangen. Den var altså forbudt, en dame var sjalu og hadde innflytelsesrik slektning, og den ble sunget av kvinnene på møtet. Den sjalu damen synes hun måtte rapportere det hun hadde hørt og vært med på, og på den måten kunne hun kanskje få satt denne stolte og sta damen som oppfordret til ulovligheter på plass....det ville vært deilig.....Hun så gjorde, den innflytelsesrike slektningen synes han burde holde seg for god til kvinnfolksladder, men allikevel, det var kanskje riktig å gå videre med det, han hadde jo rapporteringsplikt oppover i systemet, og ville jo gjerne få en fjær i hatten, ville nødig komme i unåde, det visste han at fikk konsekvenser, og tenk om det ble oppdaget at han visste noe og ikke fortalte?
Han rapporterte det som hadde skjedd i ukesrapporten sin, og responsen lot ikke vente på seg. Damen ble kalt inn til avhør, tilsto og ble arrestert og sendt på arbeidsleir nord i landet. Bort fra familie og barn og kvinnegruppemøter. Hun ble værende i fangenskap med hardt fysisk arbeid i flere måneder og lærte nok at hun ikke skulle oppfordre til slikt i framtida......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar