Krenkede barn blir syke voksne

Litteraturhuset 28.10.2015

Krenkede barn blir syke voksne

Hva skal til for å forebygge sykdom?

Anna Louise Kirkengen

Vond og vanskelig barndomserfaring gir giftig stress – jo tidligere erfaring, jo større forgiftning.

En måte å forebygge uhelse i voksenbefolkningen er å hindre spredning av giftig stress i barndommen.

Når overgrep skjer og ingen ser, forstår eller griper inn, går det ikke kun utover den psykiske helsen, men også den fysiske.

Det er viktig med hjelp på riktig måte til rett tid. Krenkelse fører til sykdom når man er uten de buffere som danner en motvekt. 

Krenkelse og overgrep mot barn er preget av tabu, fortielse, vantro og likegyldighet.

Medisinens menneske- og kroppssyn er biologisk, instrumentelt og dualistisk, man skiller skarpt mellom kropp og sjel. Dette er tankegods fra 1700-tallet.

Skolemedisinen døyver uro med medisiner, kroppen angår ikke psykiaterene. Et slikt syn på mennesket skaper misforhold mellom det som nærer, og det som tærer.

Belastende og smertefull erfaring over tid, det vil si, overlast over tid, preger helsen i voksenlivet – det kan også dreie seg om unnlatelser av handlinger, som innebærer omsorg, vern og beskyttelse – belastende unnlatelser.

Mange som har opplevd overlast og store belastninger i barndommen, tier, helt til det ikke er noen hensyn å ta lenger – da kan det hende de åpner seg og forteller om det de har opplevd. 

Lojaliteten til mor og far er nærmest grenseløs for mange, og det er forbundet med tabu å utlevere egne foreldre som overgripere eller som foreldre med omsorgsvikt.

Barn kan oppleve å bli misbrukt, og så, når de forteller om det senere, kan de oppleve å bli trakassert uten beskyttelse av andre som ikke ville se.

Nedsettende kommentarer kan føre til skam over egen kropp, manglende vilje og impulskontroll.

Å leve i en giftig atmosfære i barndommen fører til at barn tidlig begynner å gå på tå og hev, de er hele tida på vakt, de passer seg for å utløse et sinne eller en sorg, og de handlinger og smerte det medfører for barnet.

Om hjemmet ikke kan være verken et hvilested eller et skjulested – hvor skal et barn finne ro og trygghet da?

Et slikt hjem er preget av lydighet, vold, trusler, bindinger, forpliktelser, takknemlighetsgjeld, forakt, kontroll og respektløshet.

Til sammen blir dette en TINGLIGGJØRING av mennesket – barnet blir et objekt for andres behov.

Invadering er krenkelse av integritet. Da internaliserer barnet de andres negative kommentarer og holdninger til seg, og skammer seg for å være den hun er i andres og egne øyne.

Alt vi opplever varer ved – erfaringenes vedvarenhet skaker oss vedvarende, og tar bort den grunnleggende følelsen av trygghet vi trenger for vår psykiske og fysiske sunnhet.

Om vi kobler kroppen fra hodet begynner en skjevutvikling. Vi må kanskje gjøre noe hele tiden – holde et høyt tempo for å holde følelsene unna. Mestring og kontroll blir da livsviktig og vi gjør det som trengs for å oppnå det.

Når vi bærer på marerittene våre alene, kan traumet sette seg fast i kropp og sjel. Hemmeligheten koster etter hvert alle kreftene. Det går utover nervesystemet, hormonsystemet og immunsystemet.

Å være i kronisk alarmberedskap hemmer kroppens livskraft.

Kronisk stress og overlast fører til konstant overproduksjon av stresshormonet kortisol – kroppen er i akutt beredskap.

Å leve med konstant forhøyet kortisol fører til infeksjoner, slag, fedme, betennelser, hjerte-kar sykdommer og diabetes 2. Fordi kalsium utløses av denne tilstanden, kan det også føre til benskjørhet.

Overproduksjon av hormoner kan føre til kroniske betennelsessykdommer og autoimmune sykdommer, og i verste fall kan vedvarende overlast føre til et fullstendig sammenbrudd.

Det er en kroppsliggjort erfaring av overlast over tid.

Forståelse av mekanismene er livsviktig for å finne de rette behandlingsmetoder.

Giftig stress kommer når hånda som slår er hånda som trøster.

En ny habitus, eller et nytt mønster må innarbeides, den syke må tilvennes en atferd som fører til unngåelse av det som skaper det giftige stresset.

Kanskje må vi alle bli bedre på å spørre hverandre hvordan vi har det, og grave litt når vi ser det er noe som ikke blir fortalt. Prestasjonskultur og konkurransesamfunn fremmer stress, både positivt og negativt.

Offentligheten opererer fortsatt med tankegods fra 1700-tallet, og det er godt sosialisert inn i tankegangen vår.

Det forskes på flergenerasjonelle traumer, epigenetikk. Langtidsvirkningene av traumer kan krysse generasjoner. Plager jeg har i dag, kan ha sin rot i noe mine besteforeldre opplevde. Men det betyr ikke at vi er prisgitt våre forfedres liv og handlinger på godt og vondt. Genene ligger der som en disposisjon, og det skal spesielle omstendigheter til for at de skal slå seg på. Miljøet vi lever i kan bidra til å åpne eller blokkere gener som ligger i dvale. Anlegg for sykdom kan altså aktiveres eller blokkeres. Det samme kan andre anlegg, for kunst, språk eller andre gaver vi kanskje ikke vet om. Begavede mennesker er kanskje de som har fått åpnet sine muligheter fordi miljøet rundt har stimulert til det. Mens syke mennesker kanskje har fått tilleggsbelastninger i dette livet som har ført til at gamle sykdomsgener har blitt aktivert i tillegg. Det er ikke bare gener som arves, vi har også en sosial arv med oss. Det er den vi kan jobbe med å endre som voksne og kanskje hindre sykdomsgener i å skru seg på.

En studie viste at stress under svangerskapet gav syke 10 åringer. Det viser seg at hormon- og nervesystemet går igjennom til barnet. Stressede mødre har en immunologisk beredskap – som altså kan overføres til barnet før det er født.

Respekt ligger i den sosiale praksis. Fengslene er fulle av krenkede barn som har blitt til kriminelle voksne. Når vi forsømmer å ta vare på barna kommer seinvirkningene og regninga seinere. 

Strukturer som ikke verdsetter barn er fortsatt virksomme rundt om i verden. 

Å bagatellisere krenkelser kan føre til reaktivering av traumer. Det er logikk i historiene som fortelles i psykoser eller ellers i psykiatrien eller på psykologens kontor. Ved å forstå riktig, kan man behandle riktig.