Geir Lippestad advarer i en artikkel skrevet av Andreas
Bakke Foss 08.09.2012 i Aftenposten mot
gjentakelsesfaren om ikke det norske og det europeiske samfunnet går inn for å
undersøke og ta tak i de underliggende årsakene til at ekstremisme oppstår. Han
mener at det å sette ord på problemene er viktig, samt at politikerne samles
for å diskutere hva man kan gjøre for å bedre situasjonen.
I et debattinnlegg samme dag, trekker Øystein Steiro Sr
linjer tilbake til 2 verdenskrig. Han vektlegger forsvarspolitikken i
mellomkrigstiden som gjorde at vi den gang var et enkelt land å okkupere.
Historien gjentok seg den 22 juli, hvor manglende sikkerhetstiltak gjorde det
mulig for terroristen ABB å gjøre det han gjorde.
I Riksarkivet finnes 1200 hyllemeter med rettsdokumenter
fra 2 verdenskrig. 90000 saker og 50000
dommer er arkivert der, fortsatt lesbare for ettertiden. Jeg fikk tilgang til rettsdokumentene til et
familiemedlem som ble dømt for landssvik. Siden jeg fikk vite om dennes medlemskap
i NS, har jeg vært opptatt av hvorfor dette valget ble tatt. I min søken har
jeg forstått at de som valgte NS nødvendigvis verken var terrorister eller
høyreekstremister. Det var for det meste vanlige personer med
samfunnsengasjement og vilje til å bidra for fellesskapet ut fra datidens
informasjon. Flere fryktet kommunismen, og var derfor bekymret for den
manglende orden i forsvaret på den tida. Var følelsene deres annerledes enn
følelsene mange har i dag etter den manglende kriseberedskapen som ble synlig
etter 22 juli? Siden jeg fikk vite dette om mitt familiemedlem, har jeg brukt
mye tid på å lese om og snakke med folk som har levd med skam og fortielse som konsekvenser
av sitt valg den gangen. Jeg har selv vært med på å fordømme dem. Jeg forstår
dem bedre nå. 50000 mennesker ble gjort til forbrytere over natta. Mange ble
straffet kun fordi de var medlemmer av et, fra starten, lovlig politisk parti.
Dette opplevdes som urettferdig av mange. Noen ble straffet for hardt.
Den mest klargjørende bok om landssvikoppgjøret jeg har
lest, var ”Det store oppgjøret” av Johs.
Andenæs. I boka stilles spørsmålet om ettervirkningene i kommende generasjoner.
Hva vet vi i dag om konsekvensene det fikk for Norge å definere så mange som
kriminelle? Er nasjonen helt ferdig med dette oppgjøret?
Som etterkommer kjenner jeg meg ikke ferdig med dette. Jo
mer jeg leser og undersøker, jo mer viktig synes jeg det er at fakta rundt
dette belyses, slik at bildet nyanseres. Det svart/hvitt bildet av
NS-medlemmene som ble skapt etter krigen, lever fortsatt. Mange mistet
ytringsfriheten, dvs. de ble fradømt stemmerett og allmenn tillit. Det stoppet
munnen på dem. Volden starter der hvor ordene slutter. Hvordan kommer de
undertrykte følelsene av ydmykelse til uttrykk i dag?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar