Om EU, inntrykk fra Senterkonferansen 2019 Del 1

Senterkonferansen 2019, 5-6. januar på Quality Grand Hotel Kongsberg.

Referat skrevet av Tone B. Bergflødt

Senterkonferansen pleier å være en fin start på politikk-året, masse faglig påfyll fra kunnskapsrike foredragsholdere, og hyggelig å treffe partifolk og sentervenner, så også denne gang.

Jeg er fylt til randen av inntrykk, og vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for ut må det, alt som har kommet inn, og da helst i en filtrert og redigert utgave, egnet til å leses av flere.

Jeg skriver mye underveis – denne gangen tok jeg også en del bilder av powerpoint-presentasjonene, og gjengir noen fakta direkte, ellers med egne ord. Jeg skriver om de to temaene fra konferansen som interesserer meg aller mest:  

·       EU «Et eksperiment uten forbilde!» Hva blir konsekvensene for Norge?» ved Lave Broch, første vara til EU-parlamentet fra Folkebevegelsen mot EU.medlemskap i Danmark.

·       Det biologiske karbonkretsløpet og skogbruket. LULUCF, Land Use, Land-Use Change and Forestry, en del av Parisavtalen ved Nils Bøhn, Fagdirektør Norges Skogeierforbund.

Essensen av det jeg hørte, var at det er sterke krefter som vil at Norge skal bli innlemmet i Europas Forente Stater som et naturreservat med minst mulig skog- og jordbruk, og at folk skal bo tett i tett i byer.  

Bildet jeg har i hodet her og nå, er et Norge bestående av byer og villmark, og en befolkning bestående av konsumenter av importert mat, med teknologiske jobber, boende tett i tett, syklende og gående fra hjem til arbeid, butikk eller andre ærender, uvitende om hva som skjer utenfor de trygge rammene av bykjernen.

Brokker av filmer som The Hunger Games og A Handmaids Tale surrer i hodet mitt idet jeg skriver dette.

«Fake news» eller Orwells nytale har blitt aktuelle begrep. Nytale er ifølge Orwell en verden der et sannhetsministerium har som oppgave å forvalte dagens sannhet, som ikke nødvendigvis var den samme dagen eller uken før. Der krig er fred, frihet er trelldom, uvitenhet er styrke.

Når naturlig CO2 fangst ved fornuftig skjøtsel av norsk skog på en finurlig måte blir omregnet til utslipp, etablering av VIKEN-regionen blir presentert som en desentraliseringsreform, slik som nærpolitireformen, og suverenitetsavståelse blir benektet når vi lar EU være klageinstans når nasjonale beslutninger skal tas, hva skal man tenke om det?

Stemmer det at EU er på vei mot å bli Europas Forente Stater, eller United States of Europe, USE?

Helt til nå har jeg trodd dette var en konspirasjonsteori, som jeg derfor hittil har holdt for meg selv, jeg ønsker ikke å være med på å spre propaganda.

Norge er et lite land, og er helt avhengig av et internasjonalt blikk på framtida, og omfattende samarbeid med andre land, vi er slett ikke selvforsynte med verken mat eller andre produkter, og må selvsagt ha både import og eksport. Men må Norge dermed oppgi sin suverenitet og bli EU-medlem?

Lave Broch var første innleder etter velkomstordene til møteleder Per Olaf Lundteigen. Broch var hentet inn som en som kunne gi en realistisk vurdering, fordi han lever midt i EU-landet Danmark, og kjenner på kroppen hva dette innebærer, riktignok fra sitt ståsted som EU-motstander.

Danmark er et lite land i EU med svak innflytelse, slik Norge også ville blitt, om vi ble medlem. Et av argumentene for ikke å gå inn som fullverdig EU-medlem, er nettopp at vi ikke ville hatt stort å si, på grunn av det lave folketallet.

Broch bekreftet at den lave innflytelsen i EU gjorde seg gjeldende i Danmark. De har 1,1% av stemmene i ministerrådet, og kan ikke stille lovforslag. Det kan kun EU-kommisjonen, de har monopol. Siden EU-kommisjonen ikke består av folkevalgte, er det altså ingen folkevalgt dansk politiker som kan stille lovforslag. Det eneste de kan, er å komme med endringsforslag til lover som allerede er foreslått.

I Norge får vi stadig høre hvor ille det vil gå oss om vil blir «stående alene», uten EØS-avtale eller EU-tilknytning, som knytes på stadig flere områder.

Det har imidlertid aldri vært snakk om å stå alene!

Spørsmålet er HVORDAN Norge skal samarbeide med andre land, ikke OM vil skal samarbeide!

Broch fortsatte sitt innlegg med et sukk: EU er tonedøve når noen sier NEI til forslag – de som avviser EU, blir stemplet som dumme, ref Brexit.

Han snakket om Europol, som er Den europeiske unions byrå for politisamarbeid innen kriminaletterretning. Advarselen Danmark fikk mot å stå utenfor, gikk på at danskene da ville tiltrekke seg alt av kriminalitet, pedofili og generelt mørke tilstander som en sterk magnet.

Det danske folk sa allikevel nei til å bli med i Europol, og skremselspropagandaen har vist seg å bli gjort til skamme. Sikkerheten skal ivaretas gjennom FN, ikke gjennom en ny supermakt, mente det danske folket.

At EU-politikerne drømmer om et EU-imperium, er ingen hemmelighet. Men er det lurt, og ønskelig for Norge å være en del av?

Broch fortalte videre om en felles bankunion, som danskene også avslo å være med i, gjennom folkeavstemming. Den danske økonomien er ca 1/5 av den tyske økonomien. Om de store tyske bankene skulle gå overende, kan ikke danskene redde hele banksystemet, og det er reell fare for at slikt kan skje. Broch mente det var fornuftig at EU gjennomgikk en finanskrise før Danmark i det hele tatt vurderte å bli med i bankunionen. Sverige og Storbritannia har takket nei til å være med i bankunionen.

Danmark er under press i EU. Flere forslag ligger på bordet, som for eksempel forslag om større bidrag til EU og til skatteinnkreving via EU, samt et forslag som kan svekke det danske dagpengesystemet. Forslaget går ut på at alle som jobbet i Danmark skulle ha rett til dagpenger etter dag 1, som de kunne få utbetalt og ta med ut av landet over 6 måneder. Dette skulle være en rettighet, helt fristilt opptjeningsprinsippet som ellers gjelder.

På område etter område utvider EU sin innflytelse, de vil ha mer union, knytte landene tettere sammen. De ønsker seg felles valuta, bankunion, som er et skritt på veien mot felles valuta, militær union, forsvarsunion, EU-hær, grensevakter, overstatlig makt innenfor skattepolitikken, overstatlig makt innenfor utenrikspolitikken, egen finansminister, kort sagt:

EU ønsker å ha makt på de områder som kjennetegner en stat.

Hva er problemet med det, spør du kanskje.

Stortingsrepresentant fra Akershus, Sigbjørn Gjelsvik fortsatte:

Når folket blir spurt, sier de ofte NEI til det EU-toppene vil. De forsøker derfor å unngå folkeavstemming. Med et smil, med alvor bak, fortsatte han: Deres definisjon av stemmerett, kan se ut til å være, at du skal stemme RETT – at folk ikke vet sitt eget beste, og får en sjanse til å stemme på nytt om de stemmer FEIL.

Som Broch og Lundteigen poengterte, det er ikke snakk OM Norge skal samarbeide internasjonalt, men om HVORDAN samarbeidet skal organiseres.

Nasjonalstaten er en fornuftig ramme rundt en befolkning, og muliggjør et reelt demokrati. Et mellomstatlig frihandelsforbund som Norge er medlem av, er EFTA, som i 2019 består av Island, Lichtenstein, Sveits og Norge. EFTA-landene har handelsavtaler med EU og rundt 40 andre land. Storbritannia var med i EFTA 1960-1973, og det er snakk om at de muligens ønsker nytt medlemskap etter ev Brexit våren 2019. (Diskusjonen går på om Storbritannia er så store at de vil destabilisere EFTA, men det ble ikke behandlet her.)

Handelsavtaler innen landbruk håndteres som regel bilateralt, det er sensitive områder å drive handel innenfor, og hvert land har sin egenart på matproduksjon, med ulike forutsetninger, som klima og topografi, kultur og tradisjoner.

EU krever at medlemsland og EØS-land utarbeider nasjonale tilsynsplaner med rapportering til EUs finanstilsyn.

Med ACER-saken, hvor det etter en lang og hard debatt ble vedtatt i Stortinget i mars 2018, at Norge skal slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke, våknet det norske folk. Nå ser man at kraftprisene har økt, slik at folk flest merker det på strømregninga, slik NEI-siden hevdet, men ble latterliggjort og kalt høyrepopulister for å mene, av JA-siden.

Nei til EU gikk i november 2018 til søksmål mot staten fordi de mener at Acer-saken ikke ble behandlet i tråd med Grunnloven. I Store norske leksikon står dette:

«Suverenitetsoverføring er overføring av myndighet fra nasjonale til internasjonale organer. Ifølge Grunnlovens §115 kan Stortinget med ¾ flertall, forutsatt at 2/3 av Stortingets medlemmer er til stede, samtykke i «at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelser som forandrer denne Grunnlov».»

Det kan ved første øyekast se ut som at Norge har selvråderett både over kraft-produksjon og togtrafikk, men det gjelder helt til det kommer til en eller annen konflikt. Siden EU har rollen som overstatlig klageinstans, vil det være de som til syvende og sist bestemmer over norske ressurser og infrastruktur om vi overlater mer makt til dem via nye «pakker».  

Norske NEI til EU er JA til samarbeid, solidaritet, folkedemokrati og til aktiv deltakelse i internasjonalt samarbeid. EU er statsdannelse under oppbygging, uten folkelig støtte.

-Alle nordmenn som jobber innen EU/EØS i Brussel er for EU. Det finnes EU-motstandere også innenfor EU i Brussel, men de er altså ikke norske, avsluttet Sigbjørn Gjelsvik sitt innlegg med.