mandag 23. september 2019

Inntrykk etter Arne Johan Vetlesens foredrag: "Krisen mellom menneske og natur" på Skjervheimseminaret 2019


Skjervheimseminaret 2019: Mot og overmot
Aristoteles dygder ble innfallsvinkelen til den som åpnet seminaret:
  • ·       Mot
  • ·       Rettferd
  • ·       Måtehold
  • ·       Visdom

Midt mellom overmot og feighet, er det gode motet, og den som praktiserer det, befinner seg på den gylne middelvei.
En god definisjon av en modig mann, synes jeg dette var, det likner på en strofe fra Håvamål, men jeg vet ikke opphavet sikkert:
«Ein modig mann er gladlynt og full av von».

Arne Johan Vetlesen: Krisen i relasjonen mellom menneske og natur.
Vetlesen fortalte om sønnen sin som sa «hei og hadet» til trærne da de var på skogtur da sønnen var liten, og hvordan vanen raskt ble utradert i en såkalt «vellykket» sosialisering, hvor man av kamerater og voksne lærte at trær ikke kunne snakke tilbake, og at det dermed var irrasjonelt, dumt og barnslig å snakke til dem.
Jeg husker selv at vi sa «hei og hadet» til hytta da vi kom og dro derfra, og jeg tror det var jeg som dro i gang det…
I min senere utdanning som psykodramaterapeut, har jeg lært kunsten å intervjue objekter som trær, veggklokker, bilder, blomstervaser og dyr, nettopp for å få klienten/intervjuobjektet ut av vanetenkningen, ut av det rasjonelle og inn i følelsene som del av terapien. Å gå bak forsvarsverkene, å «lure» den bevisste hjernen på den måten, viser seg ganske så virkningsfullt, og kan gi verdifull informasjon om tidlige traumer og fortrengte minner. Klokka på veggen som var der den gangen, kan ha svar på det ordløse gjennom følelsesutbrudd som av den voksne etter hvert kan oversettes til ord som skulle vært uttrykt, men som aldri ble sagt den gangen det hendte.
I litteraturen kalles det å tiltale objekter beskjeling, og benyttes som et litterært grep for å få liv i teksten. Så barnets naturlige «hei og hadet» til trær og hytter og annet burde kanskje ikke plukkes av som en uvane?
Kanskje vi heller skulle lære av naturmennesker som bruker kraftdyr i sin åndelige praksis, lytter til naturen, ser tegn og bruker sansene på helt andre måter enn våre tillærte, vellykkede sosialiseringsprosesser medfører? Vi lever mer og mer adskilt fra naturen, natur er noe vi skal ha herredømme over, noe vi skal utnytte, mens urbefolkninger er en del av naturen, avhengig av den og lever i pakt med den.
Vi kommer oss snarest mulig inn i den kulturelle folden, konformiteten, det veltilpassede, det rasjonelle, normaladferden i samfunnet.
En krise gir en mulighet til å forandre seg, slik at krisen blir avverget.
På 80-tallet truet farer som skogsdød, sur nedbør og hull i ozonlaget. Siden Brundtlandrapporten i 1987 har vi hatt en utvikling til det bedre på disse punktene, men alt annet har blitt verre.
Vi omgås naturen med det absolutte skille mellom natur og de man kan kommunisere med direkte, mennesket alene. Det er kun mennesket som er et mål i seg selv, som har verdi i seg selv. Antroposentrisme er ikke-menneskelig natur. Økonomi gjennomsyrer organisasjonene, institusjonene og systemet. Utvikling er uløselig knyttet til økonomisk vekst i tråd med den kapitalistiske økonomiske samfunnsmodell i de vestlige land. Globaliseringen har gjort at det er denne type økonomi som er gjort gjeldende på alle kontinenter. Kina har blitt en stor aktør i den globale kapitalistiske markedsøkonomien.
Yasuni nasjonalpark i Equador har større biodiversitet enn Amazonas. I 2007 lanserte Equadors daværende president, Rafael Correa initiativet Yasuni-ITT som et klimatiltak. Hensikten var å opprette et internasjonalt fond for å la være å utvinne olje og andre naturressurser der, og sikre de naturlige livsvilkårene for menneskene i området. Det var for at Equador ikke skulle tape penger på å bevare regnskogen sin, det ble ansett som viktig for hele verden. Dessverre hadde det ikke kommet inn mer enn 1% av det nødvendige pengebeløpet i 2013. I 2016 startet full kommersiell utnyttelse av nasjonalparken.
Dakota Access Pipeline ble gjennomført med Trump. De har hatt syv store lekkasjer siden 2016. Great Barrier Reef blekner og skadene påvirker fisk, skilpadde og sjøfugler. Amazonas brenner under Bolsonaro for at kvegbøndene skal overleve økonomisk ved å anlegge plantasjer og dyrke soya for eksport. Utvikling betyr arbeid, som igjen betyr eksport i den globale økonomien. Det gir et enormt press på naturområder og biodiversitet. Det finnes mange ikke utnyttede ressurser, og vår samfunnsmodell insisterer på at utvikling må skje rasjonell bruk av naturressurser for økonomisk vekst. Økt produktivitet og vekst i overskuelig framtid…økt vekst betyr arbeidsplasser, det gir levebrød. Hensynet til norske arbeidsplasser må gå først, ifølge LO – det er snakk om folks levebrød!
Det som gir lønnsarbeid og penger er slikt arbeid som skader livsgrunnlaget – det er ikke liv laga på lang sikt!
Økonomi trumfer økologi. Økologi burde ha forrang over økonomi etter realitetsprinsippet. Hva er sannhet?
Vi etablerer sannhet ved å komme til enighet. Livsgrunnlag har forrang overfor levebrød og arbeidsplasser.
At naturen er ressurser for våre menneskelige formål, er usant.
Naturressurser er et reservoar for våre menneskelige formål. Vi behandler det som noe erstattelig, som noe unnværlig, framfor å ha verdi i seg selv.
Det er moralsk og normativt galt og forkastelig å betrakte dyr og natur som ressurs for våre formål.
Det er en faktuell feil å betrakte noe som erstattelig og unnværlig som i virkeligheten er uerstattelig og uunnværlig, som skog og matjord.
Om man redder et liv her, kan man da ta et liv der? Blir det balanse i regnskapet da?
Det vi ikke kan sette tall på, pengeverdi på, det som er kvalitativt, ikke kvantitativt, faller utenfor.
Hva er klima?
Hva driver forverringen?
Endret arealbruk er en gjennomgående driver for global oppvarming og naturtap.
Det er ikke teknisk. Alle har opplevd å komme tilbake til et sted man ikke har vært på en stund, og sett de utvidede veiene, åsen som er flatehogget, den ekspanderende arealbruken. Det som var der forsvinner, friskt land forsvinner, det gir tapt. Naturtap betyr at det vi kunne håpe på å se eller høre forsvinner, alle former for liv stilner, og fører til økosorg.
Alt med evnen til selvbevegelse er definisjonen på liv.
Det barnlige blikket, tilgangen til verden. Alt som er, har en verdi, er en berikelse. Å bevare det som er utsatt for fare er en opprinnelig moralimpuls. Kulturen avlærer dette, det forsvinner.
Framtidsfrykt, klimaangst, økosorg.
Barna burde ikke behøve å bekymre seg, men har fått det i fanget.
HÅP er appellkraft fra barn og unge overfor voksne. Dere overlater oss en samfunnsmodell på gal kurs, som har akselerert. Hvis dere overlater det å stanse til oss, er det for sent.
Kloden klarer seg, menneskets livsbetingelse?
Vi har skapt problemer for oss selv, vi må rydde opp!
Dikotomien menneske – natur
Miljøbevegelsen utøver kapitalismekritikk, hovedskillet må være å frikoble klima fra kapitalen, å endre vårt kapitalistiske system på en fundamental måte.
Business as usual er ikke bærekraftig, vi må forlate vekstprinsippet. Hva er alternativet til markedsøkonomien? Er klimaproblemet for stort for partipolitikken?
Politiske implikasjoner: Er klimaproblemet for stort for demokratiet?
Økologi er et overordnet prinsipp. Er det udemokratisk å ta tak i det globale? Det er kollektivt suicidalt når mennesker ødelegger liv.
Global oppvarming smelter isene og gir mulighet for mer utvinninga av fossilt, som igjen gir mer global oppvarming….osv
Trenger vi et annet politisk system for å være på høyde med alvoret?
Håper at demokratiet viser seg egnet til å ta seg av alvoret!
Et innslag fra publikum:
Klimatruslene truer vår felles eksistens – vi må redde livet rundt oss – vi må redde oss selv.
Vi har en offer – overgriper mentalitet inni oss, et traume, og frykt for å miste ligger til grunn. Alle drives av frykt og sinne mot det som truer livsgrunnlaget, arbeidsplassene.
Vi trenger å komme ut av traumetilstanden, vi trenger å dyrke naturen inni oss, naturen i mennesket. Istedenfor å anse oss som skilt fra naturen, må vi igjen forene oss med naturen, mennesket er natur!
Tilbake til foredraget til Vetlesen, fritt fortalt og med noen egne ord innimellom:
Vi må gjøre noe, men må ha et flertall av folket bak oss.
Økosorg, melankoli.
Antroposen – sorg over tap av ikke-menneskelig liv. Urfolk vet noe om øko-sorg som vi har noe å leve av.
Ensomheten blir reell, ikke metafysisk.
Man må finne roen inni seg for å bli fylt, hvilepunktene i seg selv må bli større. Folk har redsel for døden, vår egen og klodens.
Vi må godta at noe blir borte – ikke gå under av ødeleggelse og død. Liv- død- liv -kretsløpet går i sirkler. Noe må dø for at noe nytt skal vokse fram, slik er naturen.
«Nytt liv av daude gror», heter det i salmen «No livnar det i lundar» av Elias Blix.
Vi må navigere etter stjernelyset – vi må ikke miste håpet!
Sansene våre må vi forvalte selv.
Hvordan kan demokratiet fungere når det ikke er vekst?
Vi må få forståelse og aksept for å gå ned på levestandard, vi må ha mer politikk! Vi må tenke globalt og handle lokalt, endre egen adferd og påvirke de rundt oss.
Besteforeldreaksjonen, barnehager med miljøfokus, miljøbevissthet, kompost, høner – foreldre ønsker dette for sine barn.
 «Jeg løfter mine øyne mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra?»
Politikkens utilstrekkelighet?
Fortvilelse og håp.
Det er altfor seint å gi opp!
Vi må treffe den gylne middelvei – vi må være modige!
En gruppe unge studenter avsluttet seminaret med dette slåttestevet:
Eg e liten eg
Slåttestev frå Voss 
Eg e liten eg, men eg vauga meg,
eg e liten eg , men eg vauga meg.
Da e ingjen i lagje so rokka meg.
Å di lurvabrok!
Å di lurvabrok!
Eg ska hengja deg opp pau ein oppsinga krok!
Eg e liten eg men eg vauga meg

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar