Nasjonalisme og globalisme (og litt GPP...)

 Hva er det som skjer?

Jeg er Senterpartist, og dermed det jeg vil kalle moderat nasjonalist. Det har jeg vært i snart ti år. Nå vokser Senterpartiet, det har rundt 20 prosent av stemmene. Fram til nå har jeg nok, (i hvertfall er det en følelse jeg har) av en del følgere på Facebook og ellers, blitt sett på som en litt pussig, godslig bestemoraktig skribent, som kommer med ett og annet gullkorn. Kanskje som en man egentlig ikke tar helt på alvor, men som man gjerne vil sette på plass fordi hun burde vite bedre, på grunn av sin universitetsutdannelse og at hun faktisk har dukket dypt ned for å finne forklaring på sin farfars skjebnesvangre valg under andre verdenskrig, et arbeid som materialiserte seg i boka «Farfars skrin» som kom ut på Prego Mobile forlag i 2018. Det var reklamen, boka kan kjøpes i nettbutikk eller av meg.

Jeg opplever at partiet jeg har valgt meg også har vært sett slik på av en del mennesker, som et traust, bakstreversk parti for bønder og bygdefolk, og generelt lite utdanna velgere, ikke noe å bry seg om, ikke noe å ta på alvor. I diskusjoner på nett, som jeg av og til drister meg til å delta i, får jeg iblant en følelse av at enkelte ønsker å «frelse meg fra det onde», i betydningen å få meg på «bedre tanker» om at

nasjonalisme = egosime = ondskap, og at globalisme = nestekjærlighet = godhet (og dermed det eneste rette).

Les gjerne om globalismens konsekvenser, at de rike blir rikere, de fattige blir fattigere i dette blogginnlegget: https://tonebb.blogspot.com/2014/08/om-var-kulturelle-arv-og-om-ydmykelse.html

Fra innlegget: Vi fikk også se eksempler på billige matvarer vi importerer fra fattige land og nesten ikke betaler noe for her, eksempelet var ananas. Vi får søt, god ananas til en billig penge, mens de som dyrker og høster ananasen dør tidlig på grunn av sprøyting og fattigdom og dårlige arbeidsvilkår. Og i tillegg tror vi at vi gjør dem en tjeneste ved å handle med dem! 

Jeg undrer meg over at noen tar mine tanker og meninger til inntekt for det verste som kan skje dette landet. At det å sette seg selv først, både som individ og som nasjon kan bli sett på som ondt. For meg er det helt naturlig, jeg setter meg selv først, kan ikke jeg puste, er jeg ikke noe verd for noen, annet enn som kompost.

Periodevis har jeg ikke noe til overs, noe å dele med andre. Da må jeg være i fred, være alene til kreftene kommer tilbake og jeg igjen kan utveksle tanker og meninger med andre. I mitt voksne liv har jeg satt de jeg har ansvar for først. Det har til nå vært de tre barna våre, gården, bedriften og dyra vi har. Det ansvaret går over alt annet. Vi, det vil si mannen min og jeg, har ikke hatt overskudd til noe mer enn det. Vi har klart oss selv, uten å ligge noen til byrde, og satt vår ære i det. Å være selvberga og sjølforsynt med det meste har vært meningsfullt for oss, men ikke gjort oss rike. Gjør det oss til dårlige individer, det at vi ikke deltar i frivillig arbeid, ikke gir til veldedighet, ikke har mer enn vi trenger til oss selv, at vi ikke har et overskudd å øse av til mer enn å klare oss greit i hverdagen?

Hva med nasjonen vår, Norge? Den har tjent seg rik på olje og fisk, som de to viktigste eksportartiklene. Dessuten har vi hatt en fastlandsindustri som har klart seg godt på grunn av fordelen vi har hatt av naturressursene våre, hvor rimelig kraft har vært det viktigste for mange produksjonsbedrifter. Det er det slutt på. Vi har gjennom de siste åra hatt en regjering som benytter enhver anledning til å knytte oss nærmere Europa gjennom EØS-avtalen. Den griper inn på stadig flere områder, og Norge underlegger seg direktiver og forordninger som «den beste i klassen», og i siste instans er ofte ESA-domstolen dømmende kraft i konflikter hvor altså nasjonale lover overprøves.

Mange mennesker reagerer på dette, finner det truende at myndighetene ser ut til å være mer opptatt av andre lands interesser enn sine egne innbyggeres. Alle har det ikke like godt i det langstrakte landet vårt som statistikken viser, og forskjellene øker, ikke minst nå, under pandemien.

Nå vil du som leser kanskje innvende at «vi er så rike i Norge, vi må dele med andre, alt annet er å være egoistisk. Skjønner hun ikke at handel med utlandet er det vi bygger vår rikdom på? Skjønner hun ikke at vi ikke kan klare oss alene her i vårt bitte lille land her langt oppi nord? Er hun helt dum? Mener hun virkelig at vi ikke skal være med å bekjempe fattigdom og urett andre steder enn i vårt eget land, hvor de fleste har det så godt? Hvor navlebeskuende går det an å bli?»

Norge styres på stadig flere områder av byråkrater i Brussel. Makt overføres stille, og under radaren, men sannheten kommer til overflaten iblant, når konflikter oppstår, og det blir synlig hvem som har det siste ord. Skog og eiendom selges til utenlandske investorer, og vi taper eierskap til verdifulle naturressurser og infrastruktur. Samtidig som strømprisen økes, er det krefter som vil at stadig mer skog skal vernes, selv om vi ved god forvaltning av naturressursene kan bruke mer biomasse som fornybart virke til erstatning for strøm. At økte strømpriser vil gjøre at flere ser seg om etter nye kilder til energiforsyning, er klart. Allikevel blir det merkelig når man skal føle seg som en miljøversting uansett i dette kalde landet, hvor det å fyre med ved også er under stadig kritikk og utredninger som noe vi skal fase ut på grunn av CO2 utslipp.

På gården vår fyrer vi med flis, og har storfe på beite. Jeg har skammet meg lenge nok over det, sett kommunedirektøren på politikernes bestilling utrede utfasing av biobrensel på lik linje med fossilt brensel, kjent på frykten for at biobrensel virkelig skal utfases innen 2025, slik det sto i miljørapporten i kommunen jeg bor i, og visst at livsverket vårt dermed var dødsdømt, fordi vårt fortrinn for å drive med overnatting på gården er at vi kan høste av naturen ved å hogge ved til flisfyren vår til oppvarming. Våre skotske høylandsfe går ute hele året, de er laga for det, med sin tykke pels foretrekker de utegang framfor å være inne i fjøset. Allikevel er jeg lei av å kjenne på klimaskam hver gang jeg leser om storfe som klimaversting, de flotte, nøysomme dyra våre som høster av naturen på samme måte som elg og rådyr, pluss at de spiser noen grasballer dyrka på egen jord gjennom vinteren. Bonden kan bli lei av å lese statistikk som ikke stemmer for han, og få besøk av kontrollører som følger EU-regler for hvordan han skal drive gården sin, merke hvordan ensrettingen i landbruket fører til at dyra hans med horn ikke lenger kan slaktes ved vanlige slakterier, og lista kunne gjøres lang.

Tilbake til kraft og strøm. Slik Norge har en fordel med vannkraft og billigere strøm til innbyggerne, har vi på gården en fordel av at vi ved egen innsats kan høste av den fornybare ressursen som ved er, og på den måten klare oss. Men vi har ikke noe til overs å dele når staten har tatt sitt i form av skatter og avgifter.

Selv har jeg valgt å benytte friheten, som det å drive gården som bedrift har gitt, til å engasjere meg i sysler som ikke gir stort i direkte inntekt. Jeg har utdannet meg i voksen alder, utviklet gården sammen med mannen min, engasjert meg i lokalpolitikk, skrevet bok, og ellers levd et liv, hvor jeg bruker tid på å lage mat fra bunnen, reparerer heller enn å kjøpe nytt, strikker litt, og kommuniserer med venner både offentlig og privat. Jeg samler ideer og tanker, lar det modne før jeg slipper ut litt damp, slik som jeg gjør her.

Burde jeg heller vært i en betalt jobb, bidratt på den måten de fleste andre gjør? Mange ganger har jeg ønsket meg tilbake til A4 livet jeg forlot i 1997. Med bankjobb, egen inntekt og vanlig selvangivelse, et oversiktlig og greit liv. Siden den gang har jeg levd på det gården gir, og overgitt råderetten over eget liv inn i bedriftsfellesskapet. Har det å gi fra seg råderetten vært verd det?

Tja, si det. Kanskje ville jeg valgt annerledes om jeg skulle gjort den manøveren igjen, og visst det jeg vet i dag, ikke godt å si. Jeg ender opp som minstepensjonist, min livsgjerning blir i vårt samfunn ikke verdsatt i penger. Så min verdi må jeg gi meg selv, og det røyner på iblant, det må jeg bare innrømme. Men alt i alt, jeg ville ikke byttet, når jeg tenker meg om. Friheten har vært verd det å ha knapt med penger til forbruk, jeg har vært rik på så mye annet. Nok-punket er godt å kjenne til.

Så går jeg inn for landing, mye her som var godt å få sagt. Når ytringsfriheten blir innskrenket i form av sosiale sanksjoner, samtidig med at det aldri har vært lettere å ytre seg om alt mulig, er det vanskelig «å komme ut av skapet» som nasjonalist, om enn moderat.

Jeg er redd for å vekke hat og få «dritt» på meg ved å erkjenne at jeg er en moderat nasjonalist, eller patriot om du vil, og at jeg mener alle mennesker har like stor rett til å være det som meg.

Jeg skiller selvsagt mellom nasjonalisme og etnosentrisme. Etnosentrisme vil si en forherligelse av eget samfunn, at Norge skal være målestokk for verdens samfunnsmessige og kulturelle forskjeller. Den ekstreme nasjonalismen som ble en del av nazismen er eksempel på etnosentrisme. Man mente at Tyskland og det tyske folk var overlegen andre land og kulturer, og innlemmet også det okkuperte Norge i samme syn, at «arierne» var en overlegen «rase» som var berettiget privilegier. Det var en tragedie at såpass mange nordmenn falt for den ideologien under andre verdenskrig.

Den sunne nasjonalismen betyr for meg å sette interessene til sitt eget land og befolkning først, men ikke på bekostning av andre, slik det å være egoist betyr å ta vare på seg selv, men ikke på bekostning av andre, da er man egosentrisk.

Jeg legger merke til at mange ikke skiller mellom sunn egoisme og uakseptabel egosentrisme på individnivå, og moderat nasjonalisme og ekstrem etnosentrisme på samfunnsnivå, og det er en stor tragedie som ødelegger mange gode diskusjoner.