YOLO

YOLO
You only live once
Dette er det forsket på at folk tenker og angrer på når livet nærmer seg slutten:

1. At jeg ikke brydde meg mindre om hva andre tenker
2. At jeg ikke følte meg lykkeligere
3. At jeg ikke gjorde mer for andre mennesker
4. At jeg tok meg selv så høytidelig
5. At jeg ikke var mer sammen med familien min
6. At jeg ikke satte pris på flere ting
7. At jeg bekymret meg så mye
8. At jeg ikke hadde mer tid
9. At jeg ikke tok flere sjanser
10. At jeg ikke tok bedre vare på meg selv!

Jeg har flere ganger i livet kommet til et punkt hvor jeg kjenner at jeg er ved et endepunkt og spør meg selv: "Hva nå?" 
Det kan være at jeg har nådd et mål jeg har satt meg, oppfylt en drøm eller vært igjennom en tøff periode med belastninger jeg ikke trodde jeg skulle komme helskinnet igjennom (om kanskje fikk jeg noen rifter i skinnet også).
Da kan jeg føle meg helt tom, og gå inn i en tilstand av noe som kan forveksles med depresjon. Noen ganger blir jeg syk, andre ganger bare helt energiløs og kan nok viirke noe apatisk og likegyldig. Det jeg har funnet ut omsider, er at dette ikke er noe krise, det handler bare om å tillate meg å stå stille litt, å ta tid til å innhente meg selv etter en strevsom periode. Dette skriver Anita Krohn Traaseth om i boka "Godt nok for de svina", og hennes resept er blant annet å sove. Den resepten følger jeg også. Søvn og gode drømmer er min medisin.
Det gjør imidlertid at jeg er glad for å være min egen sjef, ikke lett å benytte seg av en slik medisin som lønnsmottaker som må møte opp til et klokkeslett og være på topp 8 timer hver dag. 
 
Jeg har nettopp lest en kronikk som tar opp spørsmålet: "Man lever bare to ganger?" 
For min del oppfatter jeg at jeg lever ikke bare ett eller to liv, men mange liv. Derfor har jeg prosjekter som jeg kan si, "det er ikke sikkert jeg rekker det i dette livet." At noe tar så lang tid at jeg ikke kan overskue det, er altså ingen grunn for meg til ikke å starte på det. For meg er det på en måte å "lure døden", det er ikke tanken på at jeg kan dø før prosjektet blir ferdig som bestemmer om jeg skal gjøre det. Da blir jeg heller ikke så redd for å dø eller bli syk eller hva det skal være, og idet jeg skriver det nå, kjenner jeg at det er sant og at det er godt å ha det slik. 

Allikevel vil jeg helst leve et fullverdig liv i dette ene jordiske livet jeg har. Jeg tenker som så: Jeg husker ikke noe fra før jeg ble født, så da regner jeg med det blir det samme etter jeg er død. For meg er å ikke være født det samme som å være død. Allikevel tror jeg at sjelene lever videre, de har sine oppdrag som de trenger en kropp for å fullføre. Slik holder de på helt til de har oppnådd sitt endelige mål, sin fullbyrdelse, hva nå enn det er.....Frida Kahlo, min meksikanske kunstnerhelt levde sitt liv i følelsene og smertenes vold.

 I dagboken sin et par dager før hun døde skrev hun:  «Jeg håper utgangen er gledesfyllt – og jeg håper at jeg aldri kommer tilbake. Frida.»

For egen del, tenker jeg at jeg som 52 åring er litt over halvveis, jeg har grunn til å tro at jeg blir gammel, min mormor ble 99, og jeg har sterk helse, og det er spennende å oppdage veien foran meg, fortsatt spennende å se hva som er bak neste sving.....men om jeg rekker "oppdraget" mitt, hva nå det enn er, vet jeg jo ikke.....kanskje oppdraget nettopp er å oppdage det?

Uansett: Livet er en spennende reise!