Da Øystein og jeg i forindelse med vår satsning på kurs- og konferansegård var med i Fram-Agro programmet til Innovasjon Norge i 2006-2008, fikk jeg meg mange kalddusjer og bitre tårer falt. Mitt tankesett måtte gjennom en total transformasjon, og jeg måtte lære meg å tenke nytt om det meste, det vil i det følgende si økonomi. Hva vi skulle tjene penger på og hva som kun var hobby og fritidssysler, var spørsmålet som avstedkom alle tårene, fordi verden ikke var helt som jeg hadde trodd.....
Helt i starten gikk jeg på et malekurs, sammen med flere maleglade. Vi ble så mange etterhvert at rommet vi var på ble for lite. Da kom jeg på at jeg hadde en hel stor driftsbygning på gården som ikke lenger var i bruk. Heldigvis har jeg en nevenyttig og snill mann som sørget for taklys og høye vinduer slik at vi fikk det fineste atelier å boltre oss i.
Malegruppa vokste, og vi holdt til der i to år, fra 2004-2006. I den perioden leide vi også ut hovedbygningen på gården til Norsk Psykodrama Akademi, som jeg også var student ved. Skolen brukte huset 100 døgn i året, og de andre dagene leide vi ut til andre arrangementer. Vi så at gården hadde et potensiale, og bestemte oss for å satse på kurs- og konferansevirksomhet i større skala.
Det er nå mine tårer begynner å strømme......det hadde jo vært så gøy både å male og å gå på psykodrama-skolen, og min kreativitet strømmet fritt- altså før tårene tok over....... Det var ikke måte på hva vi skulle ha på gården! Jeg ville starte med hageterapi, ha vinterhage i det gamle veksthuset, keramikverksted, høner, ender, gjess, gris og sau og kanskje noen kaniner til kos- og svømmebasseng og jacuzzi måtte vi jo ha, akvarium til salamanderen og flytebrygge og en liten pram med fillerye oppi til å ligge på å se på skyene alle de deilige sommerdagene som skulle komme og aldri ta slutt.........og det skulle plukkes brennesle og urter til deilige retter som alle skulle spise sammen og jordbærsyltetøy fra egen åker.....
"Helse og kultur kan du bare glemme - det tar staten seg av her i landet - og vil du ha høner og smådyr må du ikke tro du kan tjene penger på det - det blir i tilfelle hobby og fritidssysler." Det var den klare meldingen jeg fikk som var den reneste orgie i drømmeknusing, og som utløste tårene.....som rant og rant....
"Det folk trenger og er villige til å betale penger for, er seng og mat."
Noe kjedeligere enn seng og mat kan jeg vel egentlig ikke tenke meg.....jeg var i en kreativ flow, og ble brutalt tatt ned på jorda igjen, og konfrontert med realitetene.
Jeg forsto også at noen måtte re opp de sengene og lage den maten, og da rant det siste jeg hadde av energi rett ut.
Dessuten hadde vi jo verken kjøkken eller soverom, så jeg forsto at en uendelig lang byggeperiode lå foran oss. Vi hadde før bygd både hytte og hus, så jeg visste noe om hva vi hadde i vente, og det var ikke gøy å tenke på......Det er i slike situasjoner at jeg lukker øynene og holder pusten helt til det går over. Jeg har aldri orket å ta innover meg alle realiteter ved byggeprosessene vi har vært igjennom, da hadde jeg ikke orket å stå i det. Min måte er å la det skje, ta en dag av gangen og ikke tenke for langt fram. Det er den eneste måten jeg kan klare det på.
Hvorfor forteller jeg dette nå?
Jo, fordi jeg har vært på fagdag og hørt foredrag om økologisk mat og matproduksjon og erfart kløften mellom idealister og pragmatikere, og funnet ut at min egen idealisme har for en stor del er blitt til pragmatisme gjennom denne prosessen.
"Jeg kan ikke betale regningene mine med idealisme" sa Øystein i sitt foredrag. "Det er derfor jeg vil gå ut av Debio-kontrollsystemet og begynne å tilføre litt kunstgjødsel på gammel eng hvor rødkløveren har forsvunnet på grunn av frost."
Vår idealisme viker denne gang for pragmatismen, og vi får ved dette valget nok grasavling til å fore egne dyr gjennom hele vinteren.
Er Øystein og jeg ved dette prinsippløse og mangler ryggrad, eller kan valget forsvares ved bedre avling og derved bedre utnytting av jorda vår og bedre økonomi i drifta?
Norges viser en merkelig unnfallenhet ved å velge å ikke ta imot fredsprisvinner Dalai Lama som
gjest gjennom hovedinngangen, det vil si, han blir ikke tatt imot av Stortingspresidenten.
Hvor stor økonomisk betydning vil det ha for Norge, et av verdens rikeste land, å ikke bøye seg for stormakten Kina?
Vil det ha så store økonomiske konsekvenser at å avvise Tibets åndelige leder kan forsvares, eller er stortingspresident Olemic Thommesen prinsippløs og mangler ryggrad?
Når er det riktig at prinsipper viker for pragmatisme?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar