Om ansvarliggjøring og det å skape frie individer

"The more a society drifts from the truth, the more it will hate thouse who speak it." Sitat George Orwell.

Skolen overvåker elevene via et system hvor lærerne skriver opp anmerkninger på elevene i orden og oppførsel. Det har de i og for seg gjort før også, forskjellen nå er at foreldrene har tilgang til informasjonen og kan lese fortløpende hvordan poden oppfører seg på skolen. Vår filosofi som foreldre, har hele tida vært at skolen og eleven skal ha sin egen relasjon som vi blander oss minst mulig opp i. De uenigheter og konflikter som oppstår mellom lærer og elev mener vi at det bør ordnes opp i der og da, og at skolen må håndheve sine egne regler. Som det er nå, forventes det at vi går inn i systemet og holder oss orientert om hva eleven gjør på skolen og snakker om det hjemme. På den måten skyves ansvaret for disiplin i skolen over på den enkeltes foreldre. Det blir da hva slags holdninger foreldrene har som avgjør reaksjonen på forseelsen, stor eller liten. Elevene får ingen mulighet til å oppdage at foreldrenes stil ikke er den som nødvendigvis gjelder overalt, og det blir mye vanskeligere å frigjøre seg fra foreldrenes favntak som strammes til ved et slikt regime.

Jeg forstår at samfunnet ikke ønsker for mange fritenkere, det er enklere å handtere dem som lydig går i flokk.

I et tilfelle jeg har fått høre om, har forholdet mellom foreldre og barn skjært seg i den grad at ungdommen i en overgang er i en ungdomsinstitusjon, ikke helt uvanlig. Det som overrasket meg, var at institusjonen ringer hjem til foreldrene når beslutninger vedrørende ungdommen skal tas. Til og med når foreldrene har kastet inn håndkleet og overlatt ansvaret for ungdommen til det offentlige, skal de altså ta beslutninger og sette grenser for ungdommen.

Hva er vitsen med å benytte offentlige midler til institusjon da, om ikke ungdommen kommer inn under et annet regime når det mellom ungdommen og hjemmet så til de grader har utspilt sin rolle?

"Frie mennesker som blir vist tillit, tar også ansvar." Jeg liker den setningen.

Hva er et fritt menneske, og hva slags samfunn trenger de for å trives?

Jeg hørte om et tilfelle hvor en bedrift premierer arbeidstakere som sier fra til ledelsen om de ser kollegaer som gjør eller sier noe de ikke skal.

Jeg har skrevet blogg om dette før, det var da Grete Faremo innførte en digital portal hvor vi som borgere skulle rapportere om vi hørte noen med spesielle meniger eller holdninger si noe vi reagerte på. Det var etter terroranslaget 22.07.11.

Er disse holdningene og praksisene om overvåkning jeg har observert i det siste utslag av dette? Har frykten  og mistenksomheten fått tak i samfunnet og gjort at dette har spredd seg nedover, helt inn i klasserommene?

Jeg brant dagboka mi etterhvert som jeg skrev i den en periode, livredd for at noen, spesielt mor, skulle lese mine innerste tanker akkurat da. Om jeg hadde opplevd i den mest sårbare ungdomstida at noen hadde tatt seg til rette og invadert mitt privatliv ved å finne og å lese noe som ikke var for deres øyne, ville jeg fått en stor brist i tilliten til det mennesket. En gang jeg var på foreldremøte var en politimann til stede. Han oppfordret foreldrene til å lete etter og å lese i dagbøkene til ungdommene. For meg som ungdom ville det vært en katastrofe.

Når skal unge mennesker få lov å utvikle seg til egne, frie individer, når skal de gradvis overlates ansvaret for egne valg og handlinger?

Hvordan oppleves overvåkning og mangel på tillit av ungdom i dag?