Kreftene vender sakte tilbake - jeg kjenner takknemlighet for at jeg nok en gang er på vei opp fra den kjelleren jeg har vært i så mange ganger og som jeg etterhvert kjenner så godt. Frustrasjonen over å ikke orke å ta initiativ er i ferd med å roe seg. Når kreftene så og si er borte, kommer panikken og følelsen av at det for alltid kommer til å bli slik det er nå.
Denne gangen er årsaken til kjellerturen klar, det er rettssaken og forberedelsene til den som har tatt på for både meg og mannen min over lang tid. Noen mener at depresjon er et uttrykk for å ha vært for sterk for lenge. Det kan se ut til å stemme for min del. Og er det da en sykdom?
Min strategi, som etterhvert er ganske velprøvd, og et resultat av mye prøving og feiling, er å være i ro til kreftene vender tilbake av seg selv, istedet for å true meg til å gjøre ting før jeg er klar til det. Jeg er heldig som kan velge en slik løsning, uten bruk av rusmidler eller medikamenter kan jeg la kroppen komme seg, kjenne på følelser, ustøhet og svimmelhet uten at det tipper over i sykdom eller psykisk sammenbrudd (bortsett fra at min mann får gjennomgå litt innimellom, men heldigvis tåler meg da også...). Jeg har en fleksibel jobbsituasjon, og oppgaver må utføres, men jeg er heldig og kan ta pauser og ta meg inn igjen, slik at kreftene kan vende tilbake før neste oppgave. Slik har det slett ikke vært bestandig, og jeg vet mye om å være "flink pike", å føle at jeg måtte stille opp på tross av at alle varsellamper lyste og til slutt møte veggen. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for erfaringen det gav meg og at jeg nå er et sted i livet hvor jeg i perioder kan følge min egen livsrytme. Jeg ønsker deg den samme muligheten <3.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar