Å huske noe, eller dikte?

 I går fikk jeg impulsen jeg har ventet på, til å skrive igjen. Jeg skjønte det da jeg ble påståelig overfor en episode som jeg delte med mannen min, og vi var uenige om. Begge husket episoden, selv om den skjedde for over 40 år siden, men med helt forskjellig innhold og slutt. Jeg sov på det, og innså i dag morges at jeg ikke kunne være sikker på at min versjon var den rette, enda jeg var skråsikker i går, og til og med anklaget min mann for å være begynnende senil om han ikke husket det slik jeg gjorde!

I dag har jeg kommunisert på nettet med en venn i England og en skribent-kollega på Facebook, og fått ny innsikt. Sommeren har vært helt topp, med masse gode opplevelser med familie og venner. Den eneste jeg har savnet innimellom, er meg selv. I det daglige får jeg som regel nok av mitt eget selskap, og elsker å se, snakke med og ha FaceTime med både barn, barnebarn og venner. Nå er jeg fylt opp av gode øyeblikk, og ser fram til høsten og en slags hverdag. 

Denne søndagen er jeg helt alene, og fikk først panikk ved tanken. Jeg sendte meldinger til noen gode venner, mest for å forsikre meg om at de fortsatt er der, tilgjengelige for et treff når det passer oss begge. 

Så kjente jeg hvor deilig det er å styre dagen selv, særlig når trangen til å skrive dette meldte seg. Å skrive uten mål og mening, bare ta det som kommer her og nå, det er lenge siden sist. 

Robotstøvsugeren gjør jobben sin og det er overskyet, heldigvis, sola kan stresse meg mer enn noe. Jeg kjenner når jeg har fått "dosen" av sol, og lageret med D-vitamin er fullt for høsten. Da frister ikke bikini og solstol, men skygge og pc eller bok. 

Det var alt for nå, riktig god søndag til deg som leser!