Å være selvforsynt med mat - paranoia eller fornuft?

«Det er så mye jordbruk her i landet, nå er det på tide å ta hensyn til menneskene også. Vi trenger veier, industri og boliger, andre kan dyrke mat for oljepengene våre.»

«Kun 3% av arealet i Norge er dyrkbar mark, og bare 1% er matjord, vi må verne det som er, selvforsyningsgraden må øke!»

Dette er to av perspektivene jeg har hørt i det siste om forholdet mellom mennesker og matjord og dyrkbar mark i Norge. 

Om jeg betrakter virkeligheten utfra det første perspektivet, handler jeg på kort sikt. Jeg vil bygge mitt hus, min fabrikk eller min vei der det er mest lettvint og minst kostbart for meg. Det er der bønder i hundrevis av år har ryddet landet for meg, slik at jeg kan ta det i bruk og legge asfalt og betong på den ferdig byggeklare tomta som jeg ser, når jeg ser et jorde.

Om jeg ser virkeligheten utfra det andre perspektivet, ser jeg et jorde, og tenker hvor mye gras, korn eller grønnsaker jeg kan produsere på det. Jeg er ydmyk og takknemlig for den jobben de som har vært her før meg har lagt ned i å rydde jorda, slik at jeg kan fortsette å produsere mat som kan mette mange. At jeg kan dyrke mat gjør meg trygg på å kunne spise meg mett og sørge for at andre rundt meg kan det samme. 

At et land er selvforsynt med mat, er en viktig del av landets forsvar. Regjeringen mener gode relasjoner til våre handelspartnere er like viktig. 

De som styrer landet må ha stor tillit til sine evner til å skape gode relasjoner til handelspartnere, slik at vi som nasjon kan kjøpe/importere det vi trenger, og betale med den valutaen vi kan tilby til enhver tid.

Om de ikke klarer det, om vi som nasjon slutter å oppføre oss på en slik måte at noen vil selge til oss, eller at valutaen vår ikke er så interessant lenger, eller at de ikke vil kjøpe det vi har å selge til dem, ligger vi dårlig an, om vi kun sitter igjen med oljen vår.

Den smaker ikke godt, selv om jeg har hørt at dieseldyr er proteinrike.

Av grunner nevnt over, er det kortsiktig tenkt å bygge ned matjord slik at muligheten for å være selvforsynte med mat blir dårligere. 

Vi gjør oss som nasjon altså avhengige av at andre skal produsere mat for oss, og ønske å selge til oss. 

En grunn til at det er så stor bebyggelse rundt de beste matjordene, er at det er der næringsgrunnlaget er best. Det blir ikke næringsgrunnlag igjen om alt legges under asfalt. 

Kommer det hungersnød eller andre naturkatastrofer i de landene vi gjør oss avhengige av som matleverandører, vi de ikke ha noe å selge til oss den dagen da katastrofen rammer. Og det er ingen grunn til å tro at slike katastrofer ikke vil ramme Europa. Fra 3-6 desember foregår en øvelse for å møte 500 års flommen på Østlandet. Med den vindstyrken vi opplevde natt til søandag 1 desember, tror jeg det kan bli i overkant spennende å være med på.

Det er korttenkt å legge asfalt og betong på matjord som det tar 1000 år å opparbeide. Det er mye plass i dette landet som det går an å rydde til tomter.Det begynner også å bli knapphet på rent vann i verden, som man må ha for å dyrke mat. Slik jeg ser det, plikter vi moralsk sett også å produsere mat her i landet som vi har god tilgang på rent vann.

James Lovelock, forfatteren av boka "Gaia" sa en gang noe som gjorde inntrykk på meg. Han mente at den globale oppvarmingen ville føre til at beltet rundt ekvator ville bre seg, og bli så varmt at det ikke ville gå an verken å bo der eller å dyrke mat der. Klimaflyktningestrømmen ville gå nordover og sørover, mente Lovelock. Det vil si at Storbritannia og Skandinavia vil være klare mål for klimaflyktninger i framtida, for der vil det fortsatt gå an å dyrke mat og klimaet vil være levelig. Hvordan kan vi med slike framtidsscenarier, som ikke lenger er dommedagsprofetier kun noen få ser, fortsette dansen rundt gullkalven og fortsette nedbygging av livsgrunnlaget vårt, matjorda?

Om fluejakt og fascisme

Jeg har det sånn at visse temaer dukker opp i mine tanker, det kan være ord eller betyding av begreper jeg lurer på. Da er det akkurat som jeg ser det jeg lurer på overalt i ulike kontekster og sammenhenger. Denne gangen er det ordet "FASCISME" som kverner rundt i hodet.

Jeg ser på Breaking Bad, en serie på Netflix. Den handler i korte trekk om en mann som får kreft, er for stolt til å ta imot økonomisk hjelp og finner en måte å skaffe penger til behandlinger på. Han er kjemilærer, og er et stort talent innen faget sitt, skulle fått noe mer ut av det enn å være lærer, men forspilte en stor sjanse en gang i tida. Nå får han imidlertid bruk for sine kjemikunnskaper, og begynner å lage meth-amfetamin av yppertse kvalitet som han selger. Pengene brukes til å betale sykehusregningene for kjemoterapi som han må ha for å bekjempe kreften. Masse paradokser i denne serien, kunne skrevet mye om det.

Poenget er at han blir hekta på businessen, og vikler seg inn i stadig mer kriminalitet, og tjener stadig mer penger. Regissørene ville se hvor langt de kunne gå i å gjøre hovedpersonen usympatisk før seerne mistet sympatien for ham. Serien viser hvordan galskapen sakte tar tak i Walt, som hovedpersonen heter.

Fluejakt
I den siste episoden jeg så, kom en flue inn i laboratoriet hans. Fluejakten startet pent, det er naturlig å ville slå hjel en flue som setter seg på brilleglasset, og en viss iherdighet i det kan vi alle kjenne oss igjen i. Når man etterhvert innser at flua er raskset og smartest og stort sett holder seg utenfor synsfeltet, lar man den i fred.

Her skilte imidlertid Walt seg fra, iallefall meg. I stedetfor å innse at kampen var tapt, intensiverte han jakten. Han løp rundt og slo etter flua med det han tilfeldigvis hadde i hånda, noen papirer, først, sparket borti ting og slo seg og bannet. Da det ikke gikk, ble den videre strategien å ta av seg en sko, spotte flua høyt oppe i ei lampe i taket, for så å kaste skoen etter flua helt til han traff lampa som knuste og skoen ble hengende fast i lissa oppe i den ødelagte lampa. Selv hadde han nå kun en sko, tråkket i glasskår tilsynelatende uten å bry seg om det. Neste strategi var å klartre opp i et rekkverk, klatre utenpå rekkverket med et kosteskaft, delvis for å slå ned skoen fra lampa, delvis for å slå til flua. Når skoen endelig var slått ned, men ikke flua, fortsatte jakten. I sitt vanvidd fant Walt en gardintrapp, klatret opp på den med en egenprodusert fluefanger og prøvde å slå flua helt til gardintrappa veltet og han datt rett i gulvet og slo lufta ut av seg og besvimte. Da han våknet opp igjen hadde han hull i hodet. Så skulle en tro fluejakta var slutt. Men nei. Kompanjongen Jesse kommer. Han lurer på hva som står på, blir satt inn i situasjonen, og spør høylytt om Walt er blitt gal. Walt tilbakeviser en hver form for innvending mot hans prosjekt, og blir voldelig mot Jesse. Det ender på uforklarlig vi med at Jesse blir med i fluejakten og setter liv og helse på spill for Walt sin vanvittige sak. Da ser Walt til slutt seg selv, og ber Jesse gå ned av gardintrappa før han slår seg ihjel. Deretter fullfører Jesse jobben, flua blir til slutt tatt og faller død til gulvet. Likevekt er gjenopprettet, arbeidet kan fortsette.

Episoden viste meg galskap på en måte jeg aldri før har sett det, jo forresten jeg har sett det på film under psykologistudiene, Milgrams studier på 60-tallet. Alle befinner vi oss på denne galskapsskalaen et sted. Det som skiller oss er hvor langt vi er villige til å gå i å følge ordre, når urimeligheten slår inn, og hva vi da gjør.

På hvilket nivå setter vi strek, når er straffeforfølgelsen for kostbar og intens i forhold til forseelsen?

Åsette egen og andres helse på spill for å drepe en flue som uansett ville dø i det sterile miljøet innenkort tid, er helt vilt og uforståelig. Allikevel fikk Walt med seg Jesse på dette, fordi han er autoriteten og dessuten brukte vold, og Jesse er læregutten, og avhengig av sin mester.

Jeg så forbindelsen til Milgram i dette, han fikk vanlige mennesker til å gå veldig langt i å påføre andre smerte ved å opptre som autoritet og si at de ødela forskningen om de ikke gjorde som han sa. Forsøket ble gjennomført på 60-tallet for å vise at hvem som helst kan bli nazister/facister, som i denne sammenheng vil si å straffeforfølge utilbørlig for ubetydelige forseelser, fordi noen har gitt en ordre, og man får høre at man ødelegger for et prosjekt som mange støtter opp om ved å neskte.
Fluejakt er noe vi alle går på, men hvor langt vi går i forfølgelsen og hvor mye vi er villige til å sette på spill, varierer. Total utryddelse var målet for Walt, og har vært målet for andre ekstremister til andre tider. Vi må tåle at fluene fins, og at de irriterer oss nesten til vanvidd innimellom.

Om hverdagsrasisme

Når jeg går ut av døra og ned i gården og treffer på en gjest, risikerer jeg å bli spurt om å hente et håndkle eller å svare på hvor de kan finne ved til bålpanna. Selvsagt. Jeg kan også bli spurt om detaljer ved biobrenselanlegget eller dyra våre. Selvsagt. "Du som er så glad i dyr", "du som er så flink til å lage mat", "du som er så...." fyll inn med det som passer. Alle disse påstandene om meg er kun representasjoner av bilder andre har av meg i sitt hode, og i den rollen de forventer at jeg har fordi jeg bor på gården, og sier egentlig ingenting om meg. Allikevel kjenner jeg på en trang til å forandre bildet, det stemmer jo ikke av mitt indre bilde av meg selv, jeg er jo en som verken kan noe om biobrensel eller dyr, det er det mannen min som kan.

Hvis jeg skal bo her, så må jeg tåle det bildet som dukker opp i andres hode når de ser meg på gården, av en middelaldrende, blid god bondekone som gir assosiasjoner til mat, gjestfrihet, dyr og hyggelig atmosfære og som liker å by på det.

De ser ikke den introverte meg, den som leser og skriver og er helt avhengig av alenetid, som er psykoterapeut og holder på med bachelor i psykologi. Noen ganger holder jeg ikke ut spørsmål om alt på gården, som er min manns domene, ja, jeg eier gården og bor her, men er kreativ, intellektuell og urban i mitt hode. Samtidig kunne jeg ikke tenke meg å bo noe annet sted enn akkurat her.

På Aktuelt NRK 2 kl 20.15 den 18.november hadde Ole Torp temaet "rasisme"oppe i forbindelse med ransbølgen i Oslo som var rekordhøy i oktober. Det hadde utviklet seg en storm på sosiale medier i forbindelse med temaet "hverdagsrasisme". To kvinner av utenlandsk opprinnelse fortalte om sine erfaringer med hverdagsrasismen.

Den ene var journalist, og fortalte om at hun i forbindelse med hotellbesøk hadde blitt snakket til som om hun var resepsjonist eller betjening. At det ble brukt som eksempel var interessant, for det var ikke annet enn det jeg selv opplever hver dag. Jeg blir snakket til som om jeg er stuepike eller resepsjonist, enda jeg er eier av gården og psykoterapeut av yrke. Helt sammenliknbart er det dog ikke, fordi jeg faktisk hører til på gården og det er helt naturlig at gjester spør meg. Journalisten hadde ikke noe med hotellet å gjøre annet enn at hun var på et oppdrag der, og ble allikevel tatt for å være av de ansatte, og snakket til ut fra det.

Poenget mitt er at jeg tror ikke det nødvendigvis hadde noe med hudfargen å gjøre, men at det er slik vi mennesker behandler hverandre hele tida. Vi snakker til hverandre utfra en kontekst, og utfra hva vi ser, førsteinntrykket. Jeg husker det var så greit den gang vi brukte uniform i banken der jeg jobbet, da var det ingen tvil om hvem som var kunde og kundebehandler. Hvordan skal en gjest eller kunde uten videre forstå hvilken rolle folk har ved kun å orientere seg ut fra klesdrakt?

Jeg forstår sensitiviteten de har som har en annen hudfarge enn vår. De blir gjenstand for eksteriørbedømming hver eneste dag, flere ganger om dagen og i alle situsajoner. Og siden det er slik at mange med annen hudfarge innehar jobber i servicebransjen, blir de lettere enn andre assosiert med den type yrker og spurt om ting utfra forventninger omgivelsene har til hvem de er og hva de gjør. Det er helt klart spesielt utfordrende for de som har tatt lange utdanninger og har yrker som krever både språkferdigheter og intellektuell kapasitet.

Poenget mitt er at dette opplever jeg også, selv om min hudfarge er hvit. På grunn av mitt utseende ellers, og den konteksten jeg er i som "bonde på gård", blir jeg satt merkelapp på av de som ikke kjenner meg.

Jeg var hos frisøren nylig. Da snakket vi om bønder. Jeg får alltid noen gullkorn med meg hjem fra frisøren min, det er et klokt menneske. Frisøren sin opplevelse av bønder er at de er lite utadvendte og veldig konservative, og at det kan være en årsak til at det virker som det er dårlig forståelse mellom bønder og byfolk. Frisøren hadde videre inntrykk av at bønder var lite på sosiale medier, og at det kanskje måtte gå en generasjon før de ble utadvendte nok, og kunne formulerer sine meninger der. Å ikke være på sosiale medier kan oppleves som at man hever seg over folk flest, fordi det er her folk er nå. "Man må være med", sa frisøren.

Jeg er med, og jeg er bonde, også. Men så mye mer enn det. Vi er alle mye mer enn det vi viser utad. Kanskje vi skulle gå i oss selv alle sammen, og ikke dømme så fort ut fra førsteinntrykket? Kanskje en forsiktig tilnærming uten en ferdigspikret definisjon ville vært fint å bli møtt med for oss alle, ikke bare for oss som er spesielt sensitive?

Et godt, velbrukt og velkjent ord er "respekt". Hva vi legger i ordet, varierer utfra hvem vi er og hvilke erfaringer vi har. Ordet kommer fra re-spectare og betyr, se om igjen. For meg innebærer det at jeg ikke skal dømme ut fra et førsteinntrykk, men gi folk en sjanse til eller flere, før jeg tillater meg å gjøre meg opp min mening om vedkommede.

Apropos omstillingene i norsk landbruk

Fra snill til flink.

Betraktninger fra Senterkonferansen til Buskerud Senterparti 23-24 november 2012.

Dagslyset slapp nesten ikke til disse to dagene som konferansen varte. Fredagen var helt mørk, både fordi novemberdagen uten snø er kort, og fordi budskapet fra talerstolen denne dagen var dystert. Selv ikke landbruksminister Trygve Slagsvold Vedums brede hvite smil og avslappede holdning der han satt på kanten av panelbordet med oppbrettede ermer og dinglet med beina, klarte å gjøre ordene til annet enn dypt alvorlige forvarsler om hva dette partiet skal igjennom før valget i 2013.

Jeg har hørt Per Olaf Lundteigen bruke termen ”Mission impossible” ved et par anledninger. Han blir tent av det umulige, og har gjort en meget god jobb med å formidle upopulært stoff i de siste 20-30 åra. Hans budskap er aktuelt som aldri før, og jeg ønsker ham og Senterpartiet all mulig lykke til. Jeg har kjent meg beslektet med ham i å bli tent til innsats der andre sier at ”det der går ikke”. Derfor har jeg også fått utrettet en del i mitt liv.

Åslaug Haga utfordret oss som var der til å ta et valg, enten går vi fullt inn for å bringe Senterpartiet videre i Regjeringsposisjon, eller så lar vi partiet ”hvile” i Stortinget en periode for i fred og ro bygge seg opp igjen som parti med en tydelig ideologi, hvilket vi fikk gode innspill på under denne konferansen.

Senterpartiet som forvaltningsparti må finne sin form for å kunne nå fram til nye velgergrupper. Som Trond Nordby sa: ”I takt med nedlegging av gårdsbruk går Senterpartiet ned mot sperregrensa.” Han sa også at ”på sikt bør det likevel være håp om et større SP som er forankret i brede bygdeinteresser, som står fast som Dovre mot EU, uten å tilsløre sin egentlige identitet for å kunne samarbeide med AP.”

Det tror jeg også.

Bønder har tradisjonelt vært en viktig velgergruppe for Senterpartiet. Vi trenger norske bønder som kan produsere god, norsk mat. Da må bonden bli ”flink”, det hjelper ikke lenger å bare være ”snill”, som en av deltakerne på konferansen gikk fram og snakket om, med en anelse nostalgi og resignasjon i stemmen.

Min far og farfar var bønder. Jeg husker min far fortelle: ”Far stakk til folka sine litt ekstra mat i dårlige tider, og ettergav husleia for leietakere når han så det sto dårlig til. Sto det dårlig til, snudde han i døra, tok regninga med seg hjem, og bytta den i en kurv med mat som han gikk tilbake med.”  Selv om det ikke var så fett hjemme hos farfar og familien heller, så delte de av det de hadde.

Min far drev gartneri og grønnsakproduksjon på friland, og brakte skikken videre. Han likte bedre å gi bort grønnsaker enn å ta betalt. Hver gang vi hadde besøk, sendte han med en pose grønnsaker, og det samme når han var gjest et sted. ”Det kommer intet i en lukket hånd” var læresetningen de levde etter, og den var farmor sin. Min mor gjorde den også til sin, og serverte kaffe og kaker når folk kom for å plukke jordbær på selvplukk. Jeg hadde nok en liten kremmer i meg den gang, og ville starte kafe, så kunne vi selge kaffe og vafler til de som kom på landet for å plukke bær. Men nei, det skulle ikke tas betalt for kaffe og vafler på denne gården, nei! Det ble ansett som mindreverdig og gjerrig, kan jeg huske, å ta betalt for mat og tid. Mine foreldre var ikke vant til tankegangen ”tid er penger” som andre hadde naturlig inne. De skulle alltid gi inntrykk av å ha god tid og en kaffekopp og en prat å by på.

Jeg så hva det kostet.

Kaffepausene gikk på bekostning av arbeid som skulle gjøres, og medførte stressreaksjoner og kjefting i etterkant. Det var viktig å være snill, og snillheten vistes på hvor mange som var innom for den kaffekoppen og praten. Og det var mange. For min far var kaffepausene lyspunkt og kjærkomne avbrekk i en traurig arbeidsdag. Andre av hans kollegaer og kamerater var ikke så ”snille” og dermed strengere på kaffepausene og dit dro man ikke bare ”innom”. Det var de ”flinke” bøndene.

Resultatet av min fars ”snillhet” så vi da vi skulle ta over gården. Arbeidsfolka hos ham hadde skaffet seg både hus, gode utdanninger til barna sine og god økonomi. De hadde blitt godt behandlet, var nøysomme og hadde klart å bygge seg opp ved det arbeid og den lønn de hadde hos min far.

Han selv var blitt tidlig syk og halvt ufør, og overlot et nedslitt gartneri, en utslitt maskinpark og jordekanter og ravinedaler fulle av landbrukssøppel til neste generasjon. Det tok fire år ved siden av full jobb å rydde opp, før vi kunne skaffe dyr og gjøre om bruket fra gartneri og grønnsakgård til storfebruk med økologisk grasproduksjon.

Min far var ”snill”. Kirken var full i begravelsen, og han var en elsket mann og min gode, gode pappa.

Men var han en god forvalter av jorda?

Kan man være en ”snill” bonde og en god forvalter på en gang?

Kan bonden i dag tillate seg å være ”snill” i et samfunn hvor velferdsstaten tar seg av dem som ikke kan betale husleia og en kurv med mat når det trengs gis av Fattighuset, Frelsesarmeen eller Kirkens Bymisjon?

Rollene er snudd, bonden har, som Trond Nordby så presist beskrev, hatt en negativ klassereise, i dag er det kanskje bonden selv som trenger litt ekstra for å berge både seg selv og gården sin.

Kanskje er det på tide med en holdningsendring hos bonden også, om han ikke allerede har foretatt den?

Han må, som de fleste andre i samfunnet finne seg i at tid er penger, han må tåle å ta betalt for tjenester og produkter på en skikkelig måte, han må selge seg selv og sine produkter i konkurranse med andre. Han må ”komme ned på jorda” til det folket og det fellesskapet han før gikk med matkurv til og gav henstand på husleia til, og som han kunne tillate seg å synes synd på. Det er ikke lenger plass til den snille bonden, og det er en utfordring Senterpartiet og bondeorganisasjonene må ta innover seg for å kunne skape seg en ny identitet. Trond Nordby sa at ”Senterpartiet har gjennomgått en proletarisering og at ”veien til kaksepartiet Høyre er uoverstigelig”. Det kan se slik ut.

Min mann og jeg tilhører ”den nye bondestanden”. Vi er av dem som har gjennomgått Fram Agro-kurs i regi av Innovasjon Norge. Dem som har fått alle drømmer og illusjoner om ”det gode liv på landet” brutalt revet ned. Dem som har fått greie på forskjellen på ”kultur og fritid” og jobb, altså det som gir penger i kassa. Vi er blitt vist realiteten i det å starte opp et gårdsbruk fra bunnen ved å skape en bedrift hvor målsettingen er å stå på egne bein fra dag en. Vi er av dem som har sett svart på hvitt hva dette innebærer og som har tatt utfordringen og hoppet av gode jobber for å satse på utvikling av gården og jordbruket. Vi er av dem som har brukt minst ti av våre beste år med angst og blodslit for å få hodet over vannet som bønder i ”Annerledeslandet”.

Det lysner i horisonten, for som jeg ser det, så finnes ”Annerledeslandet” allerede, og det begynner å bli fint å være bonde der!

Så ser jeg også at engasjementet mitt må være gården, og at det er ved å engasjere meg i den jeg kan være et godt eksempel på ”den nye bonden”.

Politikken får dere som er flinke til det ta dere av, jeg skal heie fra sidelinja! Tusen takk til Åslaug Haga som med sin klare oppfording til å ta et personlig valg, fikk meg til å innse det.

Takk for oppmersomheten.

Hilsen Tone Birgitte Bergflødt

Bonde på Renskaug Vertsgård i Lier

Familiebilder

Om å ta ned og henge opp familiebilder.
For snart 10 år siden, flyttet mine foreldre ut av hovedhuset på gården, og vi tok det i bruk til utleie for kurs og møter. Da ble det naturlig å flytte alle familiebildene ned i den store salen i vertgården. Min gamle familie hadde jo hengt på veggen i storstua inne i det hvite huset lenge, så det var sikkert godt for dem å lufte seg litt. Kanskje var det også fint for dem å komme fram i lystet og bli sett av mange?
I forrige uke hadde jeg et sterkt møte med en sterk og ualminnelig kvinne. Vi hadde bare møttes to ganger før, men kjent på en god følelse av å ha kjent hverandre lenge. Vi spiste formiddagsmat sammen, og så ville jeg at vi skulle sette oss inn i storstua. Det var noe jeg fikk en veldig trang til å fortelle, og der inne var rammene de rette, kjente jeg. Vel installert i hver vår gode stol, åpnet jeg opp for hele min slekt, og de kom til oss i rommet, vi kunne ane energiene deres. Min sensitive venn kunne kjenne at så mange som 9 generasjoner bakover var representert i rommet som en lang rekke. I løpet av seansen vi opplevde sammen i dette hellige rommet som ble skapt av tillit og kjærlighet for at healing kunne skje, kunne disse sjelene endelig få fred, og bevege seg videre dit de skulle. Dette opplevde jeg som å se for mitt indre blikk en drage med lang snor med ni sløyfer på som steg til himmels.
I dagene etterpå, har jeg kjent på noe nytt i meg selv, noe er borte, og noe nytt er i ferd med å vokse fram. Jeg ser verden med litt andre øyne enn før.
Det første virkelige tegnet på at det har skjedd noe, var at bildene som jeg hadde satt på pianoet i salen i vertsgården plutselig var tatt bort da jeg skulle ned og hente dem. Noen hadde lagt dem pent i et skap, det var tydeligvis på tide å ta dem tilbake eller fjerne dem. Jeg var på Nationalteateret og så "Freuds siste møte" den samme uka, og han hadde et bord hvor familiebilder dannet et stilleben, og jeg tenkte at det vil jeg også ha. Forklaringen på at bildene var tatt ned fra pianoet var at det hadde vært en pianostemmer der i mellomtida, ingen ånder som hadde flyttet dem, men allikevel, et litt merkelig sammentreff.
I dag fikk jeg er sterk fornemmelse av at nå skal resten av bildene tilbake til veggen i storstua i det hvite huset. Jeg kjenner på en "velkommen hjem" følelse, og gleder meg til å gjenskape aneveggen over den gamle salongen, ved siden av den gamle speilen og sybordet etter farmor med det gamle skrinet oppå. En annen ting som skjedde: Når jeg gikk ut med historien om farfar og meg i Familien, så veltet den gamle klokka etter farfar slik at glasset knuste. Det var akkurat som han ville gi et tegn på at han fulgte med. Om han likte det vet jeg ikke, tegnet var jo omtrent som en elefant i et glassmagasin, men det kan jo hende det var godt ment. Det er godt å kunne skrive dette uten å bli sentimental, jeg kjenner en glede ved at jeg tar familien min på begge sider inn i varmen, og at jeg kan glede meg over å se dem "hjemme" igjen.

Kafkaprosessen på Renskaug Vertsgård

Stortingsrepresentant for Høyre, Anders Werp, sier på et debattmøte den 20 august 2013 om jord- og skogbrukets framtid på Hokksund Rådhus at «vi må bli flinkere til å etablere bedrifter innen skog- og jordbruksnæringen i Norge.» Han trekker fram New Zealand som eksempel på hvordan de har klart å få til næringsdrift og vekst innenfor disse områdene.

Hvordan? Hva trenger gründerne fra samfunnet for å skape en ny bedrift?

Dette er en lang historie, og om du leser den, og den på noe vis skulle være representativ for hvordan gründere i landbruket og skogbruket behandles, så ser det dårlig ut for framtida til nyskaping og vekst i norsk landbruk, uten radikale endringer i holdninger og rammevilkår fra statens side.

Å skape en bedrift eller et nytt produkt kan sammenliknes med å unnfange og bære fram og føde et barn. Mange av de samme mekanismene er i sving, og mye av den samme sårbarheten og risikoen for at svangerskapet skal ende i en spontanabort eller for tidlig fødsel, i næringslivet kalt konkurs, med alt det innebærer av sorg og tragedie for den det gjelder.

I Norge har mor, far og barn ved fødsel kanskje det beste vernet i verden, med lang lønnet mamma/pappa permisjon og rettigheter til fri for å være hjemme med syke barn og til å yte omsorg for funksjonshemmede.

Å drive gård, har historisk sett vært en egen type virksomhet, ulik det meste annet. Med ansvar for dyr eller grønnsaker, altså levende vekster av alle slag, kreves en tilstedeværelse og beredskap som kan likne mye på det å ha ansvar for små barn eller andre omsorgstrengende. Skal foreldrene bort, trenger de barnevakt, bonden trenger avløser.

En nyfødt bedrift trenger samme slags tilstedeværelse, inntil arbeidsoppgaver har blitt definert, og rutiner etablert. Denne prosessen er kort eller lang, avhengig av bedriftens størrelse, virksomhet og vekst.

I starten av prosessen, hersker det en slags «ammetåke» eller kaos hos både eier, leder og ansatte. I dette kaoset forventes også bedriften å generere penger til å holde seg selv flytende, og samtidig holde eier, leder og ansatte med lønn. I tillegg skal stat og kommune ha sitt i form av skatt og avgifter. Og det gis ingen nåde om det skulle være en forsinket innbetaling, da kommer varsel om tvangsinndrivelse fort.

I 2008 etablerte min mann og jeg bedriften Renskaug Vertsgård på gården Vestre Renskaug i Lier. Det var en grønnsaks- og veksthusgård som jeg benyttet odelsretten til å kjøpe. Gården bar preg av slitasje og forfall, og driften kunne ikke føres videre uten omfattende investeringer. Spørsmålet om det var liv laga å fortsette driften av jorda som før, med frilandsgrønnsaker og veksthus, besvarte seg ganske snart selv. Kontrakten med levering av grønnsaker til Bama ble ikke fornyet på grunn av brukets størrelse og beskjedne produksjon.

Strukturrasjonalisering, er ordet som brukes, og det betyr at brukene skal bli større, slik at det kan drives mer effektiv produksjon i landbruket. Drivhusene var i dårlig stand og trengte så mye og omfattende vedlikehold og reparasjoner, at det ikke ville være mulig å få lønnsomhet i det, på grunn av den beskjedne størrelsen.

Vi bestemte oss for å ta tak i det som fortsatt var i forholdsvis god stand på gården. Driftsbygningen var bygget i 1990, og var da 18 år gammel i 2008, og i bygningsmessig god stand. Elektrisk anlegg trengte en overhaling, men ellers var bygningsskallet intakt. Bygningen var godt isolert og hadde vannbåren varme i deler av gulvet, slik at det ville være mulig å bruke det til annet enn lager og pakkerom.

Vi hadde alltid sett at folk trivdes på gården, og at gjester senket skuldrene og slappet av i omgivelsene her. Gården ligger både sentralt og skjermet til og har ingen gjennomgangstrafikk.

I forbindelse med gårdsovertakelsen skiftet jeg bransje etter å ha jobbet 15 år i bank. En ny utdanning innen psykologi, samt kurs i billedkunst ble veien videre for meg.

Mitt engasjement førte til at vi la til rette for kursvirksomhet i driftsbygningen, samt i hovedbygningen på gården. Det var delvis oppusset, og i god nok stand til det formålet. Vi så fort at dette kunne være noe å satse på, for vi fikk stadig henvendelser om både kurs, mat og overnatting. Med den sentrale beliggenheten og de fredfulle omgivelsene så vi at folk fant ro og trivdes.

I 2007 tok vi beslutningen om å satse alt på å bygge ut gården til et kurs –og konferansested med overnatting.

Vi fikk dispensasjon fra kommunen, fordi gården ligger i et LNF, Landbruk, Natur og Friluftsområde, og da er omfattet av særskilte regler for utbygging og tilrettelegging for annet enn ren jordbruksvirksomhet. Vårt konsept ble omfattet av Landbruk Pluss regelen, og i det ligger at vi også forplikter oss til å drive jorda som vanlig, og at den andre virksomheten altså kun er en tilleggsnæring og avhenger av at vi driver et levende landbruk og forvalter jorda etter gjeldende regler. Vi investerte i 7 kuer og en okse av arten Skotsk Høylandsfe, og bølingen har vokst år for år, samt at vi har høstet av flokken og servert kjøtt på tallerkenen til gjester i vertsgården og solgt kjøttprodukter i gårdsbutikken.

I løpet av de 5 åra som har gått siden vi startet opp i 2008, har det hengt en tung, svart sky over hodet på oss, eller en øks over døra, rede til å oversvømme oss eller kutte hodet av oss, velg det som passer.

Vi fødte et «barn», Renskaug Vertsgård, og forventet faktisk at det skulle bli ønsket velkommen til verden av alle!

«Barnet vårt» ble ønsket velkommen av Lier Kommune, de var ikke seine om å komme i «barselvisitt» med gave: Miljøvernprisen for 2008 med gavekort på 10300 kroner hos Galleri Olsen, samt en fin diplom å henge på veggen. Det gjorde oss stolte som «foreldre».

Innovasjon Norge og Fylkesmannen ønsket «babyen» velkommen til verden ved å legge arrangementer hit og gi oss «foreldre» gode og hyggelige tilbakemeldinger.

Da staten, i form av en saksbehandler i Skatt Sør kom på visitt, var det ikke for å gi en gave, men for å ta det han syntes han hadde rett på. Han så seg rundt, gjorde seg en oppfatning, og oppførte seg som en overgriper som ikke kan vente, men stiller krav og forlanger mer av «barnet» og «foreldrene» enn den lille «familien» på noen måte er stor/rik nok til å innfri. Hilsenen fra Skatt Sør var, at vi med vår investering og vår innsats, hadde «vært fellesskapet til byrde» og at vi «skulle latt gården gå konkurs» i stedet for å bygge opp ny virksomhet ved å benytte det som var noe verd av det gamle. Vi skulle altså «abortert» babyen fordi den ikke passet helt inn i det rigide systemet til skattevesenet.

Vi har levd med Skatt Sør sine beskyldninger i 5 år, og med konsekvensene dette har medført, som er at vi har blitt dømt uten rettergang til å betale flere hundre tusen kroner i skatt, avgifter og straffeskatt for en «forbrytelse» Skatt Sør mener vi har begått som verken våre advokater, regnskapsfører, revisor eller oss selv forstår eller er enig i grunnlaget for. Det holder altså at en saksbehandler har en oppfatning som utferdiges i et vedtak. Dermed eksekveres straffen, og så starter prosessen med å overprøve (anke) vedtaket.

Vi ble dømt og har tatt straffen. Dette kunne vært slutten for «barnet» vårt om vi ikke hadde greid å skaffe ressurser til veie for å overprøve vedtaket. Skulle dommen i rettssystemet vise at Skatt Sør landet på feil vedtak, var det svært lite om å gjøre at bedriften vår måtte innstille og at det hadde vært andre eiere på gården i dag.

«Det må bli lettere å etablere bedrifter i Norge» var setningen som ansporet meg til å skrive ned denne historien.

Samorningsreform er et ord som brukes i helsevesenet. Hva med en samordningsreform innenfor myndighetene som har med bedriftsetablering å gjøre også?

Det vi opplevde, var at alle våre rådgivere, som vi forventer kan mer om etablering og skatt enn oss, fordi det er jobben deres å kunne det, var enige om tolkningen av skattereglene om hvordan det skattemessige rundt etableringen av Renskaug as skulle være.

Så kommer Skatt Sør og sier at alt de har rådet oss til er feil, og at vi som bedrift må straffes.

Når den ene hånda ikke vet hva den andre gjør, eller det tales med to tunger, blir det i beste fall misforståelser, i verste fall tragiske utfall.

Vi opplevde et system som snakker med to tunger som var uenige med hverandre, og som ikke ville hverandre vel.

Å være «barnet» i midten av konflikten, som attpå til må ta straffen for at «de voksne» ikke klarer å finne ut av det med hverandre, er vondt, dumt og urettferdig.

Vi finner det vanskelig å leve godt med beskyldninger som dette, uten å få vår versjon fram i lyset. Det kan være helseskadelig å bli hindret i å stå opp for seg selv når man mener man er utsatt for overgrep og urett.