"En sommer er over...."

«En sommer er over, men minnene om den består …» sang salige Kirsti Sparboe i sin tid, den ble spilt på «Ønskekonserten» i NRK radio hvert år etter sommerferien i min ungdom.

Jeg sitter i min lenestol med pc på en pute i fanget, lenge siden du ble åpnet, kjære, du har ligget i dvale i hele sommer. Men du åpner øynene med det samme jeg lukker deg opp, du ber om passord, får det, og dermed er vi i gang, du og jeg.

Første mandag etter ferien, det vil si, min ferie fortsetter, den slutter aldri. Eller, jeg tenker at ferien er over når møtene begynner, et par verv er min jobb, og det trives jeg godt med.

Jeg har allikevel i det siste fundert over mangelen på skrivelyst, den var så sterk før. Det blir mer passiv skrolling, stavekontrollen liker forresten ikke det ordet, og foreslår i stedet for «skråling, skrelling og skrulling».

Kanskje lysten er i ferd med å komme tilbake, siden jeg faktisk sitter her nå og skriver, ikke skroller/skråler/skreller/skruller?

Eller er det bare prokrastinering fordi jeg har blomsterbed og blomsterkasser som trengs å ryddes og lukes i?

Det er det samme, jeg er glad for å kunne få ned noen ord på skjermen – å kjenne at jeg ikke er helt skrivelammet.

Minnene om den består …

Hvilke minner kommer inn på skjermen her?

Henting av barnebarn på skole og i barnehage, for en gave! Hagen i sommerhuset med plaskebasseng som barnebarna ikke kunne komme fort nok uti når de var på besøk. Koselige vennebesøk fra Norge, middager, sykkelturer, sjøbad, kvelder med danske filmer fra steder i nærheten hvor vi kunne kjøre en tur og se lokasjoner, fotball-VM, henting og kjøring av besøkende til og fra togstasjon, gleden ved besøk, gleden ved å være alene, gleden ved å ha pusset alle vinduer, å re opp senger med soltørket sengetøy.

Og til slutt, så langt ut i august, fordøye 5 dager i Berlin, og legge ut bilder derfra på Facebook. Jeg er dårlig på å huske navn på alle severdigheter vi besøkte, beklager det, til deg som ser bildene. Jeg innser at jeg ikke er så opptatt av navn og steder, mer av opplevelsen, og det var mange gode menneskemøter og opplevelser på turen!

Hjemme igjen.

Blomsterkassene og bedet utenfor venter tålmodig på en hjelpende hånd for å bli kvitt det som har gjort sitt og blomstret seg ferdig for denne gang. Heldigvis tar en vakker, hvit hortensiabusk over, samt at det vokser opp noe vakkert og grønt fra røtter som ble synlige etter at vi fjernet en stor tuja foran inngangspartiet, og jeg kan velge å se bare det når jeg går forbi. Men nå tar jeg meg sammen, lukker pc, går ut, og rusker opp.

"Dagen før dagen"

 "Dagen før dagen" - tre ord som pleide å framkalle kriblende, yrende forventninger til varm familiehygge, god mat, gaver og overraskelser. Som barn, rangerte jeg begivenhetene i motsatt rekkefølge. 

I dag framkaller de samme ordene det stikk motsatte. Jeg kjenner på sinne, skuffelse, frykt, kulde, forakt og avsky. Og under disse følelsene, ligger sorg, tristhet, oppgitthet og medfølelse. For at gleden igjen skal titte fram, har jeg lært og erfart at de negative følelsene må anerkjennes og bearbeides. Som jeg gjør nå, ved å skrive ned det jeg tenker og føler, akkurat nå.

De siste dagene har den ene sjokkerende nyheten avløst den andre, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal ramse opp. Jeg velger å skrive i generelle former.

Hva er det som skjer i verden? 

Vi har nettopp kommet hjem etter tre uker i USA. Vi besøkte sønn og svigerdatter som bor der, ellers hadde vi nok ikke vurdert det reisemålet i disse tider. Men vi dro, hadde et flott opphold hos våre kjære, selv om nyhetene disse tre ukene i januar prøvde å overbevise oss om noe annet. For det var mye som skjedde. Grønland -krise og ICE-drap som de viktigste nyhetssakene. Og uværet på slutten av oppholdet. Krise på krise. Og jeg har sjelden slappet så godt av på noen ferie. Så stille og rolig i nabolaget der vi var, så fantastisk vertskap, så mange gode frokoster og middager, kortspill og private piano-huskonserter, så hyggelig personale i butikker og restauranter, så mye fint å kjøpe, så mye godt å spise og drikke, så fine, brede veier å kjøre på. Ja, alt er fint og tilrettelagt i det landet. Alt er stort, enkelt og mye. Større kjøleskap enn vi har, større komfyr, større vaskemaskin og garasje, større pakninger med dopapir, brus, biff, ja alt er stort! Jeg foretrekker det lille livet slik vi har det her vi bor, slik vi er vant til, heldigvis gjør jeg det, selv om det er fint å oppleve noe annet.

Vi er tilbake hjemme i Norge nå. Til det samme nyhetskjøret, mediedrevet, sjokkene, bare med nye aktører. Det er akkurat som vi er i en serie som akkurat nå har startet en ny sesong, med nye skuespillere og intriger, mens den gamle historien surrer og går i bakgrunnen. Stadig nye hovedroller og biroller, noen får mer søkelys og omtale enn andre. Og det knaker i "det norske hus". 

Jeg malte et bilde for mange år siden som jeg kalte, "smuldre". Motivet var en ørn som hadde overblikket, og kikket ned på et gjerde i full oppløsning. Noe i meg følte at rammeverk og rekkverk i meg selv og ellers i verden var i ferd med å gi etter. Det gamle måtte gi tapt for at noe nytt skulle vokse fram. "Nytt liv av daude gror", synges det i sangen "No livnar det i lundar" av E. Blix. På den tida jobbet jeg mye med "innvendig arbeid" og hadde livaktige drømmer og som jeg gjenskapte i mine malerier og dermed fikk større forståelse av hva min indre stemme forsøkte å fortelle meg. 

Nå kommer ørnebildet, og tankene rundt det, igjen opp i bevisstheten, og jeg forstår at tida nå har kommet for at gamle demninger skal briste, bli værende slik, eller bygges opp på nytt, råtne gjerder gi etter, repareres, flyttes eller fjernes. 

Selv om det knaker i sammenføyningene, stormer på toppene i samfunnet og verden i disse dager, kan jeg ikke annet enn tenke at det kommer noe uventet, for noen, godt, for andre, tilsynelatende ikke, ut av dette uværet, noe jeg overhodet ikke ser nå, men kanskje når stormen har roet seg, en gang utpå våren, når snøen smelter og hestehoven titter fram, ja, til og med brøyter seg vei gjennom asfalten med ustoppelig livskraft og vilje. 

En farfar i livet skulle alle ha

 «En farfar i livet skulle alle ha»

… sang barnebarnet ved farfarens kiste i kirken i dag. Teksten til Odd Nordstoga kunne ikke passet bedre.

Jeg husker foreldrene til bonden som i dag ble begravet, de var slektninger, naboer og gode venner av farmor og farfar. Når jeg husker foreldrene til en som var født før krigen, ja, da kommer jeg brått på min egen alder og forgjengelighet.

Men tilbake til sangen til Nordstoga. Tårene presset seg noe uventet på under siste verset:

«En farfar sitt fang det er godt å ha, for farfar har vore her før. Med heile sitt liv ligg han framom deg. Og spør du, ja Bessfar han viser veg. Ja, en farfar li livet skull` alle ha»

Farfar var 60 år da jeg ble født. Han lå godt «framom» meg, ja, som i sangen, med et helt voksenliv, på godt og vondt. Jeg skriver om livet hans i boka «Farfars skrin» som fortsatt er å få kjøpt.

Farfar lærte meg å se på globusen hvor i verden Norge var, hvor i Norge vi bodde og hvor de andre kontinentene lå. Han viste meg hvor jeg kunne finne Maria Nøkleblom, på et hemmelig sted «borti havna» på gården, eller havnehagen som det vel heter. Ballblom på skauen kommer jeg også på at han fant, nå mens jeg skriver. Og vi støpte lys av gamle stearinstumper. Globusen hans står så jeg ser den, på farmors gamle sybord, her i stua vår i leiligheten på Auvi terrasse. Gården er i andres hender nå. Jeg vet ikke om han hadde likt det. Det ligger nok et håp i mange av dem som har en odelsgård at en etterkommer skal ta over, at gården skal gå videre i slekta.

Slik ble det ikke hos oss. Jeg lever godt med det nå, men det har vært en sorgprosess, og jeg har ikke vært på gården siden vi solgte. Det er jeg ikke klar for, om noen gang.

Jeg følte for å skrive dette i dag, etter en vakker begravelse for en gammel nabo. Der har etterkommere tatt over, og jeg kjenner, som alltid, vemod hver gang jeg hører om gårder som går videre i nye generasjoner innen familien.

Og det regner.....

Roen senker seg når regnet trommer på blikktaket over karnappvinduet her jeg sitter i den gode ørelappstolen, arvet etter faren til en venn. Strikketøyet ligger på trillebordet etter min mormor, det med intarsia-mønster og gjennombrutt messingbeslag, og plass til tre flasker i underetasjen. Lurer på om slike lages i våre dager? Å ha en trillevogn med fine flasker og flakonger, slik vi ser på film at de fine damer og herrer går og skjenker seg et glass vin eller whisky av, er det "innafor" i dag? Spiller ingen rolle, jeg liker vogna, akkurat slik den er!

Mitt trillebord er dog fylt med pc, bøker, aviser, strikketøy og diverse annet, og må ryddes iblant når det har hopet seg opp. Jeg liker å sitte blant ting og møbler jeg har et forhold til, eller minner om. I dag har jeg sortert alt sølvtøyet, i går pusset jeg det. Jeg trenger en dag med slikt arbeid for å lande etter besøk av de aller kjæreste, våre barn og barnebarn. Siden de bor langt unna, blir besøkene intense, mye skal rekkes på kort tid. Men du verden så mye kjærlighet og hygge de bringer inn i både hjerter og hus! Det gir kraft og styrke til å møte vinteren. 

Vi feiret bursdag på nett i går. Vår mellomste sønn ble 35. Jeg har alltid lagt ut bilder og gratulasjon på Facebook når noen i familien har fødselsdag, men i går gjorde jeg det ikke. Jeg merker at jeg legger ut mindre og mindre på sosiale plattformer, det er ikke like stas som før. Ikke diskuterer jeg, som jeg var så glad i, ikke deler jeg tanker om dette og hint, slik jeg gjør her. Nå kommer jeg imidlertid til å dele dette innlegget på veggen min, men folk må klikke seg inn på bloggen for å lese. Det er en god del som leser, men få som legger igjen kommentarer og "likes" slik de gjør på et åpent Facebookinnlegg. For meg er nok det viktigste å sette ord på tanker, og å dele det med deg som leser. Hvem du er, er av mindre betydning, selv om det er hyggelig å få en like eller kommentar fra kjente. Det lærte jeg da jeg ga ut bok, jeg vet jo selvsagt ikke hvem de mange er som har kjøpt, og (kanskje) lest det jeg har skrevet, og det lever jeg godt med. 

At verden har endret seg, er det ingen tvil om, eller er det bare meg som ikke lenger deler og kommenterer som før på Facebook? 

Det var alt for i dag, ha en fin høstdag der du er, og takk for oppmerksomheten!

Formuesskatt - hvorfor?

Hvorfor?

-          Sier barnebarnet, når han ikke forstår en beskjed gitt av voksne, noe han blir bedt om å gjøre/ikke gjøre, at vi skal hit eller dit og han skal bli med.

Jeg ser forskjellen på ansiktsuttrykket og kroppsspråket de gangene han virkelig ikke forstår beskjeden, og trenger utdypende forklaring, kontra de gangene han utmerket godt forstår, men er uenig, og vil diskutere, eller kverulere.

I møte med formuesskatten blir jeg 5 år, og spør:

-            Hvorfor?

Fordi jeg virkelig ikke forstår beskjeden gitt av «de voksne», det vil si de vi har valgt til å styre landet og sørge for oss gjennom god, rettferdig politikk.

Til nå har ordet «formuesskatt» for meg vært et begrep uten mening, fordi det ikke har rammet meg selv, og jeg har hatt vanskelig for å se at rike folk skulle ha noe problem med å betale en liten prosent av sine store formuer, jeg har tenkt at de har så mye at det ikke vil merkes i det hele tatt.

Brått ble begrepet virkelig for meg, da jeg nylig fikk regningen inn i nettbanken. Jeg skal ut med et, for meg, betydelig beløp i formuesskatt, delt på to, så det ikke skal se så voldsomt ut, nå i høst. Et avdrag i september, et i oktober.

Vi har hatt regnskapsfører i alle år siden vi startet bedrift, før det var jeg vanlig lønnsmottaker, skrev selvangivelsen selv, førte regnskap over alt jeg brukte, hadde egen sparekonto, og full kontroll. Når vi begge frigjorde oss fra faste jobber, måtte jeg «kaste inn håndkleet» i alt som hadde med inntekt, skatt, gjeld, moms, og alt som handlet om penger å gjøre, jeg kunne ikke lenger overskue det hele – og stolte blindt på dem som kunne det.

Så solgte vi odelsgården min, et sårt kapittel i livet. Den hadde vært hjem og arbeidsplass for familien vår i 30 år, helt til det ble klart at ingen av barna ville ta livsverket videre. Vi valgte å dele det vi satt igjen med av penger for livsverket vårt, når gjelden var innfridd, i to bosteder. Med gamle foreldre, familie og venner i hjemlandet og tre barnebarn i nabolandet, ble det et naturlig valg.

Nå kan man kanskje tenke, hva er det hun er i ferd med å klage på nå, med leilighet og hus både her og der? Hvem har råd til det? (Hvis jeg kaller det hus og hytte, er det kanskje lettere å assosiere seg med)

Ja, hvem har råd til det, jeg innser at vi er heldige, som veldig mange andre, men er vi å betrakte som "rike"?

Hva vil det si å være "rik"?

Det spørsmålet hadde jeg aldri trodd jeg skulle stille, fordi jeg aldri har tenkt på meg selv som noe i nærheten av å være rik.

I hvert fall ikke på penger!

Jeg kan si meg rik på familie, venner, opplevelser, samtaler, bøker, filmer, teaterforestillinger, mat og drikke og alt hva livet har å by på, men jeg har aldri et øyeblikk tenkt på at jeg skulle være rik på penger!

Vi startet med to tomme hender begge to. Tok våre utdanninger, jeg kun videregående og studfag før jeg og begynte å jobbe, han ingeniørutdanning. Vi etablerte familie, bygde hus og jobbet noen år, før livet krevde endringer. Vi solgte selvbygget hytte og kuttet ned på alt av forbruk, og levde noen år under «fattigdomsgrensa», da vi begge sa opp jobbene våre for å realisere oss selv. Han bygget opp firma og gårdshotell, jeg tok utdanning, tok vakter i psykiatrien, hadde klienter i terapi, skrev bok, malte bilder og hadde verv i politikken. Mye penger hadde vi aldri, men livet føltes meningsfullt.

Som sagt før i teksten, kom dagen da vi valgte å selge livsverket vårt, fordi vi innså at ingen av våre sønner ville overta odelsgården, som vi hadde bygget videre på.

Så til poenget med denne teksten, nemlig formuesskatten.

Jeg liker ikke risiko. Da vi hadde solgt, kjøpt, solgt igjen og kjøpt, (fornuftig nok, ikke for alle pengene) og endelig landet i våre to boliger i to land, trodde jeg vi kunne puste ut. Etter to hofteoperasjoner og utmattelse etter store påkjenninger med salg av odelsgården, det er ingen lett avgjørelse å ta, var det uaktuelt for meg å gå inn i arbeidslivet igjen som 63 åring. Jeg har en liten AFP som trådte i kraft ved 62, og en liten pensjon fra banken jeg jobbet i som trådte i kraft ved 63, pluss honoraret fra vervet som medlem i forliksrådet. Dette gir ca 10.000 kroner i måneden til sammen, jeg er konkret, for du vet ikke hva jeg synes er lite eller mye. Alle forstår at jeg da må tære på sparepengene til folketrygden trer inn ved 67 år, som er 4 år til.

Vi valgte å kjøpe rimelige boliger, og heller ha litt på konto for å spe på den lave pensjonen.

Nå opplever jeg at formuesskatten tar halvparten av det jeg «tjener».

Hvorfor?

Jeg blir brått 5 år igjen, og synes bare alt er urettferdig, jeg kjenner jeg blir liten og sint.

Men så er jeg ikke alene.

Det snakkes fort om «milliardærene», eller «landets rikeste» når ordet formuesskatt nevnes.

Hvordan i alle dager havnet jeg i den gruppa??

Jeg har overhodet aldri identifisert meg med «de rike», tvert imot!

Hvis det er slike som meg og min mann det siktes til i spørsmålet om formuesskatt, da gjelder det mange!

Jeg velger å stanse her, med dette diktet: 

Likegyldighet - et dikt av Martin Niemöller

Først tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.

Så tok de sosialdemokratene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke sosialdemokrat.

Deretter tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.

Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.

Om mine møter med NAV - på godt og vondt

Etter å ha lest noen innlegg på Facebook om menneskers hjerteskjærende kamper mot NAV, fant jeg igjen et innlegg fra 2014, om min egen kamp etter et kraftig sammenbrudd - men som heldigvis løste seg. (Jeg delte den historien i forrige post.)

Tre grunner til at jeg ikke ble varig ufør, men kom tilbake til livet og arbeidslivet:

1. Fordi jeg var ung, 35 år gift, med to barn, og godt nettverk, samt at jeg fikk god oppfølging av en varm, forståelsesfull, klok, men også streng og tydelig lege i det året jeg var sykemeldt.

2. Fordi jeg fikk avslag på alle søknader om støtte fra NAV. og de fandenivoldske kreftene jeg fikk av det, jeg skulle da for helvete klare meg selv!

3. Fordi jeg fulgte rådene til legen, og gjorde drastiske endringer i livet, både i arbeidslivet og privat, gikk ned i levestandard, solgte hytta, som gjorde at jeg gradvis fikk krefter og livsmot tilbake, og ikke trengte så høy inntekt. 

Jeg husker legen sa til meg at jeg var heldig som fikk sammenbruddet så tidlig, fordi jeg da fortsatt kunne komme meg igjen, og endre kursen i livet mitt. -De fleste som fikk en slik smell var 50-60 år, og mange av dem hadde ikke krefter til å starte på noe nytt, sa han. 
Det ser ut til å stemme ganske godt. De som klapper sammen etter et langt arbeidsliv, men for tidlig for å motta pensjonsytelser, og i tillegg må kjempe mot NAV for å få penger til livsopphold, ja, de synes jeg virkelig synd på. 
Jeg føler med alle i den situasjonen, og leser sterke tekster skrevet av folk som har havnet i vanskelige livssituasjoner på slutten av et langt arbeidsliv, men før pensjonsrettighetene trer inn som en reddende engel. Jeg føler med dem, som i sine innlegg viser både bitterhet og sinne over behandlingen de får av NAV, og måten de(ikke)blir møtt på, når de virkelig trenger hjelp. 
Jeg hadde en fantastisk lege den gang jeg trengte hjelp, og jeg har heldigvis klart meg uten offentlige ytelser, bortsett fra det ene året med sykemelding fra 35 til 36 år. 

Da jeg i fjor, i en alder av 62, måtte operere hofte nummer 2, og var dødssliten etter salg av gården, flyttinger og alt hva det medførte av både psykisk og fysisk belastning, og forsiktig spurte om muligheten for førtidspensjon/uføretrygd de siste årene, ble jeg blankt avvist av to unge leger. Jeg kunne fortalt mye om de opplevelsene- det kommer kanskje i en ny post etter hvert, når det er modent for skriving og deling. Jeg byttet fastlege to ganger i prosessen, og den tredje har jeg heldigvis ikke hatt behov for å oppsøke enda - jeg klarer meg fint og går dit jeg vil med to hofteproteser!
Nå skal det sies at jeg fikk en liten pensjon allikevel, fra privat oppsparing- så da klarer jeg meg fram til den offentlige pensjonen trer i kraft fra 67 år. Jeg kommer ikke til å spørre om noe mer fra den norske stat. Jeg har gjort mitt, og jobber forresten fortsatt for dem, i kraft av å være meddommer i forliksrådet med møte annenhver uke, og får noen «knapper og glansbilder» for den jobben, som jeg liker, for den er svært givende i kraft av å få innblikk i andres skjebner, på godt og vondt.. 
Takk til dere som inspirerte meg til å skrive dette. 

Å huske noe, eller dikte?

 I går fikk jeg impulsen jeg har ventet på, til å skrive igjen. Jeg skjønte det da jeg ble påståelig overfor en episode som jeg delte med mannen min, og vi var uenige om. Begge husket episoden, selv om den skjedde for over 40 år siden, men med helt forskjellig innhold og slutt. Jeg sov på det, og innså i dag morges at jeg ikke kunne være sikker på at min versjon var den rette, enda jeg var skråsikker i går, og til og med anklaget min mann for å være begynnende senil om han ikke husket det slik jeg gjorde!

I dag har jeg kommunisert på nettet med en venn i England og en skribent-kollega på Facebook, og fått ny innsikt. Sommeren har vært helt topp, med masse gode opplevelser med familie og venner. Den eneste jeg har savnet innimellom, er meg selv. I det daglige får jeg som regel nok av mitt eget selskap, og elsker å se, snakke med og ha FaceTime med både barn, barnebarn og venner. Nå er jeg fylt opp av gode øyeblikk, og ser fram til høsten og en slags hverdag. 

Denne søndagen er jeg helt alene, og fikk først panikk ved tanken. Jeg sendte meldinger til noen gode venner, mest for å forsikre meg om at de fortsatt er der, tilgjengelige for et treff når det passer oss begge. 

Så kjente jeg hvor deilig det er å styre dagen selv, særlig når trangen til å skrive dette meldte seg. Å skrive uten mål og mening, bare ta det som kommer her og nå, det er lenge siden sist. 

Robotstøvsugeren gjør jobben sin og det er overskyet, heldigvis, sola kan stresse meg mer enn noe. Jeg kjenner når jeg har fått "dosen" av sol, og lageret med D-vitamin er fullt for høsten. Da frister ikke bikini og solstol, men skygge og pc eller bok. 

Det var alt for nå, riktig god søndag til deg som leser!

Tanker etter å ha sett den danske serien "Familier som vores" på nrk.

 "Europa vil brenne". Sa en jeg kjenner for rundt ti år siden, og flyttet til en annen verdensdel. Jeg kom på dette utsagnet igjen da jeg så den danske serien "Familier som vores" som ble lansert på nrk den 1.januar. Det har heldigvis ikke kommet til "brann" i Europa ennå, men uroligheter, klima- og miljøkatastrofer og framvekst av ekstreme høyrepartier ser vi på nyhetene nærmest hver dag. 

Serien gjorde et dypt inntrykk, og jeg kan relatere mye til eget liv, med flyttinger og nyetableringer i nærmeste familie, selv om vi slett ikke har opplevd samme tragedie som i serien, at hele landet er i ferd med å synke i havet. 

Vi er trygge i Norge. Og i Danmark i uoverskuelig framtid, håper jeg. Men en liten tvil har kommet. Hvor langt unna en klimakatastrofe er de mest utsatte landene i Europa? Hvor fort stiger havet? Hva vil filmskaperne vise oss, eller forberede oss på?

Å forlate alt kjent. Å miste hjem, familie, venner, tradisjoner, språk, historie, sanger. Hva gjør det med folk? Hva kjennetegner dem som  klarer seg i nytt land, lærer seg nytt språk, skaffer kontakter, venner, jobb? Hvem klarer ikke å tilpasse seg og går dukken? 

I serien følger vi flere familier og enkeltskjebner som vikles inn i hverandre. Vi ser hvordan enkelte tar irrasjonelle valg som blir skjebnesvangre for flere, og bestemmende for hvor de havner. 

Noen betraktninger fra meg på en søndag i januar 2025, trygt i egen stue, i Norge. 

Hva julekaktusen fortalte

 9. januar 2025

Det første blogginnlegget i det nye året. Jetlagen er på det nærmeste borte, og søvnmønsteret har stabilisert seg etter USA-turen i jula, selv om jeg fortsatt er noe trøtt og vil sove lenger om morgenen. Det kan jo også være vintermørket som forårsaker det.

I dag har jeg hatt en sjau med stueplantene. Jeg har lenge sett at de to store kaktusene etter farfar har hengt slapt nedover kanten på pottene, og ikke blomstret som de pleier på høst og vinterstid. I dag tok jeg fatt i dem, og så at selve rota var begynt å råtne, og at det bare var å prøve å redde noen av de strammeste greinene før det var for seint.

Jeg har det slik med planter at de «snakker» til meg i sitt eget språk, som noe i meg mener å forstå. Jeg har nok en «magisk tenkning» rundt plantespråket. Jeg kan også tolke dyrespråk magisk, for eksempel kan synet av et ekorn eller et rådyr fortelle meg noe om mitt underbevisste, det er som om en beskjed derfra blir oversatt til en tanke som mitt bevisste selv kan tolke og forstå, og sinnsstemningen kan endres på et øyeblikk.

Nå var det de to jule- eller novemberkaktusene som snakket til meg, gjennom å være døende. Jeg overtok begge kaktusene etter at farfar døde i 1995, og har altså holdt liv i dem i de 30 årene som har gått siden den gang. De har vært igjennom flere flyttinger, og har klart seg, til og med blomstret de stedene vi har bodd, forresten, jeg husker ikke om de bar blomster i Drammen. I hvert fall har jeg sett dem sture her i leiligheten i Lier siden vi kom hit. Det var akkurat som de sa: «Nå orker vi ikke å venne oss til nok et nytt sted, nå gir vi opp».

Jeg frigjorde grenene fra røttene i dag. De som så friskest ut satte jeg i potter med jord, jeg fant råd om hvordan på Google. Jeg satte også noen greiner i vann for å se om de utvikler røtter, slik at jeg kan plante dem i jord seinere.

Så får jeg bare vente og se hvordan dette går. Vil noen avleggere klare seg og vokse videre, eller var dette slutten på de 60-70 år gamle kaktusene etter farfar, og dermed på tide for meg å gi slipp på minner om ham?

Jeg har forresten to julekaktuser som har blomstret i vinter, og har trodd de var nye, det vil si fått eller kjøpt, uten at jeg husker mer om når eller hvem jeg eventuelt skulle ha fått dem av. Da jeg så nærmere etter, akkurat nå, var stammen på disse tykk og så ut som skilpaddeskjell, lik stammen på de to som nå er døde. Jeg husker ikke om dette er avleggere etter farfar sine, men mistenker det, og blir glad ved tanken! Nok en gang endret sinnsstemningen min seg, fra sorg til lettelse, og håp om en videreføring av det som er verdifullt i familiehistorien. Det vonde har jeg kvittet meg med, og ønsker det nye året velkommen med denne innsikten.

12. desember 2024

 Vi er halvveis i advent, og vår julereise nærmer seg. Jeg kjenner at spenningen stiger dag for dag, og skrivelysten og kreativiteten lider under det. Jeg legger derfor ut det siste innlegget i min lille adventsblogg i dag, og ønsker deg som leser en fortsatt fin adventstid og god jul når den tid kommer!

Men så har jeg allikevel litt på hjertet i dag. Artisten Sol Heilo ble i går frastjålet en tilhenger med masse utstyr hun er avhengig av i sin jobb som artist og kunstner. Jeg delte innlegget hennes på min side, og oppfordret mine venner til å dele. Så ser jeg en kommentar under innlegget: om hun har låst hengeren. Det vet jeg ikke, men hadde det spilt noen rolle, i og med hele hengeren har blitt tauet bort?

Vi hadde to grove innbrudd i løpet av tida vi drev vertsgården. Jeg husker den lammende følelsen da vi oppdaget det. Jeg mistet mer enn det som ble stjålet den gangen, nemlig tilliten til folk og tryggheten i eget hus. Nå hadde jeg kanskje i overkant mye av begge deler, kanskje hadde tilliten jeg alltid har hatt til folk på et tidspunkt gått over i naivitet, og tryggheten i livet over i resignasjon. 

Disse hendelsene er historie nå, og lærdommen er at jeg har fått en mer balansert tillit til folk, og mer realistisk trygghet i livet. Jeg utsetter meg for noe mer risiko, og tåler spenning bedre enn på lenge. Jeg er allikevel påpasselig med det meste jeg gjør, og passer godt på det jeg eier. 

Jeg håper Sol Heilo får tilbake tilhengeren sin med innhold, og at du slipper å oppleve tyveri og innbrudd i juletida. Pass godt på det du har, ikke vær naiv!

Alt godt fra Tone B.

11. desember 2024

 Hva skjer en onsdag midt i adventstida når jula skal feires utenlands? Et av målene for dagene som gjenstår, er å "spise oss ned", slik at kjøleskapet er mest mulig tømt før vi drar. Litt av en måsetting, vi er heldige som har så nok av alt, at å begrense seg er en dyd. 

Vi har noen hyggelige vennetreff å se fram til, og pakking! Hva tar en med seg dit hvor temperaturen varierer mellom 20 varme og 5 kalde grader?? Det blir som ekstremvariant av norsk vår og høst! Badedrakt og ullgenser! Ja, ja, egentlig ikke så uvant for meg som prøvde isbad i Drammen forrige vinter...

I disse dager er strømmen dyr, og variasjonen fra landsdel til landsdel er stor. Nå er det vel ordninger som jevner ut det folk faktisk må betale, men allikevel, noe uopprettelig har skjedd med strømpolitikken, slik det ser ut. Nok om det, jeg har undret meg over dette lenge.

Litt pludring om smått og stort i bloggen i dag, jeg tar fram amerikakofferten, finner fram badedrakta og ullgenseren, gleder meg til tapas hos gode venner i kveld, og ønsker deg nok en fin førjulsdag!

 

10. desember 2024

 Om en uke reiser vi til Eirik i USA. Derfor har juleforberedelsene allerede vart en stund for min del. Da blir det tydelig hva som er viktig - å se familie og venner, og å spise noen av de tradisjonelle rettene.

Til jul gleder jeg meg aller mest til å treffe sønn og svigerdatter, og feire jul sammen! At det også blir et avbrekk fra vinteren, kommer som en deilig bonus! 

Robotstøvsugeren jobber på, strever litt med dørstokkene, men tar sats og kommer seg over med pust og pes. Jeg reflekterer over livet, hvordan det stadig er i endring. Noen ganger er endringene store, nærmest å regne som paradigmeskifter. Det tar tid å tilpasse seg en helt ny tilværelse, og jeg kjenner fortsatt på det etter alle flyttingene. Jeg kjenner også på det å bryte juletradisjoner ved å reise utenlands. Første gang vi gjorde det, var i 2015, da besøkte vi Eirik og Håkon i Chile. Da ble alle tradisjoner brutt, og etter det har det vært lettere å gjøre endringer i julefeiring, pynting og matlaging. Tradisjonene skrelles av, lag for lag, og det er spennende å se hva som blir igjen år for år, hva som betyr noe, hva det følger glede med å opprettholde. Jeg tok bilde av det pyntede julebordet før julekålen, og kjente på gleden over å ta fram nisseserviset enda et år, jeg prioriterer plass i skapet til det, selv om det kun brukes til jul. 

Jeg bakte de tre brødsortene i år, men la merke til at det gikk mest av grovbrødet. Så får vi se hva som skjer neste år, om vørterkaka og hvetekaka blir historie, som det hjemmebryggede ølet, den hjemmelagde fårerullen, det selvhugde juletreet og julekortskriving har blitt, sammen med mange andre ting jeg ikke kommer på i farta. Stresset forsvinner sammen med tradisjonene, det er en velsignelse. Sånn som jeg holdt på før! Jeg blir flau ved tanken på alt jeg gjorde før jul, jeg opprettholdt tradisjoner som om det gjaldt livet! Ikke rart det ble noen "melt-downs" i blant...

Kos deg med juleforberedelser du som leser, ha en fin tirsdag!

9. desember 2024

 Dagen derpå, det er mandag. Stua er satt tilbake til utgangspunktet, bordplater tatt bort, bestikk og servise lagt i skuffer og skap. Men adventsstemningen holdes igjen, med julestjerne, hyasinter, adventslys og røkelse på lilla løper.

Det gikk lite mat i går! Vi reflekterte over det til frokost i dag, Øystein og jeg. Det vil si, suppen gikk det en del av, det var brød og pålegg som det ble spist lite av. Jeg mener å huske fra årene før at det virkelig har vært stort innhogg av mat i dette måltidet. Forskjellen fra da til nå, er at vi alle var yngre, mer aktive og dermed spiste mer. Den gangen hadde vi dessuten våre tre halvvoksne sønner hjemme til jul.

Jeg husker det var stas med julemat, julekaker, marsipan og klementiner. Mor og far kjøpte en kasse med klementiner til jul, og vi barna satt foran barne-tv, skrelte og spiste. Dessuten fant vi en klementin i julestrømpa første juledag, gjerne sammen med en liten boks med rosiner og en sjokoladeplate.

Nå kommer sola inn vinduet og setter meg i en annen stemning, tilbake til her og nå. 

Jeg bruker litt tid på å nullstille meg etter et selskap, det krever fokus og forberedelser i forkant, og da blir det en utpust som varer til livet igjen tar tak, og der skjedde det....

En melding på telefonen, og nå har jeg nettopp vært og hentet en vintage julegave til Eirik, som han ønsket seg, tilfredsstillende å finne noe brukt på Finn. 

Nyt vakker ettermiddagssol!

8. desember 2024

 Årets "julekål" er servert og fortært på nisseserviset, i år igjen. Jeg er glad og takknemlig for familien som stilte opp, og gjorde at tradisjonen fortsatt holdes levende. "Julekål" har vært servert i jula på gården så lenge jeg kan huske, og lenge før det. Retten, som er ei suppe, består av kraft fra koking av rull og sylte, og ribbefett. Om vi stopper der, heter det "mølje", den serveres med et spesielt flatbrød, "møljebrød", som fortsatt selges under det navnet, og spises med gaffel. I vår familie blir mølja utvidet med finsnittet kål, karve og kjøttboller, derav navnet "julekål", og spises som suppe med skje. Ved siden av, har vi julens brød, vørterkake og hvetekake, edamerost, geitost, sylte og rull, og gjerne et par andre oster med marmelade til. 

Å være vertskap for denne tradisjonen er vi glade for, selv om vi ikke lenger bor på gården. 

Jeg tar fram juleduker som jeg husker fra barndommen, i dag fikk jeg greie på at min mormor hadde brodert den ene, min mor den andre, bestefar den tredje. Ellers dukker det opp lysestaker etter farmor og farfar, sølvskjeer etter oldemor og oldefar, og diverse minner i julepynten etter folk i familien som har feiret jul før oss. 

En velsignet stund, akkompagnert av den lave duren fra oppvaskmaskinen, med beina høyt, jeg fordøyer dagens selskap med å skrive dette, og takker dere alle som spanderte denne andre søndagen i advent med oss!

Ha en fin kveld!

7. desember 2024

I dag har jeg ikke stort på hjertet, det er praktiske gjøremål som vinner over det skriftlige. Jeg innser at det for min del må være et overskudd av tid og krefter for at inspirasjonen og skrivegleden skal oppstå. Under stress holder begge seg unna, hvor gjemmer de seg, mon tro? Jeg ser dem for meg som to luringer som ikke gidder å bruke tid på å dytte en treg dame, meg, i gang - siden de har slitt seg ut på det før. Når de oppdager at de praktiske gjøremålene er for mange til at det kommer ord, går de og legger seg igjen, og våkner ikke opp før jeg vekker dem.... og nå tror jeg jammen de våknet og ble med på leken en liten stund!

Ha en fin lørdag!

6. desember 2024

6. desember 2024

Jeg så «Snøsøsteren» på Netflix her om kvelden. Jeg tenkte det var en barnefilm, aldersanbefalingen var 10 år.

Jeg ble satt rett tilbake til min egen sorgprosess for 20-30 år siden underveis i filmen. De døde jeg sørget over, min farfar, farmor og far, «oppsøkte» meg helt til jeg bearbeidet sorgen og slapp dem videre. Dette klarte jeg ikke uten hjelp, og hjelpen kom i de mest utrolige forkledninger, som i gode menneskemøter, via ulike terapeuter, drømmer og «syner».

Nå har jeg også vært i en slags sorgprosess etter å ha solgt barndomshjemmet, gården vår. Jeg vet imidlertid at jeg har kommet videre, ved at jeg skriver dette, her og nå.

Jeg har ikke hatt tilgang til kreativitet og skaperevne på lenge, og har undret meg på om de ville komme tilbake noen gang. Jeg vet fra før at jeg ikke kan presse fram ord eller drømmer, de må strømme uhindret fra det ubevisste og ned på arket.

Jeg følger Mai Camilla Munkejord sin prosess gjennom bøkene hennes, podcasten «La masken falle», og gjennom det hun skriver på Facebook, samt kommentarene fra andre lesere. Dette har inspirert meg, og jeg takker for at hennes prosess har bidratt til å «restarte» min egen.

Jeg legger ut dette som dagens tekst på min lille adventskalender her på bloggen min, og takker deg som leser.

Ha en fin fredag!

5. desember 2024

Hva svarer du når noen spør deg om hjelp eller å få låne noe, og det ikke passer akkurat da?

For eksempel at du skal bruke tingen i løpet av dagen, men vet ikke akkurat når, og vil ha den tilgjengelig?

Og hva blir reaksjonen hos den som spør?

En sjelden gang blir jeg, og jeg vil tro de fleste, utsatt for det, og før har jeg alltid bare sagt ja, selvfølgelig til den som spør, og sittet igjen med ergrelse over at den tingen selvsagt er borte, akkurat idet jeg skulle bruke den selv. 

Jeg har lært at løsningen er å gjøre konkrete avtaler, slik at begge tilpasser seg.

Dette er noe de fleste gjør helt automatisk, jeg har måttet lære det.

For at en slik "byttehandel" skal gå smertefritt for seg for begge parter, må den som spør tåle betingelsene som settes, uten å bli fornærmet over det. Den som eier tingen/arbeidskraften gir noe som har verdi for den andre, der og da, og vil være behjelpelig om han føler at den som spør anerkjenner det, og ikke tar tjenesten som en selvfølge. 

Den som spør må også være forberedt på et nei, at det ikke passer, og tåle det, uten å ta det som en avvisning av det mennesket for alltid. Jeg vet om folk som lever med avvisningsproblematikk, det kan være en butikk man "aldri setter sine bein i", fordi en ansatt en gang har oppført seg "frekt", eller en venn som takket nei til en invitasjon og aldri ble invitert igjen. Noen har lite å gå på, og lar den minste avvisning påvirke relasjoner og handlemønstre for alltid.

Med disse refleksjonene ønsker jeg deg en fin adventstorsdag!

4. desember 2024

Dagens tema: Hva kan jeg dele av informasjon om meg selv, og til hvem?

Hva er forskjellen på privat, personlig og offentlig?

Jeg husker en psykolog som brukte metaforen teaterscene og sal for å belyse forskjellen. Fordel dine venner i salen, de på første rad kan du dele det meste med, og så deler man mindre og mindre jo lengre bakover i salen de sitter. Det du deler som når de på øverste losjerad, kan like godt stå på trykk i avisa!

Gjennom livet endrer det seg hvem som sitter hvor i salen, i forhold til deg som står på scenen. Noen få vil kanskje alltid sikre seg plass på første rad, og få med seg de fleste forestillingene, mens andre flytter seg i salen fra forestilling til forestilling, de kommer og går, og får kanskje bare med seg en og annen, når det er noe på programmet som interesserer. 

Det eneste som er fast, er at jeg spiller hovedrollen på min egen scene, slik alle andre gjør på sine!

Det er kanskje hovedbudskapet her, la aldri noen andre spille hovedrollen i ditt liv!

Ha en fin adventsonsdag!

3. desember 2024

Jeg så ut av vinduet, og måtte bare ta et bilde av novembersola over åsene på andre sida av elva i dag. Lyset på denne tida av året har alltid fascinert meg, jeg fikk alltid lyst til å male den gangen jeg holdt på med det. 

I går var jeg på konsert på Lier kulturscene sammen med en god venninne, veldig hyggelig å bli invitert med på et trivelig førjulsarrangement i nærmiljøet. ....og det både svingte og berørte, tre kor og et band sørget for skikkelig god stemning.

Med lyden av oppvaskmaskinen, duften av kaffe, levende adventslys inne og vakkert novemberlys ute, er det godt å ha pc i fanget og skrive det som måtte komme.

Ja, hva trenger å bli sagt i dag? Hva presser seg på? 

Gleden over livet 

At en venn får gode nyheter av legen etter å ha gått lenge med sykdomsfrykt 

At en annen venn stadig kommer seg etter en stygg ulykke

Gleden ved å få bilder og video av glade barnebarn med nisseluer i adventstida

Spenningen ved nye oppgaver for både mann og meg framover

Forventninger til å feire jul i utlandet i år

Gleden over at det går bra med alle barna og familiene deres, og øvrig familie

Jeg ble spurt i går, da jeg fortalte at vi skulle feire jul utenlands, om jeg ikke var stressa ved tanken? Jeg kjente godt etter, og kunne si nei med hele meg. Vi feirer litt norsk jul hver dag nå i adventstida, spiser hjemmelaget leverpostei, sylte og edamerost på brødskiva, ser på julekalender på tv, har besøk og er på besøk, og er klare for helt andre tradisjoner dit vi kommer, til Sør-Carolina, USA. 

Så ønsker jeg deg en riktig fin tirsdag, vakkert ute i dag!

2. desember 2024

Politikk - på de hjelpeløses premisser eller på dem som skaper verdier sine?

Jeg hadde nylig en samtale som satte meg på spørsmålet - som jeg jo for all del også har vært opptatt av i alle år siden "politikeren i meg" våknet.

I stedet for å lage en diskusjon ut av samtalen, lyttet jeg, og fikk mange fine innspill til videre refleksjon.

Jeg leser, skriver og tenker, det er min hovedinteresse. I pausene går jeg en tur, baker brød, lager middag, vasker klær og hus. 

Hun jeg snakket med fortalte at hun verken leste eller skrev, ble kvalm bare ved tanken på å uttrykke seg på noe medium i det hele tatt. Dette var som forventet ut fra hennes situasjon, hun var uføretrygdet på grunn av ME. 

Våre liv var ellers ganske like, slo det meg. Jeg er også hjemmeværende, og har vært det i mange år. Min situasjon er selvvalgt, mens hun har blitt tvunget ut i uførhet, med sin diagnose. Jeg har brukt tid og krefter på verv innen politikk og annet, skrevet leserinnlegg, blogg og bok, ja, levd akkurat slik jeg selv har valgt, fordi vi også drev gård som bedrift i mange år, og hentet inntekt derfra. Hva om jeg ikke hadde orket noe av dette? Hvordan ville livet mitt vært da? Når bare de daglige, private oppgavene gjensto, dag ut og dag inn? Og jeg nesten ikke hadde orket det en gang? 

Jeg kjenner til andre som henne, som tilsynelatende har fungert helt fint i mange år, før kroppen sa bom stopp, og diagnosen ME ble satt. Hva er ME? Det er det mange som forsker på, og jeg skal ikke begi meg ut på spekulasjoner her. Det jeg ser, er at sykdommen er reell for dem det gjelder, og at jeg ikke på noe vis ville byttet med deres tilværelse. Jeg har valgt et liv i frihet, hvor jeg kan bruke energi på det jeg helst vil, og leve så sakte eller fort jeg vil, uten at noen kan komme med innvendinger eller styre meg. 

Det kreve selvstyring å leve slik, og jeg innser at det ikke er for alle, jeg er heldig.

Tilbake til spørsmålet jeg startet med. Selvsagt skal alle i samfunnet ha et verdig liv, det gavner oss alle. For at alle skal få, må de som skaper verdier ha rammevilkår som stimulerer dem til vekst, slik at kaka til fordeling vokser, ikke som nå, at de hånes på skammens vegg, slik vi har sett i avisene den seinere tid. 

Jeg husker fra starten av min tid i politikken. Vi var på et møte i ei bygd, sakene til diskusjon ble presentert med kaffe til, og det var trivelig stemning. Jeg fulgte med og var stort sett enig i det som ble sagt, helt til ei dame sa dette: "Først må me dela, så kan me skapa". Jeg rakk opp handa og sa at hun kanskje hadde uttrykt seg feil, at vi vel må skape før vi kan dele? For hvor kommer det vi skal dele fra? "Det kjem frå Gud og er likt fordelt til oss alle" sa hun. 

Da forsto jeg at vi mennesker noen ganger er så til de grader på hver vår planet, at vi faktisk ikke får øye på hverandre før vi blir invitert inn i hverandres verden.

"Jeg ser deg med dine øyne, du ser meg med mine", er essensen av dette diktet av Jacob Levi Moreno, jeg takker for tiden din og ønsker deg en god dag med dette:

A meeting of two

Eye to eye, face to face

If I could tear your eyes out

And place them instead of mine,

And you will tear my out out

And place them instead of yours

And I will look, at you with your eyes

And you will look, at me with my eyes.