Om kunst versus kunstterapi

I DT i dag tordner kunstner Odmund Raudberget mot utstillingen i Drammen Kunstforening, og kaller bildene til Ari Behn "bevisstløse krumspring, infantil frekkhet, bare rot" og utstillingen som sådan "en gjennomført skandale, søppel, misere".
Videre hevder han som "god nordmann" at han ønsker flere med seg til å stoppe "infantiliseringen av kunsten og den nye psykoanalytiske kunstterapien som hører hjemme på asylet og ikke i kunstskoler og gallerier".

Ut fra dette, kan det synes at kunstutstillingen i Drammen Kunstforening har hatt sin misjon, den har beveget en mann som Raudberget i en slik grad at han virkelig tar i når han går til angrep på det som vises fram, og det er duket for en god kunstdebatt.

Hva er kunst, hva er "psykoanalytisk kunstterapi"?

Må man ha utdanning som kunstner for å kunne vise bilder offentlig?

Kan et bilde malt av en amatør uten kunstutdanning i det hele tatt kalles kunst?

Hvor går grensen mellom kunst og terapi?

Om vår kulturelle arv og om "Ydmykelse" - "The nuclear bomb of emotions" sitat Evelin Lindner

Evelin Lindner på Psykologisk Institutt 23.01.13

http://www.humiliationstudies.org/whoweare/evelin.php

En vakker somalisk kvinne innledet foredraget spontant med en ”Sang til gale kvinner” og hadde et budskap til oss kvinner: ”Forsett å være gale!” Hennes bakgrunn var fra en undertrykket kvinnetilværelse i hjemlandet til en mastergrad ved universitet her i landet. Hennes andre budskap var: ”Kom deg opp av den undertrykte posisjonen ved hjelp av utdanning!”

Et bilde tatt av en sjømann i en båt rett før en kjempebølge fylt av vann og rød sand skyller over og gjør det umulig å se noe som helst, illustrerte situasjonen i verden slik Evelin G. Lindner ser den. 

I sekundene før bølgen kommer, ser vannet helt stille og ubevegelig ut. 

Så kommer bølgen. 

Noen velger å forholde seg til verdenssituasjonen som den ser ut for oss til daglig, vi bor i et fredelig hjørne av verden og har all krig og krise på god avstand. Da er det helt ok med ”business as usual”. Andre fortviler, ser all urettferdighet og nød altfor godt og vil gi bort alt vi har og ta imot alle som trenger hjelp i solidaritet med de som lider. 

Så finnes det en tredje variant, hvor vi kan velge å se på oss selv på samme måte som speilet Evelin G. Lindner holdt opp for oss. 

Hun tok fram Henrik Wergelands ord fra 1843 hvor han beskriver nordmannen som en som har det hardt i det daglige, på grunn av klimaet og den tøffe naturen. Wergeland mener at et folkeslag som lever under så mange begrensninger i hverdagen må utvikle helt spesielle egenskaper for å klare seg, blant annet vissheten om at vi alle er verdifulle, alle måtte bidra på sin måte om vi skulle klare oss her oppe i det kalde nord, og det var ikke særlig grobunn for snobberi og hierarki.

Likeverd er dermed en kulturell arv i Norge, som vi har helt naturlig med oss, sier Lindtner. 

I land hvor ”living is easy”, oppstår det helt andre kulturelle tradisjoner, og de har hatt mer fokus på å passe på seg og sitt enn det som har vært nødvendig i Norge. For å illustrere dette viste hun fram et bilde av en by med vollgrav og høye murer rundt fra Europa, kontra et åpent landskap med røde låver og hvite våningshus og kuer i grønne enger fra Norge. Vår åpenhet og tillit er vår sårbarhet, og vår styrke. 

Dette er verdier det er viktig å bevare, en verdifull kulturell arv!

Hun sier videre at mennesket ikke er naturlige drapsmenn. Det mennesket imidlertid gjør, er å passe på sin eiendom. Kanskje startet ydmykelsesspiralen ved at fastboende bønder sådde sitt korn, nomader kom og tok av det, bønder skaffet våpen for å passe på kornet sitt, nomadene følte seg ydmyket og skaffet våpen, og så var spiralen i gang. 

Følelsen av ydmykelse er hva Lindtner kaller ”The nuclear bomb of emotions”. 

Hun hevder videre at ydmykelse kan føre til krig, mens respekt fører til fred. Re spectare, betyr å se igjen, altså revurdere sitt førsteinntrykk gang på gang. Tro at folk forandrer seg, ta ting i beste mening. Ingen lett øvelse, men kanskje den eneste som nytter for å bryte ydmykelsesspiralen.

Etter å ha tapt første verdenskrig, ble tyskerne ydmyket i den tro at det skulle gjøre tyskerne harmløse. Vi vet alle hvordan det gikk.

Evelin G. Lindtner stilte spørsmålet: Hva er normalt? 

Hun stilte spørsmål ved en del sannheter, alle de ”enten eller” vi lever under. Arbeid eller ferie, fattig eller rik, god eller dårlig, hun er oppatt av at vi har et liv å leve, et liv hvor vi forholder oss til realiteter og ikke lever ”liksom-liv”. 

Hun sa at i USA kan treåringer ”brands”, merkevarer, fordi de ser så mye på TV og sier navnet på merkevaren i stedet for på produktet når de skal be om det. Fenomenet kommer hit også. Melk blir til Tine, tannkrem til Solidox. 

Vi fikk også se eksempler på billige matvarer vi importerer fra fattige land og nesten ikke betaler noe for her, eksempelet var ananas. Vi får søt, god ananas til en billig penge, mens de som dyrker og høster ananasen dør tidlig på grunn av sprøyting og fattigdom og dårlige arbeidsvilkår. Og i tillegg tror vi at vi gjør dem en tjeneste ved å handle med dem! 

Et bilde fra India hvor maharajar sitter på sine elefanter og noen bæres av lavkasteindere illustrere dette, men nå er det vi som er maharajane som holder slaver i fattige land som kan dyrke maten for oss. Samtidig bygger vi ned landbruket her hjemme. Dette er en historie for seg, men den ble nevnt i denne sammenheng også.

En annen ting hun var opptatt av er rammer for våre liv. Psykologiske eksperimenter viser at om folk gis en ”wall-street ramme” vil det automatiske føre til at de som skal fungere innenfor den tillater seg ”spill og juks og bedrag, den sterkestes rett”, mens de som ble gitt en ramme av et lokalsamfunn vil framelske egenskaper som samarbeid og vinn-vinn løsninger. 

I framtida må vi aldri slutte å tilegne oss kunnskap og ferdigheter, vi kan ikke stole på at eksperter skal løse alt for oss, vi må ta et ansvar selv.

Egenskaper som er viktige for framtida er:

Courage – mot

Couriousity – nysgjerrighet

Awe – ærefrykt

Patience – tålmodighet

Humility, self-reflection – ydmykhet og refleksjon

Swimming vs clinging – å lære seg å svømme framfor å holde fast, gi slipp

Humiliation awareness – være obs på ydmykelse

LOVE - Kjærlighet

”Never doubt that a small group of people can change the world – they always have!”

“Norway has the highest ecological footprint, and the highest human developmental level in the world”.

Vi må forme visjoner – hvordan designe framtida slik at barna våre får en verden verd å leve i?

Kom ut av boblene – no more Sydenferie – lær om verden – lær!

“The person who says it cannot be done, should stop disturbing the one who is doing it!”

Let us grow up!

Let us get out of Kindergarden!

Let us get out of adolescence!

We have to become the good parents and caretakers ourselves, and stop blaming others!

Takk for et inspirerende foredrag, Evelin G. Lindner

Å bade i regn

Å lese, å komme på gamle minner. Jeg tilbrakte mine barndoms somre ved Asdøltjern i Sylling på min bestefars hytte. Vi badet i regn og leste bøker i parafinlampelys. I dag regner det og jeg sitter på et rom i Sverige og ser utover en ferskvannssjø, og disse minnene dukker opp. Jeg har nettopp vært ute og badet i regn, og kjenner følelsen av å være stolt av meg selv og berettigelsen det gir for å krype opp i senga igjen og lese videre i boka "Disse øyeblikk" av Herborg Wassmo.

Da olla ble borte.
På hytta vår "Fjellbu" som ligger i skogen i Finnemarka, var det et naturlig oppkomme som var verdifullt for farfar som var den som pleide å bo der når han hogg tømmer og som merket det best da olla ble borte. Det var da de gravde ut til Glitrevannverket. Jeg hørte mye om olla da jeg var liten, og forsto at den hadde vært viktig, og at det var et stort tap da den forsvant. Det betydde at vi ble avhengige av å hente vann i bekken, det var lengre å gå, kunne være bedervet vann av kadavere eller møkk, og dessuten tørker bekken ut når det er varme somre.
Hvor stor betydning dette hadde, forsto jeg egentlig ikke før i dag, og det var Herbjørg Wassmo som viste meg det. Hennes farmor ble fra seg da de hogg skogen og la bekken i rør slik at olla deres forsvant. Hun ble en skygge av seg selv, sluttet å gå ut og hadde en forestilling om at de ble forgiftet av det kommunale vannet, hun hadde selv sett nakne folk som badet i det vannet som hun skulle drikke! Mannen hennes bestilte filtreringsutstyr på postordre, så da hjalp det litt.....men tilbake til olla vår - det naturlige oppkomme tørker ut og erstattes av noe menneskeskapt, vannet tvinges til å komme der vi vil, ikke der det selv finner det for godt å finne veien opp fra grunnvannet..... jeg husker også den uforståelig sterke reaksjonen jeg hadde da de hogg skogen min - første gang jeg kom dit etter hogsten spratt tårene og jeg ble bunnfortvilet og sørget lenge over trærne som var borte, selv om de ble til både hus, hytte og driftsbygning.....det tok et par år før jeg gikk i den skogen igjen. Da var det masse fin lyng og mange fine små avleggere av plantet gran og selvsådd furu, og jeg så at det ville bli skog igjen om noen år.....dessuten hadde vi fått utsikt fra hytta for første gang- fint det også....så tida leger sår, selv om ingenting blir som før, så kan det bli bra det nye også.....men jeg tar meg tid og frihet til å sørge over det som var, for å gi rom til det som er og skal komme.

Å bli definert

Å ta imot tilbakemeldinger. Skrevet 18.02.2014 Å bli definert er nok hva jeg mener.....takk for korrigering, Gerd Fredriksen 03.07.14

Et utslag av sosial angst, kan være frykten for å få tilbakemeldinger på seg selv som man ikke har bedt om – det være seg ris eller ros, smiger, kritikk, konstruktiv eller destruktiv.

I det hele tatt å kommentere andres adferd, utseende eller personlighet bør gjøres med den største varsomhet, og man bør ikke regne med at mottakeren blir glad for det man har å si.

Noen ganger er det vanskelig å se hvem en person er utfra den ytre framtoningen. Uansett så er det gjerne det ytre vi kommenterer utfra, utseende, klesdrakt, kroppsholdning eller andre ytre attributter. Eller det kan være rollen vi antar at vedkommende har, og forventninger vi har i forhold til hvordan vedkommende skal oppføre seg utfra rollen han besitter når vi møter han.

Jeg kan vanskelig bruke andre enn meg seg som eksempel på hva jeg mener med dette.

Som odelsjente og eier av gården jeg bor på, kan jeg kalle meg bonde og grunneier. Fordi vi driver en overnattingsbedrift kan jeg også kalle meg vertinne på vertsgård, bedriftseier, eller selvstendig næringsdrivende. Dessuten har jeg utdanning innen psykologi og psykodrama som berettiger en tittel som terapeut. Jeg har også bak meg en periode hvor jeg malte mange bilder, noen er solgt og de fleste henger på veggen i vertsgården, så noen vil kanskje si at jeg kan kalle meg kunstner. Jeg har flere styreverv og kan kalle meg både leder og styremedlem. Dessuten er jeg mor, kone, datter, venn, svigerdatter, søster, tante, kusine, niese og tremenning. Jeg er også kvinne og menneske.

Tidlig i livet, under skolegangen, jobbet jeg i butikk, på kontor og en ferie som kjøkkenhjelp på hotell. Yrkeskarrieren min i 15 år var å jobbe i bank.

Alle jobbene jeg hadde var i servicebransjen. På et tidspunkt fikk jeg veldig nok av å være kundebehandler med den innstilling at «kunden alltid har rett», jeg hadde erfart at det hadde han slett ikke. Det var slitsomt å stadig måtte gå på akkord med seg selv for å opprettholde kunders selvbilde av å være den som alltid hadde rett, å hele tiden spille en rolle.

Jeg tok konsekvensen av denne erfaringen, og skiftet beite. Studiene brakte meg terapeuttittelen jeg nevnte over. Under utdanningen jobbet jeg også med å utvikle og omdanne min odelsgård til en vertsgård hvor vi tar imot gjester og kunder til overnatting, kurs og konferansevirksomhet.

Å utvikle gården har vært, og er en spennende reise. Nå er vi imidlertid der hvor det er mer drift enn utvikling, og det er for meg noe problematisk.

Som nevnt over, var mine første møter med arbeidslivet servicebransjen. I omkring 20 år var jeg i situasjoner hvor jeg hadde med kunder å gjøre, på godt og vondt. Senere studier viste meg at det fantes en annen verden, en verden uten å måtte stå på pinne for noen. Jeg sto på pinne så lenge at jeg til slutt falt ned, pinnen knakk. Det var et sosialt og personlig jordskjelv, hvor grunnen forsvant under beina på meg, og jeg ble totalt satt ut av spill og ville ta livet mitt. Jeg gjorde ikke det, jeg valgte å ikke kjøre i fjellveggen allikevel, men søkte hjelp hos fastlegen min, og ble sykemeldt for første gang i mitt liv, etter 20 år i arbeidslivet, i servicebransjen. Jeg hadde skapt meg en perfekt fasade for den type jobb, og hadde ingenting å erstatte den med når den sprakk. Jeg ble stående helt avkledd, midt i livet, jeg var 35 år, og trodde alt var slutt.

Studier i psykologi hjalp meg til å forstå, både meg selv og verden for aller første gang.

Nå, 17 år etter, kan jeg fortsatt bli satt ut om jeg møter mennesker utfra en servicerolle, og får tilbakemeldinger i den. Derfor forsøker jeg så godt som mulig å unngå slike situasjoner. Derfor har jeg «eier» på visittkortet mitt, og ikke «daglig leder». Jeg tenker at man sier andre ting til en eier enn til en daglig leder.

Derfor har min mann og jeg delt rollene mellom oss. Han har kundekontakten, og jeg bidrar med andre ting.

Jeg opplever at mange tror jeg har laget en vertsgård fordi jeg har en drøm om å drive hotell, og det stemmer ikke. Mange har kanskje en slik drøm, og således er jeg i en drømmeposisjon for mange, og får projiseringer på meg fra hvordan de synes en slik rolle skal bekles.

Som jeg ser det, er det gården som bestemmer, jeg er født til å forvalte et lite stykke Norge, og har ønsket å ta den utfordringen, utfra min odelsrett. «Å gjøre plikten om til et kall» er et uttrykk som viser hvordan dette ser ut for meg.

Man kan innvende at, hvorfor i all verden gjør du det da, om det ikke er drømmen å lage mat og stille deg til disposisjon og til tjeneste for gjester og kunder?

Jeg har en drøm om å skape et godt sted, med dyktige ansatte og behagelige omgivelser som våre kunder og gjester skal kunne benytte som ramme for sine egne aktiviteter, uavhengig av hvem jeg er, mine drømmer og egenskaper. Slik jeg ønsker at mine barn skal utvikle seg til den de er ment å bli, vokse inn sitt eget potensiale, ønsker jeg det samme for min odelsgård. Å gjøre meg selv overflødig, samtidig som det blomstrer i mine spor, er mitt mål. Jeg bidrar så lenge det er absolutt nødvendig, så slipper jeg.

Så drømmer jeg en ny drøm, og følger den.

Drømmene mine viser meg hvor jeg står og retningen videre i livet mitt…..langt bortenfor tanken…….

Menneskene har behov for å putte hverandre i bås for å skaffe seg oversikt over livet sitt.

Jeg har vært i flere båser, tilbrakt litt tid der, helt til jeg ikke fikk mer næring der, da måtte jeg videre…………..

En tilbakemelding kan være en ytre hendelse som viser meg veien videre…..noen ganger tar jeg utfordringen og velger vekst, andre ganger velger jeg å gå videre derifra.

Jeg har mange begre i meg, og noen av dem er fulle, mens andre er det plass til mer i…….om det fylles mer i en som allerede er full, kan det være dråpen som får det til å renne over…..samtidig kan jeg altså ha god plass i andre…….

Som når jeg var sykemeldt og begynte på studier……….jeg var helt utbrent i bankjobben og kastet opp bare jeg så skiltet med logoen til banken…….samtidig var jeg som en svamp som sugde til meg lærdom på universitetet. Da jeg fortalte legen min at jeg holdt på med forberedende mens jeg var sykemeldt, sa han: bare ikke fortell det til trygdekontoret/NAV….jeg lurte, hvorfor? Fordi de ikke vil forstå det. Ville det vært bedre om jeg hadde begynt med treskjæring eller sangkor? Ja……

Hvem kan definere hva som gir eller tapper energi for andre???

I det hele tatt å definere andre uten å stille spørsmål, undrer jeg meg over at noen tar sjansen på…..

Det kan gjøre vondt å bli definert som noe en ikke kan kjenne seg igjen i……….

Jeg har fått høre: «Du som er så glad i dyr» - er ikke spesielt glad i dyr

«Du som er så flink til å betale regninger» - javel???

Du som er så flink til å lage mat, snekre, reparere vasker……fyll inn det som passer, alt dette har folk sagt til meg.

«Du som er så….» når jeg hører den innledningen, er jeg automatisk på vakt, for da kan det komme noe uforutsigbart og rart, som mitt sensitive sinn oppfatter som fornærmende, og får lyst til å reagere på/si imot. I de situasjonene er jeg sårbar og redd, og kan komme til å si ting jeg angrer på i ettertid – som et forsvar av selvbildet mitt, som ikke synes så godt på utsiden……

Utbrent - min historie fra 1997-98: Det året jeg var sykemeldt for første gang i mitt liv

Jeg har lest mange steder at det å "møte veggen" , å "gå utfor stupet", å ta "en Bondevik", "gå på en smell", "møte lettveggen" er klisjeer vi er lei av å lese om. I dag leste jeg en artikkel om å være utbrent og kom på min egen historie.

En dag i 1997 opplevde jeg det. Jeg jobbet i banken og fikk en telefon. Det var en privattelefon fra en venninne som skulle spørre om noe. Jeg svarte, og hun sa: "Jøss, hva er det med deg i dag, da?" Jeg hørte min egen stemme langt borte, og forsto hva hun mente, for jeg snøvlet. Ordene liksom satt fast og jeg måtte dra dem ut, ett for ett, sakte. Og så ble klumpen i halsen for stor og tårene kom og jeg måtte si hadet.
Jeg jobbet den gang som plasseringsrådgiver med eget kontor, og ventet en kunde snart. Jeg forsto at det ikke gikk, gråten stoppet ikke, og jeg kunne ikke snakke. Før på dagen, på morgenmøtet vårt, fikk vi høre at vi skulle flytte, kontoret skulle pakket sammen, alle permer og ting i esker og flyttes i andre lokaler. Jeg satt helt stille og hørte på, og i ettertid fortale en kollega av meg at jeg hadde blitt helt hvit i ansiktet, og at leppene mine ble blå. Selv kjente jeg bare en slags dump følelse inni meg, og så en fullstendig resignasjon. "Dette orker du ikke, dette kan du ikke være med på" sa en indre stemme, og jeg forsto at det var alvor.
Før jeg dro hjem, gikk jeg til sjefen min og fikk på en måte formidlet at jeg måtte reise, og at hun måtte få noen andre til å møte kunden min. Da slo også en ryggprolaps inn, og jeg klarte så vidt å gå ut av banklokalet og bort til parkeringshuset og bilen min. Jeg satte meg inn og kjørte, fullstendig desorientert og så full av gråt at det var så vidt jeg kunne puste. I bilen på motorveien hjemover, var jeg i krise, og den eneste tanken jeg hadde var å gjøre slutt på livet. Jeg tenkte at jeg kunne kjøre i fjellveggen ved siden av Liertunnellen, så ville det være fort overstått.
Jeg var fullstendig tatt på senga, hadde ikke peiling på hva som skjedde meg, og ingen forsvarsmekanisme tilgjengelig. Jeg hadde knapt vært bort fra jobb på grunn av sykdom før, jeg var den som møtte opp med feber og kastet opp mellom kundene under begge svangerskapene, den som fødte for tidlig på grunn av svangerskapsforgiftning utløst av stress, jobben kom før alt, og arbeidsmoralen var på topp. I tillegg var jeg verneombud og sto på krava og barrikadene for meg selv om mine kollegaer. En nyttig idiot for alle, den som tok ansvar!

Krysset ved Liertoppen, der jeg kunne ta av til Tranby eller velge fjellveggen nærmet seg, og som du forstår siden du leser dette, så valgte jeg Tranby, og livet, den dagen. Beslutningen gjorde kroppen min, armene tok tak i rattet og vrengte over, og tårene flommet endelig. Det var ingen vindusvisker på øynene, men blunking tok det verste, og jeg kjørte til Legekontoret i Lierbyen. Der gikk jeg rett opp til ekspedisjonen og ba om å få en time hos fastlegen min. "Ja, han har en ledig time om tre uker", sa damen. "Det holder ikke, jeg må ha en time nå, eller i morgen tidlig" sa jeg i bankuniformen min. "Hva gjelder det?" sa damen. "Det skal du bare drite i", sa jeg, "bare gi meg den timen, du."

For første gang i mitt liv sto jeg opp for meg selv, jeg er ikke spesielt stolt over ordvalget, men at jeg krevde noe på egne vegne var en helt ny opplevelse, og det var godt. Jeg fikk time kl 8 morgenen etter.
Da jeg kom hjem, la jeg meg og sov i noen timer, sto opp, kunne ikke snakke, men kunne skrive lapper, så jeg visste at det ikke var noe feil med hjernen, kun taleevnen var borte. Og for en lettelse det var! Jeg var så stolt av kroppen min som hadde funnet på dette helt av seg selv, det var genialt! Da kunne jeg jo ikke snakke i telefonen heller, hvilken gave, som jeg hatet å snakke i telefonen, å så deilig å slippe det! Jeg kjente på en glede innvendig, men også på en usigelig smerte. Smerten var som en brann i hjertet, og jeg trodde jeg skulle brenne opp. Jeg la meg i badekar med kaldt vann kl 5 om morgenen, og trodde det var hjerteinfarkt. Dro til legen kl 8 og skrev lapper til han og han forsto alvoret og sendte meg til sykehuset for å ta prøver slik at han kunne utelukke svulst på hjernen. Hjertesmertene forsto han, (har jeg forstått i ettertid) var et panikkanfall, så han beroliget meg med at det ville gå over av seg selv i løpet av helga.

Dette er ikke en stor og dramatisk historie, men en liten og hverdagslig. Den er allikevel min egen eksistensielle krise. Jeg hadde alt på plass, mann, to sønner, akkurat fått ny jobb, nytt hus under bygging og hadde nettopp tatt to eksamener i finansteori og bedriftsøkonomi. Vitnemålet kom i posten etter at jeg var blitt sykemeldt, sammen med et brev fra min sjef, hvor hun fortalte at jeg hadde gjort det best i min region.

Dette skjedde samtidig med at banken var i omstilling, og mange fikk tilbud om "pakker" for å slutte. Jeg søkte på en slik pakke, men fikk avslag. Jeg var av de som banken hadde satset på med utdanning og som de ønsket å beholde videre. Jeg forsto at jeg aldri skulle komme tilbake. Ikke fordi jeg mistrivdes, for jeg var faktisk veldig glad i jobben min, i sjefen og i kollegaene.
Jeg visste at jeg aldri ville tilgi meg selv om jeg ikke benyttet denne muligheten til å gjøre store endringer i livet mitt. Jeg hadde som sagt blitt satset på i banken med utdanning. Sos.øk kurset på BI åpnet øynene mine og sinnet mitt for hvor kunnskapstørst jeg var. Denne kunnskapstørsten ble viktig for mitt seinere valg om å begynne å studere.
Jeg gikk sykemeldt, og spurte legen om det var ok at jeg meldte meg opp til ex.phil på Folkeuniversitetet i Drammen mens jeg gikk sykemeldt. Han sa at det kunne skape trøbbel i forhold til NAV. Ok, sa jeg, men hvis jeg hadde ønsket et treskjæringskurs eller strikkekurs, hadde det vært greit?
Siden min interesse er filosofi og ikke husflid, kunne ikke jeg forstå hvordan noen kunne mene at jeg ville finne livsgnisten igjen ved å gjøre ting jeg ikke likte! Men slik er systemet, noen synes å mene hva som gir meg energi, og vil presse meg inn i det. Legen var heldigvis klok og kjente meg godt og sa, bare gjør det, men ikke snakk høyt om det.
Da jeg seinere søkte om omskolering via NAV, fikk jeg avslag. "Det er ikke noe ved deg som tyder på at du ikke kan jobbe," var svaret.
I ettertid, ser jeg at dette er det viktigste avslaget jeg hittil har fått. Jeg ble ved det tvunget til å finne andre løsninger, å bli kreativ. Jeg tok opp studielån for første gang i en alder av 35 år, og vi solgte hytta vår på Blefjell. Vi hadde veldig lite penger, men du verden, vi klarte oss selv! Så begynte studiene, og tankene om hva vi skulle gjøre ut av gården vi skulle overta.

"Bare du er en stor nok kunstner så skal du altså forskjellsbehandles!!!"

Apropos Nerdrums fengselsstraff, skrev jeg dette på Facebook: "Jeg har fulgt skattesaken med interesse, og synes hele saken er en skam mot en stor kunstner som de prøver å stappe inn i en firkanta boks og skal følge samme regler som alle andre selv om ikke noe annet ved ham og det han driver med likner noen andre. Han er en enestående kunstner og stor i utlandet og det er flaut at Norge behandler ham så dårlig. Jeg synes vi skule hatt råd til å "holde oss" med en slik stor sjelden mann, og ikke putte ham i bur som en annen sirkusløve.....

Da fikk jeg en kommentar: "Ut fra det du skriver så mener du altså at bare du er en stor nok kunstner så gjelder ikke norsk lov!!!" Denne kommentaren ble slettet da jeg skulle kommentere den, og derfor kommenterer jeg den her. Han som skrev den har altså trukket den fra kommentarfeltet. Hvorfor det? Kanskje det har sammenheng med at det kom flere kommentarer som belyste saken fra flere kanter, og at den kommentaren var ment å provosere meg?

Mener jeg at bare man er stor nok kunstner, rik nok, flink nok idrettsutøver, berømt nok eller pen nok, så kan de heve seg over norsk lov? Mener jeg virkelig det?

På sett og vis, kanskje? Det trenger forklaring, og jeg behøver ikke gå lenger enn til meg selv, det er meg selv jeg kjenner aller best, og som faktisk er den eneste stemmen jeg har og kan snakke sant utfra. 

Det er mange måter å tjene penger på, og mennesker har ulike måter å jobbe på. Noen jobber jevnt og trutt, sine tilmålte timer hver dag, dag etter dag, helt til pensjonsalder, og er fornøyd med deg. Så har vi andre varianter. Noen kommer lett i "flow" eller "flyt" og kan jobbe et døgn i strekk uten hvile, eller holde på med et prosjekt i tre uker av gangen før de tar fri. Å jobbe kan defineres som det du gjør mellom starten og slutten av et bestemt prosjekt, eller det kan defineres som det du gjør 8 timer om dagen uavhengig av prosjektet. Det kan være det du gjør for å oppnå et mål du har satt det, en utdanning eller et jobbmål, eller en idrettsprestasjon, å skrive en roman eller å male et bilde. Man mobiliserer alt man har og går for målet. Hva som skjer etter at målet er nådd, vet man aldri. Hvor lang tid man må hvile etterpå før man får ny inspirasjon, om inspirasjonen i det hele tatt kommer, om den andre boka blir skrevet, det andre bildet malt, den neste rekorden på ski eller svømming kommer. Å ta seg helt ut kan være en skremmende opplevelse, jeg har selv opplevd det noen ganger, i utdanning og i utvikling av gården, og vet at den tomheten som kommer etter at et langvarig prosjekt er ferdig kan være skremmende. Vil jeg noen gang orke å gjøre noe slikt igjen? Så, etter å ha "hvilt", det vil si gjort noe annet i lang tid, kan lysten og motivasjonen komme tilbake, og man kan orke å gå på et nytt prosjekt. 
At man da har behov for å lagre, bunkre opp midler for å klare den uproduktive perioden, er for meg helt innlysende. 
At man så godt man kan prøver å ta ansvar selv for de dagene man ikke orker å være produktiv men må gjøre noe helt annet, mener jeg er en god ting, og viser at man evner å ta innover seg hvordan man selv funker og ta høyde for det uten å løpe til NAV når det butter. 
Slik jeg ser det, er Staten eller Systemet vårt laget for dem som jobber jevnt og trutt og fordeler energien sin jevnt utover, slik at den skal holde helt til man er pensjonist. Det er ikke alle som er skrudd sammen slik. Det er dem jeg taler saken til, fordi jeg selv kjenner på kroppen hvordan det er å være en slik. Etter stor innsats, som jeg ikke engang alltid får penger for, trenger jeg å trekke meg tilbake, kanskje lenger enn de tilmålte 3 ukers sommerferie som andre har. Jeg har små materielle krav, fordi jeg vet hvordan jeg selv virker. Energimengden varierer veldig, og jeg er ikke alene om det. Da jeg leste saken til Nerdrum, tenkte jeg at han prøvde å legge unna penger for å komme i møte klager på maling som fløt. Han visste om faren for det og prøvde å være i forkant. Det er sikkert altfor enkelt forklart, og jeg kjenner ikke detaljene. Men å sette den mannen i fengsel, sier for meg mye om at vårt samfunn går i retning totalitært styre, og det skremmer vettet av meg.