Å skape mening i tilværelsen, en livslang prosess.

Å bli bevisst seg selv handler om å gjøre seg selv til objekt, eller å skape et "meg". Dette er en prosess som ikke nødvendigvis er fullbyrdet selv om man er voksen. Jeg tenker på det som noe som skjer i møte med egne tanker, og de får man best tilgang til i samtale med andre. Robert Kegan, en av mine mestere i pensumlitteraturen i vår sier objekt betyr "to throw away" altså å kaste fra seg noe. Han mener vi gjennomgår stadier i vår identitetsutvikling gjennom å "kaste fra oss" stadig mer av oss selv for på den måten å skape et "meg" som blir helere og helere ettersom prosessen finner sted og utvikling skjer. Helt i starten er barnet sine reflekser og sanser, det vet ikke om at det finnes en verden utenfor det selv, det er hele verden, altså det inkorporative selv. Når barnet blir eldre, oppdager det etterhvert at det kan påvirke sine omgivelser, men har ikke ennå bevissthet om hvordan. Vi kan si det har sine reflekser, men er sine impulser, de er ikke underlagt bevisste handlinger ennå. Det første stadiet er såkalt presosialt, mens dette stadiet er det første bevissthetsstadiet. Her er ikke barnet istand til å ta en annens rolle, det ser kun seg selv og sine egne behov, og tror alle andre ser det samme som det selv, og det er ute av stand til å oppleve ambivalens. Her er verden enten svart eller hvit, menneskene enten gode eller onde. I det neste stadiet går barnet fra å være sine impulser til å ha sine impulser. Det overtar nå styringen selv over sine impulser som før har vært ivaretatt av famlien rundt. Barnet er her helt "konge", og er på sitt mest verdensmesteraktige. En liten historie kan illustrere hvordan de resonnerer her:
"En gutt i klassen var veldig klumsete og ble alltid valgt sist i ballspill. Han ble også mobbet for sin klumsethet og dyttet og plaget. Så begynte det en ny gutt i klassen som var enda mer klossete enn ham, og som tok over syndebukkrollen. Da blomstret den opprinnelige uheldige gutten opp og tok igjen det han hadde opplevd på denne, og da ble det ikke så ille, og balansen ble gjenopprettet." Her kan individet kun ta hensyn til seg selv, det evner ikke å reflektere over egne behov, og slik gjøre dem til objekt, slik at de kan koordineres med andres behov. Bak masken til den voksne sosiopat kan det skjule seg et barn på dette stadiet i utviklingen. I det neste stadiet kommer evnen til å reflektere over sine behov, individet har nå sine behov, ønsker og interesser som objekter, slik at de kan koordineres med andres behov, ønsker og interesser. Her forventes det at man kan holde et løfte og at man er i stand til å skape gjensidige relasjoner til andre. Her er man sine relasjoner og må over i neste fase før man kan få avstand til relasjonene slik at man kan ha relasjoner som objekter og ikke være ett med dem. Før dette skjer, er man svært sårbar for avvisninger. Når man har sine relasjoner istedeet for å være sine relasjoner, oppstår evnen til å være sin egen "selv- forfatter". Her opplever man seg som et individ atskilt fra andre, og det er å miste autonomien som nå er det mest truende for selvet. Her kan man sysselsette seg selv, arbeide selvstendig og har en følelse av å eie seg selv, men man er fortsatt sin nasjonalitet, sin religion og sin karriere. I det siste stadiet er man også fri i den forstand at man ikke lenger er sin jobb, sin nasjonalitet eller sin religion, men har gjort disse også til objekter, "kastet dem fra seg" og kan betrakte alt utenfra og handle som et helt fristilt individ. Her er ikke lenger en jobbforfremmelse eller mer lønn eller materielle ting den store lykken, men det å utvikle seg i seg selv gir tilfredsstillelse, selvets utvikling er et mål i seg selv. Denne prosessen pågår livet ut, hevder Kegan og det å skape mening i tilværelsen, "meaning-making" er et livslangt prosjekt.
Jeg liker å tenke på det!