To uker på Kreta

Dag 6 og 7
Kvart over sju, morgenfuglen og jeg er våkne. Jeg ble glad da du satt der i dag også, lille fugl! Og så har du fått besøk. Dere er to. Den andre sitter på en antennestang som peker opp, du sitter på den som peker horisontalt. Dere tar morgentoalettet i kor, hyggelig å ha selskap – det ser ut som dere utveksler måter å komme til innunder fjærene på, dere liksom stopper opp litt og prater og så er dere i gang igjen. Pusser og pusser. Er det lus dere har? Eller er dere bare renslige, eller kanskje dere er forfengelige? Hva er på moten i år for spurver? ...og i neste øyeblikk var de fløyet. Hva skulle de i dag, tro? Hva bringer dagen? Det handler vel for det meste om mat, vil jeg tro, hvor finner dere det dere trenger? Bakeren på hjørnet kaster kanskje ut noen tørre skalker til dere, og så kan det hende mark og insekter er lettest å få tak i på morgenen, og særlig etter regn, som det var i går.

Jeg skrev kort i går, gammeldagse postkort. Jeg har fått så mange hyggelige postkort gjennom årene, og nå er det lenge siden jeg har skrevet noen selv. Det bugner av kort i butikkene, det må være en del som fortsatt tar seg tid til å skrive dem, selv i vår Internetttid. Da må man velge hvem man skal skrive til. På Facebook og blogg tar man med alle. Jeg synes det er lettvint å sende til alle, verre å velge ut noen få. Hvem skal velges bort, hvem er nær akkurat nå, hvem fortjener et håndskrevet kort, eller hvem vil sette pris på det? Hva er kriteriene for å bli tildelt et av de dyrebare håndskrevne isteden for å være en del av hopen som er henvist til felles budskap på Facebook?
Og vil det endre seg, hvem som er innafor og utafor? Blant dem jeg har sendt kort til denne gangen er noen på Facebook, andre ikke. Det hadde litt å gjøre med hva som nettopp hadde skjedd i livet mitt, noen hadde jeg behov for å si noe til, takke for noe, fortelle noe, noen hadde jeg fått mange kort av uten å hatt anledning til å sende tilbake, og  benyttet sjansen. Utvalget kunne lett vært et annet – med unntak av mamma. Hun må få kort.
Før skrev jeg hundre julekort. Brukte mye tid og omtanke i det. Så ble det julebrev, likt til alle. Så ble det Facebook. Likt til alle de tusen vennene. Ja, jeg har over tusen venner. Det er hyggelig – alle er jo ikke venner på ordentlig, slike som jeg ser jevnlig og ber eller blir bedt hjem til. Eller går på kafé med, eller tekster med, eller tar kontakt med om det er noe – eller som tar kontakt med meg for en prat.
Hva har det gjort med relasjonene våre, det at vi plutselig har tusen å dele med isteden for en håndfull?
Noen sier: «Bedre med noen få gode venner å drikke kaffe med enn tusen på Facebook.»
Ja, takk, begge deler sier Ole Brummen i meg. Jeg er så heldig at jeg har begge deler. Jeg har en hel teatersal, meg selv på scenen, (hvor selvopptatt det enn må høres ut, det er du som har hovedrollen i ditt liv, jeg i mitt, sånn er det med den saken.) I salen sitter publikum, noen helt nær, på første rad, og så fordeler de seg bakover og oppover og på siden, alle har hvert sitt perspektiv til det som foregår på scenen. Medspillere, motspillere og statister kommer og går – avhengig av hva de handler om, hva temaet er der på scenen. Så utspiller livet seg som det teaterstykket det er – på godt og vondt. Alle som ser på har sin opplevelsesverdi det som skjer, utfra sin plass i livet mitt akkurat da. Noen ganger sitter de på første rad og får med seg alt, hvert ord og hver tåre av sorg eller glede, andre ganger har de plass litt lenger unna og må tolke fordi de ikke får med seg alt. Dermed blir det som forgår på scenen tolket og analysert, vridd og vendt på, slik at det passer med hver enkelt sin virkelighetsoppfatning, sin måte å se verden på.
Wow dette var mye på en liten morgenstund!
Nå må jeg drikke kaffen før den blir kald.
Ha en strålende tirsdag!

To uker på Kreta

Dag 6
Klokka er halv åtte og kirkeklokkene har nettopp ringt, det er søndag. Vet ikke hvordan tradisjonen her er, går de i kirken så tidlig på morgenen, tro? Stillheten brytes ellers av fuglekvitter, hanegal og en mannsstemme som sier noe høyt.
Natta har vært hel. Jeg skulle gjerne hatt en drøm å huske – men nei. Fuglen kom nettopp. Hei!
Der fløy den igjen. Var bare innom og sa hei. Det er noe det også. Å bare si hei. At det er noen som bryr seg – den vet ikke hvilken rolle den spiller som jeg tildeler den – jeg vet ikke engang om det er samme fugl hver dag – det blir litt som kelneren i restauranten eller dama i butikken – det behøver ikke være den samme hver gang. De har allikevel en rolle i livet mitt nå, viktigere enn ellers fordi jeg er alene. De jeg handler med eller spiser hos, har en fordel av å være hyggelige mot meg. Fuglen har ikke noe igjen for å sette seg på antennen utenfor verandadøren min, den vet ikke engang at jeg ser den, eller at jeg dikter om den, at den har en rolle i mitt liv akkurat nå. Hadde det vært andre her å prate med, hadde jeg ikke lagt merke til den. Da hadde rollen dens ikke fantes, den hadde vært ubetydelig for meg. Jeg tenker på vår egen rolle som vertskap på gården. For noen er hvordan vi spiller vertskapsrollen veldig viktig, og det blir langt merke til alt vi gjør, hvert hei og hver gest. For andre som kommer i grupper eller par, er vi ubetydelige, det merkes ikke at vi gjør det vi skal, med mindre vi gjør noe helt uventet eller merkelig. De har nok med seg og sitt.
Slike ting blir tydelig for meg nå – jeg bytter rolle med dem som reiser alene, og blir kanskje litt ekstra oppmerksom når jeg møter gjester i gårdsplassen hjemme, eller går en annen vei og håper jeg ikke blir oppdaget, som jeg noen ganger gjør når jeg henter posten, det er ikke alltid jeg er i modus til interaksjon.
Fuglen har kommet tilbake og pusser fjærene, det er på tide med morgenritualet, jeg setter på kaffen og tar en dusj. Takk for praten.

To uker på Kreta

Dag 4 og 5
Der sitter fuglen igjen, gitt. På antennen, som om den sier hei, hvor har du vært?
Jeg har vært og det er det. Jeg er, jeg gjør ikke stort. På stranda i dag konsentrerte jeg meg om å se fargen på vannet - hvordan den endret seg fra grønn der åsen speilet seg til den lyse blåfargen med litt gult i der sola treffer vannet, og den mørke blå stripa der hvor vannet møter himmelen.
Et par fanget oppmerksomheten min. De var middelaldrende, litt eldre enn meg, ja, egentlig tror jeg de var minst ti år eldre. Han var normalt bygd og hun var dobbelt så stor som ham. Og hun hadde så vondt i beina at hun nesten ikke klarte å gå. Å, det var så vondt å se på. Til slutt tok han badevesken hennes så hun ihvertfall skulle slippe å bære den. Men som hun bar - hele seg og hva skjulte seg i alt fettet og beina som var som tømmerstokker? Sånne tanker kan jeg få når jeg betrakter folk. Kroppene forteller sine historier.
Selv har jeg ting jeg ikke klarer å gi slipp på fortsatt, og en litt for tung kropp. Jeg kjenner at jeg har vondt for å kaste, at jeg spiser opp all maten på tallerkenen selv om jeg er mett. Jeg prøver å øve på å kjenne når jeg er mett, men det er sannelig ikke lett. Det er akkurat som jeg dytter på litt ekstra for sikkerhets skyld, er livredd for å bli sulten, for da blir jeg kvalm. Akkurat som jeg mister dømmekraften når jeg blir sulten, nesten så jeg tror jeg skal dø. Jeg husker pappa også var sånn. Og da ble vi sure, han og jeg, hvis vi ikke fikk mat med en gang. Stakkars mamma. Enda jeg vet at maten kommer, det har jeg visst i hele mitt voksne liv. Det er irrasjonelt å bli så redd for ikke å få mat i tide, og begrensende. Nesten som en avhengighet, og det er jo det. De fleste er jo avhengig av mat, selv om jeg har hørt folk som lever kun på lys...stusselig det også, da. Mat er jo veldig godt, og jeg er glad i både å spise og lage mat. Jeg fornektet matinteressen i forrige blogg, det er bare å si det som det er: mat betyr mye for meg, og jeg liker å spise ute. Ikke bare en gang for dagen, jeg har tatt meg selv i å ville gå ut mer. Det som er kjedelig er å spise i leiligheten. Det er stusselig. Å gå ut er hyggelig. Jeg får dessert og en snaps på huset, det er deilig! Jeg aksepterer min kompakte kropp og tenker at den får være slik den er så lenge det er nødvendig. Slik som med røykingen. Jeg røkte så lenge jeg trengte det. Får forresten lyst på en røyk igjen når jeg er alene på restaurant og andre tenner opp, ute. Det er elleve år siden jeg røykte sist. Tror ikke jeg tør å ta en, er redd for den nikotinavhengigheten. Alkohol går greit. Ett glass vin eller øl er nok, og ikke nødvendig, men godt, noen ganger to. (Og en gang i blant fler - da gjerne i lystig lag).

På stranda jeg var på i dag, er det en kirke på hvert av nesene som omkranser lagunen hvor det også renner ut en elv fra fjellene med krystallklart kaldt vann slik at det blir kalde strømmer som kjennes når man bader. Det er nesten paradisisk.

To uker på Kreta 6-20. juni 2017

Dag 0.
Jeg skriver på mitt splitter nye tastatur til iPad, for en glede! Liten og nett ble den nå, fin å ha med på tur. Tenk, jeg skriver på flytoget!
På vei til 14 dager inn i det ukjente – et nytt rom åpner seg, det blir spennende å se hva som finnes der... og hvordan det skal innredes og organiseres.
Jeg er på tur!

Dag 1.
Våkner 7 og står opp. Åpner verandadøren og ser tåkeskyene lette over fjellene i bakgrunnen. Lenge har jeg hørt fuglene, noen dyrehyl som jeg ikke kan identifisere, og nå galer en hane langt unna. Småfuglene er nær og intense i sin sang, som hjemme. Enda her bor jeg midt i byen, bilene har så vidt begynt å kjøre forbi på veien utenfor leiligheten, og jeg hører menneskestemmer. Stemmene er så langt unna at jeg ikke kan høre språket. Vinden er ennå kjølig etter natten. Disen bærer imidlertid i seg det som kan se ut som en varm dag. Det kan bli skikkelig varmt her, drosjesjåføren fortalte at gårsdagen var den første varme sommerdagen i år. Men den ulidelige varmen kommer først rundt den 20 juni, da reiser jeg hjem. Det ser ut som dette kan være en perfekt tid å reise på. Passe varmt, passe med folk. På flyet var det stort sett eldre mennesker og barnefamilier med små barn. Naturlig nok. Det er de som kan ta fri på denne tida. Også jeg. Jeg føler meg priveligert. Dette har jeg drømt om lenge. Å reise. Bare jeg. Å være på et sted lenge. Å ikke være nødt til å dra på sightseeing, å oppleve masse. Å ha med PC en. Å finne ut hvem jeg er alene. Jeg er i gang med det nå. Jeg sto opp tidlig. Jeg ville ha kaffe med melk. Jeg sitter ute og skriver. Jeg er glad for tastaturet til iPaden. Det er godt å skrive på selv om det er lite. Nesten som en reiseskrivemaskin.
Jeg er her for å jobbe på manus. Og ha ferie. Jeg ville se om det var miljøforhandlinger som skulle til.
Jeg begynner med dagbok. Her kan jeg skrive det som er, ikke sortere og disiplinere, som er
utfordringen.
-Bli litt mer sofistikert, mamma, sa sønnen min. Hva betyr det?
Har jeg blitt for grov, har tida gjort meg vulgær, tar jeg vare på de rette tingene, eller kaster jeg gullet og beholder gråstein?
Slike ting lurer jeg på. Evner jeg å slipe diamanten, eller klarer jeg bare å hogge grovt til?
Jeg er her for å finne ut disse tingene. Og å sole meg. Og bade.
Hvorfor skriver jeg boka «Bær meg ikke ut på bygda»?
Boka om Mata Hari av Paolo Coelho viste meg noe. Hva var forbrytelsen, spurte han. Hun hadde ikke gjort noe annet galt enn å være en fri kvinne, forsyne seg av livet i store biter, være glad i klær og luksus, stille seg til rådighet for menn, samt at hun var en lystløgner. Moralen den gangen og nå,
tillot ikke et slikt levesett. Hun ble mistenkt for å ha vært spion – dømmekraften var ikke god, hun var impulsiv og lettlivet og fikk fiender.
Hva har dette med farfar å gjøre?

Jo, hva var forbrytelsen?

Han ville gjøre det beste ut av en situasjon, ville ta ansvar, og trodde han gjorde det ved å samarbeide med isteden for å motarbeide okkupasjonsmakta. Drosjesjåføren sa i går at den som motarbeidet tyskerne da de forsøkte å okkupere Hellas, risikerte represalier som gikk utover lokalbefolkningen. Hvis en tysker ble skutt, ville de ta hevn ved å drepe tjue sivile. Var det riktig å gjøre motstand da? Han stilte seg det spørsmålet.
Jeg skravlet i vei med drosjesjåføren, han ville skrive bok selv, sammen med datteren på elleve år.
Han hadde fortalt så mange eventyr for henne da hun var liten som de sammen skulle samle til en
bok. Mange ønsker å skrive en bok.
Mata Hari ble enten beundret eller misunt. Hun fant aldri kjærlighet, voldtekten hun ble utsatt for som sekstenåring preget det korte livet hennes. Hun ble kynisk og nytelsessyk, og til slutt skutt.

Nå fløy fuglen. Til jeg hadde hentet iPad. Lenge nok satt den der og pusset fjærene sine, som for å speile meg, jeg var nettopp ferdig med å børste håret etter dusjen og vaske solbrillene rene for solkrem da jeg la meg på senga for å hvile etter anstrengelsen...der satt den, hvit og delikat oppå en slags antenne som jeg har utsikt til gjennom verandadøren. Det er fortsatt litt dis over fjellet, og snøen ligger på de høyeste toppene mens man bader i havet. Jeg også – litt i kaldeste laget, men forfriskende. Jeg har gjort alt jeg skulle allerede første dag, gått tur og funnet stedene jeg husket fra forrige gang, jeg har leid solseng, fått massasje og badet. Dessuten vet jeg om en eneste person her – den norske hotelleieren på det forrige hotellet vi bodde på – og ham treffer jeg på utenfor butikken rett ved leiligheten. Vi avtalte å møtes for en kaffe en annen dag. Pussig. Første dagen. Hva skjer så?
Jeg må ha mat. Alene på restaurant – det skjer snart.

Dag 2
Jeg spiste kyllingsouvlaki med tzatziki og pommes frites på restauranten i går. Jeg husker da jeg leste dagbok fra en reise til England med foreldrene mine da jeg var 12 år. Da skrev jeg utførlig om maten vi spiste. Litt som nå, jeg tar bilde av mat og legger ut på Facebook. Veldig kjedelig. Å sitte alene på restaurant var ikke ille i det hele tatt, men litt kjedelig. Like greit å spise på rommet.  Jeg kommer nok til å ta et måltid ute hver dag, middag lager jeg ikke på rommet. Det blir salat og brød her. På stranda i går fikk jeg massasje. Å være alene er sårbart og sterkt på en gang. Ingen til å se etter strandbagen når jeg bader for eksempel. Jeg tar med minst mulig ut, bare litt kontanter, ikke kort med mindre jeg har kontroll over veska hele tida. I dag er det overskyet foreløpig, klokka er halv ti. Det regnet i natt, og airconditionen var ikke nødvendig. Det er deilig temperatur. I dag har jeg allerede sett ferdig en film om lebensbornbarn som jeg sovnet fra i går. Å se film på senga om morgenen – ville ikke gjort det hjemme, men bryter noen grenser her. Har også lest i Skriveboka og boka av Astrid Hognestad om Jung, den om kreativitet og livskriser, samt skrevet litt på boka allerede. Er i flyten og skrev også noen ord til Helene, om hun kjenner seg igjen på noen av stedene vi var på forrige gang, jeg tok noen bilder. Har laget kaffe og drukket av koppen jeg kjøpte i går. Jeg har også skaffet olje, balsamico, salt og pepperbøsser til salater. Begynner å bli bra utstyrt nå! Blir litt sløv av å ha butikken så nærme, kan bare gå hver gang jeg mangler det minste. Men deilig!
Fuglene synger og jeg skriver, det blir en bra dag!
Spist på restaurant i regnvær – kyllingsalat maten her er fantastisk.
Kjedelig å være alene – og vanskelig å disiplinere meg.
Laget salat i dag også. Tent lys.
Hatt massasje.
Sett på Net-flix og skrevet - satser på en soldag i morgen.

Dag 3
Sola skinner, himmelen er blå over fjellet jeg ser ut av vinduet, eller verandadøren er det. I går satt det masse folk på naboverandaen, så da var jeg ikke der ute i det hele tatt. Det er ikke det at jeg er folkesky, men liker ikke å bli ufrivillig vitne til andres samtaler som det ikke er meningen jeg skal være del av. Lærer noe om å bo tett, hvor viktig det er at folk har mulighet til å skjerme seg. En skillevegg mellom verandaen hadde vært på sin plass.
Kaffen er klar, og jeg ligger på senga etter dusj, klokka nærmer seg åtte. Har bestemt meg for å gjøre dagboknotatene om til blogg. Tror jeg trenger å kommunisere. Veldig rart å være helt alene og ikke snakke på en stund. Sikkert sunt. Tankevekkende og lærerikt for meg. Hopper i det og publiserer.

Bruk versus vern av skau

I dag har jeg vært på skauen. Odelsskauen min. Det kjennes rart å skrive, min skau...

I 1995 ble det snauhogd et felt i skauen min, grana var hogstmoden og vel så det, og det skulle bygges kårbolig på gården. Jeg gråt da jeg kom på skauen og så det skamferte området. Helt grusomt, jeg visste ikke før da hvor knyttet jeg var til trærne som nå hadde blitt ofret til materialer til det nye huset. Den skauen hadde vært der i hele mitt liv, og jeg elsket å gå gjennom den opp til tømmerkoia.
Det var heldigvis mye skau igjen.

Men i 2002 skulle det igjen bygges, og et nytt felt ble merket av til hogst. Denne gangen var det nesten verre enn forrige gang, for det var hogd helt fra veien og langs stien opp til det første feltet som ble snauhogd.

Ny sorgreaksjon, og denne gangen var det så ille at det gikk minst et par år før jeg ville dra på hytta igjen. Området var helt snaut - bortsett fra noen store furuer som var satt igjen for å frø seg. Da jeg endelig tok mot til meg og dro dit igjen, hadde det nettopp vært et fælt vindvær og de fleste furuene hadde falt. De lå i kors og krok og røttene hadde tatt med seg store torvplater da de deiset overende.
Jeg må også nevne all kvisten som lå igjen og gjorde stien nesten uframkommelig. Ikke nok med at trærne var borte, stien var også ødelagt, slik jeg oppfattet det. Jeg ble sint på skogsmaskiner og grove mannfolk som hogg snaut uten fintfølelse og estetikk. Virkelig. Kunne det være nødvendig? Hvorfor kunne de ikke hogd hvert enkelt tre nennsomt med motorsag og dra tømmeret ut med hest på snøen om vinteren slik farfar gjorde?

I dag tok jeg noen bilder av skauen slik den ser ut nå. Trærne har nådd anselig høyde, vi passet selvsagt på at det ble plantet nye grantrær på snauhogsten. De har vokst seg fine, og furuene fikk visst også gjort jobben sin før de veltet omkull, det er mange fine selvsådde furutrær innimellom grana og bjørkene. Masse fin blåbærlyng har det blitt etter hogsten, det rene eldorado for den som er glad i å plukke bær. Dessuten har vi fått utsikt! Vi kan se helt over til andre siden av bygda, virkelig en forbedring - før så vi bare rett inn i nærmeste granlegg.

Da jeg kom opp til hytta i dag og så sauene som beita og koste seg, ble jeg glad. Beitet har blitt bedre etter hogsten. Det har kommet mer sollys på bakken rundt hytta, som er det siste feltet som ble hogd for et par tre år siden. Der er det fortsatt snaut, vi har ikke plantet til noe der. Tanken er at vi med tida, kanskje kan bygge et anneks til tømmerkoia der.

Jeg har hørt foredrag hvor det har blitt sagt at det ikke bør hogges tømmer i det hele tatt i Norge, at den norske skogen bør vernes, som regnskogen, for å binde CO2.
Jeg har også hørt at det er en vesensforskjell på tømmeret i Norge og i regnskogen. I den norske skogen er det like mye biomasse under som over bakken.
Røttene går langt ned og trærne vokser fort. I regnskogen vokser røttene bortover og ikke nedover, og når trærne blir hogd kommer det ikke noe opp igjen, det blir ørken, eller det dyrkes opp og må vannes kunstig.
Når vi bygger hus i tre, bindes CO2 i huset som bygges, og så vokser det opp nye trær som binder ny CO2. På den måten er det fornuftig å drive skogen bærekraftig, det vil si, ikke ta ut mer enn tilveksten.
Det er nok av ravinedaler og ulendt terreng i Norge hvor trær ikke blir hogd, men står til de detter ned. Da bevares de artene som er avhengig av døde trær for overlevelse.

Slik jeg forstår det, pågår det en drakamp mellom de som vil drive og de som vil verne skogen.

Bærekraftig bruk av skog er fornuftig i mine øyne, selv om jeg også har følelser knyttet til trær som hogges og landskap som maltrakteres. Det er bare det at naturen ordner opp i dette selv, det gjelder bare å ha litt tålmodighet. Jeg ser det samme når vi er på befaringer i planutvalget, det er fryktelig når det hogges snaut, og folk reagerer følelsesmessig på det, mangekjenner på et slags eierskap til den skogen de bor nær og bruker som rekreasjonsområde, året rundt.
Som skogeier har jeg grått mine modige tårer, men også kjent gleden ved å se ny, frisk skog vokse til igjen, og gi nytt perspektiv og utsikt på kjøpet.
       

Om konkurranse, måling og overvåkning i arbeidslivet. NPM Tanker i januar 2017

Jeg har startet året med å høre en del foredrag. Felles for foredragsholderne er en slags resignasjon og refleksjon over hvordan samfunnet har utviklet seg de siste 15-20 år, siden bølgen av økonomisk liberalisme kastet seg kraftfullt over landet, og systemet, New Public Management, ble innført i både privat og offentlig sektor.

Jeg husker den dagen bølgen rammet meg.

Det skjedde under mitt arbeid som kundebehandler i bank på 1990-tallet. Fram til den dagen jeg husker så godt, var jeg en glad og enkel arbeider som lot meg drive av de små vennligsinnede kampanjene vi hadde tid om annet, med en liten premie i andre enden til ukas selger. Det kunne være et vinglass som det da var interessant å vinne flere av, eller en bag med logo på, en T-skjorte eller annet. Det var også priser i form av god omtale på neste regionsfest til det kontoret som gjorde det best, og en mulighet for opprykk eller et personlig tillegg i lønnsforhandlingene til den som hadde utmerket seg positivt.

Det var altså en konkurransekultur, men en vennligsinnet og morsom en, slik jeg oppfattet det. Vi fungerte som team, og alle hjalp hverandre. Det eneste som kunne være litt ugreit, var de personlige tilleggene. Det hendte at en god selger fikk tillegg to år på rad, og de andre kunne bli litt misunnelige. Men samtidig visste de at det kunne bli dem neste gang, om de sto på og var positive og blide.

Bølgen kom. I form av måleinstrumenter. Det var noe som het personlige handlingsplaner og budsjetter. Det var nytt.

Dessuten ble det innført at alle på kontoret skulle rullere i arbeidsoppgavene og gjøre alt. Den utadvendte selgeren skulle ta sin tørn back-office, og den innadvendte kontordama skulle sitte i front og betjene kunder. Vi som likte å sitte i front og betjene kunder, snakke og gi råd, måtte plutselig punche alle bilagene salget genererte selv. Hun som hadde arbeidsplassen sin bak en vegg, skjermet fra kunder og mas og trivdes med punchejobben sin, måtte ut å selge.

Det verste var, at jeg opplevde at målingen gjorde at tilliten arbeidsgiver hadde hatt til meg var borte, jeg følte meg mistenkeliggjort. Plutselig måtte jeg måtte tenke ut hvor mange kontoer og spareavtaler jeg trodde jeg kom til å selge, lage et budsjett, og vipps, så hadde jeg forpliktet meg til et visst antall. Samtidig med at jeg da måtte gjøre alt selv, fra å komme i kontakt med kunden, avdekke behov, få ham til å signere kontrakten, og til slutt punche bilagene. Alt jeg gjorde skulle telles, noteres på et skjema, og leveres inn til sjefen hver uke.

Det var spareprodukter jeg likte å selge, slik som Boligsparing til ungdom, som jeg selv synes var gode tilbud. Det var også produkter som banken påla meg å selge. Det var produkter som jeg ikke sto inne for selv, og da ikke anbefalte mine kunder, om de ikke spesielt ba om det selv. Det produktet jeg husker spesielt, var et langsiktig pensjonsspareprodukt som vi ble pålagt å selge til ungdom i etableringsfasen. De skulle spare månedlig til pensjonsalderen fra de var 25 år! Lurt for banken, selvsagt, men, slik jeg så det, umoralsk å selge til ungdom i etablering, de fikk ikke ut pengene før de var 67 år.

Før innføringen av måling- og overvåkningsregimet, solgte jeg veldig bra, jeg var månedens selger flere ganger. Jeg solgte det til kunden som jeg syntes han hadde nytte av, uavhengig av noen tall på et ark. Plutselig ble jeg altså pålagt å selge så og så mange av produkter jeg ikke hadde sans for selv, og målt på det. Om jeg ikke oppfylte budsjettet på alle produktene, var jeg ikke lenger god. Det gikk en stund, og salget mitt gikk ned. Vissheten om at hver underskrift medførte flere minutters utfylling av skjema og punching, gjorde at min motivasjon falt som en stein.

Ikke lenger etter ble jeg utbrent, og forlot banken for alltid. Det var riktignok flere grunner til at jeg gikk på en smell den gangen, men at innføringen av New Public Management bidro negativt, er jeg sikker på.  Siden det har jeg levd livet uten måleinstrumenter og overvåkningsregimer av noe slag, fått utført mye, og holdt meg frisk. 

Globalisering versus lokalisering

Spis det som gror rundt deg der du bor.

Kants kategoriske imperativ som sier at alt du gjør skal du tillate alle andre også å gjøre er blitt gjort materielt og det var nok aldri meningen fra Kants side, vil jeg tro, og håpe. 

Vi rir stadig på nye motebølger. Akkurat nå spiser vi avokado. Samtidig utarmes jorda der avokadoen dyrkes. De dyrker på spreng for å forsyne oss, som har råd til å kjøpe den.

Tror vi Kant mente, at om de kan spise avokado i Sør-Afrika, så skal vi i Norge skal ha samme rett til å spise så mye avokado som vi vil? Jeg tror ikke det.

Tror vi Kant mente at det er greit å gi dyra i Norge soya og mais å spise, bare fordi dyra i landa som det dyrkes soya og mais i spiser det? Jeg tror ikke det.

Er det greit at utmarka i Norge gror igjen fordi det ikke er lønnsomt eller trygt å ha beitedyr der?

Når globaliseringa har den virkningen at alle skal ha det likt, når ensrettinga bli total, uten hensyn til lokale forskjeller, kulturer og tradisjoner, temperaturer og klima, da er det fare på ferde!

Nedskalert er det samme mekanisme som virker når alle kjedebutikkene må ha de samme varene i hele landet, hele tida, uten hensyn til sesonger og ulikt ressursgrunnlag.

Jeg har hørt om dette helt siden vi hadde et seminar med Helena Norberg Hodge her på Renskaug i 2010. Tittelen var «Smått er godt» og handlet om globaliseringens uheldige virkninger på matproduksjon og annet. Hun snakket om lokalisering framfor globalisering. Hvis alle dyrker og spiser det som gror i nærheten, blir det både jobb og mat til mange flere.

Og vi burde bytte appelsinjuicen med eplejuice som en start.

God mandag!