Klokka er halv åtte og kirkeklokkene har nettopp ringt, det er søndag. Vet ikke hvordan tradisjonen her er, går de i kirken så tidlig på morgenen, tro? Stillheten brytes ellers av fuglekvitter, hanegal og en mannsstemme som sier noe høyt.
Natta har vært hel. Jeg skulle gjerne hatt en drøm å huske – men nei. Fuglen kom nettopp. Hei!
Der fløy den igjen. Var bare innom og sa hei. Det er noe det også. Å bare si hei. At det er noen som bryr seg – den vet ikke hvilken rolle den spiller som jeg tildeler den – jeg vet ikke engang om det er samme fugl hver dag – det blir litt som kelneren i restauranten eller dama i butikken – det behøver ikke være den samme hver gang. De har allikevel en rolle i livet mitt nå, viktigere enn ellers fordi jeg er alene. De jeg handler med eller spiser hos, har en fordel av å være hyggelige mot meg. Fuglen har ikke noe igjen for å sette seg på antennen utenfor verandadøren min, den vet ikke engang at jeg ser den, eller at jeg dikter om den, at den har en rolle i mitt liv akkurat nå. Hadde det vært andre her å prate med, hadde jeg ikke lagt merke til den. Da hadde rollen dens ikke fantes, den hadde vært ubetydelig for meg. Jeg tenker på vår egen rolle som vertskap på gården. For noen er hvordan vi spiller vertskapsrollen veldig viktig, og det blir langt merke til alt vi gjør, hvert hei og hver gest. For andre som kommer i grupper eller par, er vi ubetydelige, det merkes ikke at vi gjør det vi skal, med mindre vi gjør noe helt uventet eller merkelig. De har nok med seg og sitt.
Slike ting blir tydelig for meg nå – jeg bytter rolle med dem som reiser alene, og blir kanskje litt ekstra oppmerksom når jeg møter gjester i gårdsplassen hjemme, eller går en annen vei og håper jeg ikke blir oppdaget, som jeg noen ganger gjør når jeg henter posten, det er ikke alltid jeg er i modus til interaksjon.
Fuglen har kommet tilbake og pusser fjærene, det er på tide med morgenritualet, jeg setter på kaffen og tar en dusj. Takk for praten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar