25.juni 2017
Blogge på ferie, hvorfor ikke hjemme?
Jeg har fortsatt mye på hjertet. Virkelighetsoppfatninger. Bjørn Dæhlie og oss andre.
Hvorfor blir idrettshelter beundret og de samme heltene foraktet når de transformerer idretten til business?
For Bjørn Dæhlie er det den samme drivkraften han benytter om det er å vinne skirenn eller å inngå en god kontrakt i næringslivet. Når skiløperen ikke lenger er best i sporet, vil konkurranseinstinktet ikke bli borte, men transformeres til annen aktivitet. Om han velger å gå over i senior/turrenn-kategorien og konkurrere på hobbybasis, eller om han velger å gå over i næringslivet, er verdivalg som den enkelte tar.
Men hvorfor skal det ene valget applauderes og det andre valget fordømmes?
Det er hva jeg har grublet på siden Bjørn Dæhlie satte ord på det på frokostmøtet i Civita 15.juni 2017.
Min hypotese er: De som ville applaudert om Bjørn Dæhlie valgte «turrenn- seniorrenn på hobbybasis-varianten», er de samme som ikke skjelner mellom de ulike rollene og egenskapene den som starter en bedrift, og de som jobber der har, skal ha og må ha.
Slik jeg ser det, handler det om to verdisyn som forveksles.
Det ene er menneskerettighetssynet. Det handler om at alle mennesker er like mye verd, at det ikke er forskjell på «Kong Salomo og Jørgen Hattemaker», at «kongen også må gå på do», alt som forbinder oss som mennesker, alt som er felles for oss som art, alle behov vi har felles.
Det er noe vi alle er enige om, det er vår felles virkelighet, det er nedfelt ved lov, og selvsagt er det riktig. Grunnleggende behov har vi alle, og alle individer i hele verden har den samme verdi, vi er forbundet i vår menneskelighet og vår sårbarhet.
Så er det hva som får oss til å virke, til å stå opp hver dag, til å smile til verden, til å holde rytmen, hva som er drivkraften i det enkelte menneske. Hva er det som får hver enkelt av oss til å vibrere? Her begynner vi å skille oss fra hverandre.
Alle mennesker trenger trygghet og mening innenfor en gruppe, vi er født relasjonelle og avhengige. Mange finner sin naturlige plass fra fødselen av, og beveger seg aldri ut av den gruppa de er født inn i, men vokser og trives innen sitt naturlige miljø. De finner seg godt til rette, og etablerer seg med hus og familie og trygge jobber, de «legger seg på hylla» når de er 25. Andre forsetter å utforske verden og er i bevegelse hele livet. Noen har som mål å få gullklokke etter lang og tro tjeneste, mens andre finner mening i å skifte jobb hvert femte år. Noen har kanskje grunn til å bryte ut av en destruktiv gruppe, og prøver, men blir hanket tilbake av de sosiale normene, og tilpasser seg heller enn å bryte ut.
Gruppetilhørighet er felles for oss mennesker, vi er avhengige av hverandre, vi klarer oss ikke alene over tid, verken fysisk eller psykisk.
Mange er konforme, de trives der de er, med å ikke skille seg ut, og de har det bra med det! Flott! Heldigvis!
Andre finner det, av ulike årsaker, uholdbart innenfor gruppa de er en del av, og bryter ut. Det kan for individet oppleves som å dø, for uten gruppa klarer vi oss ikke, også de som bryter ut er avhengig av andre. Det er derfor det er så mange som ikke gjør det, selv om de kanskje vet at de burde, det krever for mye av dem, et mot som kan være svært vanskelig å få tilgang til. Derfor skjer ofte et brudd først når det står om livet, enten fysisk eller sjelelig.
Når man bryter ut av en gruppe, må man være forberedt på faktisk å stå alene en periode, før man igjen finner likesinnede. Ved å stå alene får man testet egne krefter, kjent på egne grenser, man er nødt til å finne egenskaper i seg selv som man ikke visste at man hadde, da man levde innenfor tryggheten i gruppa.
Det ene er ikke bedre enn det andre, det er bare ulike måter å leve livet sitt på, å finne mening på.
Noen starter med sølvskje i munnen, mens andre må kjempe for tilværelsen helt fra start. Noen kommer skjevt ut etter traumatiske opplevelser, og trenger støtte for å komme seg inn på den rette vei, mens andre går noenlunde skadefri gjennom oppveksten med all den støtten de trenger, og behøver ikke bruke krefter på å holde seg på sporet, de har integrert de solide rammene.
Det kan godt hende Bjørn Dæhlie har hatt både sølvskje og gode rammer tidlig i livet slik at han har kunnet konsentrere seg om å perfeksjonere skisporten. Jeg vil nesten tro det.
Å bli verdensmester krever en god start, eller en bemerkelsesverdig evne til å reise seg etter ekstreme påkjenninger, det finnes eksempler på det også.
Tilbake til spørsmålet: Hvorfor denne hetsen fra opinionen når skiløperen lykkes som næringslivsmann?
Hvorfor heies han ikke på lenger?
Hvorfor feirer vi ikke bragdene hver gang han gjør en god forretningstransaksjon eller starter en ny bedrift?
Hvorfor er det ikke positivt at han bidrar til samfunnet med verdiskaping?
Alle involverte i en bedrift er viktige.
Som i en motor må alle tannhjulene passe perfekt i hverandre, og smøres og holdes ved like for at motoren skal gå. Om et av tannhjulene blir ødelagt, må det skiftes ut. Om motoren kollapser, hjelper det ikke om tannhjulene er i orden, i tilfelle må de settes inn i en ny motor.
Men hva er en motor?
En grunder er som en motor. Han tiltrekkes av en oppgave som skal løses, et behov som skal dekkes i et samfunn. Han ser behovet og forstår at her må det krefter til, her må det tenkes nytt, for å sørge for at en viktig jobb blir gjort, her er en oppgave som kan gjøres på en bedre måte. Den kreative sjelen forstår at han ikke klarer dette alene, og starter prosessen med å finne energien som skal til – i form av investeringer i maskiner, bygninger og arbeidskraft. Den som gjør dette, har en drivkraft som er så stor at den kan gi arbeid til flere. For at noen vil jobbe i bedriften, må de ha tro på, og tillit til at foretaket vil generere penger nok til at de får en anstendig lønn, og ellers gode arbeidsvilkår.
Den som har initiativet og drivkraften kan på denne måten bli viktig i mange menneskers liv.
Å være en slik krever egenskaper som ikke er enhver forunt å ha, eller å skaffe til veie.
Det betyr ikke at det initiativrike mennesket har et større menneskeverd enn andre.
Det betyr imidlertid at de egenskapene en grunder har dyrket fram er unike.
Å kaste seg ut i det ukjente, å ta risiko, å sette utfor den bratteste bakken på ski, å holde et foredrag for mange mennesker, å vise fram et kunstverk, å ha så stor tro på egne evner at det smitter over på andre, «å tro man er noe», i det hele tatt å utsette seg for andres kritiske blikk og kommentarer, krever et stort mot.
Det motet kan alle jobbe med seg selv og få fram, men det er ikke alle som synes det er verd strevet, de har det bra som de har det, eller de ser ikke muligheten for det i eget liv. Mange som ikke tar skrittet, men som har et ønske om det, og som innerst inne vet at de også kunne gjort det, innser kanskje at motet mangler. Da hender det at selvforakten kommer ut som misunnelse, eller «beundring på avveie» som det også kan kalles. (Katrine Aspaas lanserte dette for en tid tilbake, i forbindelse med Raushetens Tid.)
Har beundringen et sted på veien fra idrettshelt til grunder/næringsdrivende blitt forstyrret eller blokkert, slik at det har foregått en negativ, ufullstendig transformasjon?
Kan det være denne «forkrøplede beundringen» Bjørn Dæhlie og hans like opplever?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar