To uker på Kreta

Dag 6 og 7
Kvart over sju, morgenfuglen og jeg er våkne. Jeg ble glad da du satt der i dag også, lille fugl! Og så har du fått besøk. Dere er to. Den andre sitter på en antennestang som peker opp, du sitter på den som peker horisontalt. Dere tar morgentoalettet i kor, hyggelig å ha selskap – det ser ut som dere utveksler måter å komme til innunder fjærene på, dere liksom stopper opp litt og prater og så er dere i gang igjen. Pusser og pusser. Er det lus dere har? Eller er dere bare renslige, eller kanskje dere er forfengelige? Hva er på moten i år for spurver? ...og i neste øyeblikk var de fløyet. Hva skulle de i dag, tro? Hva bringer dagen? Det handler vel for det meste om mat, vil jeg tro, hvor finner dere det dere trenger? Bakeren på hjørnet kaster kanskje ut noen tørre skalker til dere, og så kan det hende mark og insekter er lettest å få tak i på morgenen, og særlig etter regn, som det var i går.

Jeg skrev kort i går, gammeldagse postkort. Jeg har fått så mange hyggelige postkort gjennom årene, og nå er det lenge siden jeg har skrevet noen selv. Det bugner av kort i butikkene, det må være en del som fortsatt tar seg tid til å skrive dem, selv i vår Internetttid. Da må man velge hvem man skal skrive til. På Facebook og blogg tar man med alle. Jeg synes det er lettvint å sende til alle, verre å velge ut noen få. Hvem skal velges bort, hvem er nær akkurat nå, hvem fortjener et håndskrevet kort, eller hvem vil sette pris på det? Hva er kriteriene for å bli tildelt et av de dyrebare håndskrevne isteden for å være en del av hopen som er henvist til felles budskap på Facebook?
Og vil det endre seg, hvem som er innafor og utafor? Blant dem jeg har sendt kort til denne gangen er noen på Facebook, andre ikke. Det hadde litt å gjøre med hva som nettopp hadde skjedd i livet mitt, noen hadde jeg behov for å si noe til, takke for noe, fortelle noe, noen hadde jeg fått mange kort av uten å hatt anledning til å sende tilbake, og  benyttet sjansen. Utvalget kunne lett vært et annet – med unntak av mamma. Hun må få kort.
Før skrev jeg hundre julekort. Brukte mye tid og omtanke i det. Så ble det julebrev, likt til alle. Så ble det Facebook. Likt til alle de tusen vennene. Ja, jeg har over tusen venner. Det er hyggelig – alle er jo ikke venner på ordentlig, slike som jeg ser jevnlig og ber eller blir bedt hjem til. Eller går på kafé med, eller tekster med, eller tar kontakt med om det er noe – eller som tar kontakt med meg for en prat.
Hva har det gjort med relasjonene våre, det at vi plutselig har tusen å dele med isteden for en håndfull?
Noen sier: «Bedre med noen få gode venner å drikke kaffe med enn tusen på Facebook.»
Ja, takk, begge deler sier Ole Brummen i meg. Jeg er så heldig at jeg har begge deler. Jeg har en hel teatersal, meg selv på scenen, (hvor selvopptatt det enn må høres ut, det er du som har hovedrollen i ditt liv, jeg i mitt, sånn er det med den saken.) I salen sitter publikum, noen helt nær, på første rad, og så fordeler de seg bakover og oppover og på siden, alle har hvert sitt perspektiv til det som foregår på scenen. Medspillere, motspillere og statister kommer og går – avhengig av hva de handler om, hva temaet er der på scenen. Så utspiller livet seg som det teaterstykket det er – på godt og vondt. Alle som ser på har sin opplevelsesverdi det som skjer, utfra sin plass i livet mitt akkurat da. Noen ganger sitter de på første rad og får med seg alt, hvert ord og hver tåre av sorg eller glede, andre ganger har de plass litt lenger unna og må tolke fordi de ikke får med seg alt. Dermed blir det som forgår på scenen tolket og analysert, vridd og vendt på, slik at det passer med hver enkelt sin virkelighetsoppfatning, sin måte å se verden på.
Wow dette var mye på en liten morgenstund!
Nå må jeg drikke kaffen før den blir kald.
Ha en strålende tirsdag!