To uker på Kreta 6-20. juni 2017

Dag 0.
Jeg skriver på mitt splitter nye tastatur til iPad, for en glede! Liten og nett ble den nå, fin å ha med på tur. Tenk, jeg skriver på flytoget!
På vei til 14 dager inn i det ukjente – et nytt rom åpner seg, det blir spennende å se hva som finnes der... og hvordan det skal innredes og organiseres.
Jeg er på tur!

Dag 1.
Våkner 7 og står opp. Åpner verandadøren og ser tåkeskyene lette over fjellene i bakgrunnen. Lenge har jeg hørt fuglene, noen dyrehyl som jeg ikke kan identifisere, og nå galer en hane langt unna. Småfuglene er nær og intense i sin sang, som hjemme. Enda her bor jeg midt i byen, bilene har så vidt begynt å kjøre forbi på veien utenfor leiligheten, og jeg hører menneskestemmer. Stemmene er så langt unna at jeg ikke kan høre språket. Vinden er ennå kjølig etter natten. Disen bærer imidlertid i seg det som kan se ut som en varm dag. Det kan bli skikkelig varmt her, drosjesjåføren fortalte at gårsdagen var den første varme sommerdagen i år. Men den ulidelige varmen kommer først rundt den 20 juni, da reiser jeg hjem. Det ser ut som dette kan være en perfekt tid å reise på. Passe varmt, passe med folk. På flyet var det stort sett eldre mennesker og barnefamilier med små barn. Naturlig nok. Det er de som kan ta fri på denne tida. Også jeg. Jeg føler meg priveligert. Dette har jeg drømt om lenge. Å reise. Bare jeg. Å være på et sted lenge. Å ikke være nødt til å dra på sightseeing, å oppleve masse. Å ha med PC en. Å finne ut hvem jeg er alene. Jeg er i gang med det nå. Jeg sto opp tidlig. Jeg ville ha kaffe med melk. Jeg sitter ute og skriver. Jeg er glad for tastaturet til iPaden. Det er godt å skrive på selv om det er lite. Nesten som en reiseskrivemaskin.
Jeg er her for å jobbe på manus. Og ha ferie. Jeg ville se om det var miljøforhandlinger som skulle til.
Jeg begynner med dagbok. Her kan jeg skrive det som er, ikke sortere og disiplinere, som er
utfordringen.
-Bli litt mer sofistikert, mamma, sa sønnen min. Hva betyr det?
Har jeg blitt for grov, har tida gjort meg vulgær, tar jeg vare på de rette tingene, eller kaster jeg gullet og beholder gråstein?
Slike ting lurer jeg på. Evner jeg å slipe diamanten, eller klarer jeg bare å hogge grovt til?
Jeg er her for å finne ut disse tingene. Og å sole meg. Og bade.
Hvorfor skriver jeg boka «Bær meg ikke ut på bygda»?
Boka om Mata Hari av Paolo Coelho viste meg noe. Hva var forbrytelsen, spurte han. Hun hadde ikke gjort noe annet galt enn å være en fri kvinne, forsyne seg av livet i store biter, være glad i klær og luksus, stille seg til rådighet for menn, samt at hun var en lystløgner. Moralen den gangen og nå,
tillot ikke et slikt levesett. Hun ble mistenkt for å ha vært spion – dømmekraften var ikke god, hun var impulsiv og lettlivet og fikk fiender.
Hva har dette med farfar å gjøre?

Jo, hva var forbrytelsen?

Han ville gjøre det beste ut av en situasjon, ville ta ansvar, og trodde han gjorde det ved å samarbeide med isteden for å motarbeide okkupasjonsmakta. Drosjesjåføren sa i går at den som motarbeidet tyskerne da de forsøkte å okkupere Hellas, risikerte represalier som gikk utover lokalbefolkningen. Hvis en tysker ble skutt, ville de ta hevn ved å drepe tjue sivile. Var det riktig å gjøre motstand da? Han stilte seg det spørsmålet.
Jeg skravlet i vei med drosjesjåføren, han ville skrive bok selv, sammen med datteren på elleve år.
Han hadde fortalt så mange eventyr for henne da hun var liten som de sammen skulle samle til en
bok. Mange ønsker å skrive en bok.
Mata Hari ble enten beundret eller misunt. Hun fant aldri kjærlighet, voldtekten hun ble utsatt for som sekstenåring preget det korte livet hennes. Hun ble kynisk og nytelsessyk, og til slutt skutt.

Nå fløy fuglen. Til jeg hadde hentet iPad. Lenge nok satt den der og pusset fjærene sine, som for å speile meg, jeg var nettopp ferdig med å børste håret etter dusjen og vaske solbrillene rene for solkrem da jeg la meg på senga for å hvile etter anstrengelsen...der satt den, hvit og delikat oppå en slags antenne som jeg har utsikt til gjennom verandadøren. Det er fortsatt litt dis over fjellet, og snøen ligger på de høyeste toppene mens man bader i havet. Jeg også – litt i kaldeste laget, men forfriskende. Jeg har gjort alt jeg skulle allerede første dag, gått tur og funnet stedene jeg husket fra forrige gang, jeg har leid solseng, fått massasje og badet. Dessuten vet jeg om en eneste person her – den norske hotelleieren på det forrige hotellet vi bodde på – og ham treffer jeg på utenfor butikken rett ved leiligheten. Vi avtalte å møtes for en kaffe en annen dag. Pussig. Første dagen. Hva skjer så?
Jeg må ha mat. Alene på restaurant – det skjer snart.

Dag 2
Jeg spiste kyllingsouvlaki med tzatziki og pommes frites på restauranten i går. Jeg husker da jeg leste dagbok fra en reise til England med foreldrene mine da jeg var 12 år. Da skrev jeg utførlig om maten vi spiste. Litt som nå, jeg tar bilde av mat og legger ut på Facebook. Veldig kjedelig. Å sitte alene på restaurant var ikke ille i det hele tatt, men litt kjedelig. Like greit å spise på rommet.  Jeg kommer nok til å ta et måltid ute hver dag, middag lager jeg ikke på rommet. Det blir salat og brød her. På stranda i går fikk jeg massasje. Å være alene er sårbart og sterkt på en gang. Ingen til å se etter strandbagen når jeg bader for eksempel. Jeg tar med minst mulig ut, bare litt kontanter, ikke kort med mindre jeg har kontroll over veska hele tida. I dag er det overskyet foreløpig, klokka er halv ti. Det regnet i natt, og airconditionen var ikke nødvendig. Det er deilig temperatur. I dag har jeg allerede sett ferdig en film om lebensbornbarn som jeg sovnet fra i går. Å se film på senga om morgenen – ville ikke gjort det hjemme, men bryter noen grenser her. Har også lest i Skriveboka og boka av Astrid Hognestad om Jung, den om kreativitet og livskriser, samt skrevet litt på boka allerede. Er i flyten og skrev også noen ord til Helene, om hun kjenner seg igjen på noen av stedene vi var på forrige gang, jeg tok noen bilder. Har laget kaffe og drukket av koppen jeg kjøpte i går. Jeg har også skaffet olje, balsamico, salt og pepperbøsser til salater. Begynner å bli bra utstyrt nå! Blir litt sløv av å ha butikken så nærme, kan bare gå hver gang jeg mangler det minste. Men deilig!
Fuglene synger og jeg skriver, det blir en bra dag!
Spist på restaurant i regnvær – kyllingsalat maten her er fantastisk.
Kjedelig å være alene – og vanskelig å disiplinere meg.
Laget salat i dag også. Tent lys.
Hatt massasje.
Sett på Net-flix og skrevet - satser på en soldag i morgen.

Dag 3
Sola skinner, himmelen er blå over fjellet jeg ser ut av vinduet, eller verandadøren er det. I går satt det masse folk på naboverandaen, så da var jeg ikke der ute i det hele tatt. Det er ikke det at jeg er folkesky, men liker ikke å bli ufrivillig vitne til andres samtaler som det ikke er meningen jeg skal være del av. Lærer noe om å bo tett, hvor viktig det er at folk har mulighet til å skjerme seg. En skillevegg mellom verandaen hadde vært på sin plass.
Kaffen er klar, og jeg ligger på senga etter dusj, klokka nærmer seg åtte. Har bestemt meg for å gjøre dagboknotatene om til blogg. Tror jeg trenger å kommunisere. Veldig rart å være helt alene og ikke snakke på en stund. Sikkert sunt. Tankevekkende og lærerikt for meg. Hopper i det og publiserer.