To uker på Kreta

Dag 4 og 5
Der sitter fuglen igjen, gitt. På antennen, som om den sier hei, hvor har du vært?
Jeg har vært og det er det. Jeg er, jeg gjør ikke stort. På stranda i dag konsentrerte jeg meg om å se fargen på vannet - hvordan den endret seg fra grønn der åsen speilet seg til den lyse blåfargen med litt gult i der sola treffer vannet, og den mørke blå stripa der hvor vannet møter himmelen.
Et par fanget oppmerksomheten min. De var middelaldrende, litt eldre enn meg, ja, egentlig tror jeg de var minst ti år eldre. Han var normalt bygd og hun var dobbelt så stor som ham. Og hun hadde så vondt i beina at hun nesten ikke klarte å gå. Å, det var så vondt å se på. Til slutt tok han badevesken hennes så hun ihvertfall skulle slippe å bære den. Men som hun bar - hele seg og hva skjulte seg i alt fettet og beina som var som tømmerstokker? Sånne tanker kan jeg få når jeg betrakter folk. Kroppene forteller sine historier.
Selv har jeg ting jeg ikke klarer å gi slipp på fortsatt, og en litt for tung kropp. Jeg kjenner at jeg har vondt for å kaste, at jeg spiser opp all maten på tallerkenen selv om jeg er mett. Jeg prøver å øve på å kjenne når jeg er mett, men det er sannelig ikke lett. Det er akkurat som jeg dytter på litt ekstra for sikkerhets skyld, er livredd for å bli sulten, for da blir jeg kvalm. Akkurat som jeg mister dømmekraften når jeg blir sulten, nesten så jeg tror jeg skal dø. Jeg husker pappa også var sånn. Og da ble vi sure, han og jeg, hvis vi ikke fikk mat med en gang. Stakkars mamma. Enda jeg vet at maten kommer, det har jeg visst i hele mitt voksne liv. Det er irrasjonelt å bli så redd for ikke å få mat i tide, og begrensende. Nesten som en avhengighet, og det er jo det. De fleste er jo avhengig av mat, selv om jeg har hørt folk som lever kun på lys...stusselig det også, da. Mat er jo veldig godt, og jeg er glad i både å spise og lage mat. Jeg fornektet matinteressen i forrige blogg, det er bare å si det som det er: mat betyr mye for meg, og jeg liker å spise ute. Ikke bare en gang for dagen, jeg har tatt meg selv i å ville gå ut mer. Det som er kjedelig er å spise i leiligheten. Det er stusselig. Å gå ut er hyggelig. Jeg får dessert og en snaps på huset, det er deilig! Jeg aksepterer min kompakte kropp og tenker at den får være slik den er så lenge det er nødvendig. Slik som med røykingen. Jeg røkte så lenge jeg trengte det. Får forresten lyst på en røyk igjen når jeg er alene på restaurant og andre tenner opp, ute. Det er elleve år siden jeg røykte sist. Tror ikke jeg tør å ta en, er redd for den nikotinavhengigheten. Alkohol går greit. Ett glass vin eller øl er nok, og ikke nødvendig, men godt, noen ganger to. (Og en gang i blant fler - da gjerne i lystig lag).

På stranda jeg var på i dag, er det en kirke på hvert av nesene som omkranser lagunen hvor det også renner ut en elv fra fjellene med krystallklart kaldt vann slik at det blir kalde strømmer som kjennes når man bader. Det er nesten paradisisk.