Dag 13

Ingen fugl på antennen i dag – de har virkelig sluppet taket. Jeg beveger meg av egen kraft og vilje, og kjenner at engasjement er tilbake – det kjentes ikke sånn ut da jeg dro for snart to uker siden. Da var jeg redd det aldri skulle komme tilbake, jeg blir redd når kreftene tar slutt. Og så fant jeg heldigvis ut hva jeg måtte gjøre. Denne gangen var det å reise bort alene – neste gang kan det være noe annet som hjelper, en annen mangel i livet som må dekkes. Jeg har også som intensjon å kjenne litt bedre etter, å være litt i forkant – å stoppe opp før kroppen sier så kraftig i fra som nå.
Gleder meg til å reise hjem i morgen, det er nok nå. Gleder meg til å se kjøkkenhagen min og ikke minst – det fine andelslandbruket – se hva som har kommet opp av jorda siden jeg dro. Jeg sådde ruccolasalat, plukksalat, grønnkål, småagurker, sukkererter, bondebønner, blomkarse, asters, ringblomster, og så lagde jeg masse stiklinger av pelargonier. Jeg er spent på hvordan det har gått, og de hjemme har passet godt på plantene mine!
Katten er sur, har Øystein sagt på telefon. Å, stakkars, han skjønner jo ikke at jeg plutselig er borte, kanskje han tror jeg aldri kommer tilbake! Får jo ikke forklart ham at jeg snart kommer hjem. Men ingen fare, han har alle de andre på gården, det er bare det at det er jeg som er mennesket hans. Ikke han som er katten min, men jeg er mennesket hans. Katter er underfundige! Skjeggen, som han heter, er kompromissløs og ber om det han trenger for å ha det bra. Han sier fra på en tydelig måte og blir sur om jeg ikke forstår, han furter! Han kan bli sjalu og fornærmet, sint, glad og fornøyd. Han kan klore eller bite om han blir klappet feil. Man skal være sensitiv og ta signalene – da går det bra. Noen klapper katten bare for å være hyggelig, liksom litt venstrehåndsarbeid som de tror han liker uten å tone seg inn. Da smeller han til, og jeg må unnskylde om jeg ikke har rukket å advare gjesten. Det er litt flaut.
Han er ikke farlig, bare sensitiv, sier jeg da. Og slipper ut katten.