Dag 12

Fuglene sitter ikke så lenge av gangen på antennen lenger, det er akkurat som de sier:
Nå trenger du oss ikke lenger slik du gjorde, så nå kan vi slappe av litt, vi behøver ikke å være der for deg hele tida. Vi var krykkene dine, men nå som du kan gå selv, så slipper vi taket.
Det er slik det skal være.
I skolemedisinen kan man få beskjed om at en sykdomstilstand er kronisk, og at man må fortsette med en medisin livet ut.
Som om legen ikke tror at mennesker evner å endre seg.
Som at pasientene, om de fikk hjelp til å forstå hva som har forårsaket tilstanden, ikke kan bidra til at kroppen kan bli i stand til å helbrede seg selv.
En sykdomstilstand handler om ubalanse.
Det er noe vi har fått for mye eller for lite av.
Det kan være næringsrelatert, slik at vitamintilskudd i en periode kan hjelpe, eller å endre matsammensetningen.
Kanskje har det vært for mye kjøtt og for lite grønnsaker, for mye bearbeidet mat framfor fersk mat laget fra bunnen. For mye «død mat» med mye konserveringsmidler i, sånn mat som holder seg i måneder og år, framfor mat som råtner og mugner, det vil si har sunne levende bakterier i seg.
Det kan også være mangler ved det emosjonelle som viser seg i et sykdomsutbrudd. Giftige relasjoner som det er vanskelig å komme ut av, ubearbeidede hendelser fra fortiden som har vokst seg store og lammet deler av følelseslivet eller utviklet seg til generell angst.
Det kan være at man har stagnert intellektuelt, at man har behov for opplysning, å lære nye ting, å være student i voksen alder, å tilegne seg kunnskap som man har gått glipp av fordi man har valgt en utdanning ut fra fornuft heller enn etter hjertet. Behovet blir ikke borte, det bare hviler til tida er inne til at muligheten for å få det tilfredsstilt er til stede. Å utfolde seg kreativt, å uttrykke seg skriftlig eller muntlig eller kunstnerisk gjennom tegning og maling kan være et skrikende behov hos noen – livsviktig å stille.
Motstand mot all endring kommer. Den kan være svært sterk, og det kan hende det er den legene ikke har tro på at menneskene kan overvinne. Og kanskje er det slik. Kanskje klarer ikke alle å overvinne motstanden mot endring. Og at det er derfor det ikke brukes skattepenger på alternative behandlere som kan hjelpe folk til å overkomme motstanden slik at de selvhelbredende kreftene kan virke.
Farmasi-industrien er stor og mektig. Og takk og lov for at vi har medisiner – jeg har fått livet mitt reddet av både kirurgi og medisiner selv, og det jeg skriver her er på ingen måte ment som en sverting av skolemedisinen.
Det er bare det at piller helst skal fungere som krykke i en tidsbegrenset periode, ikke skape avhengighet ved å gi inntrykk av at tilstander ikke kan helbredes når de kan det, og holde folk fanget i avmakt for at de intet kan gjøre for å forbedre sin livskvalitet uten bruk av kjemikalier. Kroppen er som et avansert kjemilaboratorium, der alt henger sammen med alt.
Man tilfører gjerne kroppen kjemiske stoffer kunstig, fordi et organ eller en kjertel av en eller annen grunn har blitt for svakt til å produsere hormonet eller stoffet selv. Det man i visse tilfeller kunne gjort, var å styrke organet slik at det igjen ble i stand til å ta over jobben.
Når kroppen blir vant til det kjemiske stoffet eller det kunstige hormonet, og kroppen virker som før, vil folk bli lettet og fornøyd.
Den kjertelen eller organet som skulle gjort jobben er kanskje allerede operert bort, eller blir det, da den ved ikke å bli brukt, ikke lenger har en hensikt.
Kirurgi er ofte løsningen i vårt samfunn, skjær bort det som ikke funker, og fortsett livet som før.
For all del, gjør ingen endringer. Fortest mulig tilbake til jobb, fortest mulig tilbake til det vante levemønsteret, den samme maten, de samme rutinene. Selv om kroppen skriker at dette er feil for meg!
Jeg er priveligert. Jeg kan ta pauser når kroppen er ute av balanse. Jeg kan jobbe med meg selv og lytte. Prøve å finne ut hva som gjorde at tilstanden oppsto. Ta en time-out.
Jeg har tatt valg i livet som har brakt meg hit. Jeg har gått på en del smeller og fått dyrekjøpte lærepenger. Så sitter jeg her på et rom på Kreta og skriver. Behovet for å uttrykke meg er stort. At noen leser gjør det meningsfullt. At noen gir tilbakemeldinger er som honning for sår hals – det er lindring. Jeg kommer meg til hektene dag for dag. Har sagt ja til massasje på stranda – det gode har kommet til meg uten anstrengelse, når jeg bare tillater det. Jahar åpnet opp for alt det gode livet har å by på – og da kommer det til meg. Ikke nødvendigvis i det ytre, men som gode gledesbobler innvendig, og som følelser som stiger opp som et press bak øynene når jeg tillater det å skje.
Ta deg selv på alvor i sommer, kjenn etter hva kroppen ønsker – og gi den det! Du blir belønnet!
Ha en herlig søndag for kropp og sjel!