Engasjementet er på plass – og det er overskyet i dag, en perfekt dag for refleksjon.
Næringsliv er jeg opptatt av. Hva er næringsliv? Det vet du vel, tenker du kanskje...og ja, jeg vet jo det.
Men det er tydeligvis ulik oppfatning av hva som er innafor og utafor. For noen går skillet mellom realøkonomi og finansøkonomi. Produksjon eller kontorarbeid, praktisk eller teoretisk, å «jobbe på gølvet» eller «flytte papir», å «tåle møkk på henda» eller å være «snobb med slips».
En grunder, hva er det?
En som starter på null og jobber seg opp og fram. Gjelds det om man har utdanning, eller skal man helst bare ha «livets skole»?
Bjørn Dæhlie har startet en debatt som jeg synes er interessant. Han hadde lagt merke til at han som skiløper ble beundret og hyllet, mens han som forretningsmann og næringslivsaktør nærmest ble hånet og forfulgt av media.
En kommentar under linken til Dæhlie fanget oppmerksomheten min:
«Du må jo gi litt tilbake til samfunnet, etter hva samfunnet har sponset deg med gjennom flere år for å oppnå egen drøm. Det er det du flyter på nå!"
Først syntes jeg det var drøyt, Bjørn Dæhlie har da virkelig jobbet hardt for å komme dit han er og fortjener hver en krone, tenkte jeg. Tenk på all den treninga og alle forsakelsene, tenkte jeg. Du bør hylles like mye som forretningsmann som skiløper, tenkte jeg.
Så spurte jeg om hun som hadde kommentaren kunne definere ordet «grunder» for meg:
«En grunder er en som har en ide og skaper noe utfra det, der er Dæhlie innenfor definisjonen, men etikken hans er ikke bra. Jeg kan forstå mange andre gründere som klager og syntes det er urimelig med formuesskatt, men han fikk sponset sin merkevare av staten. Det har de fleste andre ikke fått, derfor syntes jeg ikke han kan klage på dette.»
Jeg leser og grubler og utvider perspektivet – det er ikke dumt, men slitsomt. Jo mer jeg finner ut, jo mer skjønner jeg at jeg ikke vet...
Jeg har alltid heiet på gründere, kanskje fordi jeg er en selv og vet hva som skal til?
All usikkerheten, bekymringer om økonomi og det å være redd for å bli tatt for noe man ikke helt vet at man eventuelt har gjort feil – det er noe kafkask over grunderlivet. Man beveger seg på en eller annen kant, på den ene siden er avgrunnen, på den andre siden trygghet og et godt liv.
Det kan hende man må holde ut i mange år på den tynne grensen. Der er det stille. Få går dit. Og kommer noen uforvarende dit, så skynder de seg inn på trygg grunn igjen, mens du går der og balanserer alene. Folk tør ikke snakke til deg, de er redd for å bli med i dragsuget hvis du mislykkes i prosjektet. De vil ikke at du skal vite at de synes synd på deg. De lurer på om du har blitt gal eller syk eller noe slikt som frivillig setter deg selv i den stillingen. Og du står og står i det helt til krampa tar deg. Akkurat da du er i ferd med å gi opp, skjer det noe som gjør at du får håp, og så orker du å stå i det litt til...og litt til.... men så er det slutt, du orker ikke mer og slipper taket
Og da skjer det – du har enten klart det eller faller
Har du klart det, kommer du inn i et vakuum. Du lever i en uvirkelig boble – og kan ikke tro at du er i sikkerhet. Vi opplevde det etter at vi hadde vært utsatt for forfølging av skattevesenet i fem år.
Hele historien kan leses på nettet. Tar ikke den her nå.
Det er på bakgrunn av egne opplevelser med etablering av vår virksomhet at jeg føler med og heier på dem som får det til. Det jeg kanskje ikke ser, er at alle ikke sliter slik som vi har gjort, vi har bygget stein på stein og satset alt gjennom flere år og har masse gjeld som vi gleder oss over at krymper litt år for år. At vi har vært nødt til å være kreative å hente gratis møbler på Finn – og handle alt dekketøy på IKEA. Jeg har malt «kunsten» på veggene sjøl og vi har slett ikke hatt råd til de håndverkerne vi kanskje burde brukt, mesterfirma med norske fagarbeidere. Alt er i orden med de vi har brukt også, men det er altså utenlandsk arbeidskraft som driver på en enklere måte enn de helnorske og gjennomregulerte firmaene, og kan tilby lavere pris.
Jeg kjenner jeg blir redd når jeg skriver dette. Senterpartiet går inn for norske forhold til alle arbeidere, og jeg husker hvordan Jonas Gahr Støre ble omtalt da han benyttet et polsk firma til å male huset sitt. Men så skal ikke jeg bli statsminister...
Allikevel. Jeg kjenner at jeg går med frykt hele tida for å ha gjort noe galt. Noe jeg ikke vet hva er, men som systemet plutselig kan komme å arrestere meg for.
Er det en regel som er brutt? Et skjema som er fylt ut feil, eller som mangler et kryss?
Så tenker jeg på de som driver business som er dårligere stilt enn oss, vi har tross alt både utdanning og kan språket. Hvordan klarer de å orientere seg i dette landskapet som blir stadig mer komplisert og innfløkt? Stadig mer kontroll og skjemavelde, stadig flere som skal passe på de som prøver å få til verdiskaping for seg selv og sine ansatte.
Det er deilig å skrive dette – og veldig skummelt å skulle dele det. Jeg vil veldig gjerne ha tilbakemelding fra deg som orker å lese hele innlegget, og som har tanker å dele rundt dette.
Jeg tror det er viktige spørsmål å beskjeftige seg med i tida som kommer, postoljetida.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar