Dag 11

Dag 11
Ønsket mitt ble oppfylt, jeg spiste middag med fire andre i går!
Hadde en koselig kveld! Det går an – kanskje jeg ikke var klar før nå. Når du virkelig ønsker deg noe vil hele universet sørge for at du får det til, kanskje ikke på den måten du hadde sett for deg, men essensen i ønsket vil bli oppfylt.
Det er i grunnen bare å være klar på hva man ønsker seg, man kan risikere å få det...
Vaner. Hvor lang tid går det før en vane er etablert? Rammene rundt livet er viktige. Det varierer hvor tjukke rammene er. Noen har tynt rammeverk med stort rom for individualitet, andre har brede livsrammer, kanskje også med passepartout som begrenser utfoldelsen. For noen er de tykke livsrammene synonymt med trygghet, for andre føles de som en tvangstrøye. Har man vokst opp med for vide eller for trange rammer i forhold til sin individuelle personlighet, går mye av livet med til å justere disse i ettertid. For at man skal kunne vokse som menneske, må rammeverket være fleksibelt. Rammene må tillate ekspansjon, eller krympe om de er for vide, slik at individet kan føle seg trygg før det starter vekstprosessen.
I autoritære regimer er folk programmert til å leve innenfor et tjukt rammeverk som begrenser det individuelle i stor grad. Det er regler for alt fra klesdrakt til aktiviteter, hva man gjør og når. Hvilken mat som spises når, og når man faster. Det gjør at individet slipper å tenke selv, det er bare å slippe seg ut i fellesskapet og gjøre som andre. Noen ganger kan det være deilig å herme, gjøre som de rundt.
Det er slitsomt å ta valg hele tida. Når jeg er alene merker jeg det. Jeg må bestemme alt, skal jeg lage kaffe, skal jeg gå ut, skal jeg skrive, skal jeg vente litt, eller bade, sole meg, være på rommet...etter hvert former det seg rammer også her. Jeg våkner til stort sett samme tid hver dag, og vi at jeg vil ha kaffe på morgenen. Og juice. Og så liker jeg å dusje, da våkner kroppen. Kaffe og juice, banan og et par kjeks på senga, da holder det til lunsj. Det er ikke så forskjellig fra hjemme, men siden det er bare meg her og ingen ser hva jeg gjør eller kommenterer, så kan friheten kjennes nesten overveldende. Man kan være redd for den friheten. Hva gjør jeg hvis ingen ser meg? Hvordan vil jeg oppføre meg om jeg får gjøre akkurat som jeg vil? Det virker som at noen tror at man da blir utflytende, slem og umoralsk.
«Du kan ikke gjøre som du vil!» har jeg får høre iblant når jeg har snakket om personlig frihet. «Hvorfor ikke», sier jeg da. Det er ikke så lett å svare på, og folk kan bli satt ut.
Jeg kan ved slike tilfeller ikke la være å tenke på hva vedkommende selv har lyst til, og er redd for at skal skje om han slipper seg selv fri....
Det er mange som ikke opplever å ha fri vilje. De opplever at det er andre som har hendene på rattet, at de er passasjerer i eget liv, sitter i baksetet og kan intet gjøre annet enn å prøve å påvirke sjåføren om de synes ferden går for fort eller sakte. De tør ikke sette seg i førersetet selv, og opplever seg som offer for andres viljer og ønsker.
Det kan være deilig å overlate styringa til andre iblant. Å dilte med litt, å være en i flokken. Det er også et valg man kan ta, og kanskje bør ta innimellom. Det er slitsomt å være den som tar initiativ hele tida, godt å være med på aktivitet initiert av andre.
Jeg har ansvaret for at denne dagen blir god, slik at jeg kan legge meg i kveld og være fornøyd med valgene jeg har tatt. Jeg må også være forberedt på at alle valgene ikke tar meg dit jeg vil, og lære av det. Livet pågår her og nå, og det er valgene jeg har tatt som har ført meg hit, og valgene jeg kommer til å ta som fører meg videre. Valg har konsekvenser, de må jeg også være klar for å ta når de kommer, på godt og vondt. (...og jeg tryner skikkelig innimellom, det er prisen for å leve et prøve- og feileliv! Det gjelder bare å reise seg opp, plastre skrubbsåra og traske videre...)
Ta gode valg for deg selv i dag! (....og faller du, så reis deg opp og gå videre!)