Det liberale demokratiets dilemma, toleransens paradoks.

Hvordan kan det å åpne rommet for at alt er mulig, samtidig åpne for det totalitære?

Jeg så nylig en kortfilm om en transkvinne som ble bedt om å forlate kvinnegarderoben på et offentlig bad, og diskusjonen som utspant seg mellom transkvinnens forsvarere og badevakten. Erkjennelsen av min egen toleranses klare grense i møtet med forestillingen om å finne meg selv i kvinnedusjen ved siden av en mannskropp, gjorde at jeg begynte å undersøke toleransens grenser mer generelt og filosofisk. (Diskusjonen går høyt i en svømmehall, u.å.)

En fascinasjon for statsviter og politisk filosof Hannah Arendts (1906-1975) tanker og teorier om totalitære ideologiers opprinnelse, og egne observasjoner og refleksjoner om utviklingen av toleranse i vårt samfunn, har gjort meg interessert i temaet.

Teolog og filosof, Espen Ottesen, skriver relevant til temaet under overskriften:

Det er skremmende hvis helsepersonell ikke kan mene noe annet om kjønn enn stortingsflertallet.

…Men juridisk er det like fullt problematisk å kriminalisere feilkjønning eller pålegge helsepersonell å mene at kjønn ikke bestemmes av biologi. Selvsagt kan transpersoner kjenne seg krenket hvis en lege problematiserer deres opplevde kjønnsidentitet. Men i et pluralistisk og mangfoldig samfunn må vi faktisk tåle ulike forståelser av kjønn ved siden av hverandre. Det er ikke hatprat å mene at et menneskets kjønn ikke avgjøres av følelser. Fører det til sanksjoner å mene at kjønn først og fremst er en biologisk realitet, ensretter vi samfunnet».

            (Det er skremmende hvis helsepersonell ikke kan mene noe annet om kjønn enn         stortingsflertallet, skriver Espen Ottosen. | morgenbladet.no, u.å.)

En minoritets frihet, majoritetens tvang?

En av de pågående frigjøringskampene i samfunnet, omfatter lhbtiq-personer det vil si, lesbisk, homofil, bifil, transperson, interkjønn og queer.

I følge Bufdir er «folk mindre negative til lhbtiq-personer nå enn for 10 år siden … Det er flere som har negative holdninger til transpersoner enn til lesbiske, homofile og bifile».

(Holdninger til lhbtiq-personer, u.å.)

Hva kan være årsaken til at folk har flere negative holdninger til transpersoner?

Kan det være, som sosiologen Harald Eia hevder, at «kjønn som sosial konstruksjon», er en teori som ikke har forankring i folket utover en urban elite, og at biologisk kjønn fortsatt er gjeldende for en stor del av befolkningen?  (Hør Harald Eia hylle to norske oppfinnelser, u.å.)

Jeg vil i det videre diskutere to konkrete tilfeller hvor termen «kjønn som sosial konstruksjon», kan være problematisk:

Transpersoner med mannlig kjønnsorgan, i kvinnedusjen på offentlige bad.

At transpersoner som er biologiske menn deltar i idrettskonkurranser som kvinner.

Norges idrettsforbund har definert «Idrettsglede for alle» som visjonen til norsk idrett. De spør i et foredrag:

«Men er det like lett å oppleve idrettsglede for jenter og gutter, homofile og heterofile, transpersoner og cispersoner?»

(Hvordan forebygge og håndtere diskriminering og trakassering i idrettslaget?, u.å.)

Et tankeeksperiment: Hva om jeg hadde en datter som konkurrerte innen en kampsport. Ville jeg latt henne delta i konkurranser hvor motstanderne kunne inkludere transpersoner, som rent biologisk, var vesentlig større og sterkere enn henne? Refleksjonen leder til et spørsmål:

Kan man fjerne skillet mellom kvinner og menn innen idretten, uten å ekskludere kvinner?

Er det i tilfellet er en ønskelig utvikling, eller er det hold i argumentet til den tidligere nevnte Ottosen:

«Fører det til sanksjoner å mene at kjønn først og fremst er en biologisk realitet, ensretter vi samfunnet» (Det er skremmende hvis helsepersonell ikke kan mene noe annet om kjønn enn stortingsflertallet, skriver Espen Ottosen. | morgenbladet.no, u.å.)

Ordet ensretting trenger en utdyping:

«Ensretting er et alminnelig brukt uttrykk om den frivillige eller tvungne tilpasning av samfunnslivet til en autoritær statsform. Begrepet ble først brukt av de tyske nazister i 1930-årene». (Nilstun, 2020)

Statsviter og filosof Hannah Arendt (1906-1975)

Videre vil jeg vise til ideologier basert på ensretting og totalitære holdninger, og hva Hannah Arendt sine teorier kan belyse.

Hannah Arendt, ble født i Tyskland med jødisk bakgrunn, og flyktet til USA på 30-tallet, på grunn av jødeforfølgelsene. Hun levde som statsløs fram til hun ble amerikansk statsborger i 1950. For henne var «retten til å ha rettigheter den mest grunnleggende politiske rettigheten» (Øverenget, 2001, s. 36)

Ensretting av massene er et av stadiene i utviklingen av totalitære stater. For Hannah Arendt er det «grunnleggende at politiske rettigheter ikke skal ha en forankring som er egnet til å ekskludere grupper av mennesker. En slik forankring representerer nettopp begynnelsen på et totalitært samfunn, som fullbyrdes idet alle mennesker står uten rettigheter» (Øverenget, 2001, s. 37)

Hvordan kan det å åpne opp for transpersoner i kvinnegarderoben være et skritt på veien mot ensretting av samfunnet? Hva vil konsekvensen være av å slippe opp på grensen mellom biologisk kvinne og mann, og hvor skal grensen gå? Hva skjer når samfunnsstrukturer som det biologiske skillet mellom kvinne og mann utfordres, eller utslettes?

Og hva vil konsekvensen av det være for samfunnet som vi kjenner det i dag?

Hva er totalitarisme?

«For at et totalitært styre skal oppnå sitt mål om total kontroll over de styrte, må folk fratas ikke bare sin frihet, men også sine drifter og instinkter, som ikke er programmert til å frembringe identiske reaksjoner i oss alle, men som alltid beveger ulike individer til ulike handlinger. Det totalitære styrets suksess eller fiasko avhenger derfor i siste hånd av dets evne til å forvandle mennesker til perverterte dyr» (Arendt et al., 2017).

Ifølge Hannah Arendt er det totalitære system basert på lydighet og utføring av ordre. Enkeltindividet underkaster seg maktapparatet, er likegyldige og unnfallende og har ikke lenger personlig ansvar. Skillet mellom samfunn og stat oppheves, slik at det ikke lenger er en offentlig og en privat sfære. Arendt er generelt skeptisk til ideologier som sådan, og ser i dem faren for å ende opp som totalitære massebevegelser, som

…legitimerer overgrep og forbrytelser fra regimets side. De (regimets overgrep) er både nødvendige og uunngåelige for en historisk utvikling som skal ende i et utopisk herredømme, hvor en ny og sterk mennesketype erstatter genetisk degenererte individer og raser eller et dekadent borgerskap med sans for privat eierskap…Ideologier tar ikke utgangspunkt i den faktiske verden, men etablerer i stedet en fiktiv verden hvor alt er konsistent… Ideologien forenkler en komplisert og uoversiktlig verden (Øverenget, 2001, s. 128).

Hva om minoriteter vinner fram med alle sine krav? Hva om toleransen blir total, at alle skal inkluderes i alt? Går det i det hele tatt an å tenke seg en slik situasjon?

Den totalitære ideologien forsøker å etablere en virkelighet hvor verden erstattes av en dehumanisert klode bebodd av menneskeliknende vesener. I likhet med individet slik vi kjenner det, kan nok disse vesenene reagere, men de kan ikke igangsette noe av seg selv. Enhver form for individualitet og initiativ er blitt gjort overflødig. Det er dette angrepet på menneskets egenart som er det nye ved den totalitære ideologien, og det er det som får Arendt til å hevde at den representerer en radikal ondskap (Øverenget, 2001, s. 129).

«Det (totalitære bevegelser) krever at menneskelig spontanitet må avskaffes, og at individet reduseres til forutsigelige medlemmer av en masse, slik at de ikke forstyrrer ideologiens indre logikk» (Øverenget, 2001, s. 131).

Kan dette bety at moral er relativ til hvilke rammer vi har for handlingene våre? At mennesket handler slik det er forventet innenfor de rammer det lever innenfor, uansett hvor galt det måtte gå?

Totalitarismen dyrket fram fullstendig overflødige mennesker, mennesker som så sin egen forbigående verdi ene og alene i det å gjøre som man blir fortalt – i å reagere – men ikke i å agere, ikke i å sette noe i gang på egen hånd (Øverenget, 2001, s. 136).

I sin bok fra 1951, The Origins of Totalitarianism, argumenterte Hannah Arendt for at totalitære systemer som Stalins Sovjet og Hitler-Tyskland ga enkle svar på kompliserte forhold i form av statsbærende autoritære utopier. Kommunistene ville skape det klasseløse samfunn, hvor eiendomsretten var opphevet, hvor alle levde i overflod, og alle lover var overflødige fordi mennesker ikke lenger hadde behov for å stjele. Nazistene ville skape det raserene ariske tusenårsriket, noe de mente var den høyeste form for sivilisasjon verden ville få oppleve. Om toleransen i et samfunn slippes for langt, kan altså motreaksjonen bli enkle løsninger på kompliserte spørsmål, som Hannah Arendt advarte mot. (Arendt, 2017)

Hvor langt kan man gå i å ytre motstand mot opphevelse av etablerte strukturer som biologisk kjønn i Norge? Min oppfatning er at ytringer som tar parti med det som kanskje kan defineres som «den tause majoritet» i Norge ofte slås hardt ned på. Ytringen er «lovlig», men den som kommer med den blir beskyldt for å «underbygge misoppfatninger og frykt», og for å «tvinge» unge mennesker til faktisk å utføre kjønnsendrende operasjoner. Saklig argumentasjon er en forutsetning for den offentlige debatten i et liberalt demokrati. Problemet oppstår når debattklimaet fører til knebling av motstandere, som igjen fører til at folk slutter å ytre seg for å unngå uthenging og stempling som intolerant. Rommer ytringsfriheten i praksis kritiske spørsmål ved teorien om kjønn som konstruksjon? Her er to klipp fra Aftenposten, som påstandene over er hentet fra:

«Slutt gjerne å si «mann i kvinnegarderoben». Ikke fordi det ikke er «lov» å si, men fordi det underbygger misoppfatninger og frykt. Det presise er «kvinne i kvinnegarderoben». (Det er farligere å være en transperson enn å møte en, u.å.)

«Med så mye hat og debatt rundt transpersoners kropper, er det jammen ikke rart unge transpersoner i dag føler behov for å gjøre fysiske endringer». (Som transperson kan du aldri være god nok, u.å.)

Det er kanskje drøyt å sette debatten om transpersoners rett til å dusje der de måtte ønske inn i en kontekst med ensretting og totalitære ideologier? Jeg mener konteksten er relevant, ut ifra spørsmålet jeg stiller, om toleransen i et liberalt demokratisk samfunn bør møte grenser.

Denne artikkelen svarer ikke på de stilte spørsmålene, men avføder nye.

Filosofen Karl Popper (1902-1994) advarte om at «ubegrenset toleranse må føre til at toleransen forsvinner», og redaktør for Humanist og seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund, Arnfinn Pettersen spør: «Er vi blitt så tolerante for ekstremisme at toleransen i seg selv er blitt et problem?» («Toleransens selvmorderiske paradoks», 2017)

Pendelen mellom liberale og konservative krefter i samfunnet svinger. Hva som skjer når pendelen svinger for langt den ene veien, er avgjørende for hvordan samfunnet skal utvikle seg videre. Grenseløshet kan ende i anarki og kaos, som igjen kan utløse autoritær vold.

Hannah Arendt skriver etter «Black-power bevegelsen» i 1968:

«Den virkelige faren er ikke (de svarte demonstrantenes) vold, men muligheten for et hvitt tilbakeslag av et slikt omfang at det kan innta området for regulært styre og stell» (Arendt et al., 2017, s. 126)

Litteraturliste:

Arendt, H. (2017). The origins of totalitarianism.

Arendt, H., Auestad, L., Mahrdt, H., Arendt, H., & Arendt, H. (2017). Makt og vold: Tre essay. Cappelen Damm akademisk.

Det er farligere å være en transperson enn å møte en. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/m6jeMg/det-er-farligere-aa-vaere-en-transperson-enn-aa-moete-en-ingeborg-sennes

Det er skremmende hvis helsepersonell ikke kan mene noe annet om kjønn enn stortingsflertallet, skriver Espen Ottosen. | morgenbladet.no. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://morgenbladet.no/ideer/2019/08/det-er-skremmende-hvis-helsepersonell-ikke-kan-mene-noe-annet-om-kjonn-enn

Diskusjonen går høyt i en svømmehall: Har transkvinner lov til å være i damegarderoben? (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.aftenposten.no/video/i/396V8d/hva-er-en-kvinne

Holdninger til lhbtiq-personer. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Holdninger/

Hvordan forebygge og håndtere diskriminering og trakassering i idrettslaget? (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.idrettsforbundet.no/idrettskrets/agder/kalender/hvordan-forebygge-og-handtere-diskriminering-og-trakassering-i-idrettslaget/

Hør Harald Eia hylle to norske oppfinnelser: Altinn og Senterpartiet. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.vg.no/i/qARpX0

Nilstun, C. (2020). Ensretting. I Store norske leksikon. http://snl.no/ensretting

Som transperson kan du aldri være god nok. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/qL24vw/som-transperson-kan-du-aldri-vaere-god-nok-karoline-skarstein

Toleransens selvmorderiske paradoks. (2017, september 19). Humanist. https://humanist.no/2017/09/toleransens-selvmorderiske-paradoks/

Øverenget, E. (2001). Hannah Arendt. Universitetsforlaget.

 

Film:

Margarethe von Trotta Manus og regi (2012). Hannah Arendt

"Bekjennelser fra en Juletyrann", av Tone B. Bergflødt, fra boka "Menneskemøter - en antologi", Skriveakademiet 2018

 

Fuck Christmas

var følelsen jeg våknet med etter å ha ødelagt julekvelden for ti mennesker. Min egen familie. Jeg så det allerede da oppvaskbenken i stål ble preget av stoffet jeg brukte til å pusse sølvet med. Det var en slags beholder med et eller annet etsende som skulle gjøre sølvet blankt, jeg gidder ikke å sitte og gnu på hver enkelt bestikkdel som jeg gjorde før, den gangen jeg var en datter.

Nå er jeg en mor, og har ingen datter å sette til slikt, derfor blir det å ty til beholderen med væske. Da bare dyppes bestikket ned i væsken, lokket skrus på og den snus på hodet. Etter to minutter tas den lille kurven opp og sølvtøyet skylles under rennende vann. Det ble stygge flekker på kjøkkenbenken av stål som ikke gikk vekk. Jeg ødela stålkjøkkenbenken fordi sølvet skulle være blankt. Jeg ofret en kjøkkenbenk som det vil koste mange tusen å skifte, for det blir i hvert fall ikke gjort før vi skal pusse opp hele kjøkkenet - og det blir lenge til, kanskje aldri. I hvert fall – sølv skal det være, og blankt sølv til jul, koste hva det koste vil.

Mor kom en halvtime før tida. Jeg hentet eplegløgg til henne. Det unge paret som var i huset, satte seg og holdt henne med selskap. Selv holdt jeg på i kjøkkenet for å gjøre alt perfekt. Det hadde jeg brukt hele dagen på. Og dagen før det, og flere uker før det igjen. Samtidig som jeg hadde laget meg en frist for å få manus avgårde før jul, jeg ville ha fri.

I hvert fall ikke sitte kl 7 om morgenen første juledag og skrive dette, som en botsøvelse for det som skjedde i går, julaften.

Flere i familien min hadde sagt ja til å komme, jeg ble glad da. Vi ser dem ikke så ofte, jeg har ikke så mye energi til overs til å være sosial. Men i alle fall. Jeg ble glad da de takket ja, og da de kom, akkurat da de skulle, og alt var bra. De fikk også gløgg, og det var da jeg så at husets folk manglet. Et av barna som var med foreldrene spurte som vanlig:

-Hvor er fetteren min?

Og jeg måtte som vanlig si:

-han er nok på rommet sitt og skifter, eller på do, eller noe slikt.

For husets folk er sjelden på plass når gjestene kommer, selv om de kommer, nettopp, sjelden. Jeg rakk så vidt å kjenne en liten irritasjon – det skulle ikke vært nødvendig å be de som bor i huset å komme, de visste vel at det var julaften og at vi skulle ha gjester klokka fem!

Jeg var sliten fra før av å være arbeidsleder. Å motta hjelp er ikke for amatører. Jeg blir sliten av å dele opp oppgavene og porsjonere ut.

Hvorfor kunne de ikke bare se selv hva som skulle gjøres?

 

 

(Så kom jeg ned til kjøkkenet i dag morges og så at noen hadde ryddet ut av oppvaskmaskinen og satt i nytt, uten at jeg hadde sagt det! Eureka!)

 

Kakao med krem. En juletyrann må være ekstra snill med seg selv etter et utbrudd. Det hjelper ikke å slå seg selv i hodet i lang tid. I går slo jeg meg selv i hodet en stund. Så sa jeg unnskyld og mente det. Så ble jeg tilgitt av den ene sønnen min, med gjør det ikke igjen!

Akkurat som det er noe jeg selv bestemmer!

I går var en sånn gang – og alle de gangene det skjer, at jeg renner over eller sprekker, eller kall det hva du vil. Og så få høre, gjør det ikke en gang til!

Nei, det vil jeg ikke om jeg kan unngå det. Jeg visste ikke hvor nærme grensen jeg var før situasjonen var der, at kulturkollisjonen ikke lot seg stoppe. Det var når moren min sa til mannen min:

-Å, der er du, deg har jeg visst ikke sett.

Han hadde satt seg i en stol litt utenfor gruppa, og jeg skjønte at han ikke hadde håndhilst på gjestene. Da hadde hun jo ikke sagt at hun ikke hadde sett ham. For meg er det vanlig høflighet og folkeskikk. Håndhilse i det aller minste!

Der han kommer fra letter de knapt på øyelokket om det kommer en gjest. Gjesten gis lite oppmerksomhet, og liksom bare glir inn. Jeg er vant til en viss oppstandelse, at gjester blir vist god og varm oppmerksomhet når de kommer og at vertskap er å få dem til å føle seg velkommen. Det er ikke han vant til på samme måte, selv om gjester selvsagt er velkomne der også.

Det var da det sprakk.

Jeg snakket med utestemme og kommanderte mannen til å gå rundt å hilse. Jeg husker ikke særlig mer. Men det gjorde inntrykk på gjestene. Så mye at den ene lot være å spise mat. Hun fikk nok allerede før maten av meg og det stivpyntede bordet med nupereller fra farmor og fandens oldemor, sølv og krystall som ble byttet ut med vanlige glass fordi krystallen hadde blitt grå i skapet.

Hun satt i stua for seg selv og ble symptombærer sammen med meg. Å være tradisjonsbærer alene ble for tungt for meg, og lasset veltet og rammet alle i en viss radius fra utbruddet, det vil si alle rundt det julepyntede bordet med sølvtøy, glasskåler fra oldefar og glassvase fra hjemmet til mormor. Alt skal fram på julaften alt og alle skal ha oppmerksomhet, og det er eg

alene som skal sørge for det. De andre bryr seg katta. De er ikke interessert i historien, hvor

alle tingene kommer fra og alt det.

Hvorfor i all verden holder jeg på?

Å ofre liv og helse for å holde på de fuckings tradisjonene som gjør hjemmet og samværet til

et skuespill og tvangshelvete.

I dag er den røde tradisjonsduken byttet ut med en grønn som er ny i dette huset selv om det

kommer fra en annen familie og sikkert har sett mye den også, så er den ny her.

Sølvet er byttet ut med stål og dekketallerknene er fjernet. Jeg synes det er moro å dekke pent

en gang i året, men så holder ikke kreftene alltid hele løpet ut. Å skulle være kokk, dekoratør og vert på en gang blir for mye, selv om sønnene skrelte poteter og støvsugde.

Hva har juletyrannen lært?

Ja, si det. Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang, om det blir noen neste gang?

Det er ikke sikkert noen vil feire julaften sammen med meg neste gang. Da må det skje

endringer, og jeg er den som må gjøre dem. Definere hva jeg blir så sliten av å unngå det eller

få hjelp. Endre rammene for julefeiringen slik at jeg holder det ut og andre trives.

Nyttårsaften noen år etter.

Det er den siste dagen i året. Jeg har funnet fram dette brevet fra et annet liv i en annen tid, og

reflekterer over status nå. Ingen brå vulkanutbrudd eller kulturkollisjoner dette året. Mindre aktivitet og selskapelighet. Færre forventninger til meg selv og andre. Større romslighet og

evne til å ta tingene som de kommer.

Stor takknemlighet over at helsa holder, og at alle rundt oss tilbringer juledagene slik de liker

det best. Tida for de store familiesamlingene hver dag i romjula er definitivt over.

Tradisjonene har sittet godt her på gården, og det har lyktes meg å løse opp i dem, en etter en,

slik at det nye året kan ønskes velkommen av en noenlunde uthvilt husfrue i stedet for en

utslitt hysteriker.

Med dette ønsker jeg deg som har lest helt hit en nyttårsaften etter ditt ønske, og et fredfullt

nytt år, fullt av gode opplevelser og en slump magi.

De beste hilsner fra Tone B.

 

Jula 2020, en årskavalkade fra Tone B. på Renskaug.

Adventsstunden med kongefamilien i slottskapellet fikk fram tårene, når følelsene kommer opp og fram, først da kan jeg sette meg til tastaturet og få tak i noen øyeblikk fra året som har gått. Hjertedøra står på gløtt, jeg benytter den lille åpningen til å skrive årets julebrev.

Januar: Etter en jul med kun vegan-mat, fordi høsten 2019 brakte store galleplager og flere sykehusinnleggelser, var jeg i ganske bra form. Jeg husker spesielt folkevalgtsamlingen på Sundvollen. Henrik Syse snakket klokt til oss, og jeg fikk en viktig samtale med en person jeg lenge hadde ønsket å snakke med. Ellers et bra program, fint å se alle, og være en del av et fellesskap. Vi fikk en nydelig middag, og jeg turte ikke spise kjøtt, men tilbehøret var godt. Studentsønnen bestemte seg for å studere hjemme dette semesteret, veldig hyggelig for oss!

Februar: Jeg var på Toten og holdt foredrag om boka «Farfars skrin», under overskriften «Etterdønninger», og fikk overnatte hos en forfatterkollega i et koselig hus. Hun hadde lagd nydelig vegetarmat på kvelden etter foredraget, og frukttallerken og chiapudding til frokost. Vi spilte Transformation Game både på kvelden og morgenen etter. Samme kveld reiste jeg med fly rett til Danmark for å være sammen med sønn og barnebarn mens mora var på reise. Tenk, jeg reiste fritt og uanstrengt med fly til et land som nå virker veldig langt borte…

Mars: Galleoperasjonen ble gjennomført. Så kom koronaen, kun få dager etter at jeg var tilbake fra sykehuset. Jeg skulle holde meg i ro inne uansett, så for meg var det ingen forskjell, det var faktisk helt ok at alle avtaler ble avlyst. Alle arrangementer i vertsgården ble også avlyst den 12.mars.

April: Jeg skulle vært på «Internasjonalt seminar i Lofoten» og snakket om boka mi, to foredrag, med flybilletter og opphold dekket pluss honorar. En drøm for meg, jeg hadde gledet meg til den turen. Et par andre foredrag ble også avlyst. Jeg talte 40 dager uten å se i avtaleboka mi, det var som en bibelsk ørkenvandring. Jeg skrev en tekst om det, og fikk den antatt i Antologien «Kjærlighet i koronaens tid». På gården lagde vi kjøkkenhage, en koronakjøkkenhage. En merkelig optimisme rammet oss, nedstengningen utløste ekstra energi og tid til slikt vi aldri hadde rukket før. Studentsønnen skulle vært på reise, men alle utenlandsreiser ble kansellert. Da ble det hjemmepåske i stedet, en skuffelse for ham, men koselig for oss.  

Mai: Selveste 8. mai var jeg på riksdekkende TV, ble intervjuet i God Morgen Norge. Jeg visste ikke før etterpå at det hadde vært et mål for meg å snakke om boka «Farfars skrin» på TV. En milepæl var nådd. Vi feiret 17. mai hos mor på Hallingstadtunet, og så på traktortoget fra balkongen. Det kom en liten åpning i grenserestriksjonene, og vi fikk besøk av familien med barnebarnet fra Danmark i noen dager, og feiret 32 årsdagen til vår eldste sønn. Det var høydepunktet den måneden.

Juni: Hyggelige besøk av venninner, og turer til Fjellbu, tømmerkoia etter farfar. Tur til venninne i Fredrikstad, med masse god prat og kultur.

Juli: Studentsønnen og samboeren flyttet til Trondheim i slutten av måneden. Vi fikk en tur til Veitastrond, besøkte våre gode venner, et høydepunkt. Dokkestue og hønsehus kom på plass, og vi kjøpte tre moskusender.

August: Vårt andre barnebarn ble født den 12. og vi fikk til en liten tur for å hilse på med 10 dagers karantene da vi kom hjem. Jeg tok også koronatest da vi kom i land, for sikkerhets skyld, og for å ha prøvd hvordan det var. Kommunestyret kom i gang igjen, sykemeldingsperioden var over. Vi fikk nye folk på gården, og det så ut til å gå fint.

September: De nye startet kafe i slutten av måneden. Utvalgsmøter og kommunestyret tok mye tid. Jeg meldte meg også på et koronakurs i «Akademisk tenkning og skriving», og fikk jammen plass, selv om jeg ikke var et direkte koronaoffer. De hadde noen plasser til overs. Student igjen, 58 år! Godt å skjerpe hjernen igjen med akademiske øvelser, og få tankene bort fra korona og framtidig salg av gården.

Oktober: Det sosiale livet mitt skjedde i gårdskafeen, jeg synes det var stas med kafe, og hyggelig å treffe folk uforpliktende der. Det ble mange gode møter mellom studieøktene.

November: Så strammet myndighetene inn igjen. Smitterestriksjonene gjorde det vanskelig å drive kafe, så det ble startet catering. Smitten økte ytterligere, og det ble enda strengere, med det resultat at vi stengte kafe og catering. Det ble for mye å holde styr på både overnattingsgjester og kafegjester, og da prioriterte vi overnattingsgjestene. Den delen av bedriften går som før, men arrangementer bestemte vi å si nei til på ubestemt tid.

Desember: Vi var tilbake på scratch, kafedriverne flyttet og vi måtte tenke nytt igjen. En god venn dukket tilfeldig opp, hun hoppet rett inn i rollen som frokostvert i et par uker. Jeg var midt i eksamensforberedelser i studiene. Jeg har gjennom åra lært meg å skjerme meg for alt som skjer utenom det jeg selv holder på med, ellers hadde det ikke blitt verken bok eller noe annet av verdi fra min hånd. Så kom studentsønn hjem på juleferie, og vi har hatt noen koselige førjulsdager, han med sin eksamen, jeg med min.  

I fjor var alle tre sønnene med sine respektive familier hjemme til jul, og vi var 18 til bords. Fint minne å ta fram i år, som vi kun blir oss tre i huset, pluss mormor. De to familiene i Danmark kommer ikke i år. Vi savner barnebarna, og håper å kunne besøke dem snart.

Det går mot salg av gården. Vi håper å få til en ordning hvor vi flytter inn i kårboligen for noen år, før vi flytter videre til noe mindre. Vemodig å tenke på at alt vi har bygget opp skal over i andres hender, ut av familien. Men slik er livet, det blir ikke alltid som man har forestilt seg. Det viktigste er at barna skaper seg gode liv der de er. Vi må forberede pensjonstilværelsen, som selvstendig næringsdrivende må vi sørge for oss selv, og gjøre det vi må for å klare oss. Vi tok et valg for rundt tjue år siden om å hoppe av det regulerte arbeidslivet, og har vært fornøyd med friheten det har gitt oss, et mangfoldig og spennende liv. Øystein har jobbet for tre, og jeg har fått utfolde meg med bokskriving og politikk.

Et stort kapittel i livsboka går mot sin ende, jeg takker for alt som har skjedd og ikke skjedd, og ser fram til å bla om til et nytt kapittel, når tida er inne.

Med dette ønsker jeg alle mine Facebookvenner

Gledelig jul og Godt Nyttår!

Hva er verre enn døden?

 

Et overnattingsbesøk og nominasjonen til finalen i Ulest, vekket skrivelysten, ja, vitaliteten min. Under følger resultatet til deg som er interessert og orker.

Og her kan du stemme på boka «Farfars skrin – i skyggen av NS»: https://www.facebook.com/bookisofficial/photos/a.394574957629490/1034534290300217/

Jeg lyttet nylig til et intervju/samtale mellom to terapeuter på nettet. Som terapeut er jeg, naturlig nok, mer enn gjennomsnittlig interessert i nytt innen psykologifaget.

Intervjueren gikk rett på sak, første spørsmål var:

-          Hva er verre enn døden?

Ved en slik start på en samtale, rettet jeg meg opp i stolen og spisset ørene…

-          Et traume er et ran av vitalitet – å være levende død. Verre enn døden er å være levende død.

Jeg smakte på setningen, og kunne ikke annet enn å si meg enig.

Det har vært perioder i livet hvor jeg har kjent det slik, og hvor jeg har berget meg igjennom fordi jeg vet det er forbigående. Hva når det ikke er det? Hva når periodene med vitalitetstap går over i hverandre og blir til en sammenhengende lidelse?

-          Når føler du deg mest levende?

Spørsmålet fikk meg til å reflektere. Ikke når er du lykkelig, men når føler du deg levende. Ja, det er hva det handler om, å føle seg levende. Jeg innså det, brått og inderlig. Og svaret fra intervjuobjektet kunne vært mitt eget:

-          Når jeg ved språkets hjelp sprenger grensene for hva jeg vet – da føler jeg meg levende.

Ja! Akkurat sånn er det. Nye innsikter, ny kunnskap, ny lærdom, når jeg opplever det, kjenner jeg liv!

Det skjer når jeg leser bøker og aviser, når jeg samtaler med andre, når jeg ser film og serier, ser nyheter, får impulser fra omverden.

Kanskje skjer det aller mest når jeg blir invitert inn i en annens univers, gjennom fortrolige samtaler som venn eller i terapeutrollen, eller som forfatter, når folk som har lest boka mi tar kontakt og deler fra sitt eget liv, fra sin egen historie.

Hannah Arendt var en tysk/amerikansk statsviter, ofte omtalt som politisk filosof. Hennes mest kjente arbeider handler om å forstå opprinnelsen til totalitarisme, å vise nazismens og kommunismens felles røtter. (Wikipedia)

Når jeg hører eller leser om henne eller noe av henne, skjerpes sansene…

-          Hannah Arendt sier at vi som terapeuter har et ansvar for å fortelle beretningene fra terapirommet videre, å vise verden at virkeligheten er verre enn krim.

Vi må skrive bøker som merkes, det er vårt ansvar å lide, ikke distansere oss. Vi skal ikke holde det ut. I vårt samfunn prøver vi å late som det ikke er så ille som det faktisk er. Vi må prøve å forstå det uforståelige, forstå uten å akseptere. Ondskap ligger utenfor det forståelige.

Forståelse av ondskap og traumer kan ikke puttes inn i en teori. Det skal ikke begripes, det finnes verre ting enn døden, ondskapens handling og konsekvens.

Wow! For en tirade, for en innsikt, for en glede, nå kjenner jeg at jeg lever, jeg forstår til fulle hva hun sier, det er et under!

-          For å forstå ondskap må vi interessere oss for hva det er. Vi må forstå forråelsesprosessen som kommer i forkant. Man tenker kanskje «jeg orker ikke mitt barn, jeg vil slå mitt barn», og blir forskrekket over egne tanker. Så spinnes tanken inn i ondskapen av en egen logikk, så det blir noe bra, på en måte…den man elsker tukter man…

Dette er begripelig, slik kan jeg faktisk forestille meg at en voldsspiral kan starte.

-          Hva legitimerer ondskap? Det paradoksale er at den som er blitt utsatt for vold og overgrep må helbrede seg selv. Den krenkede må jobbe seg ut av krisen selv. Det er hinsides urettferdig at den som har vært utsatt for ondskap som barn selv må jobbe seg ut av traumene!

Det finnes ikke gode eller onde mennesker, men gode og onde handlinger. Ofte er det et utslag av tankeløshet eller tanker om egen vinning som fører til onde handlinger, en slags naiv ondskap.

Jeg tenker på et uttrykk har hørt brukt: Er vedkommende ond eller dum? Noen ganger kan det være vanskelig å skille, og det kan skje den beste, at vi gjør dumme ting. Det er når det dumme blir gjort bevisst, at det blir ondt, tenker jeg.

-          Hendelser og minner kan dukke opp i dissosiative små glimt, man kan ikke huske det, men kan bli trigget av hva som helst. Det kan være en lukt, en lyd, en sang, noe visuelt, et sted, en person, og det kan skje når som helst.

Jeg tenker at det er slike øyeblikk som er liv, at noe aktiveres, vitaliseres, noe man kan utforske videre, en flik av et forheng som løsner, slik at man kan dra det forsiktig fra, og avdekke nytt indre landskap…

-          Traumer står i veien for det livet man vil leve. Språket kan hjelpe – lettelsens kraft er den kraften som oppstår når du kan fortelle dine minner. Veien fram til minnene er det vanskeligste terapeutiske arbeidet. Man vil så gjerne fortelle, man lengter så etter tårene, hele livet har kanskje bestått i å holde følelsene på avstand!

«Men hva er det med deg da? Hørte jeg stemmen til venninnen min liksom langt borte fra. Det enkle spørsmålet var dråpen i begeret som allerede var fullt av tårer jeg aldri hadde grått. Nå presset de på. Jeg fikk bare sagt:- Ha det, snakkes siden, før jeg la på.» (Fra boka «Farfars skrin» s.65-66)

Denne lille sekvensen fra boka «Farfars skrin» måtte med nå. Min egen erfaring av et livsviktig gjennombrudd, et øyeblikk hvor sløret til mitt skjulte indre ble trukket fra, og noe i meg brast. For meg var det så alvorlig at jeg vurderte å kjøre i fjellveggen. Jeg hadde aldri kjent livet bryte seg fram som på den kjøreturen hjem fra jobb, og det skremte nesten vettet av meg. Men livskraften var sterkere enn dødslengselen, og derfor er jeg ikke redd lenger når nye traumer står for tur til å bli forløst, og jeg i forkant av det kjenner meg livløs, ja nærmest død innvendig. Da holder jeg ut, og lengter etter en forløsning, som jeg vet kommer når jeg minst venter det.

I dag skjedde det etter å ha hatt en venninne på overnattingsbesøk, vi fikk skravlet oss igjennom mye, og hun hadde nettopp lest en bok som hadde gjort inntrykk, og fortalte fra den.

Vi er begge terapeuter, og var enige om at vi må tåle å høre om overgrep, må ikke snu oss vekk. Vi må tåle barnets fortelling, tåle å høre, tåle å se.

Det var da jeg kom på intervjuet som jeg hadde notater fra, Hannah Arendts påminnelse til oss terapeuter: dere har plikt til å fortelle videre, skrive bøker som gjør vondt, lide med de som lider.

Jeg skrev boka «Farfars skrin – i skyggen av NS». Jeg er tredje generasjons etterkommer. Det er ikke min smerte jeg kjenner, men den nedarvede smerten fra farfar, farmor og far. Selv har jeg hatt en god barndom. Samtidig er den min. Den sitter i hver celle i kroppen på meg, og det er opp til meg å frigjøre meg fra den.

Jeg kjenner mennesker som selv har opplevd det smertelige, vold og overgrep. De er bærere av sin egen smerte, og jeg ser hvor vanskelig den er å bære. Det er derfor vi har psykologer, terapeuter, sjelesørgere og andre som kan lytte til og romme berettelsene. Men hjelper det i lengden om historiene blir igjen i det lukkede rom?

Er det ikke slik som Hannah Arendt sier, berettelsene må ut! De må fortelles! Smerten og lidelsen må deles! Vi har ikke lov å lukke øynene og ørene! Det de måtte tåle, måtte oppleve, det må vi i det minste tåle å høre om!

Jeg kjenner folk som går med smerter i kroppen fordi de har spenninger som de aldri kan slippe, de er i konstant alarmberedskap, noe i dem tror de skal dø, eller noen andre kommer til å dø, eller noe forferdelig kommer til å skje, om de slipper seg nedpå. De har gått sånn i over femti år, ja mange går slik livet ut!

Noen av dem har historier som min, skamfulle familiebakgrunner, andre har selv vært utsatt for overgrep og vold. De kan ikke fortelle om det, for da vil folk se på dem som ofre, og det vil de ikke. De forteller det kun til noen få, men så er ikke det nok. De hadde hatt bruk for å slippe hemmeligheten helt ut i offentligheten! Men hvem klarer det uten å bli sett på som et offer, og bli synes synd på?

Å skrive en bok, slik jeg var i den heldige situasjonen å kunne gjøre, er slett ikke innen rekkevidde for alle. Da må man ha god støtte rundt seg, både økonomisk og terapeutisk, og et hav av tid!

Hva skal de gjøre som bærer tungt, og ikke får satt fra seg den emosjonelle ryggsekken sin?

Nylig fikk jeg tips om to forskingsprosjekter som ble lagt ut i 2018. Om noen vet noe om dem, er jeg interessert i det! Her er kopi av teksten fra Kunnskapsdepartementet:

Skal forske på bearbeidelse av fortiden

Nyhet | Dato: 17.10.2018 | Kunnskapsdepartementet

Dette innholdet er mer enn 1 år gammelt. Informasjonen kan derfor være utdatert.

Når det er begått urett mot enkelte grupper i samfunnet, slik som mot kvinnene som hadde relasjon til tyskerne under krigen, kan skadevirkningene sitte i lenge. Nå skal to forskningsprosjekter bidra til bearbeidelse av det som skjedde.

– Vi vet at kvinner som involverte seg med tyske soldater under krigen, ble trakassert og internert i dagene som fulgte etter krigen. Norske myndigheter har beklaget behandlingen kvinnene fikk. Nå er det viktig at vi lærer av det, slik at lignende ikke skjer igjen. Vi trenger kunnskap om hvordan vi på best mulig måte kan bearbeide fortiden, sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner.

Det skal forskes på fortidsbearbeidelse, med utgangspunkt i erfaringer som er gjort. Men forskningsoppdraget skal ikke begrenses til bestemte grupper eller konflikter. Forskerne skal gi anbefalinger om prosesser og tiltak for bearbeidelse, forsoning og tillit i samfunnet. Det kan også hjelpe etterlatte å komme videre.

– Barn av NS-medlemmer hadde en vanskelig oppvekst på grunn av sine foreldres handlinger. I en utredning gjort av Holocaust-senteret, kommer det frem at mange NS-barn opplevde en rekke uformelle sanksjoner. Barna tilhørte en gruppe som ble kollektivt stigmatisert i etterkrigstiden. Men vi vet ikke nok om myndighetenes behandling av barna. Derfor vil regjeringen også her lyse ut et forskningsprosjekt, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø.

Begge forskningsoppdragene skal lyses ut i høst.

Jordbær til besvær, før og nå

"Jeg står ved vekta og tar imot bøtter og baljer, kasser og hva selvplukkerne enn har funnet det for godt å fylle med jordbær, rett fra åkeren.

Sommerjobben i år er å veie bæra for selvplukkerne, og passe på at de som plukker betaler for seg. Det er som å ha kommet til himmelriket. 

Alt er bedre enn å plukke jordbær, det føles som å være i helvetes forgård, som den ultimate straff."

Tankene ble til ord i disse dager, hvor jordbærbønder kritiseres massivt for å frakte plukkere verden over, fordi nordmenn ikke er motiverte for å gjøre jobben. 

Og hvorfor det? Minnene strømmer på:

Å gud som jeg hatet den jobben! Svetten som silte under den brennende sola, myggen som beit, og kleggen! Brennesla som brant, ryggen som verket….det eneste positive var at den ble brun... Og var det ikke sol, så var det regnet som silte og gjørma som skvatt rundt gummistøvlene og bæra som var våte og sleipe og som råtna om det fuktige været varte lenge. Dagene besto i å sitte på huk, eller gå tvekroket i timesvis hver dag, bare avbrutt av å bære kassene til veiestedet hver gang kassa ble full. Tolv kurver i hver, grønne sprø plastkurver med hull i bunnen. Kurvene satte vi fra oss i ranna etter hvert som de fyltes, og så samlet vi dem sammen i ei kasse til slutt. Jordbær plukket vi på akkord, det var slett ikke snakk om noen timesbetaling den gangen jeg var aktiv i jordbæråkeren på 70-tallet. Var du rask på labben kunne du tjene godt, var du treig, ble det mindre. Og hvis du rasket med deg «rått og røti» forstått som kart og råtne bær, ble det tilsnakk og du måtte selvsagt sortere bæra før det kunne leveres til grossist. Hvis det ikke ble oppdaget, fikk bonden trekk i oppgjøret, og dårlig rykte. De plukkerne som slurvet, kunne selvsagt ikke regne med jobb neste år.

Jeg skriver dette i dag, nær femti år etter somrene hjemme på gården hvor faren min drev med «mangesysleri», det vil si, dyrket mye forskjellig i løpet av året. Jeg husker jordbær, salat, blomkål, broccoli, kruspersille, squash, rosenkål, agurker, tomater, paprika, pelargonia, julestjerner, evighetsblomster, erteblomster, sukkererter, bønner.

Alt skulle sås, prikles, plantes, noe skulle bindes opp, lukes, hakkes, tynnes. Så skulle varene høstes, plukkes og skjæres, renses, buntes, pakkes, plastes, veies, og til slutt, kjøres til grossist eller kjøpmann. Der ble kassene med grønnsaker og bær tatt imot, veid og registrert, og pappa fikk en kvittering på det han hadde levert. Så kom oppgjøret etter at alt var kontrollert, og det ble trekk i oppgjøret om ikke kvaliteten holdt mål.

Blomkålen skulle være blendahvit, og fri for visne blader, salaten friskt grønn, sprø og fast, jordbæra modne og røde, men ikke overmodne, kruspersillen mørkegrønn og spenstig, agurkene tynne og rette, ikke bitre og tykke, tomatene blanke og faste, rosenkålen akkurat passe stor og tett, de store og løse ble sortert ut sammen med de små, squashen heller ikke for stor, i det hele tatt, alt skulle være høstet i rett øyeblikk og håndtert med kyndig hånd og blikk.

Dette er kunnskap som nedarves, man vokser opp med det, og «får det i henda», som taus kunnskap som vanskelig læres i løpet av en sommerjobb i tre uker en sommer.

Hvorfor importerer vi arbeidere i norsk landbruk?

Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv og min erfaring for å svare på det. Jeg vokste opp i ei tid hvor det var en selvfølge at barna på gården hjalp til med det som skulle gjøres. Selv startet jeg å jobbe på akkord rundt ti års alder, og lærte meg fort sammenhengen mellom arbeid og penger. Ønsket jeg meg noe, var det bare å jobbe til jeg hadde penger nok.

Den gleden det var å kjøpe for egne penger, gjorde det verd strevet, og jeg ser det var verdifull læring i det som i dag vil være helt uakseptabelt barnearbeid. Selve jobben var imidlertid uutholdelig kjedelig, og jeg kunne ikke komme meg fort nok til sommerjobb i butikk, så snart jeg var seksten.

Deretter jobb i bank. Jeg oppdaget at livet kunne være lett, nesten magisk å få penger bare ved å møte opp, sminket, og med fine klær og hæl på skoa.

Akkurat som ikke bankfolk jobber? Jeg synes jeg hører kommentarene, så jeg kommer deg her i forkjøpet, du som måtte føle deg truffet, eller i disse dager, til og med krenket!

Jo da, vi jobbet! Jeg husker da de lange køene foran kassa, alle timene med nattsafetelling i kjelleren, i dårlig luft og pengestøv som kilte i nesa, og vi røyka på spiserommet og i lokalet etter stengetid – i dag er det uakseptabelt omtrent alt vi gjorde!

Men for meg var dette lek, ikke jobb! Jeg visste hva jobb var. Det var for meg å få møkk på henda, å bøye ryggen, å bli våt av svette eller regn, jobb var slikt som foregikk ute, ikke tørt og svalt inne! 

Jeg var motivert av penger når jeg jobbet ute, når jeg jobbet inne, var det av ren lyst, og sammenhengen mellom arbeidet jeg gjorde og pengene jeg fikk, ble borte for meg. Lønna kom jo inn på konto uansett hva jeg gjorde i løpet av timene på jobb, om det var mange kunder eller få, vi kunne til og med strikke og lese ukeblad i smug i stille perioder, gjemt bak skranken... og lønna kom jammen for det! Rein magi for en som var vant til å jobbe på akkord...

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg veit ikke helt selv, hadde bare behov for å si akkurat dette, akkurat nå.

 

 

 

#MyAltStory

#MyAltStory

Hvor startet min alternative historie?

Det første som faller meg inn, er møtet med Suchada. En thailandsk massør som jobbet ved et massasjeinstitutt jeg fikk behandlinger ved. Hun så meg som en grønn spire, og fortalte meg det hun så, og jeg forsto språket og visste det hun sa var sant. Så kommer jeg på den gangen på Finnskogtoppen hvor de hadde healing på behandlingsmenyen, og jeg fikk en opplevelse av forløsning på benken der som satt i lenge. Det var på den tida jeg forsto at folk kunne se ting jeg ikke kunne se, og de kunne fortelle meg ting om meg selv jeg ikke var bevisst, men som kroppen visste at stemte. Bekreftelsen kunne arte seg som gåsehud over hele meg, eller spontane tårer eller latter. Da hadde behandleren streifet sjelen min med ord, musikk eller berøring. Ordene, musikken eller berøringen virket som plumbo i et tett rør, det bobler litt, før det stillestående vannet tar noen runder rundt avløpet, og fosser ut av vasken med et slags sukk eller slurp.

Som mottaker vet man når healing virker, men hvordan kan det veies og måles slik at myndighetene blir fornøyd?

Det er slikt som dette en gruppering på Stortinget, med en farmasøyt fra Høyre i spissen, vil avgiftsbelegge.

Jeg kom på en episode til. Hun var den første healeren jeg var hos. Hun tok 400 kroner for 3 timers konsultasjon, og tida kunne ikke vært et minutt kortere. Da jeg kom inn i stua hennes, hilste hun ved å dytte meg forsiktig rundt i rommet. Jeg syntes det var merkelig, men lot henne holde på, lot meg føre rundt i rommet en stund, før hun ga seg, ba meg sette meg i sofaen og sa «her var det ikke mye motstand». Hun hadde fått en viljeløs, formbar geleklump inn i stua si. Jeg var totalt overgitt det som skjedde meg, og det var slik jeg følte det der ute i verden også. Det viste hun meg altså som det første hun gjorde under behandlingen. Det var som en løve som lekte med musa, og visste at her kan jeg holde på akkurat slik jeg vil med byttet mitt. Forskjellen var at jeg slett ikke skulle spises, men lære noe om meg selv. Musa skulle lære av løven. Byttedyret skulle lære av rovdyret.

For meg er dette kanskje essensen av det jeg har opplevd og lært gjennom min erfaring med det alternative, å lære å forsvare meg, å beskytte meg, å finne tilbake til instinkter og forsvarsmekanismer som hadde blitt borte gjennom barne-, ungdoms- og voksenår. Jeg kjenner nå min egen historie så godt at jeg kan gå tilbake og se at det faktisk er det som har skjedd.

Samfunnet likte meg nok bedre slik jeg var før, lydig, pliktoppfyllende, akkurat passe på alle måter, verken tynn eller tykk, høy eller lav, sint eller glad, helt på gjennomsnittet i ett og alt. Fulgte alle råd, regler og påbud til punkt og prikke, en prektig borger.

De første hjelperne jeg oppsøkte etter sammenbruddet, var legen, presten og psykologen. Alle tre fantastiske hjelpere, de reddet liv den gangen da dette skjedde. Legen sørget for å ta alle prøver for å utelukke alvorlig sykdom, gi meg sykemelding og time hos fysioterapeut for prolapsen. I tillegg var han en klok mann, og det viktigste han gjorde for meg og min familie, var å gi av sin tid og livsvisdom. Han skrudde av takstameteret på et kvarter pr pasient, og satt med meg en St.Hansaften hvor jeg var stum og kun kommuniserte med lapper. Jeg var redd for å være til bry, men han sa at bare han rakk en fotballkamp til kl 20 på kvelden, var han fornøyd, jeg var siste pasient og kunne sitte der så lenge jeg trengte det.

For en lege! Jeg følte jeg hadde verdi, han ga meg verdighet ved den handlingen, og jeg kan aldri få takket ham nok for det.

Den neste hjelperen var presten. Han tok meg imot i kirken, utenfor kontortid, og så lenge som jeg trengte det. Han kjente bygda, familien og historien, og kunne se meg og det jeg strevde med i mitt miljø. Jeg fikk komme igjen flere ganger til samtale. En uvurderlig gave.

Så kom psykologen inn i bildet. Hun var den tredje jeg kom til, de to første forsto jeg ikke hva mente, de bare satt og hørte på meg, uten å gi noe tilbake, det virket meningsløst for meg. Jeg trengte en som lyttet, ja, men som også ga meg både bekreftelser og motstand. Den ene jeg var hos tror jeg satt og sov…da føler man seg ikke særlig mye verd…han bekreftet ved å være passiv det jeg kom for, en følelse av verdiløshet og en selvfølelse under null, en retraumatisering.

Den tredje, en kvinne midt i livet, ble min vei inn til mitt eget indre, hun klarte å få hull på byllen, klarte å få meg på sporet av mitt eget indre liv - jeg visste ikke engang at noe sånt fantes. Jeg var ufødt rent psykologisk som 35 åring, nærmest som et barn på rundt 10 år. Noe hadde skjedd som hadde gjort at det indre livet hadde stivnet. Fysisk artet det seg som prolaps i ryggen, jeg var dønn stiv, null fleksibilitet.

Psykologen kom inn til meg ved å bruke eventyr som metafor, det forsto 10 åringen, og den terapeutiske kontakten ble opprettet.

Etter rundt ett år med jevnlige samtaler, sa hun at hun hadde lært meg det hun kunne, men at det var nå jobben begynte. – Intellektet ditt ligger et hestehode foran følelsene, sa hun, og fortsatte: -De følelsene må fram og bearbeides, og da må du oppsøke andre enn meg. Det finnes mange alternative behandlere som jobber med følelser.

Starten på prosessen min var hos lege, prest og psykolog, alle godkjente av samfunnet som «de rette» hjelperne. Jeg er dypt takknemlig for vårt gode helsevesen og den norske kirke.

Men så var altså ikke reisen slutt ved dette. Den hadde bare så vidt begynt…

En tiåring i en 35 årings kropp, klarer seg ikke alene der ute. Min redning ble en hel hærskare av hjelpere som dukket opp på min vei, nesten som for Dorothy i «Trollmannen fra Oz.» Langs «The Yellow Brick Road» møtte jeg sjamanen, healeren, massøren, gestaltterapeuten, psykodramaterapeuten, naprapaten, refleksologen, numerologen, astrologen, osteopaten, og mange, mange flere. Alle disse trådde til, mot betaling selvsagt, for å «oppdra» meg til et gangs menneske som var i stand til å ta vare på meg selv. I tillegg til, og samtidig med, dette, ble universitetsstudiene, terapeututdanningen og lesing av hundrevis av bøker avgjørende for å bli kjent med meg selv.

Hvor skulle jeg ellers fått denne hjelpa, om ikke innenfor det alternative? Hvor henvender man seg i det offentlige helsevesen for å få hode og kropp til å henge sammen? I psykiatrien? Jeg var jo ikke syk, men trengte råd, veiledning og kunnskap formidlet av andre som selv hadde gått veien. Hvor finner man dem innen det offentlige?

Styrken i de alternative tilbudene er at man gis mulighet til å lete seg fram til man finner sin egen vei. Målet er å finne sin egen stemme, og det er avgjørende at man treffer på folk som kan lokke den fram, uten å påføre en sine egne svar, eller samfunnets ensretting, som fort kan bli påført innen systemet, fordi de som jobber der som helsepersonell har noenlunde samme utdanning og menneskesyn. Mangfoldet blir borte om det blir så dyrt å oppsøke de alternative at få har råd, hvilket fort kan bli konsekvensen om merverdiavgift på alternativ behandling innføres.

Avgjørende for min tilfrisking var også å skrive dagbok. Krona på verket var å gjøre dagboka om til det som ble til boka «Farfars skrin», og å få den utgitt på forlag.

Her er ord fra en anmeldelse av boka, i den beskriver jeg min reise:

«Anbefalar alle å lesa denne, for dette er ei viktig bok om forståelse og forsoning i norsk krigshistorie. For som det står så fint i boka; «Skammen går videre i generasjoner når det skammelige ikke blir snakket om.»

Her er hele anmeldelsen:

https://bokblogger.com/2020/07/02/farfars-skrin/

En tydelig bro mellom det offentlige helsevesen og det alternative, ble synlig for meg da jeg overvar legen Audun Myskja og healeren Joralf Gjerstad, «Snåsamannen», i samtale på et stort arrangement på Lillehammer 31.januar i 2019.

Jeg blogget om arrangementet i ettertid, og det ble delt av nær to tusen mennesker etter at Myskja selv delte det som sammendrag fra kvelden.

Her er blogginnlegget:

https://tonebb.blogspot.com/2019/02/refleksjoner-fra-inspirasjonskvelden-31.html

Jeg håper den broa blir stående, og at de alternative behandlerne fortsatt kan yte tjenester som folk flest har råd til å benytte. Og vær så snill, ikke sett mine gode hjelpere og meg i samme bås som de som gir kosmetisk kirurgi. Vi hører ikke hjemme der.

IKKE FJERN MOMSFRITAK FOR ALTERNATIV/KOMPLEMENTÆR BEHANDLING

Vennlig hilsen psykodramaterapeut og forfatter Tone B. Bergflødt

Stena-saken, følelser og fakta

Så var jeg ikke helt ferdig med Stena-saken allikevel. Jeg trodde jeg hadde sagt mitt ved innlegget i Lierposten på torsdag.

Det virvles opp underliggende årsaker til mitt sterke engasjement. Det handler om den gangen min far mistet kvotene for å levere grønnsaker fra gården. En av årsakene til det, var at semitrailerne til BAMA var for store til å kunne kjøre på den smale gårdsveien, og de kunne slett ikke snu i gårdsplassen. Vi produserte heller ikke nok på våre arealer til at vi var interessante som leverandører.

Dette var den gangen mange av de små grønnsaksprodusentene og «mangesysleri-brukene» måtte gi tapt for gårdene med store monokulturer, som både hadde volum og vei som gjorde det bryet verd for semitrailerne til BAMA og ta turen.

Vi tok over gården i 2004, og startet da med ammekuer, korn og grasproduksjon på god grønnsaksjord. På den måten skjedde det at korn ble dyrket der det burde vært grønnsaker, gras der det burde vært korn. (Nå skal det sies at hos oss har det med åra utviklet seg vekselbruk med naboer som har både korn og grønnsaker) Dette er eksempel på strukturrasjonalisering, og det har medført at mye grønnsaksjord har blitt benyttet til annet de seinere åra. Rasjonaliseringen har også medført at fjellgårder og seterdrift i stor grad har blitt nedlagt, med det resultat at vanskelig tilgjengelige grasressurser som kun kan bli menneskemat gjennom drøvtyggermager ikke blir høstet, og landet gror igjen. 

Hvor vil jeg hen med dette? Jo, følg med videre:

Nå er det tydelig at avfallshåndteringen i Lier står for tur i rasjonaliseringens tegn.

Jeg kjenner i kroppen at den forrige rasjonaliseringsprosessen på vår gård sitter i. Det er kanskje uheldig å dra fram mine følelser rundt dette når Høyre, FrP og V kommer med sine fakta i Stena-saken. Beslutninger skal tas på grunnlag av fakta, ikke følelser....

De faktaopplysningene som kommer fram i innlegget, er dokumenterte avvik i eksisterende avfallsmottak i Lier fra flere år tilbake, som brukes for å vise hvor dårlig avfallshåndteringen hos de eksisterende anleggene er i dag. Om dette gjelder fortsatt, er det alvorlig. De som tar imot avfall er underlagt strenge retningslinjer, og de må følges. Det blir allikevel helt feil å erstatte de eksisterende anleggene med et nytt, om det viser seg å være så vanskelig å få rettet feilene. Det er tiltakshaverne som er ansvarlig for å drive etter de retningslinjer som er gitt. At tilsynsmyndighetene ikke har sanksjonert før, om avvikene fortsatt ikke er rettet opp, er svært uheldig. Men vil dette løses ved å få en ny aktør? Hva om det nye anlegget heller ikke klarer kravene de skal drive etter?

Det eneste jeg kan se vi har av fakta vedr Stena Recycling, er at det ved et søk på nettet, er rapportert ca en brann i året ved deres anlegg rundt om i landet. Russisk rulett er brukt som metafor i omtalen av plasseringen av Stena Recycling sitt anlegg på Lyngås, og den er treffende. Det kan avfyres mange bomskudd før kammeret med skarpt fyres av, og dreper den våpenet er rettet mot.

Hvorfor får jeg vondt i magen hver gang denne saken kommer opp? Er jeg drevet av frykt?

Ja, jeg tror det. Den samme frykten som de som protesterer mot vindmøller i uberørt natur, den samme frykten som de har som ikke vil bore etter olje i sårbare områder, den samme frykten som de som i sin tid ikke ville legge elva i rør.

For meg er det rene vannet i elva hellig grunn. Den største innsatsfaktoren ved all grønnsaks-, frukt og bærproduksjon i bygda kan ikke gambles med.

De nåværende avfallsanleggene ligger også nær elva. Det er uheldig. De hadde ikke fått etablere seg der i dag. Disse anleggene bør ettergås i sømmene, og pålegges tilstrekkelig gode rutiner slik at de kan drive forsvarlig innenfor de rammene som gis. Men de fyller bøndene i Lier sitt behov for avfallshåndtering. Om ikke det var tilfellet, ville vel bøndene være de første til å ønske Stena Recycling velkommen til å etablere seg i Grønne Lier?

Trafikkbelastningen over Kirkelinna og Ringeriksveien er ikke nevnt med et ord i innlegget. Det er mer enn merkelig, eller kanskje ikke? Det er i alle fall et stort engasjement i befolkningen mot den økte trafikken et slikt anlegg vil medføre.