Teaterforestillingen "Abrahams barn" av og med Svein Tindberg 26.04.12

Svein Tindberg gjorde mye for å opplyse en fullsatt teatersal i går, og klarte det, hvilket publikum viste ved stående applaus! Hans monolog "Abrahams barn" er verd å få med seg.
Vår historie fra kristendommens stamfar Abraham til Muhammeds fødsel 600 f.Kr. ble fortalt. Jeg visste om Abraham og Isak og at Gud befalte Abraham å ofre Isak men ombestemte seg i siste øyeblikk. At den samme historien verserer i Islam visste jeg ikke. Abraham var gift med Sara, men de fikk ingen barn. Da gjorde Abraham slavekvinnen Hagar gravid og hun fødte Abrahams første sønn, Ismael. I Islam heter Abraham Ibrahim. En tid etter kom tre fremmede menn til Abraham og hadde med et buskap. Sara stod i teltåpningen og lyttet. Hun kniste da hun hørte budskapet: at hun skulle bli med barn og føde en sønn. Hun var jo 90 år og mannen like gammel! Men så ble hun gravid og fikk Isak. Isak og Ismael vokste opp sammen. Det gamle testamentets versjon av denne historien er: Sara oppfattet etterhvert at Ismael plaget Isak, og hun ønsket både han og hans mor, slavekvinnen bort. De ble forvist ut i ørkenen. Da er Ismael en halvstor gutt. De overlever.
I Islam blir denne historien fortalt: Slavekvinnen og barnet ble forvist ut i ørkenen rett etter fødselen, og de tørster. Moren prøver desperat og finne vann, og løper opp på en fjelltopp. Da gråter barnet og hun løper ned igjen for å trøste. Så løper hun opp på neste fjelltopp for å se etter vann. Så gråter barnet og hun løper imellom barnet og fjelltoppene helt til hun plutselig hører barnet klukke av latter, og ser vann piple opp ved føttene deres. De er reddet,og Ismael vokser opp og blir stamfar for en stor slekt som Muhammed er etterkommer fra, som Jesus er det fra Isak.
Isak er kristendommens far og Ismael er islams. To halvbrødre, den ene forvist, den andre inne i varmen som ektefødt barn av Abraham og Sara. Å bli forvist kan ha to mulige utveier: enten vokser man på det og blir sterkere, eller man går til grunne. Ismael ble kalt et "vill-esel" og kom tilbake med full kraft etter forvisningen.
Hvordan ser en utestengning, forvisning ut i vårt samfunn i dag?
Hvordan ser gapestokken ut?
Og hva skal til for å havne i den?

Betraktninger fra Teaterforestillingen "Abrahams barn" av og med Svein Tindberg

Abrahams sønner: Ismael, eldste sønn av slavekvinnen Hagar. Isak, sønn av ektefelle Sara. Disse to får stor betydning for vår historie. Ismael blir stamfaren til Muhammed som Islam springer ut fra, og Isak blir stamfaren til Jesus som kristendommen springer ut fra. Begge er en del av det gamle testamentet i Bibelen som Toraen og jødedommen er bygget på.
Hva kan dette fortelle oss om dagens situasjon og motsetningene mellom Islam og Kristendommen?
Hisstorien om Abraham som fikk beskjed av Gud om å ofre sin førstefødte sønn er fortalt både i Bibelen og i Koranen. I Bibelen er Isak den som skal ofres, i Koranen er Ismael den som skal ofres. Historien sier, uavhengig av dette, at Abraham og Sara ikke fikk barn. Da fikk Abraham en sønn med en slavekvinne, hvilket var vanlig den gangen om ikke ekteskapet produserte barn. Ismael ble født av slavekvinnen Hagar. Ikke lenge etter kommer tre fremmede til Abraham med et budskap. Sara stod i teltåpningen og lyttet, og kniste da hun hørte at budskapet var at hun skulle bli med barn og føde en sønn. Hun var jo 90 år og mannen like gammel! Det går som sendebudene sa, Sara blir gravid og får en sønn, Isak. Isak og halvbroren Ismael vokser opp sammen. Sara reagerer etterhvert på det hun opplever som at Ismael plager Isak. Hun ber Abraham å sende bort Hagar og sønnen, og de blir forvist ut i ørkenen. I Islam skjer dette da Ismael er nyfødt. Hagar ser at de er nær ved å tørste ihjel, og løper opp på en fjelltopp for å se etter vann. Barnet gråter, og hun løper tilbake, så opp på en annen fjelltopp og speider etter vann. Hun blir løpende mellom fjelltoppene og det gråtende barnet, helt til hun plutselig hører barnet klukke av latter, og ser vannet piple opp ved føttene deres, og det blir en oase der. De er reddet, og Ismael vokser opp og blir stamfar for en stor slekt. I Bibelen blir Hagar og Ismael også forvist, men da er Ismael en halvstor gutt. De klarer seg også.
Fokuset i Bibelen er på Isak den ektefødte sønnen til Abraham og Sara, mens i Islam er fokuset på Ismael, den "uekte" sønnen til slavekvinnen Hagar og Abraham.
Forskjellen er om den sønnen som er født utenfor ekteskapet og faktisk er den eldste, skal regnes som den førstefødte med de privilegier, plikter og rettigheter som ligger i den rollen. Eller om den førstefødte regnes som den som er født innenfor ekteskapet, uavhengig av andre "uekte" barn født før. Dette temaet er fortsatt aktuelt, kanskje ikke så mye nå som for en generasjon eller to siden. Mange gårder er blitt overtatt av "ektefødte" odelsgutter mens de "uekte" født av tjenestejenter ble sendt bort. Hva har dette å bety i dag? Kan religionskriger og terror faktisk spores tilbake til hvem som holder med den "ektefødte" eller den "uekte" sønnen og hvem som da blir anerkjent som den rettmessige arvingen, odelsgutten?
Dette finner jeg meget interessant og aktuelt og jeg tenker at denne kunnskapen bør spres. Takk for i dag!

Sjølbergingsgrad

Digresjon fra Landbruksdebatten: Sjølbergingsgrad er et ord som for meg har fått innhold, men hvilket?
Som jeg forsto det, så mener de av den gamle skolen at det er antall kalorier som blir produsert i landet, uavhengig av hvor foret til dyra blir produsert, som bestemmer hvor høy sjølbergingsgrad et land har.
Det vil altså si at om alt dyreforet blir produsert på jorder i utlandet, og kyllingene, grisene eller kuene i Norge spiser dette, er de med på å holde sjølbergingsgraden i landet oppe, selv om altså ikke noe av den norske jorda blir dyrka.
Den nye skolen hevder at sjølbergingsgraden er avhengig av hvor mye jord vi bruker i Norge for å produsere mat til dyra. Om maten til dyra produseres utenlands, øker ikke vårt forbruk av kjøtt eller melk fra dem vår sjølbergingsgrad.
Har jeg forstått dette riktig?
Og hva er den offisielle definisjonen i Norge?
Og er det slik, at vi gir penger til bevaring av regnskogen i Sør-Amerika med den ene hånda, og kjøper soya fra dem med den andre hånda? Soya som vi importerer som bønner og maler til mel og gir til dyra våre, mens skogen i Norge gror igjen, og det blir enda mer fristende for fattige bønder i Brasil å dyrke ned regnskogområder for å tilfredsstille vårt behov for billig kraftfor?
Dette er det vanskelig å forstå, og jeg kunne ønske meg en forklaring på dette.

Tanker fra "Den store Landbruksdebatten" på Ås 24.april 2012

25.04-2012
"Bøndenes inntekter har økt med 10 milliarder kroner de 10 siste år".
Denne teksten går om og om igjen på bunnlinja på NRK Nyheter i dag morges. Setningen gjentas med jevne mellomrom som et mantra og får stå helt uten motforestillinger. På denne måten sniker den seg inn i folks underbevissthet som en sannhet. Bildet som da skapes av den norske bonden, er et som vanskelig kan sies å stemme med virkeligheten slik den for meg ser ut i Norge i dag. Det folk ser av norske gårder og bønder i dag, er de store hvite husene, de store røde låvene og bonden på en stor traktor som driver som maskinentreprenør. Det de ikke ser, er at inne i mange av de store hvite husene er det kun et lite hjørne som er tidsmessig oppusset og kan holdes varmt nok til å oppholde seg i, resten av huset er avstengt som et museum uten pubilkum. De store låvene står ofte tomme eller fulle av skrot og venter på en barmhjertig fyrstikk eller vindvær som kan befri det fra en tilværelse som et tomt skall som ingen lenger har bruk for. Det er mange kulisser der ute, og mange bønder som av stolthet også gjerne vil opprettholde et falskt selvbilde fordi virkeligheten er for vondt å forholde seg til, og nedturen for bratt og lang. De vet kanskje heller ikke at det er den rike bonden som må opp i otta for å brøyte snø slik at alle de andre kommer seg på jobb, før han går i fjøset.
Jeg var på Ås Landbruksuniversitet i går og hørte på "Den store landbruksdebatten" arrangert av Alliansen Ny Landbrukspolitikk. Innledere og debattanter var Svenn Arne Lie, Per Harald Grue, Per Olaf Lundteigen og Klaus Mittenzwei.
Mitt engasjement handler om en gnist som ble tent på Senterkonferansen på Kongsberg i høst hvor jeg for første gang deltok på et arrangement i regi av Senterpartiet som jeg er medlem av. Der hørte jeg Svenn Arne Lie sitt foredrag basert på boka "En nasjon av kjøtthuer- ni myter og en sannhet om norsk landbrukspolitikk". Det jeg hørte da gav en gjenklang i meg som varer ennå, og som fortsatt klang da jeg hørte Lie i går. Jeg er fersk i politisk sammenheng, og har kun fulgt med som en passiv tilskuer. Jeg innser nå at jeg kan velge å være mer aktiv, og skriver derfor dette. Det gjør inntrykk på meg å høre det bestående, representert ved Per H. Grue framstilt på en måte som det er vanskelig å danne seg et bilde av, fordi det bildet han forsøker å danne ikke stemmer overens med den virkelighet som jeg forholder meg til.
Litt om min bakgrunn: Min mann og jeg er moderne bønder som har hatt mesteparten av vårt yrkesliv i henholdsvis it-bransjen og i bank-vesenet. Vi er imidlertid begge vokst opp på gård, han på gård med husdyrdrift, sau, og jeg på gård hvor det ble produsert grønnsaker i veksthus og på friland. Selv om vi altså begge er oppvokst på gård, er det store kulturforskjeller mellom de gårdene vi kommer fra. Verdisynet er helt forskjellig og driften likeså. Ordet "bonde" betyr fri mann. Jeg undersøkte det da jeg var i ferd med å ta beslutningen om jeg skulle benytte min odelsrett og ta over farsgården eller om jeg skulle la den gå ut av familien. Da fant jeg ut at om det betydde fri mann, måtte det også bety" fri kvinne" i våre likestillingstider, og at det var en definisjon som det var mulig å identifisere seg med. Det ble utslagsgivende for min del, for noen annen definisjon av bonde kan jeg vanskelig se meg selv som. Jeg er interessert i psykologi, lesing og skriving, og ønsker å forme mitt liv innenfor de frie rammer som gården kan gi meg. Dette er kun mulig ved god hjelp, og heldigvis er min mann mer av en praktiker enn det jeg er. Så på den måten utfyller vi hverandre bra. Jeg tar meg av alt inne, han alt ute, altså en god gammeldags arbeidsdeling. Vi driver økologisk med skotsk høylandsfe. For å kunne leve av gården, har vi skapt den om til en vertsgård, og der serverer vi kjøttet fra dyra våre, samt at vi produserer bearbeidede produkter av kjøttet for salg i en gårdsbutikk. Vi ser at gårdsdrifta i seg selv ikke står på egne bein uten tilskudd fra staten, og vi er veldig glade for det vi får. Vi synes også det er vel fortjent foralt arbeidet med blant annet å holde store områder med kulturlandskap i hevd til glede for mange.
Bonden vil gjerne klare seg selv. Han blir nå tvunget i kne av myndigheter som gjør det så vanskelig for ham å klare det at han må ta imot overføringer enten han vil eller ei. Det lønner seg ikke å produsere mat i Norge, så det kan andre gjøre for oss, ser det ut til at tanken er. Akkurat som det ikke lønner seg å produsere håndknyttede tepper, håndstrikkede klær eller noe som er håndlaget og ekte i det hele tatt. Dette går det an å forstå. Vi har råd til å kjøpe maten vår fra utlandet, klærne våre og alt vi trenger.
Hva skulle være galt med det?
Tilsynelatende er dette fornuftig, på kort sikt. På lang sikt kan det se annerledes ut. Å slippe å gjøre ting som å dyrke jorda, hvilket innebærer å bli møkkete på henda og sliten i ryggen er et gode for den som har slitt og jobba et helt liv og lengter etter å hvile en sliten kropp. Den generasjonen som begynner å bli godt voksne nå, og hvorav Per H. Grue er en som også har sittet i departementet og vært med på å bestemme, er av de som har jobba på gamlemåten. Mange av dem har selv slitt seg ut, eller de har sett foreldre slite seg ut på å prøve å få endene til å møtes, jeg er sjøl en av dem. De har derfor kanskje tenkt i beste mening at det er viktig å la kommende generasjoner slippe dette strevet?
Større bruk og mer teknologi skulle være løsningen på dette. En slik utvikling av landbruket gjør at bondens egenskaper som ingeniør og teknisk dyktig, samt hans egenskaper som bedriftsleder blir viktigere enn hans glød for faktisk å jobbe med jorda. Mange bønder har faktisk en kjærlighet til jorda han dyrker, til det å følge med vær og vind, det å leve et liv i pakt med naturen. Det gjør man ikke med de store grise- eller kyllingfabrikkene som myndighetene oppfordrer til å drive framfor å dyrke gras på jorda og å gjerde inn utmarksbeiter slik at kulturlandskapet kan holdes oppe til glede for alle. Den nye landbrukspolitikken ønsker, som jeg ser det å sette fokus på de verdier som bonden, den frie mann, holder høyt, nemlig dyrevelferd, kulturlandskapspleie, samfunnsansvar ved å produsere etiske produkter og å kunne leve et anstendig liv selv med sine familier i pakt med naturen og til glede for samfunnet rundt.

Tanker i desember 2011. Om tillit til staten

Mørke skyer over Europa. Skinhead med hår på toppen som serverer kaffe. Ligner på en indianer i krigshumør.

Noen forbereder seg på kamp. Eller er det en indre konflikt i meg selv som har nådd bristepunktet og skal løses, og derfor jeg legger merke til en hårsveis og tolker det som et krigssymbol?

Angiveri

Staten har laget en nettportal som del av et system hvor det er legitimt og ønskelig at folk angir mennesker med ekstreme meninger. Da tillater jeg meg å spørre: Hvor går grensen mellom hva det er lov til å mene og si og det som skal rapporteres? Hva skjer med de som blir etterforsket? Hva skjedde med løftet Jens Stoltenberg og flere gav etter 22/7 om enda mer åpenhet og demokrati?

Om staten nå lar seg styre av frykt, får terroristen det som han vil. Jeg blir redd når det systemet jeg har stolt på, og sett som det beste og tryggeste i verden, nå ser ut til å åpne opp for et kontroll- og angiverregime. Det var ikke denne typen åpenhet jeg trodde Statsminister Jens Stoltenberg snakket om i tida etter 22/7. I ei tid  hvor det knaker i sammenføyningene i det finansielle Europa og uroen blant folk øker, er det lett å trekke paralleller til tida før 2 verdenskrig hvor Hitler kom til makta og opprettet sitt skrekkregime basert på en angiverkultur. Om statens tillit til folk svekkes vil også folks tillit til staten svekkes, og en negativ spiral settes igang, og den har vi sett enden på før.

Er Norges befolkning søvnige i dag som de var det i 1933 da hakekorset for første gang ble heist som flagg ved den tyske ambassade på daværende kronprinsesse Marthas fødselsdag? Da var det nemlig ingen som protesterte, i motsetning til da hakekorset ble heist i de store byene nedover i Europa  under store protester. Jeg hørte forleden Tor Bomann Larsen holde ett foredrag fra den nye boka si ”Æresordet”. Les den! Det foredraget gav en mer nyansert forklaring på omstendighetene i Norge og Europa før og rundt starten av 2 verdenskrig, hvor vanskelig og forvirrende situasjonen var den gang, hvor lett det var å trå feil, og jeg er ham dypt takknemlig. I sommer leste jeg boka ”Alle dør alene” av Hans Fallada om det å være motstandsmenneske i Tyskland under samme krig og hvor angiversamfunnet beskrives levende og konkret i all sin grusomhet. Mens jeg sitter og skriver her og nå, tikker det inn en sms fra Den norske Bokklubben om at nettopp den boka er månedens hovedbok. Les den!

Det er rundt ei uke siden jeg så innslaget om den nye nettportalen på Dagsrevyen i NRK og leste om det i Aftenposten. Kanskje jeg er treg, men det gikk ikke opp for meg før i dag hva dette faktisk innebærer.

Og: Hvem har spurt meg? Når ble jeg tatt med på råd-hvem har rett til å be meg om å angi folk som har mer eller mindre ekstreme meninger? Hvordan skal jeg som lekperson avgjøre om folks meninger er friske eller syke?

Innføringen av denne nettportalen har myndighetene brukt lang tid på å utrede, og de har også en strategi for hvordan de skal selge inn budskapet på en tilforlatelig måte til folk flest. All den kjærligheten som ble vist etter 22/7 blir fort til hat når myndighetene går foran med et slikt eksempel.

Forstår myndighetene hva de er i ferd med å gjøre?

Eller er det bare jeg som er paranoid?

I det siste har jeg forstått at å komme med såkalte ”konspirasjonsteorier” og ”ideologisk bisarre vrangforestillinger” kan være farlig og at den som gjør det står i fare for å bli betegnet som utilregnelig og puttet bort som en det ikke er verd å lytte til.

Så får noen i tilfelle komme å ta meg, jeg ønsker å prøve disse tankene og se om de holder mål som friske eller om sensuren slår inn.

Siden jeg skrev dette har 2012 begynt, og Jens Stoltenberg har holdt sin nyttårstale. Her oppfordres folk igjen til å være ”digitale sladrekjerringer”, er dette en oppfatning som deles av folk flest?

Om religiøse/spirituelle erfaringers innflytelse på resiliens og identitet

Diskuter hvilken rolle/innflytelse religiøse/spirituelle erfaringer kan ha på resiliens og identitet.

For mange mennesker fortoner livet seg traurig og meningsløst. I kulturer hvor det er flere mennesker enn det er ressurser til, og hvor dagen stort sett går med til å skaffe mat, kan religion og spiritualitet være det som for mange gjør livet levelig, og som gir håp om en bedre framtid, om ikke i dette livet, så i det neste. De har en religion som gir retning til hvordan livet skal leves og kommer med lovnader for hvordan det skal bli om de følger rådene. I vårt samfunn i den rike del av verden har vi stort sett løst sult- og fattigdomsproblemet, med noen sørgelige unntak. Vi opplever allikevel en stor oppblomstring av både religiøse menigheter og new age- bevegelser. Vårt samfunn er på vei mot å bli sekulært, det vil si at stat og kirke er i ferd med å skilles, og at vi har fjernet oss fra bokstavtro religion til en mer intellektuell og vitenskapelig tilnærming, og forstår verden utfra det. Vår livsanskuelse avstedkommer dog tomrom og huller som ikke den vitenskapelige tilnærming kan gi gode nok forklaringer på.

Hva er nå dette ”noe” som mangler?

”Vi har alt, men det er også alt vi har”, sier Ole Paus.

”Vi har alt, men ingenting å ha det i”, synger Anne Grethe Preus.

Kan vi ha fjernet oss for langt fra det religiøse, spirituelle eller mystiske?

 Erik Bye synger om når Gud mistet klinkekulen som var vår klode:”....får håpe at han finner oss igjen.”

Noen mennesker har behov for de trygge rammer som en religiøs tro kan gi. Med sine ritualer og tradisjoner, som har forandret seg lite i løpet av de siste 500 år, gir kirken folk trygghet ved deltakelse i gudstjenester eller messer. Alternative bevegelser som dyrker udefinerbare ressurser som indre kraft, engler, krystaller og meditasjon, kan gi noe av det samme for dem som søker noe annet enn kirken og tradisjonene, og mer inn i seg selv. Felles for dem som søker, er slik jeg ser det, at de ønsker seg en overbygning, et tak over en grenseløs himmel som verner, beskytter og passer på, så de ikke går seg vill, eller flyter ut i et uendelig univers uten mål og mening, begynnelse eller slutt. Å forholde seg til det uendelige kosmos  kan for noen virke skremmende, og vitenskapen hjelper ikke til med disse rammene, som for enkelte er livsviktige. Mange mennesker trenger noe som kan løfte, heve dem over hverdagens trivialiteter slik at det blir mulig  å se livets røde tråder, det som skaper sammenheng i livene, og som gir retning og mening.

Kanskje trengs det  en utvidet virkelighet som strekker seg ut over den aktuelle virkeligheten som vi alle lever i til daglig og er enige om rammene for?

 I den utvidete virkeligheten kan man drømme, dikte og tenke stort uten å bli korrigert. Man kan gå ut og inn av virkelighetene etter behov. Denne evnen kan brukes som en kilde til fornyelse og til å hente fram ubrukte ressurser i seg selv. Å kunne gå ut av hverdagen og over i drømmenes verden kan bidra til å forbygge eller helbrede utbrenthet, depresjoner og angst og er felles for mange av de ulike tilbudene som finnes for alternative behandlingsmetoder.

I religiøse sammenhenger kan det samme oppnås ved bønn i kirken og ved å være en del av et fellesskap med faste ritualer for det som skjer under gudstjenester, messer og samlinger. Mange mennesker har grensesprengende opplevelser i forbindelse med traumatiske hendelser eller psykiske belastninger. Da søker man gjerne fellesskap med andre for å være mindre alene om sine opplevelser. Mange tror de er helt alene om å føle sånn eller slik, da er det godt å dele med andre i samme situasjon og støtte hverandre.

En fare ved dette, er kanskje det som psykiatrien frykter og advarer mot ved alle alternative retninger: Enkelte mennesker med svakt ego kan flytte inn i den utvidete virkeligheten. Det kan ende i psykose og man må ha hjelp til å komme seg over i den aktuelle virkeligheten igjen. Noen selvmedisinerer seg og blir avhengige av narkotiske stoffer som i begynnelsen hjelper, men som siden blir selve problemet, og som man som regel må ha hjelp til å komme seg ut av.

Flere mennesker har gjort det til en livsoppgave å hjelpe andre til å finne sin egen vei ut av avhengighet og depresjoner. Noen innenfor det offentlige helsevesen, og noen innenfor alternative behandlingstilbud. Disse skal også leve, og for dem som arbeider innenfor det offentlige er det greit, de får lønn og tilskudd av staten. For de alternative behandlerne er det annerledes, de må ta fullt betalt av klientene, siden det ikke eksisterer støtteordninger for disse. Mange ser med ublide øyne på det kommersielle i dette, de mener det er å utnytte svake grupper å ta betaling for sjelesorg og terapi. Andre synes det er et godt alternativ til kirken og psykiatrien som en del mennesker har et anstrengt forhold til, fordi det er kjent at det har foregått maktmisbruk og overgrep der.

Det ser ut som at mennesket som art har iboende muligheter i seg for religiøse og spirituelle opplevelser. Ved å benytte disse mulighetene kan noen oppnå både resiliens og en endret identitet. Når intellektet ikke lenger strekker til og det vitenskapelige møter sine grenser som forklaringsmodell, har vi en mulighet til å gå over i troen, eller en utvidet virkelighet, som kan gi oss tilgang til fornyede krefter og energi. Dette kan oppnås innenfor, eller utenfor kirke og alternative institusjoner, alene, eller i fellesskap med andre.

Av kjente personer som har gått offentlig ut og bekjent seg til en tro, eller fått utvidet sin virkelighet, kan Prinsesse Martha Louise og artist Hans Erik Dyvik Huseby være eksempler. Begge har vist en personlig endring synlig for alle fordi de er profilerte i media. De har også begge bekjent seg til en tro, Martha Louise til sin egen Engleskole og Dyvik Huseby til en retning innen Scientologikirken. Personlige spirituelle erfaringer er vesentlig for deres forvandling, og de er begge opptatt av å formidle sin tro og sine opplevelser til andre.

Martha Louise kaller det hun tror på for engler, og bruker altså et rammeverk for sin tro som de fleste kan relatere til.

Hvordan har det seg at alle vet hvordan engler ser ut selv om ingen har kommet så nær at de har fått fotografert en? Og hva med julenissen, Gud, Jomfru Maria og Jesus?

Er de representasjoner vi har i vår hjerne om hvordan disse figurene ser ut noe som ligger der a priori, og som visse opplevelser av religiøs eller spirituell art ser ut til å passe inn i, og det på tvers av kulturer?

Er visse spirituelle og religiøse opplevelser av en så grensesprengende art at vi har behov for å organisere dem inn i et system for å skape mening og gjenkjenning med andre slik at vi ikke skal bli helt alene om dem fordi det er for skremmende og tungt å bære?

Kanskje er fellesskapet vi søker innenfor kirke og alternative retninger en måte å være sammen om opplevelsene på, og kan forebygge angst, depresjon og psykoser?

Hans Erik Dyvik Huseby har stått fram som forhenværende rusmisbruker mens han var rockeartisten Hank von Helvete i bandet Turbonegro. Hans alter ego tok etterhvert stor plass, og ble destruktivt for liv og helse. Dyvik Huseby fikk god hjelp til avrusning og til å bli kvitt avhengigheten av en organisasjon innen Scientologikirken. Han kom over i et ”vanlig” liv som artist og familiefar, flyttet inn i et slott og fikk seriøse store roller i teater og film. Han har vært mye i media og alle kan se forvandlingen. Han har til og med invitert ukeblader inn i sitt hjem slik at leserne også har kunnet besøke han og familien der. Så stor er forvandlingen at en nok kan si at hele identiteten er endret fra å være selvdestruktiv til å være oppbyggende, eller med andre ord: resilient, hvor han får brukt sine talenter på en positiv måte. Han engasjerer seg i et korstog mot psykiatrien og reiser rundt på skoler og holder foredrag. Dette blir han kritisert for, fordi hans engasjement blir sett på som en misjonering for Scientologikirken, som ikke bare har positivt omdømme blant folk, blant annet på grunn av sine personlighetstester, og, som noen hevder, dyre avhengighetsskapende kurs som tiltrekker seg usikre mennesker.

Martha Louise fant sin vei etter en ungdomstid hvor hun i ettertid har sagt at det ikke var lett å forme sin rolle som prinsesse. I løpet av den søkende perioden hadde hun, etter eget utsagn, flere grenseoverskridene opplevelser av spirituell art. Hun fikk tilgang til sin egen kraft og helbredende evner. Alle som har sett bilder av henne har vært vitne til forvandlingen som har skjedd. Fra en ganske unnselig grå, litt maskulin hestejente til en strålende vakker kvinne og prinsesse. Hun har nå et formidlingsbehov, samt et behov for å bruke sine evner for å hjelpe andre til samme innsikt som hun selv har fått, og derved dannet sin egen ”Engleskole” sammen med en venn. Mange mener mye om dette, og kritikken går blant annet på at hun tjener penger på ”svake sjeler”  og bruker sin prinsessetittel i markedsføringen.

 

Avslutning

”Vi har alt, men det er også alt vi har”, sier Ole Paus.

”Vi har alt, men ingenting å ha det i”, synger Anne Grethe Preus.

Kan vi ha fjernet oss for langt fra det religiøse, spirituelle eller mystiske?

 Erik Bye synger om når Gud mistet klinkekulen som var vår klode:”....får håpe at han finner oss igjen.”

Some norwegian artists have written texts and songs about the missing part that many people seek to find whitin religion and spirituality.

The text and songwriter Ole Paus says: “We have erverything, but that is all we have.”

The songwriter Anne Grete Preus sings: “We have everything, but we have nowhere to put it.”

The author and artist Erik Bye has made a song where God plays with his small glass kuler and where the smallest one is our own clode. God plays and suddenly he loses the little glass kule, and Erik Bye sings” We can only hope that he looks for us and finds us”. I will let this be the end of this lecture, and maybe we can find some answers to these difficult questions simply by listening to music, reading poems and good literature, and of coarse: by listening to our own hearts.

Jeg drømte at vår Herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kule med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg.
Han klinket, han var glad og det var sommer,
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer,
for i vår Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet,
en sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en.
Den lille blå! Den minste av dem alle!
Han lette under gress og sten og hekk.
Og den som var så blank i solefallet!
Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte,
men jeg kan ikke minnes om han gråt.
Og vi som av den lille jord er båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.

Å skape mening i tilværelsen, en livslang prosess.

Å bli bevisst seg selv handler om å gjøre seg selv til objekt, eller å skape et "meg". Dette er en prosess som ikke nødvendigvis er fullbyrdet selv om man er voksen. Jeg tenker på det som noe som skjer i møte med egne tanker, og de får man best tilgang til i samtale med andre. Robert Kegan, en av mine mestere i pensumlitteraturen i vår sier objekt betyr "to throw away" altså å kaste fra seg noe. Han mener vi gjennomgår stadier i vår identitetsutvikling gjennom å "kaste fra oss" stadig mer av oss selv for på den måten å skape et "meg" som blir helere og helere ettersom prosessen finner sted og utvikling skjer. Helt i starten er barnet sine reflekser og sanser, det vet ikke om at det finnes en verden utenfor det selv, det er hele verden, altså det inkorporative selv. Når barnet blir eldre, oppdager det etterhvert at det kan påvirke sine omgivelser, men har ikke ennå bevissthet om hvordan. Vi kan si det har sine reflekser, men er sine impulser, de er ikke underlagt bevisste handlinger ennå. Det første stadiet er såkalt presosialt, mens dette stadiet er det første bevissthetsstadiet. Her er ikke barnet istand til å ta en annens rolle, det ser kun seg selv og sine egne behov, og tror alle andre ser det samme som det selv, og det er ute av stand til å oppleve ambivalens. Her er verden enten svart eller hvit, menneskene enten gode eller onde. I det neste stadiet går barnet fra å være sine impulser til å ha sine impulser. Det overtar nå styringen selv over sine impulser som før har vært ivaretatt av famlien rundt. Barnet er her helt "konge", og er på sitt mest verdensmesteraktige. En liten historie kan illustrere hvordan de resonnerer her:
"En gutt i klassen var veldig klumsete og ble alltid valgt sist i ballspill. Han ble også mobbet for sin klumsethet og dyttet og plaget. Så begynte det en ny gutt i klassen som var enda mer klossete enn ham, og som tok over syndebukkrollen. Da blomstret den opprinnelige uheldige gutten opp og tok igjen det han hadde opplevd på denne, og da ble det ikke så ille, og balansen ble gjenopprettet." Her kan individet kun ta hensyn til seg selv, det evner ikke å reflektere over egne behov, og slik gjøre dem til objekt, slik at de kan koordineres med andres behov. Bak masken til den voksne sosiopat kan det skjule seg et barn på dette stadiet i utviklingen. I det neste stadiet kommer evnen til å reflektere over sine behov, individet har nå sine behov, ønsker og interesser som objekter, slik at de kan koordineres med andres behov, ønsker og interesser. Her forventes det at man kan holde et løfte og at man er i stand til å skape gjensidige relasjoner til andre. Her er man sine relasjoner og må over i neste fase før man kan få avstand til relasjonene slik at man kan ha relasjoner som objekter og ikke være ett med dem. Før dette skjer, er man svært sårbar for avvisninger. Når man har sine relasjoner istedeet for å være sine relasjoner, oppstår evnen til å være sin egen "selv- forfatter". Her opplever man seg som et individ atskilt fra andre, og det er å miste autonomien som nå er det mest truende for selvet. Her kan man sysselsette seg selv, arbeide selvstendig og har en følelse av å eie seg selv, men man er fortsatt sin nasjonalitet, sin religion og sin karriere. I det siste stadiet er man også fri i den forstand at man ikke lenger er sin jobb, sin nasjonalitet eller sin religion, men har gjort disse også til objekter, "kastet dem fra seg" og kan betrakte alt utenfra og handle som et helt fristilt individ. Her er ikke lenger en jobbforfremmelse eller mer lønn eller materielle ting den store lykken, men det å utvikle seg i seg selv gir tilfredsstillelse, selvets utvikling er et mål i seg selv. Denne prosessen pågår livet ut, hevder Kegan og det å skape mening i tilværelsen, "meaning-making" er et livslangt prosjekt.
Jeg liker å tenke på det!

God kveld

Mitt aller første blogginnlegg er igang med å bli skrevet, inspirert av uka som har gått. Mandag startet den mest omfattende og grusomme rettssaken siden 2 verdenskrig. Tirsdag satt jeg på Blindern og skrev en eksamensoppgave om foreldres betydning for barns oppvekst, og skulle nevne eksempler på dårlige oppvekstvilkår og hva det kunne føre til.
Hvordan har et monster, som terrorsiktede framstår utfra sine handlinger, kunnet vokse seg så stort og farlig innenfor vårt samfunn sine trygge rammer?
Dette spørsmålet får vi kanskje aldri svar på, men jeg må innrømme at jeg tenker mye på det. Om jeg skal bruke noe av det jeg har lært i vår, så handler det om svikt på flere områder. Egoutvikling, identitetsutvikling og moralutvikling var essensen i vårens pensum innen utviklingspsykologi, "Psykososial utvikling i barne og ungdomsalderen". Flere forskere har kommet med teorier for å belyse disse temaene. De viktigste var Erik Erikson med sin stadieteori om identitetsutvikling gjennom hele livet, inspirert av Freud. Jane Loevinger sin stadieteori om egoutvikling. Kegan sin identitetsutviklingsteori og Lawrence Kohlbergs moralutviklingsteori inspirert av Jean Piaget.
Det kan hende noen synes det er gammeldags og bakstreversk å gå til de gamle mestere i faget for å finne svar. Det har jeg kanskje også tenkt innimellom. Dette semesteret av utdanningen har det imidlertid gårr opp for meg hvor godt det er å lese disse teoriene. Her har mange før meg tenkt akkurat de samme tankene, stilt seg akkurat de samme spørsmålene, og så kommet fram til svar som så til de grader gir gjenklang i meg selv! Det kjennes fantastisk godt ut, og gir meg både styrke og mot til å gå videre i min søken etter opplysning. Det er ennå mange tanker som ikke har fått ord, og etterhvert som jeg finner de ordene, blir jeg tryggere og helere som menneske, slik kjennes det ut. Jeg kommer tilbake en annen dag, takk for meg!