Noen punkter om ytringsfrihet

 

Vernet av ytringsfriheten er særlig begrunnet i tre hensyn:

Den er nødvendig for menneskets søken etter sannhet –kun ved fri meningsutveksling kan vi komme nærmere sannheten.

Den ligger som grunnlag for vår personlige autonomi og frihet – vi har frihet til å dele våre tanker og ta imot andres, og i kraft av denne friheten utvikles vi som mennesker.

Den er en forutsetning for demokrati – uten frie ytringer, ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og intet reelt grunnlag for demokrati, verken gjennom individers informerte stemmeavgivelse eller mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten. (Store norske leksikon)

Sakset fra frokostmøte om ytringsfrihet i regi av Human Etisk Forbund 21.01.21

·       At motargumenter og motstand driver oss videre, og er en del av ytringsfriheten

·       Å bli motsagt er en del av demokratiet. Det må vi tåle i ytringsfrihetens navn

·       Mennesket er liv som besitter språk

·       Sosiale sanksjoner begrenser ytringsfriheten. Forskjell på retten til og muligheten til ytringsfrihet, For eksempel at man nektes plattform eller at miljøet er så intolerant at man ikke kan snakke fritt.

·       Ytringsrommet begrenses også av for eksempel terrorister.

·       Kan vi tulle med religionen? KLM løp rundt med prestekrager - viktig øyeblikk for religionskritikk og ytringsfrihet.

·       Islamkritikk kan føre til sanksjoner som om man tråkker på minoriteter.

·       Sårbare grupper gjør krav på et monopol på sine perspektiver, og bortdefinerer alle som har et annet perspektiv. Det finnes legitim kritikk også av minoriteter og sårbare grupper.

·       Islam er ikke en minoritet, verdens største religion. Det må ikke bli for sensitivt å kritisere minoriteter.

·       Man bør vise hensyn. Det er imidlertid en del av «ytringsfrihetspakka» at det også er lov å ytre seg på en umoralsk måte, man må da tåle å få sosiale sanksjoner selv om det rent rettslig er lov. Kriteriet for å bli krenket er ikke såre følelser - du må ha en grunn. Forskjell på å bli fornærmet og å bli krenket. «Visse krenkelser bør finne sted» (ukjent)

·       Det gis intet vern mot konsekvensene av ytringsfrihet. Love hurts - det gjør også ytringsfrihet.

·       «Trykkokerteorien» er omdiskutert, men lyder som følger: Hvis man legger lokk på enkelte meninger, kan hatet og sinnet demme seg opp, og komme tilbake som ekstreme ytringer og handlinger. I land hvor man undertrykker høyreekstreme politiske partier, er det mer vold enn i land hvor man tillater slike partier.

Skriv der det brenner!

Jeg lovte forfatter Ida Jackson, etter en insisterende direktesending hun hadde på Facebook, takk for den, forresten, å skrive der det brenner, å si det jeg mener, å benytte ytringsfriheten i det mulighetsrommet vi har akkurat nå – sosiale medier har gitt hver og en av oss tilgang til offentligheten som aldri før i historien.

Sjekk gjerne ut Ida Jackson sin side og blogg: https://idajackson.no/forside/

Hvor brenner det?

Jo, det brenner hos meg akkurat nå, og har gjort det en stund, jeg må skrive før jeg blir helt utbrent av å holde på det, det gjelder kjønn som konstruksjon som stadig brer om seg, og i den forbindelse  at transkvinner med mannlig kjønnsorgan skal kunne benytte kvinnegarderober og dusje i kvinnedusjen på offentlige bad og treningssenter. I dag leste jeg at president Biden tillater alle fanger å selv velge hvilket fengsel de vil sone i, kvinnefengsler blir i praksis borte. At jeg skriver det, betyr ikke at jeg er for Trump og mot Biden. Men denne beslutningen synes jeg er problematisk. Dagbladet i dag 260121:

https://www.dagbladet.no/nyheter/styrker-rettigheter-til-homofile-og-transpersoner/73318177

Jeg har delt og delt fagartikkelen jeg skrev i fjor høst, «Det liberale demokratiets dilemma, toleransens paradoks».

https://tonebb.blogspot.com/2021/01/det-liberale-demokratiets-dilemma.html

Takk til deg som har lest og kommentert, det er så verdifullt! Antall kommentarer jeg har fått, er imidlertid sparsomme, og jeg går derfor ut fra at artikkelen er for lang og uklar til at mange gidder å lese, og det forstår jeg.

Å skrive så langt og strengt i henhold til akademisk prosedyre, var den eneste måten jeg turte si hva jeg mener om denne saken på. Å bruke to måneder på å formulere meg på en slik måte at jeg ikke skulle få masse usaklig motbør, slik jeg ser at andre som ytrer seg om dette får.

For meg er det som skjer i transdebatten nå alvorlig og illevarslende. Jeg mener debatten har gått over til aktivisme, og at aktivismen har gått for langt når det ikke lenger skal være lov å mene at skillet mellom biologisk kjønn, kvinne og mann lenger er relevant i noen tilfeller.

Det betyr ikke at jeg er transfobisk, som jeg ser andre som hevder gyldigheten av det biologiske prinsipp blir kalt.

At folk får leve som de vil, elske hvem de vil, etter sin indre overbevisning, er en selvfølge. Jeg støtter så langt alle opparbeidede rettigheter for lhbtiq-personer, det betyr personer som definerer seg som/er lesbiske, homofile, bifile, trans, interkjønn eller queer.

Kanskje er det så enkelt som å lage egne avlukker til transpersoner i offentlige garderober? slik jeg har blitt møtt med når jeg har forsøkt meg på en diskusjon.

For meg er det ikke det praktiske som er saken, den er mye større enn det, og må løftes! Det er faren for ytringfriheten og totalitære ideologiers framvekst jeg er bekymret for, og som jeg nå vet at jeg ikke er alene om å se tendenser til.

Jeg har studert Hannah Arendt sine teorier, lest bøker og artikler og hørt diverse podcaster i det siste, for å føle meg trygg nok til å skrive dette.

Om det totalitære kommer fra høyre eller venstre, kan resultatet bli det samme, sterk kontroll og innskrenkning av ytringsrommet, og alt som følger med av overvåkning og sosial kontroll, som igjen fører til tap av tillit til hverandre og til myndighetene.

Du tenker kanskje at det ikke berører deg fordi du ikke har samme behov som meg for å ytre deg, for å bli sett og hørt? At det bare er sånne som liker å høre sin egen stemme som berøres av det, og tenker «la dem styre på?», som jeg også har blitt møtt med.

Ja, kanskje er det slik?

Kanskje er jeg en sånn som roper ulv lenge før den kommer, at jeg er så følsom og paranoid at det jeg sier ikke er noe å bry seg om?

Ja, kanskje det.

Men nå sier jeg fra, vær så snill å begynn å tenke, les og lær, bry deg om det som skjer i verden, tenk selv, ikke følg strømmen i ett og alt, og for enhver pris!

Refleksjoner fra Lokalsamfunnskonferansens første dag 18.01.21

Jeg hørte nettopp radio om falske nyheter og Qanonbevegelsen i Usa og Norge på Ekko på NRK. Rett før det, fulgte jeg første dag av Lokalsamfunnskonferansen på streaming. Det slår meg at disse to temaene kanskje kan ha med hverandre å gjøre…

Den første innlederen på konferansen var Bjørn Egil Flø. Han har doktorgrad i sosiologi fra NTNU, med fordypning i agrarsosiologi. Foredraget holdt han under overskriften, «Kjensla av ran».

-Bygdefolk blir av noen sett på som «En hop med tullinger som ikke vet sitt eget beste», sa Flø, og viste fram et bilde fra et fiskevær, med fiskebåter liggende til kai. Mannskapet lossa av fisken og de som tilfeldigvis var i nærheten kunne se og høre. -Det låt slik det gjør når folk er i arbeid, sa han, og jeg forsto akkurat hva han mente. Låta av folk som er i arbeid er en annen enn låta av folk som gjør ting for underholdningens skyld. Han viste fram en rosamalt traktor med like rosa dresskledde ungdommer som poserte i en kornåker. -Det er iscenesettelsen av livet på bondebygda, tilrettelagt for turister.

Jeg husket tilbake til en konferanse jeg var på rett etter at vi hadde åpnet gårdshotellet vårt. Vi skulle presentere oss selv, og jeg sa hva vi drev med på gården som tilleggsnæring, at vi tok imot gjester til arrangementer og overnatting. Konferansen var i en kommune et stykke ute på landet, og jeg havnet ved siden av en eldre innbygger i bygda i kaffepausen. Kaffekanna ble sendt rundt, og han plundret med å få kaffe ut av kanna da han brått sendte hele kanna over til meg med ordene: -Du får skjenke du, som driver innen turismen. «Tyrrismen» sa han, og nærmest spyttet ordet ut. Jeg ble satt ut, og fant ikke ord, men fikk da av korken på kanna og skjenket i koppene våre.

Jeg kom på hendelsen i dag da jeg hørte foredraget til Flø. Han ga forklaring på utbruddet om «tyrrismen» som min bordkavaler tydeligvis ikke var særlig begeistret for. Bygdefolk opplever det som de blir betraktet som noe eksotisk som turister kommer for å betrakte, og å bli underholdt av, tolket jeg det Flø sa.

-Man gjør landbruk og distrikt om til næring, sa Flø, -og bøndene bøyer ryggen og tar tak….

At bønder og fiskere ikke lenger kan forvalte og leve av naturressursene slik de har gjort i generasjoner, kan oppleves som et svik, og gi mistro til myndighetene og storsamfunnet. Alle sentraliseringsreformene har sakte festet grepet, og utarmet utkantene i takt med at skoler, sykehus, politi og butikker blir nedlagt. Arbeidsplassene forsvinner, boliger synker i verdi slik at det ikke er mulig å flytte, fordi man ikke får nok penger for huset til å kjøpe seg noe annet.

 -Bygdene forgubbes, og det holder kanskje en generasjon til, før bygda blir en kirkegård, sa Victor Norman i et foredrag på Senterkonferansen nylig, der han la fram resultatene fra et ekspertutvalg som har kommet med forslag om ny distriktspolitikk. Norman-utvalget kaller sentraliseringsreformene en tragedie, og tegner et dystert bilde. Utvalget kommer i sin utredning med forslag til tiltak for en snuoperasjon.

-De (bygdene i distriktene) dør så langsomt av vi trur de lever, sa Bjørn Egil Flø.

Rolf Aaberge fortsatte med en innledning om ulikheter i inntekter, og konkluderte med at det har vært en økning i ulikhet etter -80 tallet. -Når ulikheten i inntekter øker i samfunnet, reduseres tilliten, og vice versa, lik inntekt gir større tillit til hverandre og samfunnet, sa han.

Mette Nord, leder i Fellesforbundet, slo fast at sentraliseringsreformene virker mot sin hensikt, og at tryggheten reduseres i takt med at lokalsamfunnene bygges ned.

 

Hva førte kommunesammenslåingene til?

Alexander Berg Erichsen og Sidsel Schade fra Fagforbundet kom med sine funn, og kunne fortelle at sammenslåtte kommuner har dårligere økonomi enn ikke-sammenslåtte.  De har også mer kaos, det er ikke mulig å gjennomføre planlagte tiltak, og det hersker en stor grad av usikkerhet. De fant også at det er fall i lokaldemokratisk effektivitet, stordriftsulemper med store avstander som gjør at flere folkevalgte ber om fritak, eller ikke tar gjenvalg.

Sigve Bolstad, leder av Politiets Fellesforbund slår fast i en ny rapport «Om nærpolitireformen og politiets relasjon til publikum», at politiet «ikke er tett på». Det blir større og større sprang mellom sentralt og lokalt politi. Forskjellene i tillit mellom store og små kommuner har økt. Størst tillit til politiet i store kommuner, minst tillit til politiet i små kommuner. -I framtida må politiet være lokalt forankret, og hverdagsberedskapen må styrkes, politiet må være til stede der folk bor og er. Det foregår fortsatt kriminelle handlinger ute blant folk, ikke bare på nettet. Spisskompetansen er bra i politiet, men det ene må ikke utelukke det andre, sa han.

-De har gått langt for å komme til kort, sa Eva Nordlund om politireformen, norsk politi har ikke kommet nærmere publikum. Hun spurte videre: -Er det mulig å forebygge kriminalitet uten lokalkunnskap?

-Nei. Svaret fra Sigve Bolstad kom kontant. -Politimannen er en tillitsperson, han er avhengig av tillit for å gjøre jobben sin. Han må være i daglig dialog med folka han skal tjene, og tillit skapes ansikt til ansikt, ikke gjennom en skjerm.

Jeg startet disse refleksjonene med at jeg lyttet til Ekko på NRK om Falske nyheter og Quanonbevegelsen i USA og Norge. Jeg sa også at det jeg hørte i løpet av første dag på Lokalsamfunnskonferansen kunne ha noe med saken å gjøre.

Det jeg tenkte på, er økende forskjeller i inntekt og levekår, og dermed sviktende tillit mellom folk som disse rapportene viser. Alt dette kan føre til følelsen av utrygghet, svik og avmakt. Å oppleve seg oversett og overhørt kan skape mistillit til myndighetene og bane vei for alternative sannheter. Som Victor Norman og de andre jeg har hørt på i dag, fant i sine undersøkelser, er det fare for at avstanden og motsetningene mellom folk i by og land kan øke, om ikke det blir satt i gang tiltak for en snuoperasjon.

Det liberale demokratiets dilemma, toleransens paradoks.

Hvordan kan det å åpne rommet for at alt er mulig, samtidig åpne for det totalitære?

Jeg så nylig en kortfilm om en transkvinne som ble bedt om å forlate kvinnegarderoben på et offentlig bad, og diskusjonen som utspant seg mellom transkvinnens forsvarere og badevakten. Erkjennelsen av min egen toleranses klare grense i møtet med forestillingen om å finne meg selv i kvinnedusjen ved siden av en mannskropp, gjorde at jeg begynte å undersøke toleransens grenser mer generelt og filosofisk. (Diskusjonen går høyt i en svømmehall, u.å.)

En fascinasjon for statsviter og politisk filosof Hannah Arendts (1906-1975) tanker og teorier om totalitære ideologiers opprinnelse, og egne observasjoner og refleksjoner om utviklingen av toleranse i vårt samfunn, har gjort meg interessert i temaet.

Teolog og filosof, Espen Ottesen, skriver relevant til temaet under overskriften:

Det er skremmende hvis helsepersonell ikke kan mene noe annet om kjønn enn stortingsflertallet.

…Men juridisk er det like fullt problematisk å kriminalisere feilkjønning eller pålegge helsepersonell å mene at kjønn ikke bestemmes av biologi. Selvsagt kan transpersoner kjenne seg krenket hvis en lege problematiserer deres opplevde kjønnsidentitet. Men i et pluralistisk og mangfoldig samfunn må vi faktisk tåle ulike forståelser av kjønn ved siden av hverandre. Det er ikke hatprat å mene at et menneskets kjønn ikke avgjøres av følelser. Fører det til sanksjoner å mene at kjønn først og fremst er en biologisk realitet, ensretter vi samfunnet».

            (Det er skremmende hvis helsepersonell ikke kan mene noe annet om kjønn enn         stortingsflertallet, skriver Espen Ottosen. | morgenbladet.no, u.å.)

En minoritets frihet, majoritetens tvang?

En av de pågående frigjøringskampene i samfunnet, omfatter lhbtiq-personer det vil si, lesbisk, homofil, bifil, transperson, interkjønn og queer.

I følge Bufdir er «folk mindre negative til lhbtiq-personer nå enn for 10 år siden … Det er flere som har negative holdninger til transpersoner enn til lesbiske, homofile og bifile».

(Holdninger til lhbtiq-personer, u.å.)

Hva kan være årsaken til at folk har flere negative holdninger til transpersoner?

Kan det være, som sosiologen Harald Eia hevder, at «kjønn som sosial konstruksjon», er en teori som ikke har forankring i folket utover en urban elite, og at biologisk kjønn fortsatt er gjeldende for en stor del av befolkningen?  (Hør Harald Eia hylle to norske oppfinnelser, u.å.)

Jeg vil i det videre diskutere to konkrete tilfeller hvor termen «kjønn som sosial konstruksjon», kan være problematisk:

Transpersoner med mannlig kjønnsorgan, i kvinnedusjen på offentlige bad.

At transpersoner som er biologiske menn deltar i idrettskonkurranser som kvinner.

Norges idrettsforbund har definert «Idrettsglede for alle» som visjonen til norsk idrett. De spør i et foredrag:

«Men er det like lett å oppleve idrettsglede for jenter og gutter, homofile og heterofile, transpersoner og cispersoner?»

(Hvordan forebygge og håndtere diskriminering og trakassering i idrettslaget?, u.å.)

Et tankeeksperiment: Hva om jeg hadde en datter som konkurrerte innen en kampsport. Ville jeg latt henne delta i konkurranser hvor motstanderne kunne inkludere transpersoner, som rent biologisk, var vesentlig større og sterkere enn henne? Refleksjonen leder til et spørsmål:

Kan man fjerne skillet mellom kvinner og menn innen idretten, uten å ekskludere kvinner?

Er det i tilfellet er en ønskelig utvikling, eller er det hold i argumentet til den tidligere nevnte Ottosen:

«Fører det til sanksjoner å mene at kjønn først og fremst er en biologisk realitet, ensretter vi samfunnet» (Det er skremmende hvis helsepersonell ikke kan mene noe annet om kjønn enn stortingsflertallet, skriver Espen Ottosen. | morgenbladet.no, u.å.)

Ordet ensretting trenger en utdyping:

«Ensretting er et alminnelig brukt uttrykk om den frivillige eller tvungne tilpasning av samfunnslivet til en autoritær statsform. Begrepet ble først brukt av de tyske nazister i 1930-årene». (Nilstun, 2020)

Statsviter og filosof Hannah Arendt (1906-1975)

Videre vil jeg vise til ideologier basert på ensretting og totalitære holdninger, og hva Hannah Arendt sine teorier kan belyse.

Hannah Arendt, ble født i Tyskland med jødisk bakgrunn, og flyktet til USA på 30-tallet, på grunn av jødeforfølgelsene. Hun levde som statsløs fram til hun ble amerikansk statsborger i 1950. For henne var «retten til å ha rettigheter den mest grunnleggende politiske rettigheten» (Øverenget, 2001, s. 36)

Ensretting av massene er et av stadiene i utviklingen av totalitære stater. For Hannah Arendt er det «grunnleggende at politiske rettigheter ikke skal ha en forankring som er egnet til å ekskludere grupper av mennesker. En slik forankring representerer nettopp begynnelsen på et totalitært samfunn, som fullbyrdes idet alle mennesker står uten rettigheter» (Øverenget, 2001, s. 37)

Hvordan kan det å åpne opp for transpersoner i kvinnegarderoben være et skritt på veien mot ensretting av samfunnet? Hva vil konsekvensen være av å slippe opp på grensen mellom biologisk kvinne og mann, og hvor skal grensen gå? Hva skjer når samfunnsstrukturer som det biologiske skillet mellom kvinne og mann utfordres, eller utslettes?

Og hva vil konsekvensen av det være for samfunnet som vi kjenner det i dag?

Hva er totalitarisme?

«For at et totalitært styre skal oppnå sitt mål om total kontroll over de styrte, må folk fratas ikke bare sin frihet, men også sine drifter og instinkter, som ikke er programmert til å frembringe identiske reaksjoner i oss alle, men som alltid beveger ulike individer til ulike handlinger. Det totalitære styrets suksess eller fiasko avhenger derfor i siste hånd av dets evne til å forvandle mennesker til perverterte dyr» (Arendt et al., 2017).

Ifølge Hannah Arendt er det totalitære system basert på lydighet og utføring av ordre. Enkeltindividet underkaster seg maktapparatet, er likegyldige og unnfallende og har ikke lenger personlig ansvar. Skillet mellom samfunn og stat oppheves, slik at det ikke lenger er en offentlig og en privat sfære. Arendt er generelt skeptisk til ideologier som sådan, og ser i dem faren for å ende opp som totalitære massebevegelser, som

…legitimerer overgrep og forbrytelser fra regimets side. De (regimets overgrep) er både nødvendige og uunngåelige for en historisk utvikling som skal ende i et utopisk herredømme, hvor en ny og sterk mennesketype erstatter genetisk degenererte individer og raser eller et dekadent borgerskap med sans for privat eierskap…Ideologier tar ikke utgangspunkt i den faktiske verden, men etablerer i stedet en fiktiv verden hvor alt er konsistent… Ideologien forenkler en komplisert og uoversiktlig verden (Øverenget, 2001, s. 128).

Hva om minoriteter vinner fram med alle sine krav? Hva om toleransen blir total, at alle skal inkluderes i alt? Går det i det hele tatt an å tenke seg en slik situasjon?

Den totalitære ideologien forsøker å etablere en virkelighet hvor verden erstattes av en dehumanisert klode bebodd av menneskeliknende vesener. I likhet med individet slik vi kjenner det, kan nok disse vesenene reagere, men de kan ikke igangsette noe av seg selv. Enhver form for individualitet og initiativ er blitt gjort overflødig. Det er dette angrepet på menneskets egenart som er det nye ved den totalitære ideologien, og det er det som får Arendt til å hevde at den representerer en radikal ondskap (Øverenget, 2001, s. 129).

«Det (totalitære bevegelser) krever at menneskelig spontanitet må avskaffes, og at individet reduseres til forutsigelige medlemmer av en masse, slik at de ikke forstyrrer ideologiens indre logikk» (Øverenget, 2001, s. 131).

Kan dette bety at moral er relativ til hvilke rammer vi har for handlingene våre? At mennesket handler slik det er forventet innenfor de rammer det lever innenfor, uansett hvor galt det måtte gå?

Totalitarismen dyrket fram fullstendig overflødige mennesker, mennesker som så sin egen forbigående verdi ene og alene i det å gjøre som man blir fortalt – i å reagere – men ikke i å agere, ikke i å sette noe i gang på egen hånd (Øverenget, 2001, s. 136).

I sin bok fra 1951, The Origins of Totalitarianism, argumenterte Hannah Arendt for at totalitære systemer som Stalins Sovjet og Hitler-Tyskland ga enkle svar på kompliserte forhold i form av statsbærende autoritære utopier. Kommunistene ville skape det klasseløse samfunn, hvor eiendomsretten var opphevet, hvor alle levde i overflod, og alle lover var overflødige fordi mennesker ikke lenger hadde behov for å stjele. Nazistene ville skape det raserene ariske tusenårsriket, noe de mente var den høyeste form for sivilisasjon verden ville få oppleve. Om toleransen i et samfunn slippes for langt, kan altså motreaksjonen bli enkle løsninger på kompliserte spørsmål, som Hannah Arendt advarte mot. (Arendt, 2017)

Hvor langt kan man gå i å ytre motstand mot opphevelse av etablerte strukturer som biologisk kjønn i Norge? Min oppfatning er at ytringer som tar parti med det som kanskje kan defineres som «den tause majoritet» i Norge ofte slås hardt ned på. Ytringen er «lovlig», men den som kommer med den blir beskyldt for å «underbygge misoppfatninger og frykt», og for å «tvinge» unge mennesker til faktisk å utføre kjønnsendrende operasjoner. Saklig argumentasjon er en forutsetning for den offentlige debatten i et liberalt demokrati. Problemet oppstår når debattklimaet fører til knebling av motstandere, som igjen fører til at folk slutter å ytre seg for å unngå uthenging og stempling som intolerant. Rommer ytringsfriheten i praksis kritiske spørsmål ved teorien om kjønn som konstruksjon? Her er to klipp fra Aftenposten, som påstandene over er hentet fra:

«Slutt gjerne å si «mann i kvinnegarderoben». Ikke fordi det ikke er «lov» å si, men fordi det underbygger misoppfatninger og frykt. Det presise er «kvinne i kvinnegarderoben». (Det er farligere å være en transperson enn å møte en, u.å.)

«Med så mye hat og debatt rundt transpersoners kropper, er det jammen ikke rart unge transpersoner i dag føler behov for å gjøre fysiske endringer». (Som transperson kan du aldri være god nok, u.å.)

Det er kanskje drøyt å sette debatten om transpersoners rett til å dusje der de måtte ønske inn i en kontekst med ensretting og totalitære ideologier? Jeg mener konteksten er relevant, ut ifra spørsmålet jeg stiller, om toleransen i et liberalt demokratisk samfunn bør møte grenser.

Denne artikkelen svarer ikke på de stilte spørsmålene, men avføder nye.

Filosofen Karl Popper (1902-1994) advarte om at «ubegrenset toleranse må føre til at toleransen forsvinner», og redaktør for Humanist og seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund, Arnfinn Pettersen spør: «Er vi blitt så tolerante for ekstremisme at toleransen i seg selv er blitt et problem?» («Toleransens selvmorderiske paradoks», 2017)

Pendelen mellom liberale og konservative krefter i samfunnet svinger. Hva som skjer når pendelen svinger for langt den ene veien, er avgjørende for hvordan samfunnet skal utvikle seg videre. Grenseløshet kan ende i anarki og kaos, som igjen kan utløse autoritær vold.

Hannah Arendt skriver etter «Black-power bevegelsen» i 1968:

«Den virkelige faren er ikke (de svarte demonstrantenes) vold, men muligheten for et hvitt tilbakeslag av et slikt omfang at det kan innta området for regulært styre og stell» (Arendt et al., 2017, s. 126)

Litteraturliste:

Arendt, H. (2017). The origins of totalitarianism.

Arendt, H., Auestad, L., Mahrdt, H., Arendt, H., & Arendt, H. (2017). Makt og vold: Tre essay. Cappelen Damm akademisk.

Det er farligere å være en transperson enn å møte en. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/m6jeMg/det-er-farligere-aa-vaere-en-transperson-enn-aa-moete-en-ingeborg-sennes

Det er skremmende hvis helsepersonell ikke kan mene noe annet om kjønn enn stortingsflertallet, skriver Espen Ottosen. | morgenbladet.no. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://morgenbladet.no/ideer/2019/08/det-er-skremmende-hvis-helsepersonell-ikke-kan-mene-noe-annet-om-kjonn-enn

Diskusjonen går høyt i en svømmehall: Har transkvinner lov til å være i damegarderoben? (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.aftenposten.no/video/i/396V8d/hva-er-en-kvinne

Holdninger til lhbtiq-personer. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Holdninger/

Hvordan forebygge og håndtere diskriminering og trakassering i idrettslaget? (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.idrettsforbundet.no/idrettskrets/agder/kalender/hvordan-forebygge-og-handtere-diskriminering-og-trakassering-i-idrettslaget/

Hør Harald Eia hylle to norske oppfinnelser: Altinn og Senterpartiet. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.vg.no/i/qARpX0

Nilstun, C. (2020). Ensretting. I Store norske leksikon. http://snl.no/ensretting

Som transperson kan du aldri være god nok. (u.å.). Hentet 17. desember 2020, fra https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/qL24vw/som-transperson-kan-du-aldri-vaere-god-nok-karoline-skarstein

Toleransens selvmorderiske paradoks. (2017, september 19). Humanist. https://humanist.no/2017/09/toleransens-selvmorderiske-paradoks/

Øverenget, E. (2001). Hannah Arendt. Universitetsforlaget.

 

Film:

Margarethe von Trotta Manus og regi (2012). Hannah Arendt