Hva drømmer kan fortelle, og litt om våronna på gården i gamle dager

Jeg drømte at jeg fikk en liten kattunge som så vidt var i live. Den skulle jeg passe på. Jeg la den i en liten kjele og satte lokket på, og skulle hente vann til den. Jeg glemte hele kattungen i kjelen, og da jeg kom på den neste dag, var jeg sikker på at den var død. Jeg løftet av lokket, så at det heldigvis ikke hadde vært helt tett. Kattungen pustet, jeg ble lettet, og gikk for å hente vann.

Så våknet jeg, med en følelse av at sjelen er i ferd med å flytte inn sammen med meg her i den nye leiligheten i byen. Nå gjelder det å gi den vann og næring, slik at den kan vokse og trives i nye omgivelser, omtrent som en plante som settes i jorda om våren.

Jeg har vært med på det å plante lange rader med kål, blomkål og broccoli i våronna på gården. Grønnsakene ble sådd, spirte og så nennsomt priklet en og en i potter, hvor de vokste til småplanter, og når de hadde nådd en viss størrelse, var de klare for å bli plantet ut på jordet. De struttet av liv der de levde i de små pottene sine, pluggplanter het det. Pottene sto tett i tett, og det var intet blivende sted – de måtte ha større rom rundt seg for å vokse til det de var ment å bli.

Vi som satt på plantemaskinen, tok hver plante forsiktig ut av potta og satte den ned i jorda etter hvert som den gamle røde traktoren av merke Massey Ferguson, -62 modell, med pappa eller farfar ved rattet, sakte rullet framover og plantemaskinen omsorgsfullt bredte jord rundt hver og en.

Etter endt planting, så plantene stusselige ut. De hang med hodet og så nesten døde ut en god stund. Så, en vakker dag, var det som de hadde bestemt seg:

«Når vi nå engang har havnet her, får vi gjøre det beste ut av det, det får briste eller bære.»

Plantene lot det siste de hadde av næring gå ned i røttene, akkurat nok til at de ble sterke nok til å snirkle seg, eller nærmest bore seg nedover i den feite leirjorda på gården, til livsviktig næringsrik drikke, så langt ned som det var nødvendig. Bonden hadde sørget for at jorda på forhånd hadde fått ei rotbløyte, altså at jorda var fuktig langt nedover, enten ved vårregn, eller vanning. Selv om vårsola kunne gjøre overflaten tørr, ville røttene gå nedover og vokse seg lange og sterke på den strabasiøse turen. Hvis bonden hadde vannet for grunt, ville røttene lett etter vann sidelengs, og dermed vært sårbare for tørke.

Hvordan er sammenhengen mellom planterøtter og den stakkars lille kattungen i min varetekt, som ble glemt av meg, og nær døde?

Jeg har hatt verre drømmer enn denne i tider hvor livet har vært strevsomt, så strevsomt at sjelen har forlatt meg for en stund, eller kanskje bare lagt seg til å sove i påvente av bedre dager.

Jeg har drømt om barn i kjøleskap, babyer som har ramlet ned fra stellebordet, rullet ut av senga og glippet ut av hendene mine.

Underbevissthetens språk for å minne meg på at jeg fortsatt var sliten og trengte hvile.

Så kunne det komme en drøm om en baby, struttende av livskraft, sprellende på et saueskinn i solskinn. Da visste jeg at kreftene hadde kommet tilbake og jeg kunne virke i verden slik det er ment at mennesket skal.

Denne gangen kom den lille kattungen og viste meg at den trengte vann og stell.

Jeg speiler meg i katten, og takker for beskjeden.

Nå henter jeg meg et glass vann. Det har jeg visst glemt til nå i dag.

Etter gården

Hallelujarefrenget fra «My sweet lord», skrevet og sunget av George Harrison, utgitt i 1971 når øret mitt her jeg sitter, i ny/brukt sofa med utsikt til gammel, hyggelig bebyggelse og en åsrygg med snø på gjennom det ene vinduet, og en brun vegg i et forretningsbygg gjennom det andre. Jeg setter meg gjerne så jeg ser godsida. 

Nå er jeg her, nå er vi her. I leilighet i byen. Igjen. Som å være tilbake til den gangen jeg flyttet til Oslo som 19 åring. Jeg husker frihetsfølelsen, den har kommet tilbake nå. Og lykken da vi kjøpte vår første leilighet sammen på St.Hanshaugen, Øystein og jeg.

Misjonen vår på Vestre Renskaug er kommet til sin ende. Livsverket er fullført og levert videre til nye eiere som er i ferd med å virkeliggjøre sine drømmer på den vakre plassen.

Jeg har hele tida sett på gården som noe vi er så heldige å forvalte, mer enn å eie. Alt reglement rundt landbruk og matproduksjon forsterker det synet.

Bønder har et samfunnsoppdrag: å ta vare på jorda for framtidas generasjoner.

Vi har, ved siden av å være foreldre og følge de tre sønnene våre på veien til de flotte, selvstendige, frie individene de er, brukt alt av tid, krefter og penger de siste 25 åra på utvikling av gården til et levebrød. Vi har begge hatt vårt virke der, om enn på helt ulik måte. Øystein har vært utearbeidende far/bonde/bedriftsleder, og jeg innearbeidende mor//student/politiker/terapeut. Vi har fylt rollene våre med det hjertet, arbeidslysten, kommunen og kreftene har tillat oss. Vi har fått være kreative innenfor satte rammer, og er svært takknemlige for det mangfoldige livet vi har fått leve på gården.

Å utvikle og drive gård, som for vår del også innebar etablering og drift av gårdshotell, har gitt livserfaring vi ellers skulle levd mange liv for å erverve oss.

Selv har jeg fått ta igjen utdanning jeg ikke tok da mine jevnaldrende studerte. Universitetsstudier i psykologi som ble til en bachelor, og åtte års deltidsstudier til psykodramaterapeut ble resultatet innen akademia og privat høyskole. Denne kunnskapen lå til grunn da jeg skrev boka «Farfars skrin – en oppvekst i skyggen av NS» i 2018. Der forteller jeg om min oppvekst på gården med en elsket farfar i annen etasje, en farfar som viste seg å ha en dypt begravet hemmelighet. Da jeg fant skrinet han etterlot seg, helt innerst i pengeskapet, åpnet det og undersøkte innholdet, var det overveldende. Den hendelsen ga drivkraft til å fullføre boka, og at jeg dermed kunne kalle meg forfatter, en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. I tillegg til å skrive, har jeg malt hele min prosess, bildene kommer ofte før ordene i individualiseringsprosesser, også hos meg. Bildene ble del av innredningen i gårdshotellet. Før bondelivet var jeg kunderådgiver i bank, i bondelivet folkevalgt politiker, og jeg har sittet i utvalg og kommunestyre gjennom seks år, sittet i menighetsråd og forliksråd, og hatt et par styreverv.

I dag er jeg fortsatt praktiserende psykodramaterapeut, og ellers skribent og livsnyter.

For meg som hadde en barndomsdrøm om å jobbe i butikk og begynne å røyke, er faktisk dette å ha kommet ganske langt! Massive barrierer, blokkeringer og grenser har blitt sprengt gjennom alle årene med selvutvikling fra jeg startet individualiseringsprosessen i godt voksen alder.

Jeg lærte av en klok kvinne at årene man har levd før prosessen starter, og man blir bevisst, ikke regnes med. Det vil si at jeg i morgen feirer min 26 års dag, på selveste påskeaften!

Vi har også nylig kjøpt hus i Danmark, og gleder oss veldig til å være sammen med barn og barnebarn der i åra som kommer. Drammen og Danmark, jeg må smake litt på ordene – og tenke på hvor livet har ført meg så langt. Når jeg snur meg og ser tilbake, fornemmer jeg høye fjell og dype daler, krappe svinger og bekmørke avgrunner, striregn og orkan, men også deilige avstikkere med blå himmel, behagelig temperatur i luft og vann, sandstrender som fløyel og mosemyk skogbunn med sopp og bær, robåt på tjern, ender i dammen, hvitveis og liljekonvall i havna.  

«Etter 60 var livet som ei lang slette, forstår du» sa salige farfar på side 200 i boka «Farfars skrin» fra 2018. Boka selges i bokhandler, på nett, eller direkte fra meg, jeg har noen pocketutgaver og signerer gjerne. Den er dessverre blitt mer aktuell enn jeg kunne forestille meg.

Jeg er på den sletta nå, farfar. La den vare lenge, lenge