Veien blir til mens du går - eller......?

Fra Prinsipp- og handlingsprogrammet til Senterpartiet 2013-2017:

"Senterpartiet tror at frie mennesker som får tillit også tar ansvar."

Rødt - blått - grønt : En liten sorteringsjobb på morgenkvisten. Jeg er tett i hodet og nesa for tida, jeg blir gjerne det når jeg grubler for mye. Og i disse dager er det mye å gruble på. Jeg tenker på Senterpartiet - og blir (forbigående!) syk av det.

Her starter dagens sortering:
Jeg mener at rene tjenestetilbud til folk, som helse, skole og veier bør finansieres og stort sett også driftes av det offentlige. Jeg mener også at stedsutvikling av kommuner og sentra bør planlegges noe slik at det kan framstå som praktisk og estetisk, men også gi rom for private initiativ. Dessuten må noen passe på at ikke matjorda bygges ned unødig.

Utfordringer i helsevesenet oppstår når friske arbeisføre folk står i samme helsekø som gamle og kronisk syke og ikke prioriteres, slik at de må vente så lenge at de også blir kronisk syke og ikke kan jobbe.

Det er kanskje derfor private helseklinikker dukker opp og dekker et behov og lar folk betale for å bli behandlet fort slik at de kan komme seg tilbake i jobb.

Fasilitatoren på Ringerike Sykehus Per Bleikalia er eksempel på "den nye ledertypen" og står for en lederstil som kan være veien ut av uføret med lange sykehuskøer.  Han har gjort forenklinger som setter pasienten i sentrum på en helt ny måte, og får med begeistring alle de ansatte med seg. Nylig fikk han en pris fra legeforeningen som den første "ikke-legen" for sitt arbeid.

I stedsutvikling kan det oppstå utfordringer når ressursene er et annet sted enn der kommunen har bestemt at de skal være. Her kommer det til å handle om oss og gården vår:

Om ikke vi hadde bodd i ei Høyre-styrt bygd, ville vi sannsynligvis ikke fått bygge kurs-og konferansehotell på gården vår, det skulle nok helst ha ligget nærmere sentrum og motorvei om planen skulle følges. Men så var gården vår akkurat der, og vi som hadde ressurser til å bygge ville gjerne utvikle vårt sted, og fikk lov - fordi i bygda vår premieres  og oppmuntres personlig initiativ og gjennomføringsevne!

For meg er Senterpartiet et "Grønt, næringsvennlig parti", med plass til "frie mennesker som får tillit og tar ansvar". Det er derfor jeg havnet der når jeg skulle velge meg et politisk parti å engasjere meg i som 50 åring full av livserfaring som jeg mente kunne komme til nytte innen politikken.

Slik det ser ut nå, og utfra det jeg opplever på møter og arrangementer utenfor lokallaget, lurer jeg på retningen Senterpartiet går i. Vil de tilbake til sentrum, med et bein i det røde som står for gode offentlige tjenestetilbud innen skole- helse og samferdsel, og et bein i det blå som står for oppmuntring til private initiativ og verdiskaping, eller går partiet lenger til venstre og mister den blå delen av seg av syne?
Og hvor er det grønne, miljø- og næringsvennlige?

Når jeg opplever at det er mer snakk om fordeling enn om inntjening, blir jeg urolig og stiller meg disse spørsmålene.

Jeg mener Senterpartiet bør jobbe for å oppmuntre flere yrkesgrupper, også bønder til å bli mindre avhengige av planøkonomi og offentlige overføringer.
Sp bør støtte opp om omstillingsordinger for å utvikle kreativiteten i distriktene og byene til også å gjelde næringsliv generelt, ikke bare fokusere på bønder.
Bønder er gjensidig avhengig av mange yrkesgrupper og genererer liv og omsetning om de får drive godt. Å drive godt behøver ikke være ensbetydende med å drive stort, det kan fort føre til overproduksjon, allmenningens forbannelse. Derfor bør bønder oppmuntres og støttes til å gjøre noe mer ut av produktene sine lokalt, og på den måten også sysselsette flere yrkesgrupper i distriktene og i byene.

Bønder mobbes. Senterpartiet assosieres med bønder. Are Kavlø skrev i helga: "hva er norsk politikk uten Senterpartiet?" Svar: Norsk politikk

Så skrives det i Dagbladet 24.03 om Senterpartiet hvor aktørene blir sammenliknet med Game of Thrones og det trekkes linjer tilbake til ufreden mellom Leirfall og Borten, interessant nok, og et eksempel på at virkeligheten nok en gang overgår fiksjonen.

Det avdekkes at det er palmeolje i kraftforet til kyra. Bondelaget og Tine vet om det, men det høres ærlig talt ut som om de ikke synes det er så farlig akkurat hva kua spiser. Bonde- og Småbrukarlaget sier de ikke visste det, og virket oppriktig forundra, slik det ser ut på TV-intervjuer.
Innslaget på Dagsrevyen var illustrert med traktor-rally og intervju med representanter for sporten som utfra interesser og språk 100% bekrefter alle fordommer og klisjeer om bonden som fortsatt finnes blant folk, og forsterkes dag for dag med alt som avdekkes av "eksos-skinke" og melk "beriket"med palmeolje.

Folk flest føler seg lurt, og når det går på noe så sensitivt som maten vi spiser, (palmeoljen) og lufta vi puster i (transport av eksosskinke) er det alvorlig.

Den troverdigheten og tilliten må bygges opp på nytt, fra bunnen av.

Når de som er og har vært ansvarlige for at disse ordningene har utviklet seg til praksis og common sense ikke ser alvoret for både omdømmet sitt og bøndenes og heller ikke tar det så tungt at forbruker reagerer på slike avsløringer med annet enn at de overreagerer, er det betenkelig.

"Hvis Frp får fullt gjennomslag for sin politikk, forsvinner både landbruket og næringsmiddelindustrien i Norge, nesten 100 000 arbeidsplasser tilsammen. "
Dette sier den påtroppende lederen i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum i Aftenposten 22.mars.

Det er da viktigere å si hva Senterpartiet skal gjøre for å transformere disse arbeidsplassene til bærekraftige, grønne, framtidsrettede, blomstrende bedrifter, kanskje i en helt ny form som vi ikke kan se klart ennå?
"Veien blir til mens du går" har kanskje aldri vært sannere......spørsmålet er om mange nok tør stole på det.....

Jeg har stor tro på de iboende krefter i hvert enkelt menneske, bare de blir gitt tillit og rom kan store ting skje.

Til slutt, et litt større utdrag fra Senterpartiets Prinsipp- og handlingsprogram 2013-2017: "Senterpartiet ønsker levende lokalsamfunn over hele landet, lokalsamfunn som har handlefrihet og sjølråderett. Senterpartiet tror at frie mennesker som får tillit også tar ansvar. Sammenhengen mellom rettigheter og plikter blir tydeligere i oversiktlige samfunn. Opplevelse av fellesskap og felles identitet er viktig for å inkludere og integrere alle."

YOLO

YOLO
You only live once
Dette er det forsket på at folk tenker og angrer på når livet nærmer seg slutten:

1. At jeg ikke brydde meg mindre om hva andre tenker
2. At jeg ikke følte meg lykkeligere
3. At jeg ikke gjorde mer for andre mennesker
4. At jeg tok meg selv så høytidelig
5. At jeg ikke var mer sammen med familien min
6. At jeg ikke satte pris på flere ting
7. At jeg bekymret meg så mye
8. At jeg ikke hadde mer tid
9. At jeg ikke tok flere sjanser
10. At jeg ikke tok bedre vare på meg selv!

Jeg har flere ganger i livet kommet til et punkt hvor jeg kjenner at jeg er ved et endepunkt og spør meg selv: "Hva nå?" 
Det kan være at jeg har nådd et mål jeg har satt meg, oppfylt en drøm eller vært igjennom en tøff periode med belastninger jeg ikke trodde jeg skulle komme helskinnet igjennom (om kanskje fikk jeg noen rifter i skinnet også).
Da kan jeg føle meg helt tom, og gå inn i en tilstand av noe som kan forveksles med depresjon. Noen ganger blir jeg syk, andre ganger bare helt energiløs og kan nok viirke noe apatisk og likegyldig. Det jeg har funnet ut omsider, er at dette ikke er noe krise, det handler bare om å tillate meg å stå stille litt, å ta tid til å innhente meg selv etter en strevsom periode. Dette skriver Anita Krohn Traaseth om i boka "Godt nok for de svina", og hennes resept er blant annet å sove. Den resepten følger jeg også. Søvn og gode drømmer er min medisin.
Det gjør imidlertid at jeg er glad for å være min egen sjef, ikke lett å benytte seg av en slik medisin som lønnsmottaker som må møte opp til et klokkeslett og være på topp 8 timer hver dag. 
 
Jeg har nettopp lest en kronikk som tar opp spørsmålet: "Man lever bare to ganger?" 
For min del oppfatter jeg at jeg lever ikke bare ett eller to liv, men mange liv. Derfor har jeg prosjekter som jeg kan si, "det er ikke sikkert jeg rekker det i dette livet." At noe tar så lang tid at jeg ikke kan overskue det, er altså ingen grunn for meg til ikke å starte på det. For meg er det på en måte å "lure døden", det er ikke tanken på at jeg kan dø før prosjektet blir ferdig som bestemmer om jeg skal gjøre det. Da blir jeg heller ikke så redd for å dø eller bli syk eller hva det skal være, og idet jeg skriver det nå, kjenner jeg at det er sant og at det er godt å ha det slik. 

Allikevel vil jeg helst leve et fullverdig liv i dette ene jordiske livet jeg har. Jeg tenker som så: Jeg husker ikke noe fra før jeg ble født, så da regner jeg med det blir det samme etter jeg er død. For meg er å ikke være født det samme som å være død. Allikevel tror jeg at sjelene lever videre, de har sine oppdrag som de trenger en kropp for å fullføre. Slik holder de på helt til de har oppnådd sitt endelige mål, sin fullbyrdelse, hva nå enn det er.....Frida Kahlo, min meksikanske kunstnerhelt levde sitt liv i følelsene og smertenes vold.

 I dagboken sin et par dager før hun døde skrev hun:  «Jeg håper utgangen er gledesfyllt – og jeg håper at jeg aldri kommer tilbake. Frida.»

For egen del, tenker jeg at jeg som 52 åring er litt over halvveis, jeg har grunn til å tro at jeg blir gammel, min mormor ble 99, og jeg har sterk helse, og det er spennende å oppdage veien foran meg, fortsatt spennende å se hva som er bak neste sving.....men om jeg rekker "oppdraget" mitt, hva nå det enn er, vet jeg jo ikke.....kanskje oppdraget nettopp er å oppdage det?

Uansett: Livet er en spennende reise!

Tanker om Senterpartiets framtid i ei brytningstid.

Det er lederstrid i Senterpartiet, og jeg er lokallagsleder i Lier Senterparti og utsending til det ekstraordinære landsmøtet 7 april.

Før jeg meldte meg inn i Lier Senterparti, prøvde jeg å finne ut om det var plass til meg der, som en grønn, selvstendig næringsdrivende og arbeidsgiver. Siden Senterpartiet, da jeg meldte meg inn, var i regjering sammen med Ap og Sv, var det vanskelig å få øye på sentrumsfokuset, som for meg betyr å ha et bein i den røde og et bein i den blå leiren. Et sentrumsparti skal, etter min mening, favne spennet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, og unngå polarisering.

Jeg fikk inntrykk av at Lier Senterparti oppfyller mine krav til å omfavne både arbeidstaker og arbeidsgiversiden, slo meg til ro med det, og meldte meg inn. Jeg ble valgt til varamann til styret, engasjerte meg, møtte opp på de fleste møtene, og synes det var både interessant og lærerrikt å være med. Jeg trives med mine partifeller i Lier Sp, og det er en god tone på møtene.
Jeg ble valgt til leder i Lier Sp etter forrige årsmøte. Det betyr at jeg kan være med på mer av det som skjer, og det siste jeg deltok på, var fylkesårsmøtet i Buskerud Senterparti.

Etter to interessante dager med blant andre Ola Borten Moe og Per Olaf Lundteigen som innledere, samt et inspirerende foredrag av direktøren, som kaller seg fasilitator ved Ringerike sykehus, Per Bleikalia, tok jeg mot til meg, og gikk på talerstolen, (min aller første gang) i generaldebatten.

Innfallsvinkelen for mitt innlegg var at jeg synes at arbeidsgiverperspektivet hadde blitt lite brukt i innleggene og debattene på møtet. Utløsende faktor var at det i et av innleggene ble sagt at Buskerud Senterparti kun er sponset av Fagforbundet. Som næringsdrivende og arbeidsgiver opplevde jeg det som ubalansert støtte, og det bekreftet inntrykket mitt av innlegg i arbeidstakers favør på møtet.

Rett før møtet leste jeg i Dagsavisen Fremtiden at Lier var norgesmestre i attåtnæring i landbruket, og gården vår var nevnt blant de som har tatt skrittet å utvikle gården utover den rene matproduksjon. Jeg er stolt over å være i det selskapet. Jeg er stolt over å være blant de bøndene som har tatt konsekvensen av dårlige lønnsvilkår over statsbudsjettet, og tatt i bruk alt vi har av både personlige og materielle ressurser for å få hjulene til å gå rundt, slik at vi kan fortsette å bo og leve av gården.

På gården vår er vi opptatt av gjenbruk og å bevare det som er av verdi. Det nye vi bygger opp er nært knyttet til det gamle som vi tar vare på. Driftsbygningen vår er bygget om til kurs og konferansesenter, og på tuftene til det gamle veksthuset, som dessverre ikke var verd å ta vare på i sin opprinnelige form, har vi bygget et bygg med 10 familierom, med felles kjøkken og vaskerom. Gårsdrifta består av 30-40 skotske høylandsfe som beiter på områdene rundt gården, og som vi dyrker gras til på innmarka. Kjøttet av disse serverer vi på tallerken til våre gjester, og av kjøttet som er til overs etter at stykningsdelene er brukt, lager vi karbonader og pølser. Produktene selger vi i gårdsbutikk når vi har mer enn vi bruker selv.

Noen ganger når jeg forteller hva vi driver med, oppfatter jeg en slags forakt fra andre bønder. Det kan se ut til at vi av enkelte blir oppfattet som "svikere" som har gått over til "fienden". Dette har skjedd både innad i Senterpartiet og ellers, og jeg er var for slikt. Jeg merker det med en gang når noen jeg snakker med har slike holdninger.

Om det er disse holdningene og kreftene som skal vinne fram i partiet framover, er jeg redd Senterpartiet kun blir et parti for bønder som er avhengige av strengt regulert planøkonomi, og som vil bevare alt slik det alltid har vært og er uten evne eller vilje til å tenke nytt i forhold til landbrukspolitikken som de fleste er enige om at trenger en gjennomgang og en revitalisering.

Jeg ser verdien i, og viktigheten av, å beholde og legge bedre til rette for de tradisjonelle heltidsbøndene som driver med korn, skog, grønnsaker, frukt/bær, melk og kjøtt. Nisjeproduksjon slik som vi driver er ikke for alle.

Hvis Senterpartiet skal nå ut til den mer urbane del av befolkningen og få støtte for sin grønne politikk, kan det kanskje være lurt å støtte opp om "hybrider" som oss også, slike som ser mulighetene og prøver å skaffe seg levebrød ut av de ressurser vi har, både i form av jord, bygningsmasse og personlige egenskaper.

"Folkestyre 2014" , Drammen Teater 06.03.14

• "Folkestyre 2014" - Hilde Brinchmann og Henriette Vedel har regissert en forestilling basert på fortellinger av folk for Riksteatret, med uroppførelse 27.2.14. Livs historie om et nazibarns uvirkelige liv i Norge blir fremført av Sindre-Benedict Hendrichs mot stykkets avklarende oppsummering.
• "Folkestyre 2014" - Katalog for Riksteatrets teaterstykke av samme navn, Transit AS, Oslo 2014
  Tekst 59 :
  "Og når man er så opptatt av det og snakker så pent om det, altså demokrati, folkestyre, 'alle skal med' og jeg vet ikke - og så er det faktisk noen man har stemt ut !
  Selv... Jeg har ikke engang visst... Det er først for tretten år siden at jeg... at jeg begynte å forstå... At jeg forsto at alt dette jeg følte... Den følelsen jeg har fått med meg i oppveksten av å... ...Var fordi jeg var vokst opp i skam. Du kan si jeg... vokste opp i 'eksil',... (s. 124)
  Altså, faren min ble jo dømt... for landssvik. Og... Både han og mor... Begge to var NS-medlemmer.
  Så de ble fratatt alle borgerlige rettigheter, stemmerett og penger. Det var som en slags straff... for NS-medlemskapet. Vi hadde ikke noe å leve av, vi hadde ikke noe sted å bo... Og ble stigmatisert... som nazister. (s. 125)
  For meg har det vært befriende å forholde meg til min egen historie. Burde ikke det samme gjelde for landet ?
  Jeg tror vi trenger å slippe til historiene. Hvem de var, hva de sto for, hva som skjedde med dem etterpå..." (s. 127)
• "Kunne gravd enda dypere" - Ole Jacob Hoels anmeldelse av Riksteatrets "Folkestyre 2014" i Adresseavisen, 28.2.14 :
  "I noen sekvenser mot slutten dveles det lenger ved enkeltpersoners historie. Da fornemmer en nerven og alvoret. En kvinne som forteller om hvordan det var å vokse opp i en NS-famillie og fratatt sine borgerrettigheter etter andre verdenskrig, er det emosjonelle høydepunktet i «Folkestyre 2014» og stiller ved sin vesentlighet resten av forestillingen i forlegenhet."
• "Hjertelig hilsen folk flest" - Mode Steinkjers anmeldelse av "Folkestyre 2014" for Dagsavisen, 3.3.14
  "Politikerforakten er uttalt, følelsen av å ikke forstå er enda større. Kvinne, 68, Oslo, pensjonert bibliotekar, er som «den usynlige» sterk da hun forteller om hvordan det var å vokse opp som barn av NS-foreldre, og hvilken behandling de fikk av et Norge som etter krigen var uforsonlig i sin tilnærming til de som hadde stått på feil side."

"En drøm" 3.mars 2014

En drøm

Vi er i en bunkers og det er krig.
Alle snakker et språk jeg ikke forstår.
Jeg er den eneste utlendingen, men ser lik ut som dem.
En frontfigur peker seg etterhvert ut.
Han ser på meg og snakker og får alles oppmerksomhet.
Jeg forstår at de blir enige om noe.
Så fører han meg utenfor.
Alle følger med og ser hva som skjer.
Han dytter og er brutal.
Jeg ser ham inn i øynene og ser kun tomhet.
Jeg forstår at dette er farlig.
Da han tar opp en sten og skal til å kaste den i hodet på meg, våkner jeg.

Storm i vannglass?

Razzia mot hasjmiljø i Bergen, høyrepolitiker lurt utpå av pressen til først å komme med sitt prinsipielle syn på narkotika samtidig som de hadde bevismateriale, avlytting av politiet, som viste at han selv hadde røykt hasj ved en anledning. Han ble da tatt i løgn, og fikk så det holdt, omtales i media i disse dager. Hvordan går det med hans politiske karriere etter dette?

"Elg" i "Dance with a stranger" i lørdagens Dagblad-Magasin forteller at 0,3 gram hasj som ble funnet i skjortelomma hans etter en tur til Amsterdam kostet han en kontrakt på 19 konserter i regi av rikskonsertene og nær hadde slått ham konkurs fordi han ikke ville fornekte sin egen livsstil.

I Norge strammes grepet overfor cannabis samtidig med at USA i noen stater allerede har legalisert cannabis og at det vurderes legalisert i stadig flere stater.

I siste utgave av "Innsikt" fra Aftenposten er fakta om cannabis viet stor plass, og det er balanserte artikler både for og imot legalisering.

Det er noe rart med tida vi lever i, eller det er kanskje ikke så rart?
Alt måles i penger, inntekter og utgifter. For at Norge skal opprettholde den finmaskede velferdsstaten vi har bygd opp, trengs det penger, mye penger. Staten sine inntekter er skatt og avgifter. For at det skal bli mest mulig skatter og avgifter til staten, må staten oppmuntre de aktiviteter som genererer mest mulig av det.

En viktig inntektskilde er oljen. Hva ville konsekvensen av å oppmuntre til mer biobrensel og sparing av opprettelse av energikilder hvor man bruker materiale som ikke er avgiftsbelagt bli? Jo, mindre inntekter til Staten. Derfor holdes oljeindustrien ved like. Det er der Staten får sine inntekter. Derfor er ikke Staten interessert i å oppmuntre grundere og oppfinnere som har gode ideer om alternative energikilder.

Alkohol gir mye inntekter til Staten i form av avgifter. Blant annet derfor, er det nyttig for Staten å opprettholde ting som de er, at folk drikker alkohol istedet for å ruse seg med cannabis.

Status quo skal opprettholdes, gamle hegemonier tar tid å endre.  

Alt som ikke gir inntekter i form av skatter og avgifter til Staten, blir direkte og indirekte motarbeidet. Noen ganger er motarbeidelsen såpass subtil at det tar lang tid å gjennomskue den, jeg sikter til skattesaker hvor den tiltalte må betale straffen umiddelbart og bruke flere år av sitt liv på å bevise sin uskyld, jfr sak i DN nylig.

Andre ganger statueres det svært så tydelige eksempler, som ved politirazziaen i Bergen.

Hvordan opplevde enkeltelevene dette? Ble de avskrekket og lovte på tro og ære å aldri gjøre det mer? Var reaksjonen adekvat i forhold til forseelsen? Var dette storm i et vannglass?

Hvordan blir disse ungdommenes tillit til Staten etter dette?