Sliten til margen

- Når man har stått i konflikt i mer enn ni måneder, dør man i løpet av helbredelsesprosessen, hørte jeg i dag. Det er en sannhet etter metamedisin-teorien, og det gir mening. Derfor kan man utvikle sykdom og tilstander som krever livsviktig legehjelp i etterkant av kriser.

Jeg vet jeg har en stayerevne ut av en annen verden, jeg holder ut å stå i både indre og ytre konflikter veldig lenge. Det er ingen god egenskap, helsemessig, og jeg forstår at det kan ha skjebnesvangre konsekvenser.

Hva så?

Nå vil jeg bare være hjemme, hvile, strikke, lese, se på film, følge med på nyheter, scrolle på Facebook, skrive noen blogginnlegg iblant, ha akkurat passe med klienter til psykodramaterapi, lage mat, spise mat, drikke vin, kose meg, tenne lys, drive fram hyasinter, se orkideene få nye blomster, ta vare på stiklinger, overvintre pelargonier, møte venner, drikke kaffe eller vin og skravle med venninner, gå i teater og på konsert, og være sammen med familien når tiden er inne for det.

Mange år med usikkerhet har satt sine spor.

Jeg lurer på om folk flest forstår hva det innebærer å være sin egen herre og egen lykkes smed som selvstendig næringsdrivende i en liten bedrift over mange år?

Fra vi startet opp på gården har det vært et slit. Selv om skapergleden og det å klare oss uten hjelp og overføringer, annet enn det alle får til gårdsdriften, har vært en drivkraft, har det holdt hardt mange ganger å stå i usikkerheten. Ikke minst gjelder det de fem årene vi var forfulgt av skattemyndighetene. Det var et sant helvete, prøv det den som vil. Selv om rettsaken viste at vi hadde rett, har behandlingen vi fikk av det offentlige satt sine spor. Det har jeg lenge hatt lyst til å skrive om, og dele.

Jeg hørte om trygdesaken på nyhetene i dag, den som handler om alle som urettmessig ble straffet for å ha oppholdt seg utenlands mens de mottok penger fra staten, og hvor staten har beklaget.

Vi har aldri fått noen beklagelse.

I fem år brukte staten det som må ha vært mange årsverk og millioner for å kreve inn et mindre beløp av oss, jeg går ikke inn på detaljer, det er for komplisert, og tok meg tre år fra vi ble stevnet å forstå. Det jeg kan si er at anklagen hadde med moms og skatt i forbindelse med etablering av gårdshotellet vårt å gjøre.

Vet myndighetene hvilke konsekvenser det har for enkeltindividet å bli forfulgt over år fordi en saksbehandler har tolket lover og regler feil, og at det siden går prestisje i saken?

Og så bare trekke på skuldrene når det er over, uten så mye som en beklagelse til oss?

Jeg forstår at et system ikke kan be om unnskyldning, men det er faktisk enkeltpersoner som gjør sine vurderinger og tar sine beslutninger for at en slik prosess skal bli igangsatt, og drevet gjennom år.

Hvorfor er disse skjermet for etterforskning?

Hvordan kan de bare fortsette i jobben som om ingenting har skjedd, mens vi som er de fornærmede i saken må jobbe oss igjennom overgrepet i årevis etterpå, med de helsemessige konsekvenser det har?

Jeg får lyst til å banne. Og gjør det inni meg, akkurat her, akkurat nå.

Jeg har lengtet lenge etter å si dette.

Farsdag

Var det i dag jeg skulle skrive litt?

På selveste farsdagen satte jeg krans og lys på grava til pappa. Jeg kjente godt etter, men det er ikke der han er, på kirkegården. Jeg ville forsøke et besøk, det er min mor som har stått for besøkene der i alle år, jeg er takknemlig for at hun har holdt grava verdig og fin.

Nå har tiden kommet for at det forventes at jeg viderefører tradisjonen. Jeg så folk på gravene rundt, de gikk flere sammen. Noen gråt.

Jeg har lenge lurt på hva det er med meg som ikke tiltrekkes gravplassen til pappa, farmor og farfar, og ikke føler noe når jeg er der?

Det var flere år siden sist jeg var bortom grava, og jeg husket ikke engang mer enn omtrentlig hvor den var. Det jeg imidlertid visste, var at navnene til farmor og farfar står på baksiden av steinen, det som før var forsiden. Alle tre navnene er plassert på samme stein. Rasjonelt, nøysomt og fornuftig, slik de var alle sammen, og bare en grav å stelle for de etterlatte.  

Så tenker jeg på de store minnesteinene med navn på kjente og ukjente bygdefolk, sammen. Der sto det mange lys og blomster, så hyggelig det så ut!

Jeg tenker jeg ville likt bedre å gå dit, da ville jeg kanskje følt at pappa hadde vært sammen med venner, og ikke lå der alene, riktignok sammen med mor og far.

Er det ufølsomt og privat å skrive dette?

Blir du krenket av å lese?

Jeg minnes mine kjære stadig vekk, de dukker opp akkurat når de skal. Minner kan vekkes av en samtale, et musikkstykke, av en matrett, en lukt, en smak, en lyd eller et bilde.

Det er stort sett gode minner som vekkes nå, mange år etter de gikk bort. Uenigheter, sorg og smerte er bearbeidet og kan kun kjennes som et svakt blaff en gang iblant.

Jeg fylles av takknemlighet idet jeg skriver dette, takk for alt dere var, pappa, farmor og farfar.