Barsel-Facebook-gruppe på besøk 26-27 april 2014

En Facebookgruppe på 20 glade mødre var våre gjester i helga. Jeg snakket med dem, og fikk lov å fortelle litt om deres felles historie, og å legge ut noen bilder fra oppholdet deres hos oss.

Facebookbarselgruppa ble til ved at noen gikk ut av en annen mødre-gruppe som de opplevde var preget av en ukultur med mye kritikk og negativitet. Kriteriet for å bli medlem i denne nye gruppa var at alle hadde født barn i juli 2013, samt at man skulle være støttende overfor hverandre og ha en vennlig omgangsform.

Nå hadde gruppa nådd 89 medlemmer, og blitt til en lukket gruppe, det vil si, det er ikke lenger mulig å bli medlem for nye mødre. På denne måten opplever de som er der et trygt og fortrolig fellesskap hvor alle kjenner hverandres historier så langt hver og en velger å dele. Som de sa, så trenger de lite rådgivning utenom, fordi de bruker hverandre som både konsulenter i mødrelivenes utfordringer og som "psykologer"i samlivspørsmål og annet. Gruppa er landsdekkende, og denne samlingen var den første, men kom ikke til å bli den siste!

For meg var det interessant å høre deres historie, og så tenker jeg at Facebook virkelig fyller en funksjon i vårt samfunn ved at fellesskap kan dannes på tvers av både geografi, alder og bakgrunn ellers. En av mødrene fortalte om seg selv at hun var førstegangsmor i voksen alder, og at hennes venninnner nå hadde ungdommer og at hun derfor ble litt alene med sin baby, og sine spørsmål rundt barsel- og spebarntida.  Da var Facebook-gruppa god og ha, og de fleste sa de var inne der hver dag for å sjekke om det var noe nytt, legge ut noe selv eller svare på noe som andre lurte på. Noen av mennene syntes det var godt at kona hadde en ventil og et forum utenom heimen, mens andre kanskje var litt skeptiske til at kona delte samlivsproblemer og annet med et kvinnefellesskap. Noen hadde barn fra før, og en var gravid igjen med nestemann. Dermed kunne man også få  støtte og hjelp til andre utfordringer også.

Takk for innblikket dere gav oss i Facebookbarselgruppa deres, lykke til videre, og velkommen tilbake til Renskaug Vertsgård ved en annen anledning!

Kultur, høner, blomster - Sett det på kontoen for hobby og fritid

Da Øystein og jeg i forindelse med vår satsning på kurs- og konferansegård var med i Fram-Agro programmet til Innovasjon Norge i 2006-2008, fikk jeg meg mange kalddusjer og bitre tårer falt. Mitt tankesett måtte gjennom en total transformasjon, og jeg måtte lære meg å tenke nytt om det meste, det vil i det følgende si økonomi. Hva vi skulle tjene penger på og hva som kun var hobby og fritidssysler, var spørsmålet som avstedkom alle tårene, fordi verden ikke var helt som jeg hadde trodd.....

Helt i starten gikk jeg på et malekurs, sammen med flere maleglade. Vi ble så mange etterhvert at rommet vi var på ble for lite. Da kom jeg på at jeg hadde en hel stor driftsbygning på gården som ikke lenger var i bruk. Heldigvis har jeg en nevenyttig og snill mann som sørget for taklys og høye vinduer slik at vi fikk det fineste atelier å boltre oss i.

Malegruppa vokste, og vi holdt til der i to år, fra 2004-2006. I den perioden leide vi også ut hovedbygningen på gården til Norsk Psykodrama Akademi, som jeg også var student ved. Skolen brukte huset 100 døgn i året, og de andre dagene leide vi ut til andre arrangementer. Vi så at gården hadde et potensiale, og bestemte oss for å satse på kurs- og konferansevirksomhet i større skala.

Det er nå mine tårer begynner å strømme......det hadde jo vært så gøy både å male og å gå på psykodrama-skolen, og min kreativitet strømmet fritt- altså før tårene tok over....... Det var ikke måte på hva vi skulle ha på gården! Jeg ville starte med hageterapi, ha vinterhage i det gamle veksthuset, keramikverksted, høner, ender, gjess, gris og sau og kanskje noen kaniner til kos- og svømmebasseng og jacuzzi måtte vi jo ha, akvarium til salamanderen og flytebrygge og en liten pram med fillerye oppi til å ligge på å se på skyene alle de deilige sommerdagene som skulle komme og aldri ta slutt.........og det skulle plukkes brennesle og urter til deilige retter som alle skulle spise sammen og jordbærsyltetøy fra egen åker.....

"Helse og kultur kan du bare glemme - det tar staten seg av her i landet - og vil du ha høner og smådyr må du ikke tro du kan tjene penger på det - det blir i tilfelle hobby og fritidssysler." Det var den klare meldingen jeg fikk som var den reneste orgie i drømmeknusing, og som utløste tårene.....som rant og rant....

"Det folk trenger og er villige til å betale penger for, er seng og mat."

Noe kjedeligere enn seng og mat kan jeg vel egentlig ikke tenke meg.....jeg var i en kreativ flow, og ble brutalt tatt ned på jorda igjen, og konfrontert med realitetene.

Jeg forsto også at noen måtte re opp de sengene og lage den maten, og da rant det siste jeg hadde av energi rett ut.

Dessuten hadde vi jo verken kjøkken eller soverom, så jeg forsto at en uendelig lang byggeperiode lå foran oss. Vi hadde før bygd både hytte og hus, så jeg visste noe om hva vi hadde i vente, og det var ikke gøy å tenke på......Det er i slike situasjoner at jeg lukker øynene og holder pusten helt til det går over. Jeg har aldri orket å ta innover meg alle realiteter ved byggeprosessene vi har vært igjennom, da hadde jeg ikke orket å stå i det. Min måte er å la det skje, ta en dag av gangen og ikke tenke for langt fram. Det er den eneste måten jeg kan klare det på.

Hvorfor forteller jeg dette nå?

Jo, fordi jeg har vært på fagdag og hørt foredrag om økologisk mat og matproduksjon og erfart kløften mellom idealister og pragmatikere, og funnet ut at min egen idealisme har for en stor del er blitt til pragmatisme gjennom denne prosessen.

"Jeg kan ikke betale regningene mine med idealisme" sa Øystein i sitt foredrag. "Det er derfor jeg vil gå ut av Debio-kontrollsystemet og begynne å tilføre litt kunstgjødsel på gammel eng hvor rødkløveren har forsvunnet på grunn av frost."

Vår idealisme viker denne gang for pragmatismen, og vi får ved dette valget nok grasavling til å fore egne dyr gjennom hele vinteren.

Er Øystein og jeg ved dette prinsippløse og mangler ryggrad, eller kan valget forsvares ved bedre avling og derved bedre utnytting av jorda vår og bedre økonomi i drifta?

Norges viser en merkelig unnfallenhet ved å velge å ikke ta imot fredsprisvinner Dalai Lama som gjest gjennom hovedinngangen, det vil si, han blir ikke tatt imot av Stortingspresidenten.

Hvor stor økonomisk betydning vil det ha for Norge, et av verdens rikeste land, å ikke bøye seg for stormakten Kina?

Vil det ha så store økonomiske konsekvenser at å avvise Tibets åndelige leder kan forsvares, eller er stortingspresident Olemic Thommesen prinsippløs og mangler ryggrad?

Når er det riktig at prinsipper viker for pragmatisme?

Frihet versus tvangstrøye

Det finnes flere måter å definere begrepet "frihet" på.

For meg innebærer frihet at jeg selv kan styre dagen min og at ingen pålegger meg gjøremål uten at jeg selv kan si ja eller nei til å utføre dem. At jeg selv prioriterer gjøremål utfra hva jeg orker og synes er viktig. Dessuten er frihet å kunne reise fra hjemmet uten at alt raser, det vil altså si at jeg har folk rundt meg som tar over om jeg er borte. Å gjøre meg selv gradvis mer overflødig er et mål jeg har.

For andre kan frihet være å slippe å reise langt på jobb hver dag, kanskje å ha arbeidsplassen hjemme. Selv om de da kanskje er bundet av både mennesker og dyr som er avhengige av dem, opplever de det som et fritt liv, bare de slipper å reise.

Det som oppleves som tvangstrøye for den ene kan være selve frihetsfølelsen for en annen.

Jeg liker at arbeidsoppgaver blir gjort, gjerne av andre. Å kunne tilrettelegge slik at andre kan ha en meningsfull jobb og et godt liv, er meningsfullt for meg. Da blir det ikke lenger så viktig hvem som utfører arbeidet, det viktigste er at jobben blir gjort, og at resultatet blir bra nok.

For meg oppleves det som tvang å gjøre ting om igjen som jeg har gjort hundre ganger før, da kan jeg lette kjede meg. For andre er rutiner trygghet og de liker å perfeksjonere seg og bli eksperter innen et fagfelt.

For meg er "godt nok" i de aller fleste tilfeller tilstrekkelig, jeg ser som oftest ikke mening i å perfeksjonere meg. Samtidig er jeg glad i kunst, det vil si perfeksjon, gjort av andre, Jeg liker estetikk og alt som er vakkert for sansene.

Jeg har forsket litt for meg selv på hvem bonden i Norge er i dag. Han er selvsagt like mangfoldig som andre, men bønder har allikevel det til felles at de forvalter jord, skog og land gjennom bruk.

Det skilles mellom bulkproduksjon av mat og nisjeproduksjon. Bulk betyr stordrift, gjerne til fabrikk, som Gilde, Tine, Findus, Stabburet, Bama og andre "matfabrikker". Produktene som leveres der blir blandet, slik at de ikke er så lette å spore tilbake til produsenten. Det vil si, på mye av grønnsakene står også navnet på produsenten under grossistnavnet.

Noen vil ha det slik, de vil bare produsere melk som blandes med annen melk i store tanker, eller de vil levere slakt som selges som anonym kjøttdeig eller steik. De er ikke så opptatt av å ha sitt eget navn på produktet, eller å bygge sin egen merkevare rundt sitt produkt.

Jeg snakker med både bønder som produserer bulk, og bønder som produserer under eget merkenavn. De er like forskjellige som de jeg nevnte over, den enes tvangstrøye er den andres frihet, og vice versa.

Så til saken: Striden i Senterpartiet som også handler om striden mellom de som forvalter jorda. Går det an å innse at vi trenger flere typer matprodusenter i dette landet, både de som produserer bulk og de som produserer egne merkevarer?

På meg virker det som det er denne striden som går helt inn i hjertet i partiet. Jeg hører bønder i dag fortelle at de på ingen måte vil tilbake til den tida da bonden i distriktene sendte slakt eller vilt på toget til byen, og ikke fikk oppgjør fordi kjøperen mente det var for dårlig kvalitet da det kom fram. Eller bonden som reiste til markedsplassen selv med kua si og møtte konkurrenter og måtte gå så mye ned på pris at han ikke fikk nok for kua til å dekke kostnadene en gang.

Disse forestillingene lever i dag, og gjør at mange tviholder på det samvirkeregimet og den strukturen som landbruket styres etter i dag. Når regjeringen med landbruksministeren i spissen pirker borti disse ordningene, går rullegardina ned, og man er tilbake til 30-tallet og depresjonen i landbruket som var den gang, og som samvirket ble løsningen på.

Noen av de store grønnsak-, frukt- og bær- bøndene jeg kjenner, er ikke i nærheten av å kjenne seg hjemme i Senterpartiet, de har skiftet parti for lenge siden, om de i det hele tatt engasjerer seg. I møtet med dem, går jeg lett tom for argumenter. Hva skal til for at disse matprodusentene også skal kunne komme tilbake til Senterpartiet, eller vil ikke partiet ha dem der?

Dette er veldig enkelt forklart, etter min beskjedne kunnskap på området. Jeg forstår om mange lar seg irritere av det. Meningen er god, og å skrive ned tanker hjelper meg til å forstå bedre.

Om ansvarliggjøring og det å skape frie individer

"The more a society drifts from the truth, the more it will hate thouse who speak it." Sitat George Orwell.

Skolen overvåker elevene via et system hvor lærerne skriver opp anmerkninger på elevene i orden og oppførsel. Det har de i og for seg gjort før også, forskjellen nå er at foreldrene har tilgang til informasjonen og kan lese fortløpende hvordan poden oppfører seg på skolen. Vår filosofi som foreldre, har hele tida vært at skolen og eleven skal ha sin egen relasjon som vi blander oss minst mulig opp i. De uenigheter og konflikter som oppstår mellom lærer og elev mener vi at det bør ordnes opp i der og da, og at skolen må håndheve sine egne regler. Som det er nå, forventes det at vi går inn i systemet og holder oss orientert om hva eleven gjør på skolen og snakker om det hjemme. På den måten skyves ansvaret for disiplin i skolen over på den enkeltes foreldre. Det blir da hva slags holdninger foreldrene har som avgjør reaksjonen på forseelsen, stor eller liten. Elevene får ingen mulighet til å oppdage at foreldrenes stil ikke er den som nødvendigvis gjelder overalt, og det blir mye vanskeligere å frigjøre seg fra foreldrenes favntak som strammes til ved et slikt regime.

Jeg forstår at samfunnet ikke ønsker for mange fritenkere, det er enklere å handtere dem som lydig går i flokk.

I et tilfelle jeg har fått høre om, har forholdet mellom foreldre og barn skjært seg i den grad at ungdommen i en overgang er i en ungdomsinstitusjon, ikke helt uvanlig. Det som overrasket meg, var at institusjonen ringer hjem til foreldrene når beslutninger vedrørende ungdommen skal tas. Til og med når foreldrene har kastet inn håndkleet og overlatt ansvaret for ungdommen til det offentlige, skal de altså ta beslutninger og sette grenser for ungdommen.

Hva er vitsen med å benytte offentlige midler til institusjon da, om ikke ungdommen kommer inn under et annet regime når det mellom ungdommen og hjemmet så til de grader har utspilt sin rolle?

"Frie mennesker som blir vist tillit, tar også ansvar." Jeg liker den setningen.

Hva er et fritt menneske, og hva slags samfunn trenger de for å trives?

Jeg hørte om et tilfelle hvor en bedrift premierer arbeidstakere som sier fra til ledelsen om de ser kollegaer som gjør eller sier noe de ikke skal.

Jeg har skrevet blogg om dette før, det var da Grete Faremo innførte en digital portal hvor vi som borgere skulle rapportere om vi hørte noen med spesielle meniger eller holdninger si noe vi reagerte på. Det var etter terroranslaget 22.07.11.

Er disse holdningene og praksisene om overvåkning jeg har observert i det siste utslag av dette? Har frykten  og mistenksomheten fått tak i samfunnet og gjort at dette har spredd seg nedover, helt inn i klasserommene?

Jeg brant dagboka mi etterhvert som jeg skrev i den en periode, livredd for at noen, spesielt mor, skulle lese mine innerste tanker akkurat da. Om jeg hadde opplevd i den mest sårbare ungdomstida at noen hadde tatt seg til rette og invadert mitt privatliv ved å finne og å lese noe som ikke var for deres øyne, ville jeg fått en stor brist i tilliten til det mennesket. En gang jeg var på foreldremøte var en politimann til stede. Han oppfordret foreldrene til å lete etter og å lese i dagbøkene til ungdommene. For meg som ungdom ville det vært en katastrofe.

Når skal unge mennesker få lov å utvikle seg til egne, frie individer, når skal de gradvis overlates ansvaret for egne valg og handlinger?

Hvordan oppleves overvåkning og mangel på tillit av ungdom i dag?