"Bekjennelser fra en Juletyrann", av Tone B. Bergflødt, fra boka "Menneskemøter - en antologi", Skriveakademiet 2018

 

Fuck Christmas

var følelsen jeg våknet med etter å ha ødelagt julekvelden for ti mennesker. Min egen familie. Jeg så det allerede da oppvaskbenken i stål ble preget av stoffet jeg brukte til å pusse sølvet med. Det var en slags beholder med et eller annet etsende som skulle gjøre sølvet blankt, jeg gidder ikke å sitte og gnu på hver enkelt bestikkdel som jeg gjorde før, den gangen jeg var en datter.

Nå er jeg en mor, og har ingen datter å sette til slikt, derfor blir det å ty til beholderen med væske. Da bare dyppes bestikket ned i væsken, lokket skrus på og den snus på hodet. Etter to minutter tas den lille kurven opp og sølvtøyet skylles under rennende vann. Det ble stygge flekker på kjøkkenbenken av stål som ikke gikk vekk. Jeg ødela stålkjøkkenbenken fordi sølvet skulle være blankt. Jeg ofret en kjøkkenbenk som det vil koste mange tusen å skifte, for det blir i hvert fall ikke gjort før vi skal pusse opp hele kjøkkenet - og det blir lenge til, kanskje aldri. I hvert fall – sølv skal det være, og blankt sølv til jul, koste hva det koste vil.

Mor kom en halvtime før tida. Jeg hentet eplegløgg til henne. Det unge paret som var i huset, satte seg og holdt henne med selskap. Selv holdt jeg på i kjøkkenet for å gjøre alt perfekt. Det hadde jeg brukt hele dagen på. Og dagen før det, og flere uker før det igjen. Samtidig som jeg hadde laget meg en frist for å få manus avgårde før jul, jeg ville ha fri.

I hvert fall ikke sitte kl 7 om morgenen første juledag og skrive dette, som en botsøvelse for det som skjedde i går, julaften.

Flere i familien min hadde sagt ja til å komme, jeg ble glad da. Vi ser dem ikke så ofte, jeg har ikke så mye energi til overs til å være sosial. Men i alle fall. Jeg ble glad da de takket ja, og da de kom, akkurat da de skulle, og alt var bra. De fikk også gløgg, og det var da jeg så at husets folk manglet. Et av barna som var med foreldrene spurte som vanlig:

-Hvor er fetteren min?

Og jeg måtte som vanlig si:

-han er nok på rommet sitt og skifter, eller på do, eller noe slikt.

For husets folk er sjelden på plass når gjestene kommer, selv om de kommer, nettopp, sjelden. Jeg rakk så vidt å kjenne en liten irritasjon – det skulle ikke vært nødvendig å be de som bor i huset å komme, de visste vel at det var julaften og at vi skulle ha gjester klokka fem!

Jeg var sliten fra før av å være arbeidsleder. Å motta hjelp er ikke for amatører. Jeg blir sliten av å dele opp oppgavene og porsjonere ut.

Hvorfor kunne de ikke bare se selv hva som skulle gjøres?

 

 

(Så kom jeg ned til kjøkkenet i dag morges og så at noen hadde ryddet ut av oppvaskmaskinen og satt i nytt, uten at jeg hadde sagt det! Eureka!)

 

Kakao med krem. En juletyrann må være ekstra snill med seg selv etter et utbrudd. Det hjelper ikke å slå seg selv i hodet i lang tid. I går slo jeg meg selv i hodet en stund. Så sa jeg unnskyld og mente det. Så ble jeg tilgitt av den ene sønnen min, med gjør det ikke igjen!

Akkurat som det er noe jeg selv bestemmer!

I går var en sånn gang – og alle de gangene det skjer, at jeg renner over eller sprekker, eller kall det hva du vil. Og så få høre, gjør det ikke en gang til!

Nei, det vil jeg ikke om jeg kan unngå det. Jeg visste ikke hvor nærme grensen jeg var før situasjonen var der, at kulturkollisjonen ikke lot seg stoppe. Det var når moren min sa til mannen min:

-Å, der er du, deg har jeg visst ikke sett.

Han hadde satt seg i en stol litt utenfor gruppa, og jeg skjønte at han ikke hadde håndhilst på gjestene. Da hadde hun jo ikke sagt at hun ikke hadde sett ham. For meg er det vanlig høflighet og folkeskikk. Håndhilse i det aller minste!

Der han kommer fra letter de knapt på øyelokket om det kommer en gjest. Gjesten gis lite oppmerksomhet, og liksom bare glir inn. Jeg er vant til en viss oppstandelse, at gjester blir vist god og varm oppmerksomhet når de kommer og at vertskap er å få dem til å føle seg velkommen. Det er ikke han vant til på samme måte, selv om gjester selvsagt er velkomne der også.

Det var da det sprakk.

Jeg snakket med utestemme og kommanderte mannen til å gå rundt å hilse. Jeg husker ikke særlig mer. Men det gjorde inntrykk på gjestene. Så mye at den ene lot være å spise mat. Hun fikk nok allerede før maten av meg og det stivpyntede bordet med nupereller fra farmor og fandens oldemor, sølv og krystall som ble byttet ut med vanlige glass fordi krystallen hadde blitt grå i skapet.

Hun satt i stua for seg selv og ble symptombærer sammen med meg. Å være tradisjonsbærer alene ble for tungt for meg, og lasset veltet og rammet alle i en viss radius fra utbruddet, det vil si alle rundt det julepyntede bordet med sølvtøy, glasskåler fra oldefar og glassvase fra hjemmet til mormor. Alt skal fram på julaften alt og alle skal ha oppmerksomhet, og det er eg

alene som skal sørge for det. De andre bryr seg katta. De er ikke interessert i historien, hvor

alle tingene kommer fra og alt det.

Hvorfor i all verden holder jeg på?

Å ofre liv og helse for å holde på de fuckings tradisjonene som gjør hjemmet og samværet til

et skuespill og tvangshelvete.

I dag er den røde tradisjonsduken byttet ut med en grønn som er ny i dette huset selv om det

kommer fra en annen familie og sikkert har sett mye den også, så er den ny her.

Sølvet er byttet ut med stål og dekketallerknene er fjernet. Jeg synes det er moro å dekke pent

en gang i året, men så holder ikke kreftene alltid hele løpet ut. Å skulle være kokk, dekoratør og vert på en gang blir for mye, selv om sønnene skrelte poteter og støvsugde.

Hva har juletyrannen lært?

Ja, si det. Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang, om det blir noen neste gang?

Det er ikke sikkert noen vil feire julaften sammen med meg neste gang. Da må det skje

endringer, og jeg er den som må gjøre dem. Definere hva jeg blir så sliten av å unngå det eller

få hjelp. Endre rammene for julefeiringen slik at jeg holder det ut og andre trives.

Nyttårsaften noen år etter.

Det er den siste dagen i året. Jeg har funnet fram dette brevet fra et annet liv i en annen tid, og

reflekterer over status nå. Ingen brå vulkanutbrudd eller kulturkollisjoner dette året. Mindre aktivitet og selskapelighet. Færre forventninger til meg selv og andre. Større romslighet og

evne til å ta tingene som de kommer.

Stor takknemlighet over at helsa holder, og at alle rundt oss tilbringer juledagene slik de liker

det best. Tida for de store familiesamlingene hver dag i romjula er definitivt over.

Tradisjonene har sittet godt her på gården, og det har lyktes meg å løse opp i dem, en etter en,

slik at det nye året kan ønskes velkommen av en noenlunde uthvilt husfrue i stedet for en

utslitt hysteriker.

Med dette ønsker jeg deg som har lest helt hit en nyttårsaften etter ditt ønske, og et fredfullt

nytt år, fullt av gode opplevelser og en slump magi.

De beste hilsner fra Tone B.

 

Jula 2020, en årskavalkade fra Tone B. på Renskaug.

Adventsstunden med kongefamilien i slottskapellet fikk fram tårene, når følelsene kommer opp og fram, først da kan jeg sette meg til tastaturet og få tak i noen øyeblikk fra året som har gått. Hjertedøra står på gløtt, jeg benytter den lille åpningen til å skrive årets julebrev.

Januar: Etter en jul med kun vegan-mat, fordi høsten 2019 brakte store galleplager og flere sykehusinnleggelser, var jeg i ganske bra form. Jeg husker spesielt folkevalgtsamlingen på Sundvollen. Henrik Syse snakket klokt til oss, og jeg fikk en viktig samtale med en person jeg lenge hadde ønsket å snakke med. Ellers et bra program, fint å se alle, og være en del av et fellesskap. Vi fikk en nydelig middag, og jeg turte ikke spise kjøtt, men tilbehøret var godt. Studentsønnen bestemte seg for å studere hjemme dette semesteret, veldig hyggelig for oss!

Februar: Jeg var på Toten og holdt foredrag om boka «Farfars skrin», under overskriften «Etterdønninger», og fikk overnatte hos en forfatterkollega i et koselig hus. Hun hadde lagd nydelig vegetarmat på kvelden etter foredraget, og frukttallerken og chiapudding til frokost. Vi spilte Transformation Game både på kvelden og morgenen etter. Samme kveld reiste jeg med fly rett til Danmark for å være sammen med sønn og barnebarn mens mora var på reise. Tenk, jeg reiste fritt og uanstrengt med fly til et land som nå virker veldig langt borte…

Mars: Galleoperasjonen ble gjennomført. Så kom koronaen, kun få dager etter at jeg var tilbake fra sykehuset. Jeg skulle holde meg i ro inne uansett, så for meg var det ingen forskjell, det var faktisk helt ok at alle avtaler ble avlyst. Alle arrangementer i vertsgården ble også avlyst den 12.mars.

April: Jeg skulle vært på «Internasjonalt seminar i Lofoten» og snakket om boka mi, to foredrag, med flybilletter og opphold dekket pluss honorar. En drøm for meg, jeg hadde gledet meg til den turen. Et par andre foredrag ble også avlyst. Jeg talte 40 dager uten å se i avtaleboka mi, det var som en bibelsk ørkenvandring. Jeg skrev en tekst om det, og fikk den antatt i Antologien «Kjærlighet i koronaens tid». På gården lagde vi kjøkkenhage, en koronakjøkkenhage. En merkelig optimisme rammet oss, nedstengningen utløste ekstra energi og tid til slikt vi aldri hadde rukket før. Studentsønnen skulle vært på reise, men alle utenlandsreiser ble kansellert. Da ble det hjemmepåske i stedet, en skuffelse for ham, men koselig for oss.  

Mai: Selveste 8. mai var jeg på riksdekkende TV, ble intervjuet i God Morgen Norge. Jeg visste ikke før etterpå at det hadde vært et mål for meg å snakke om boka «Farfars skrin» på TV. En milepæl var nådd. Vi feiret 17. mai hos mor på Hallingstadtunet, og så på traktortoget fra balkongen. Det kom en liten åpning i grenserestriksjonene, og vi fikk besøk av familien med barnebarnet fra Danmark i noen dager, og feiret 32 årsdagen til vår eldste sønn. Det var høydepunktet den måneden.

Juni: Hyggelige besøk av venninner, og turer til Fjellbu, tømmerkoia etter farfar. Tur til venninne i Fredrikstad, med masse god prat og kultur.

Juli: Studentsønnen og samboeren flyttet til Trondheim i slutten av måneden. Vi fikk en tur til Veitastrond, besøkte våre gode venner, et høydepunkt. Dokkestue og hønsehus kom på plass, og vi kjøpte tre moskusender.

August: Vårt andre barnebarn ble født den 12. og vi fikk til en liten tur for å hilse på med 10 dagers karantene da vi kom hjem. Jeg tok også koronatest da vi kom i land, for sikkerhets skyld, og for å ha prøvd hvordan det var. Kommunestyret kom i gang igjen, sykemeldingsperioden var over. Vi fikk nye folk på gården, og det så ut til å gå fint.

September: De nye startet kafe i slutten av måneden. Utvalgsmøter og kommunestyret tok mye tid. Jeg meldte meg også på et koronakurs i «Akademisk tenkning og skriving», og fikk jammen plass, selv om jeg ikke var et direkte koronaoffer. De hadde noen plasser til overs. Student igjen, 58 år! Godt å skjerpe hjernen igjen med akademiske øvelser, og få tankene bort fra korona og framtidig salg av gården.

Oktober: Det sosiale livet mitt skjedde i gårdskafeen, jeg synes det var stas med kafe, og hyggelig å treffe folk uforpliktende der. Det ble mange gode møter mellom studieøktene.

November: Så strammet myndighetene inn igjen. Smitterestriksjonene gjorde det vanskelig å drive kafe, så det ble startet catering. Smitten økte ytterligere, og det ble enda strengere, med det resultat at vi stengte kafe og catering. Det ble for mye å holde styr på både overnattingsgjester og kafegjester, og da prioriterte vi overnattingsgjestene. Den delen av bedriften går som før, men arrangementer bestemte vi å si nei til på ubestemt tid.

Desember: Vi var tilbake på scratch, kafedriverne flyttet og vi måtte tenke nytt igjen. En god venn dukket tilfeldig opp, hun hoppet rett inn i rollen som frokostvert i et par uker. Jeg var midt i eksamensforberedelser i studiene. Jeg har gjennom åra lært meg å skjerme meg for alt som skjer utenom det jeg selv holder på med, ellers hadde det ikke blitt verken bok eller noe annet av verdi fra min hånd. Så kom studentsønn hjem på juleferie, og vi har hatt noen koselige førjulsdager, han med sin eksamen, jeg med min.  

I fjor var alle tre sønnene med sine respektive familier hjemme til jul, og vi var 18 til bords. Fint minne å ta fram i år, som vi kun blir oss tre i huset, pluss mormor. De to familiene i Danmark kommer ikke i år. Vi savner barnebarna, og håper å kunne besøke dem snart.

Det går mot salg av gården. Vi håper å få til en ordning hvor vi flytter inn i kårboligen for noen år, før vi flytter videre til noe mindre. Vemodig å tenke på at alt vi har bygget opp skal over i andres hender, ut av familien. Men slik er livet, det blir ikke alltid som man har forestilt seg. Det viktigste er at barna skaper seg gode liv der de er. Vi må forberede pensjonstilværelsen, som selvstendig næringsdrivende må vi sørge for oss selv, og gjøre det vi må for å klare oss. Vi tok et valg for rundt tjue år siden om å hoppe av det regulerte arbeidslivet, og har vært fornøyd med friheten det har gitt oss, et mangfoldig og spennende liv. Øystein har jobbet for tre, og jeg har fått utfolde meg med bokskriving og politikk.

Et stort kapittel i livsboka går mot sin ende, jeg takker for alt som har skjedd og ikke skjedd, og ser fram til å bla om til et nytt kapittel, når tida er inne.

Med dette ønsker jeg alle mine Facebookvenner

Gledelig jul og Godt Nyttår!