Foredrag på Lierbyen skole med Marco fra Mesternes Mester.
1. at jeg var en god pappa/mamma
2. et godt familiemenneske: sønn/datter, onkel/tante, søster/bror, osv
3. en god kollega
4. en god samarbeidspartner
5. en god venn
Spørsmålet var: Hva ønsker du å bli husket for? eller noe slikt.
At han var veldig flink til å ta telefonen, eller jobbet mange overtidstimer, var ikke viktig.
Jeg ønsker også å bli husket som å være et godt menneske.
Noen ganger er det vanskelig å oppføre seg som et "godt menneske". Og hva innebærer det egentlig å være det? Hva innebærer det for meg? Hvilke samtaler har jeg med meg selv, hva foregår i mitt hode, hva sier jeg til meg selv? Hvordan selvpraten er betyr mye for hvordan livskvaliteten er. Klarer jeg å gi meg selv det jeg trenger for å være et godt menneske? Og er det jeg vil ha nødvendigvis det jeg har behov for og hvordan vet jeg forskjellen, når skal jeg oppmuntre, når skal jeg refse og når skal jeg trøste?
Jeg kan bli skuffet over meg selv når jeg ikke lever opp til egen standard. Spørsmålet da er: Ligger lista for høyt, skal den senkes, eller skal jeg trene mer slik at jeg kommer over?
For min del kjenner jeg noen ganger veldig godt at lista må ned, den ligger så høyt at det rett og slett er umulig å komme over, enda så mye jeg trener. Da trenger jeg trøst, men gir meg selv ofte kjeft i stedet. Det er skamfullt å måtte gi seg, å måtte kaste inn håndkleet. Å opgleve at den indre stemmen gir kjeft på toppen av det, er for mye, og om det kommer en negativ kommentar fra noen andre da, hender det at det kan komme noe surt tilbake.....
....og da er det vanskelig å oppleve seg som et godt mennenske..... og så må det trøstes litt igjen, og kanskje bes om unnskyldning......
tirsdag 27. mai 2014
onsdag 21. mai 2014
To Amerikabrev og en skiftebegjæring fra 1898
Kjære Marie.
Da jeg skriver til mama så vil jeg få lov og sende dig nogle ord ang mama og få vide hvorledes du rusler du driver vel på skolen!
Nu hvorledes har det gået du har vel lært og spille piano nu tænker jeg så du får komme her over og spille lidt for os hvad er det du gjør for dagen da jeg håber du sætter dis ned og skriver til mig når du får disse bogstaver. Jeg har virkelig længtet efter eder hvorledes er det med mor Jammen da hils hende fra mig og di folket på haugen hvordan går det med dem hils dem fra mig. Sa er du på det inderligste hilset fra mig din hengivne veninde
Mrs K.B. Helhanse
Balfour M.C. Henry Co
North Dakota
Til dig Miss Marie Bergflødt
Rolandshaugen den 18 i 2 dere
din Kjerkommene Skrivelse til Lina har jeg riktigen modtaget og gjennemlest og det glæder os at Høre at Hun har en Ven i Lier saa maa vi først Underrette dig om at Lina Forlod Faaberg Den 15. Oktober og hun reiste over til North Amerika og hun tjener paa en Gaard. Manden er Amerikaner og hans Kone er Engelsk og hun siger i sin skrivelse at dem ikke forstod hverandre mere en Veggen dem har endnu kun peget til hverandre, men fortjenesten er god hun har en og en 1/2 til to daler Ugen og hun lever udmerket godt godt hun lever Bedre til hver Dag. Dag der en om juledag i Norge siger hun og hun Blev foreret en Kjole saa finat hun ikke kunde hat den paa sig i Norge men ver af den godhet at skrive til hende saa for dere vide mangt og meget, gjør det saa er du snild for det er Kjerkomment for hende det kostet ikke mere end 25 øre. Dermed er du paa venligste hilset fra os alle, hils også Eriksrud.
Simen Olsen Rolan
Hendes Adresse Lyder Saaledes
Mis Lina S. Roland
Zumbrota P.O. Godhue
C.O. Minesota
North Amerika
Kr. uskifte.......... Christiania
Undertegnede, ejer af gården Bergflødt, gaardsnr 57, Lier Herred, begjærer herved offentlig udskifning af........over gaardene Bergflødts indmark i henhold til lov af 13 de marts 1882. Øvrige eiere i Bergflødts ere: Augen Andersen Bergflødt, Peder Narvesen og Julius Hansen.
Indvesteringen bedes fremmet saa snart som muligt.
Bergflødt den 13 de august 1898.
Ord(?)
Hans Landfald
.....begjærede udskiftning forretning berammes herved foretagets fredag den 21 .....kl 11
Da jeg skriver til mama så vil jeg få lov og sende dig nogle ord ang mama og få vide hvorledes du rusler du driver vel på skolen!
Nu hvorledes har det gået du har vel lært og spille piano nu tænker jeg så du får komme her over og spille lidt for os hvad er det du gjør for dagen da jeg håber du sætter dis ned og skriver til mig når du får disse bogstaver. Jeg har virkelig længtet efter eder hvorledes er det med mor Jammen da hils hende fra mig og di folket på haugen hvordan går det med dem hils dem fra mig. Sa er du på det inderligste hilset fra mig din hengivne veninde
Mrs K.B. Helhanse
Balfour M.C. Henry Co
North Dakota
Til dig Miss Marie Bergflødt
Rolandshaugen den 18 i 2 dere
din Kjerkommene Skrivelse til Lina har jeg riktigen modtaget og gjennemlest og det glæder os at Høre at Hun har en Ven i Lier saa maa vi først Underrette dig om at Lina Forlod Faaberg Den 15. Oktober og hun reiste over til North Amerika og hun tjener paa en Gaard. Manden er Amerikaner og hans Kone er Engelsk og hun siger i sin skrivelse at dem ikke forstod hverandre mere en Veggen dem har endnu kun peget til hverandre, men fortjenesten er god hun har en og en 1/2 til to daler Ugen og hun lever udmerket godt godt hun lever Bedre til hver Dag. Dag der en om juledag i Norge siger hun og hun Blev foreret en Kjole saa finat hun ikke kunde hat den paa sig i Norge men ver af den godhet at skrive til hende saa for dere vide mangt og meget, gjør det saa er du snild for det er Kjerkomment for hende det kostet ikke mere end 25 øre. Dermed er du paa venligste hilset fra os alle, hils også Eriksrud.
Simen Olsen Rolan
Hendes Adresse Lyder Saaledes
Mis Lina S. Roland
Zumbrota P.O. Godhue
C.O. Minesota
North Amerika
Kr. uskifte.......... Christiania
Undertegnede, ejer af gården Bergflødt, gaardsnr 57, Lier Herred, begjærer herved offentlig udskifning af........over gaardene Bergflødts indmark i henhold til lov af 13 de marts 1882. Øvrige eiere i Bergflødts ere: Augen Andersen Bergflødt, Peder Narvesen og Julius Hansen.
Indvesteringen bedes fremmet saa snart som muligt.
Bergflødt den 13 de august 1898.
Ord(?)
Hans Landfald
.....begjærede udskiftning forretning berammes herved foretagets fredag den 21 .....kl 11
Korrespondanse mellom Augen Bergflødt i Renskaugkompaniet og okseselger i Opdal 1898.
Opdal 15/8 98
Hr Augen Bergfløt
Ser af Deres Brev at de foretrekker Oxene bragt til Otta
Station men jeg er lit bange for at tage
denvei først for et fra gode Nordover og siden for ...og ved Ola Storlian bare man enda kunde faa Vogne efter som de ere bestilte og slop for at ligge over fjellvegen til Otta ere vi nemlig ikke kjente paa Dere mod den andere vei til Lille Elvedal er for oxsene meget realt for at oksene kommer ned 2 mil overfor Station og vi kan der bestille oss klovning forud hvad Fragten angor er det vist liden forsjel for alminnelig Dyr 11 à12 mellom 54 à 53 kroner. Om De indvilger dette maatte de skrive strast og Adressere Brevet til Steffen Domaas. Jeg reiser med Saue og Ko... til Kristiania den 22 à 23 fra Lille Elvedal og selger disp til Slagter Schjølner om nogen af Eder var der i den Tid kunde vi tales ved. Med agtelse
Sv. Bjørndal
NB. Tak for pengene vi fikk. Vi har bedre veir for Dyrene i det sidste.
Opdal den 18 Aug 1898
Hr Augen Bergflødt
Dit brev af 6 august dennes med inlagte 1500 kr siger femten
hundrede kr riktig modtaget som betaling for 200 Okser hvorfor kvitteres.
Steffen Domaas
Jeg skulde svart dig før men jeg var borte på en fisketur
Opdal 26-8-98
Her Augen Bergflødt!
Da det nu lakker saa langt paa høsten, og frostgangen er saa
sen, saa maa vi bestemme en tid vi skal levere okserne. Vi har tenkt at faa
levere senest Søndags aften paa Otta den 11 September. Vi bør ikke vente
lengere og vi har aldrig levert senere til Sælie Hamar, Og vi tør ikke vere
lengere for sne og uveir oppe paa den høie trase. Svar utbedes med første post
saa vi er sikre paa at mødes paa Otta.
Du skrev vi var noget heldige kare. Det høres at de fekarer
som har ventet faar sine okser bedre betalt i hilsen fra os alle
Steffen Domaas
A.Øvreladt Ole H. Mjøen S. Bjørndal
Alfabet-eventyr av Herman Wildenvey.
A.
Anders i verden
Skal lære å lese
Og skrive den morsomme navnet sitt.
Se hvor han griner med hele fjeset,
Han syns nok at noen må hjelpe ham litt.
B.
«Bare bok bokstaver i rad»! sukker småen,
«Hvad kan det bli for en mening i slikt?»
Og nå skal han ta dem fra a`en til å`en,
For da kan en lære å lese et dikt.
C.
Celius heter den listige katten,
Den kan ikke lese, men tenk, den er rar:
Anders har hørt, at den mjauet om natten.
«Han lærer seg vel alfabetet,» sier far.
D.
Dagene går - , det er brysomt å lære.
Celius kan visst slett ingen ting!
Han bare går hjemme med rumpa i været.
Slik kan ikke Anders spasere omkring.
E.
En Anders i Verden har andre plikter
Enn katter og bikkjer og lignende dyr.
Navnet sitt fikk han en gang av en dikter
Som syntes han var slik en rar liten fyr.
F.
Faren til Anders var sjelden heime.
Mor hadde større og mindre små.
Anders fikk gå der aleine og veime
Helt fra han selv kunde krabbe og gå.
G.
Gudfar som kom på besøk gav ham navnet.
«Anders i verden» - og søsknene lo
De syntes han både i navnet og gavnet
Var Anders i Verden, så liten og god.
H.
Hjemmet var bare en stue de leide,
Men allting var hyggelig, Anders var gla,
Bare de lot ham få ta som han vilde
«en gåtur i verden», - som Anders selv sa.
I.
Innover neset, til stranden og bukta
Gikk der en virkelig eventyrvei.
Der kjendte han lillekonvallen på lukta
Og blåveis og hvitveis stod tett i ei hei.
J.
Ja, der kan du tro der var blomster på jordet
Og kuer og stuter det så en nå støtt,
Og rundt om lå gårdene vakre og store
Med låver som skinte i hvitt og rødt.
K.
Kunde en komme sig her over havet
Var det vel ennu mere å se:
«Nei, du som er liten og ikke kan stave,
Får bli der du er», sa de hjemme til det.
L.
«La dem le», tenkte Anders. «Jeg prøver en start med
Den båten ved brygga som heter «Quibec»
Det er jo et skib som min onkel har fart med
-
Der går jeg om bord, og så skal jeg bli vekk!»
M.
Men nå skal du høre hvad videre hendte:
Da Anders i Verden sig listet om bord,
Så stod det ved rekken en søt liten jente
Som mangensti pleide å hjelpe hans mor.
N.
Nei Anders, du vil da vel aldri forsvinne?
Da måtte du jo ha et hjerte av stein!»
«Å pytt sann», sa Anders. «Jeg prøver å finne
Min onkel om bord, for han er jo kaptein.»
O.
«Onkel», sa Anders. «Jeg blir med på ferden!»
Men onkelen svarte med følgende ord:
«Nei før du kan stave til Anders i Verden
Så kan du nok ikke bli dekksgutt om bord».
P.
På land måtte Anders igjen – for å være
Det samme som før -
men veninden hans sa:
«Alle bokstaver er lette å lære,
Kom skal du se, vi begynner med A».
Q.
«Quebec seilte bort, den skulde til Randers
I Danmark et sted – og han blev ikke med.
«Når dere kommer igjen kan jeg a», tenkte Anders,
Og deretter lærte han sandelig b.
R.
Rett som det var blev det moro og gammen
For A`en og n`n og d`n og e`n,
Og r`n og s`n – blev Anders til sammen
Og Anders i Verden var rent blitt mondèn.
S.
Senere kom også katten til nytte,
Den lå som en S på et storstuebord.
Og Gerd, - så het piken – hjalp til med å flytte
Og ordne op slik, at bokstaven blev ord.
T.
Til sist var det bare de rare på slutten
Som gjorde det vanskelig, vanskelig nok.
Men Anders han gav sig nok ikke den gutten,
Enda han bare blev kaldt for en pjokk.
U.
Utover høsten kom Gerd bort til Anders
Og sa at til jul måtte alt være lært.
For da kom jo onkelen hjem ifra Randers
Og Anders fikk julepresanger forært.
V.
Vinteren kom og det lakket til julen,
Da kunde han enkel-v – Anders var klok!
Da voksne, de leste om katten og fuglen
Som Wergeland hadde satt inn i en bok.
W.
Wergeland? – Dobbelt w. Det var det rare
At enkelte navn hadde dobbelt-w først?
Welhaven, Wessel og Wildenvey har det,
Men Wergeland sa de, - må regnes for størst.
X.
X var en størrelse ukjent for alle,
Den stod som et kors – og var kanskje en heks?
For ukjente størrelser kan en jo kalle
Både et kors og en heks og en X.
Y.
Ytret en tvil om at Anders klarte
Den kinkige jobben til onkel kom hjem,
Så så han på katten og Gud og svarte,
At snart var han mere enn flink nok for dem.
Z.
«Zakk – zakk – zakkarias, ja nå kan du stamme!»
Sa Gerd, da de endelig holdt på med Z.
«Det kan jeg da skrive og si med det samme»
Sa Anders, og sandelig sa han det rett.
Æ.
«Ære og rigdom skal kunnskap dig bringe»!
Sa katten og snodde sin knurrede bart.
Da var det at dørklokken hørtes å ringe,
Og alle bokstaver kom inn i en fart.
Ø.
«Ønsk dig vår hjelp – vi er nu dine slaver,»
Sa alle bokstavene – Anders var lærd.
Så kom det en kringle med sukkerbokstaver:
Til Anders i Verden fra Katten og Gerd.
Å.
«Å!» ropte Anders. «Nu vil jeg på ferden
Med onkel til alle de land på jord.»
«Ja lykke på reisa da Anders i Verden!»
Sa Gerd og sa katten, sa mor og far.
Eventyr av H. Wildenvey.
mandag 19. mai 2014
Jeg er redd
Jeg er redd. Det var ordene jeg våknet med i dag. En drøm forsvant idet vekkeklokka ringte, men ordene ble stående. Hva er jeg redd for?
Det som opptar meg i disse dager er jordbrukets framtid i Norge. Jeg regner med det handler om det, at det er hva jeg frykter.
Markens Grøde av Hamsun. Isak Sellanrå er bonden som bryter ny mark i utkanten et sted i Nord-Norge. Han er et menneske som styres av elementære livsbehov, og som får sine evner satt på prøve ettersom utfordringene tårner seg opp. Romanen er ofte blitt beskrevet som Hamsuns hyllest til naturen og den ble utgitt første gang i 1917. Romanen førte til at Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920. i boken opptrer også en lensmann ved navn Geissler. Han er en igangsetter, stadig på reisefot, hjelper Isak Sellanrå, men slår seg ikke selv til ro. "Han vet det rette, men gjør det ikke", sies det om ham på Wikipedia hvor jeg har hentet disse opplysningene.
Det er lenge siden jeg leste Markens Grøde, men det som gjorde mest inntrykk på meg den gang, var slitet de opplevde på gården og skjebnen til kona til Isak, som var født med hareskår. Hun var utsatt på grunn av hareskåret, og hadde nok ikke så mange muligheter den gang. Hun hadde sitt liv sammen med Isak på gården, og sammen slet de for føda hver eneste dag. Så fikk de et barn, Hun hadde arvet hareskåret etter sin mor, og mora drepte datteren og havnet i fengsel. Hun ønsket ikke datteren det jordelivet hun selv hadde.
Slitet. Det er hva jeg også husker fra min barndom, selv om det også var gode stunder, kaffepauser med arbeidsfolk og leik på gården, liv og røre, dyr og mennesker, gjestfrihet og hygge.
Pappas migrene, vonde hofter, nakke, turer til kiropraktor, astma. Mammas rødflekkete hals når det ble for mye, sammenbrudd og krangling, økonomiske utfordringer, regningene i skuffen, regnskapsfører og traktor som måtte startes med ståltråd og bare kunne kjøres av min far. Knuste ruter i drivhuset som etterhvert ikke ble skiftet, dryppende kraner for å unngå at vannet frøys. Is på golvet utenfor soverommet mitt om vinteren, innevinduer som måtte settes inn om høsten og fjernes om våren. Kitting av vinduer. Jeg husker jeg tenkte, når mora min holdt på med den kittingen, at dette skal jeg ALDRI gjøre. Slik tenkte jeg om det meste av arbeid på gården, dette skal jeg ALDRI gjøre, da vil jeg heller dø.
Hvordan kan det da ha seg at jeg tok beslutningen om å benytte odelsretten min?
Jeg giftet meg med en bonde. Enkelt og greit. Min kraft er verdiløs i seg selv på gården, jeg er veldig dårlig på praktiske gjøremål, og kroppen min egner seg ikke til fysisk arbeid i stor grad. Men gjennom kjærligheten til jorda, som er der i høy grad, og kjærligheten til mannen min, kan jeg bidra med min kraft.
Stadig leser jeg om "dem som ikke vil ha skitt under neglene", de blir ofte framstilt som ubrukelige mennesker. Da føler jeg meg truffet, og blir lei meg. Helt siden jeg var baby, har jeg likt dårlig å bli skitten på hendene, og følt stor grad av avsky for dårlig lukt og ekle ting, og nesten besvimt ved synet av blod. Å skulle drive gård med slike egenskaper burde ikke være mulig, og er det heller ikke om man ikke har andre til å gjøre det praktiske.
Vi måtte drive så stort at vi kunne ha rom til å ha ansatte. Jeg prøvde meg på jobb på fjellstue en påske og var kvalm hele tida av lukta på storkjøkkenet og alle skitne tallerkner og matrester.
Hvorfor forteller jeg dette, hvorfor kommer dette nå, og hva har det med jordbruksoppgjøret å gjøre?
Jeg tror dette er hva jeg er redd for. Tenk om noen får vite dette om meg, bonden som ikke liker å få skitt under neglene. "Jasså, du er fin på det, jasså, så du er av det slaget", er kommentarer jeg har hørt.
På Nationalteateret nylig så jeg forestillingen "Pingviner i Sahara" om Alf Prøysen og Tor Jonsson som hadde truffet hverandre i himmelen.
Begge var utsatte i sitt bygdemiljø fordi ingen av dem var bondeemner, men likte best å lese og skrive, og brukte den stusselige barndommen sin i fattigdom som inspirasjon for sine dikt og kunstneriske virke.
For meg, er den eneste måten å forvalte gården på, å gjøre det via andres arbeidskraft. Når det å drive gården på den måten, i vårt tilfelle som et AS nærmest blir sett på som blasfemi, kjenner jeg at jeg har vanskelig for å være med på laget.
Der var frykten identifisert, og dagen kan begynne.....
Det som opptar meg i disse dager er jordbrukets framtid i Norge. Jeg regner med det handler om det, at det er hva jeg frykter.
Markens Grøde av Hamsun. Isak Sellanrå er bonden som bryter ny mark i utkanten et sted i Nord-Norge. Han er et menneske som styres av elementære livsbehov, og som får sine evner satt på prøve ettersom utfordringene tårner seg opp. Romanen er ofte blitt beskrevet som Hamsuns hyllest til naturen og den ble utgitt første gang i 1917. Romanen førte til at Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920. i boken opptrer også en lensmann ved navn Geissler. Han er en igangsetter, stadig på reisefot, hjelper Isak Sellanrå, men slår seg ikke selv til ro. "Han vet det rette, men gjør det ikke", sies det om ham på Wikipedia hvor jeg har hentet disse opplysningene.
Det er lenge siden jeg leste Markens Grøde, men det som gjorde mest inntrykk på meg den gang, var slitet de opplevde på gården og skjebnen til kona til Isak, som var født med hareskår. Hun var utsatt på grunn av hareskåret, og hadde nok ikke så mange muligheter den gang. Hun hadde sitt liv sammen med Isak på gården, og sammen slet de for føda hver eneste dag. Så fikk de et barn, Hun hadde arvet hareskåret etter sin mor, og mora drepte datteren og havnet i fengsel. Hun ønsket ikke datteren det jordelivet hun selv hadde.
Slitet. Det er hva jeg også husker fra min barndom, selv om det også var gode stunder, kaffepauser med arbeidsfolk og leik på gården, liv og røre, dyr og mennesker, gjestfrihet og hygge.
Pappas migrene, vonde hofter, nakke, turer til kiropraktor, astma. Mammas rødflekkete hals når det ble for mye, sammenbrudd og krangling, økonomiske utfordringer, regningene i skuffen, regnskapsfører og traktor som måtte startes med ståltråd og bare kunne kjøres av min far. Knuste ruter i drivhuset som etterhvert ikke ble skiftet, dryppende kraner for å unngå at vannet frøys. Is på golvet utenfor soverommet mitt om vinteren, innevinduer som måtte settes inn om høsten og fjernes om våren. Kitting av vinduer. Jeg husker jeg tenkte, når mora min holdt på med den kittingen, at dette skal jeg ALDRI gjøre. Slik tenkte jeg om det meste av arbeid på gården, dette skal jeg ALDRI gjøre, da vil jeg heller dø.
Hvordan kan det da ha seg at jeg tok beslutningen om å benytte odelsretten min?
Jeg giftet meg med en bonde. Enkelt og greit. Min kraft er verdiløs i seg selv på gården, jeg er veldig dårlig på praktiske gjøremål, og kroppen min egner seg ikke til fysisk arbeid i stor grad. Men gjennom kjærligheten til jorda, som er der i høy grad, og kjærligheten til mannen min, kan jeg bidra med min kraft.
Stadig leser jeg om "dem som ikke vil ha skitt under neglene", de blir ofte framstilt som ubrukelige mennesker. Da føler jeg meg truffet, og blir lei meg. Helt siden jeg var baby, har jeg likt dårlig å bli skitten på hendene, og følt stor grad av avsky for dårlig lukt og ekle ting, og nesten besvimt ved synet av blod. Å skulle drive gård med slike egenskaper burde ikke være mulig, og er det heller ikke om man ikke har andre til å gjøre det praktiske.
Vi måtte drive så stort at vi kunne ha rom til å ha ansatte. Jeg prøvde meg på jobb på fjellstue en påske og var kvalm hele tida av lukta på storkjøkkenet og alle skitne tallerkner og matrester.
Hvorfor forteller jeg dette, hvorfor kommer dette nå, og hva har det med jordbruksoppgjøret å gjøre?
Jeg tror dette er hva jeg er redd for. Tenk om noen får vite dette om meg, bonden som ikke liker å få skitt under neglene. "Jasså, du er fin på det, jasså, så du er av det slaget", er kommentarer jeg har hørt.
På Nationalteateret nylig så jeg forestillingen "Pingviner i Sahara" om Alf Prøysen og Tor Jonsson som hadde truffet hverandre i himmelen.
Begge var utsatte i sitt bygdemiljø fordi ingen av dem var bondeemner, men likte best å lese og skrive, og brukte den stusselige barndommen sin i fattigdom som inspirasjon for sine dikt og kunstneriske virke.
For meg, er den eneste måten å forvalte gården på, å gjøre det via andres arbeidskraft. Når det å drive gården på den måten, i vårt tilfelle som et AS nærmest blir sett på som blasfemi, kjenner jeg at jeg har vanskelig for å være med på laget.
Der var frykten identifisert, og dagen kan begynne.....
fredag 16. mai 2014
Å tro på mennesket - eller systemet
Vil bygdene og distiktene bli avfolket om det ble slutt på de livgivende overføringene fra Staten? Hva ville skjedd? Hva skjer om en som ligger i respirator kobles fra? Da dør han. Spørsmålet er om det er noe liv å ligge i respirator (om det da ikke er et håp om å våkne opp og ta over pustinga selv)? Hva skjer når en gjennom generasjoner har blitt vant til å få overføringer via staten? Tatt det som en selvfølge at noen kommer og henter det man produserer og sørget for å få det solgt? At sauene erstattes om ulven kommer, eller at pengene kommer uansett om avlingene uteblir på grunn av flom eller tørke? Hva om man måtte ta høyde for alt dette selv? Ville man da klumpet seg enda mer sammen i byene, eller ville noen prøvd å skaffe seg et liv ute i distriktene og bygdene uansett? Og ville vi da fått en ny type menneske der, en som var villig til å tilpasse seg vær og vind og sesonger, villig til å ta risiko, en mennesketype som i større grad ville vært villig og ønsket å leve i pakt med naturen istedet for en tilværelse hvor naturen skulle manipuleres og underlegges med maskiner og maktbruk?
Er menneskene i ferd med å bli som husdyr som har blitt foredlet for lenge og stått på bås i generasjoner og ikke lenger danner kringvern ved fare, ikke lenger værer ulven på avstand, ikke lenger kan finne og nyttiggjøre seg alt de trenger i naturen på egen hånd, som har problemer ved fødsel fordi avkommet er for stort og mødrene for dårlig trent?
Lært hjelpeløshet heter det innen psykologien.
Ved å gi folk hjelp de verken har bedt om eller trenger over tid, vil de bli avhengige og glemmer hvordan det var å ikke få den hjelpa. De naturlige instinktene svekkes og forsvinner etterhvert helt. De blir gruppemennesker, ute av stand til å sørge for seg selv, uten at andre tar initiativ for dem og bestemmer hvordan ting skal gjøres.
Om det er flere båsdyr og innefjøs som blir resultatet av regjeringens forslag til jordbruksoppgjør, er jeg enig med opposisjonen.
Men er det slik at bonden selv har sluttet helt å tenke - er det slik at han vil utvide til over smertegrensen bare fordi det går an, og sette dyrehelse og velferd på spill bare fordi noen har sagt at det er mulig?
Alle som begynner på et studium blir ikke doktor eller professor bare fordi det er mulig. De stopper der hvor deres naturlige forutsetninger og ressurser opphører, selv om professoren tjener mer enn læreren.
Er det riktig å ha et kunstig lavt tak innen landbruket bare fordi noen kan finne på å prøve å nå det? Og vil alle bønder automatisk forsøke å nå taket bare for å få tak i de ekstra pengene? Er det hva opposisjonen tror om bonden? Er han kun en pengegrisk aktør som vil strekke seg over sine naturlige grenser bare for å komme til topps?
Noen mennesker er ytrestyrt, de motiveres av status, penger og makt og henter energi fra å konkurrere med andre. Andre er indrestyrt, og henter energi og motviasjon ved stadig å konkurrere med seg selv, sette seg mål (som ikke andre nødvendigvis vet om) og feire sine små seire innimellom når målet er nådd. De kan smile inni seg ved en seier og andre vet ikke engang at det har foregått en konkurranse, fordi motstanderen er en selv. Men penger må alle ha i vårt samfunn, og det er der utfordringen ligger. Kommer pengene for lett, blir det mindre nyskapning og innovasjon, man lener seg tilbake innenfor sin komfortsone, slik er vi mennesker, vi er så smarte at vi sparer på kreftene, vi beveger oss ikke i utrengsmål, slik som de kloke dyra, jobb når du må og hvil når du kan. Om pengestrømmen er for jevn og forutsigbar, hemmes aktiviteten. Om pengestrømmen stopper, kan aktiviteten stoppe, eller den kan komme igang som ved et mirakel, som en pasient som våkner fra koma. Hvem som legger seg ned og hvem som spretter opp, kan imidlertid være vanskelig å vite på forhånd.
Et annet poeng er at mennesket trenger å ha en viss trygghet for å bli skapende, de trenger et "locus nascendi" et trygt sted, et "fødested" for at "status nascendi" en "fødsel" skal kunne finne sted. Det jeg mener her, er en fødsel av nye ideer, tanker, framtidsdrømmer.
De grunnleggende behov for nok mat, tak over hodet, og en følelse av å leve i et land med en viss beskyttelse er viktig. De laveste nivåene i Maslows pyramide bør være på plass. En annen viktig faktor er en "fødselshjelper", en som er trygg og støtter opp rundt fødselen, og som tror på den ideen, tanken som blir født og hjelper til å ta vare på det skjøre "produktet" en tid framover, eller som ser at dette ikke er liv laga og klokelig lar det dø, før man skaper et nytt "produkt". Denne prosessen skjer overalt hele tida, det er det som er å være et skapende menneske. Å leve etter "kulturelle konserver" er å leve etter andres regler, tradisjoner og konvensjoner, uten å tilføre egne tanker og ideer, uten å ta hensyn til egne impulser og følelser.
"Det trygge rommet" er Staten sitt ansvar å skape for innbyggerne i et samfunn, i dialog med folket. Nå har regjeringen kommet med et forslag som det kan se ut til at folket ikke er fornøyd med, de opplever at det er for lite trygghet, det trygge rommet skaper angst istedet for skapertrang, og da bør myndighetene, som er valgt av folket for å representere folket, lytte, og kanskje justere det forslaget som de kommer med.
Er menneskene i ferd med å bli som husdyr som har blitt foredlet for lenge og stått på bås i generasjoner og ikke lenger danner kringvern ved fare, ikke lenger værer ulven på avstand, ikke lenger kan finne og nyttiggjøre seg alt de trenger i naturen på egen hånd, som har problemer ved fødsel fordi avkommet er for stort og mødrene for dårlig trent?
Lært hjelpeløshet heter det innen psykologien.
Ved å gi folk hjelp de verken har bedt om eller trenger over tid, vil de bli avhengige og glemmer hvordan det var å ikke få den hjelpa. De naturlige instinktene svekkes og forsvinner etterhvert helt. De blir gruppemennesker, ute av stand til å sørge for seg selv, uten at andre tar initiativ for dem og bestemmer hvordan ting skal gjøres.
Om det er flere båsdyr og innefjøs som blir resultatet av regjeringens forslag til jordbruksoppgjør, er jeg enig med opposisjonen.
Men er det slik at bonden selv har sluttet helt å tenke - er det slik at han vil utvide til over smertegrensen bare fordi det går an, og sette dyrehelse og velferd på spill bare fordi noen har sagt at det er mulig?
Alle som begynner på et studium blir ikke doktor eller professor bare fordi det er mulig. De stopper der hvor deres naturlige forutsetninger og ressurser opphører, selv om professoren tjener mer enn læreren.
Er det riktig å ha et kunstig lavt tak innen landbruket bare fordi noen kan finne på å prøve å nå det? Og vil alle bønder automatisk forsøke å nå taket bare for å få tak i de ekstra pengene? Er det hva opposisjonen tror om bonden? Er han kun en pengegrisk aktør som vil strekke seg over sine naturlige grenser bare for å komme til topps?
Noen mennesker er ytrestyrt, de motiveres av status, penger og makt og henter energi fra å konkurrere med andre. Andre er indrestyrt, og henter energi og motviasjon ved stadig å konkurrere med seg selv, sette seg mål (som ikke andre nødvendigvis vet om) og feire sine små seire innimellom når målet er nådd. De kan smile inni seg ved en seier og andre vet ikke engang at det har foregått en konkurranse, fordi motstanderen er en selv. Men penger må alle ha i vårt samfunn, og det er der utfordringen ligger. Kommer pengene for lett, blir det mindre nyskapning og innovasjon, man lener seg tilbake innenfor sin komfortsone, slik er vi mennesker, vi er så smarte at vi sparer på kreftene, vi beveger oss ikke i utrengsmål, slik som de kloke dyra, jobb når du må og hvil når du kan. Om pengestrømmen er for jevn og forutsigbar, hemmes aktiviteten. Om pengestrømmen stopper, kan aktiviteten stoppe, eller den kan komme igang som ved et mirakel, som en pasient som våkner fra koma. Hvem som legger seg ned og hvem som spretter opp, kan imidlertid være vanskelig å vite på forhånd.
Et annet poeng er at mennesket trenger å ha en viss trygghet for å bli skapende, de trenger et "locus nascendi" et trygt sted, et "fødested" for at "status nascendi" en "fødsel" skal kunne finne sted. Det jeg mener her, er en fødsel av nye ideer, tanker, framtidsdrømmer.
De grunnleggende behov for nok mat, tak over hodet, og en følelse av å leve i et land med en viss beskyttelse er viktig. De laveste nivåene i Maslows pyramide bør være på plass. En annen viktig faktor er en "fødselshjelper", en som er trygg og støtter opp rundt fødselen, og som tror på den ideen, tanken som blir født og hjelper til å ta vare på det skjøre "produktet" en tid framover, eller som ser at dette ikke er liv laga og klokelig lar det dø, før man skaper et nytt "produkt". Denne prosessen skjer overalt hele tida, det er det som er å være et skapende menneske. Å leve etter "kulturelle konserver" er å leve etter andres regler, tradisjoner og konvensjoner, uten å tilføre egne tanker og ideer, uten å ta hensyn til egne impulser og følelser.
"Det trygge rommet" er Staten sitt ansvar å skape for innbyggerne i et samfunn, i dialog med folket. Nå har regjeringen kommet med et forslag som det kan se ut til at folket ikke er fornøyd med, de opplever at det er for lite trygghet, det trygge rommet skaper angst istedet for skapertrang, og da bør myndighetene, som er valgt av folket for å representere folket, lytte, og kanskje justere det forslaget som de kommer med.
onsdag 14. mai 2014
Bondens framtid
Gården Vestre Renskaug er et eksempel på en gård som har vært igjennom en strukturendringsprosess. I 2004, da vi tok over gården etter min far, var alt produksjonsutstyr utslitt, jorda bar preg av årevis med intensiv grønnsaksproduksjon, og kun de rette strekningene som vannvogna rakk til var holdt i hevd. Jordekanter, dynger og jord som lå brakk, var brukt til oppbevaring av landbrukssøppel, som plast, paller, kasser, glass, gamle bilvrak og ellers landbruksmaskiner som var hensatt og som det hadde vokst trær opp igjennom. Beitehavnene var fulle av piggtråd som måtte fjernes før dyr kunne beite der. Veksthusene var utslitt, ruter knust og erstattet med plast, rør var reparert med ståltråd, det elektriske anlegget hang og slang i luftspenn både inne og ute. Og bonden hadde blitt utslitt og syk.
Vi hadde brukt mange år på å etablere egen familie, jobbet og levd et "vanlig" liv før vi tok beslutningen om å overta hjemgården. Vi visste at det ble en usedvanlig tung jobb å få det slik vi ønkset å se det, og slik vi også i våre drømmer evnet å se det for oss. Min mann estimerte tiden han ville bruke, ved siden av full jobb på å rydde opp, og kom til 4 år. Jeg tok meg av barn, hus og hjem og var under utdanning samtidig. I 2008 hadde 4 år gått, gården var ryddet, vi hadde nå 105 mål jord istedet for 60 som det var da min far drev. Vi åpnet vår Renskaug Vertsgård, og fikk Lier Kommunes Miljøpris for 2008. Det var en god anerkjennelse for jobben vi hadde gjort, og føltes godt etter alt slitet.
Underveis hadde vi veiledning i kraft av FRAM-Agro programmet til Innovasjon Norge. Øystein hadde etablert bedrift før, og hadde tankegangen inne. Det hadde ikke jeg. I møte med vår kloke konsulent fra Innovasjon Norge som fulgte oss opp i halvannet år, falt det mange tårer da det sakte gikk opp for meg hva det innebar å starte egen virksomhet, hos oss et AS for å drive gården. Vi ordnet oss slik at jeg som odelsjente fortsatte å eie gården, mens Øystein eide bedriften, AS`et, som leier og driver gården, både jord og bygninger.
Å være selvstendig næringsdrivende er noe helt annet enn å ha en jobb hvor lønna kommer hver måned, på samme dag, samme beløp, og livet er forutsigbart. Min arbeidserfaring var fra bank, og jobben var "sikker som banken" jeg opplevde å være trygg, og trivdes med det, tenkte vel ikke særlig over hvor trygg jeg var, hadde aldri kjent på alternativet. Jeg var dessuten verneombud, og mye brukt i forhandlinger med ledelsen. Sterk og klar sto jeg på krava for meg selv og mine kollegaer, og ble etterhvert foreslått til å sitte i styret i funksjonærforeningen i banken, men da hadde vi allerede bestemt oss for å flytte hjem til Lier.
Som selvstendig næringsdrivende med nyetablert bedrift, er det ikke noe som er trygt eller forutsigbart, annet enn at vi må stå på selv. Jobbe, utvikle og gjøre oss selv og bedriften synlig. Og folk glemmer fort, så synligheten må gjentas til stadighet, ellers er vi fort glemt.
Fra å være en skjermet bankansatt og lønnsmottaker til den andre virkeligheten hvor alt er opp til meg, ble en voldsom og vond overgang. Jeg husker fra banken at vi fikk en college-genser en gang hvor det sto som tekst: "Det er meg det kommer an på", og så husker jeg at det var bilder av den som hadde samme jobb som meg på som reklame på alle søppelbøtter på Kongsberg en gang jeg var der. Jeg opplevde begge deler som svært nedverdigende og var full av motstand mot å bruke genseren, og i hvertfall skulle ikke ansiktet mitt pryde søppelkassene i Asker, hvor jeg jobbet da. Tanken på eksponering av meg som enkeltperson var intet mindre enn skrekkelig, og noe jeg aldri kunne tenke meg å være med på. Jeg husker også en liten brosyre som ble trykket med bilde av alle oss som jobbet på Nesbru-filialen i sin tid, skremmende det også.
Så ble det egen bedrift på gården, og masse oppmerksomhet, redaksjonell omtale i aviser og masse bilder av oss fordi vi og særlig jeg, stadig fant på nye ting på gården, mens Øystein bygde. Jeg ble gradvis vant til eksponeringen, selv om det kunne ta et par uker etter et avisoppslag før jeg gikk i den lokale matbutikken og handlet. Det var akkurat som det ble for mye, og jeg trengte å skjerme meg etter slike eksponeringer for å skape balanse.
Nå er det brudd i landbruksforhandlingene, og jeg som leder av Lier Senterparti forventes sikkert av mange både i og utenfor partiet, å skulle stå på barrikadene for bøndene i forhandlingene. Etter den lange og vonde prosessen vi har vært igjennom her på vår lille gård, og hvor vi har kommet ut i noenlunde god behold, er det vanskelig å gå helhjertet mot det forslaget som regjeringen kommer med, og som jeg ser at faktisk kan bidra til å løfte flere bønder over i en mer hensiktsmessig driftsform.
Som fortalt over, har jeg grått mine modige tårer over å skulle stå på egne bein, uavhengig av overføringer og støtte fra Staten. Nå, når vi er der, "fri" fra uforutsigbare rammebetingelser fra Staten, vil vi ikke tilbake til å være prisgitt kvoter og leveringsbetingelser vi ikke kan være med å styre selv.
Min far var medlem i Gartnerhallen og leverte sine varer der helt til de gikk konkurs og ble overtatt av BAMA. I henhold til BAMA sine retningslinjer var produksjonen hans for liten, slik at han mistet de kvoter han hadde. Det var situasjonen da vi tok over gården i 2004. Utslitte produksjonsmidler, og uten leveringskvote, og tonnevis med søppel, det som ble veid inn av skrapjern var ca 20 tonn.
Vi tok en "samling i bånn" og startet det møysommelige arbeidet med å stable gården på beina igjen, og er idag stolte over resultatet, dog slitne. Derfor står jeg ikke på barrikadene for bønder som nå står for tur til å gjennomgå sine prosesser. Jeg forstår frustrasjonen og fortvilelsen deres. Allikevel, et par klisjeer til slutt: "Det er i motbakke det går oppover", og "nød lærer nøgen kvinne å spinne" det kan jeg skrive under på.
Jeg ønsker med dette alle bønder lykke til med på veien til den nye tid, det kommer til å gå bra, om du bare vil. Alle kan spise en elefant, det er bare å dele den opp i passe store biter og bruke lang nok tid.
Vi hadde brukt mange år på å etablere egen familie, jobbet og levd et "vanlig" liv før vi tok beslutningen om å overta hjemgården. Vi visste at det ble en usedvanlig tung jobb å få det slik vi ønkset å se det, og slik vi også i våre drømmer evnet å se det for oss. Min mann estimerte tiden han ville bruke, ved siden av full jobb på å rydde opp, og kom til 4 år. Jeg tok meg av barn, hus og hjem og var under utdanning samtidig. I 2008 hadde 4 år gått, gården var ryddet, vi hadde nå 105 mål jord istedet for 60 som det var da min far drev. Vi åpnet vår Renskaug Vertsgård, og fikk Lier Kommunes Miljøpris for 2008. Det var en god anerkjennelse for jobben vi hadde gjort, og føltes godt etter alt slitet.
Underveis hadde vi veiledning i kraft av FRAM-Agro programmet til Innovasjon Norge. Øystein hadde etablert bedrift før, og hadde tankegangen inne. Det hadde ikke jeg. I møte med vår kloke konsulent fra Innovasjon Norge som fulgte oss opp i halvannet år, falt det mange tårer da det sakte gikk opp for meg hva det innebar å starte egen virksomhet, hos oss et AS for å drive gården. Vi ordnet oss slik at jeg som odelsjente fortsatte å eie gården, mens Øystein eide bedriften, AS`et, som leier og driver gården, både jord og bygninger.
Å være selvstendig næringsdrivende er noe helt annet enn å ha en jobb hvor lønna kommer hver måned, på samme dag, samme beløp, og livet er forutsigbart. Min arbeidserfaring var fra bank, og jobben var "sikker som banken" jeg opplevde å være trygg, og trivdes med det, tenkte vel ikke særlig over hvor trygg jeg var, hadde aldri kjent på alternativet. Jeg var dessuten verneombud, og mye brukt i forhandlinger med ledelsen. Sterk og klar sto jeg på krava for meg selv og mine kollegaer, og ble etterhvert foreslått til å sitte i styret i funksjonærforeningen i banken, men da hadde vi allerede bestemt oss for å flytte hjem til Lier.
Som selvstendig næringsdrivende med nyetablert bedrift, er det ikke noe som er trygt eller forutsigbart, annet enn at vi må stå på selv. Jobbe, utvikle og gjøre oss selv og bedriften synlig. Og folk glemmer fort, så synligheten må gjentas til stadighet, ellers er vi fort glemt.
Fra å være en skjermet bankansatt og lønnsmottaker til den andre virkeligheten hvor alt er opp til meg, ble en voldsom og vond overgang. Jeg husker fra banken at vi fikk en college-genser en gang hvor det sto som tekst: "Det er meg det kommer an på", og så husker jeg at det var bilder av den som hadde samme jobb som meg på som reklame på alle søppelbøtter på Kongsberg en gang jeg var der. Jeg opplevde begge deler som svært nedverdigende og var full av motstand mot å bruke genseren, og i hvertfall skulle ikke ansiktet mitt pryde søppelkassene i Asker, hvor jeg jobbet da. Tanken på eksponering av meg som enkeltperson var intet mindre enn skrekkelig, og noe jeg aldri kunne tenke meg å være med på. Jeg husker også en liten brosyre som ble trykket med bilde av alle oss som jobbet på Nesbru-filialen i sin tid, skremmende det også.
Så ble det egen bedrift på gården, og masse oppmerksomhet, redaksjonell omtale i aviser og masse bilder av oss fordi vi og særlig jeg, stadig fant på nye ting på gården, mens Øystein bygde. Jeg ble gradvis vant til eksponeringen, selv om det kunne ta et par uker etter et avisoppslag før jeg gikk i den lokale matbutikken og handlet. Det var akkurat som det ble for mye, og jeg trengte å skjerme meg etter slike eksponeringer for å skape balanse.
Nå er det brudd i landbruksforhandlingene, og jeg som leder av Lier Senterparti forventes sikkert av mange både i og utenfor partiet, å skulle stå på barrikadene for bøndene i forhandlingene. Etter den lange og vonde prosessen vi har vært igjennom her på vår lille gård, og hvor vi har kommet ut i noenlunde god behold, er det vanskelig å gå helhjertet mot det forslaget som regjeringen kommer med, og som jeg ser at faktisk kan bidra til å løfte flere bønder over i en mer hensiktsmessig driftsform.
Som fortalt over, har jeg grått mine modige tårer over å skulle stå på egne bein, uavhengig av overføringer og støtte fra Staten. Nå, når vi er der, "fri" fra uforutsigbare rammebetingelser fra Staten, vil vi ikke tilbake til å være prisgitt kvoter og leveringsbetingelser vi ikke kan være med å styre selv.
Min far var medlem i Gartnerhallen og leverte sine varer der helt til de gikk konkurs og ble overtatt av BAMA. I henhold til BAMA sine retningslinjer var produksjonen hans for liten, slik at han mistet de kvoter han hadde. Det var situasjonen da vi tok over gården i 2004. Utslitte produksjonsmidler, og uten leveringskvote, og tonnevis med søppel, det som ble veid inn av skrapjern var ca 20 tonn.
Vi tok en "samling i bånn" og startet det møysommelige arbeidet med å stable gården på beina igjen, og er idag stolte over resultatet, dog slitne. Derfor står jeg ikke på barrikadene for bønder som nå står for tur til å gjennomgå sine prosesser. Jeg forstår frustrasjonen og fortvilelsen deres. Allikevel, et par klisjeer til slutt: "Det er i motbakke det går oppover", og "nød lærer nøgen kvinne å spinne" det kan jeg skrive under på.
Jeg ønsker med dette alle bønder lykke til med på veien til den nye tid, det kommer til å gå bra, om du bare vil. Alle kan spise en elefant, det er bare å dele den opp i passe store biter og bruke lang nok tid.
onsdag 7. mai 2014
Hvor blir det av bondens handlingsrom?
I DT i dag leser jeg om Knut Langeteig som i tre dager skal forsvare
sin handling som var å slakte ned sin besetning med syke griser fordi
det var det eneste fornuftige å gjøre. Stridens kjerne er at
forsikringsselskapet kun betaler ut erstatning om nedslaktingen er
pålagt av Mattilsynet. I dette tilfellet, ut fra det jeg leste, var nedslaktingen allerede i
gang før Mattilsynet måtte si det, og for det skal Langeteig straffes
ved å ikke få erstatning, om han taper saken.
Bonden handlet som han syntes var fornuftig, men skulle altså ventet til en myndighet hadde sagt det. Uansett hvor fornuftig det er det han gjør, har han ut fra forsikringsselskapets regler ikke lov å gjøre det før myndighetene gir klarsignal, og straffen er hard, om han taper saken.
Det kan se ut til at å tenke selv og å handle utfra egne vurderinger er i ferd med å bli en forbrytelse, og at det slås hardt ned på den som handler istedet for å snakke med myndighetene, eller noen som skal vite bedre, om hva han har tenkt å gjøre først.
Denne utviklingen er skremmende, og det kan se ut til at bonden slik han har vært til nå, selvgående, praktisk og pragmatisk er i ferd med å bli en dinosaur, en utdøende rase. Jeg håper fornuften vinner, og at Knut Langeteig får erstatning, og at jeg får beholde troen.
Knut Langeteig er et eksempel på en bonde som regjeringen ved Sylvi Listhaug vil ha flere av. Han er en av de største smågrisprodusentene i landet, og driver gården som et AS. Om han ikke var framsynt og handlekraftig, ville han ikke klart å drive godt, som han gjør. Så er det altså framsyntheten og handlekraften som skal straffes, her av forsikringsselskapet som også skal forsvare sine regler og tjene sine penger, naturlig nok. En formalitet som ikke ble fulgt kan bli skjebnesvanger. En fornuftig handling som manglet et "klar, ferdig , gå" fra Mattilsynet kan koste flere millioner kroner i tapt erstatning, om han taper, desto større glede om Langeteig vinner saken, jeg håper inderlig det.
Hva slags tilstander får vi framover, det være seg om det gjelder forsikring eller myndigheter, privat eller offentlig, skal det være et rent regelrytteri hvor den minste formelle feil skal kunne avstedkomme enorme økonomiske og menneskelige konsekvenser?
Jeg håper inderlig fornuften, pragmatismen og det gode skjønn vinner fram i saken til Langeteig, og skaper presedens i andre tilsvarende saker.
Bonden handlet som han syntes var fornuftig, men skulle altså ventet til en myndighet hadde sagt det. Uansett hvor fornuftig det er det han gjør, har han ut fra forsikringsselskapets regler ikke lov å gjøre det før myndighetene gir klarsignal, og straffen er hard, om han taper saken.
Det kan se ut til at å tenke selv og å handle utfra egne vurderinger er i ferd med å bli en forbrytelse, og at det slås hardt ned på den som handler istedet for å snakke med myndighetene, eller noen som skal vite bedre, om hva han har tenkt å gjøre først.
Denne utviklingen er skremmende, og det kan se ut til at bonden slik han har vært til nå, selvgående, praktisk og pragmatisk er i ferd med å bli en dinosaur, en utdøende rase. Jeg håper fornuften vinner, og at Knut Langeteig får erstatning, og at jeg får beholde troen.
Knut Langeteig er et eksempel på en bonde som regjeringen ved Sylvi Listhaug vil ha flere av. Han er en av de største smågrisprodusentene i landet, og driver gården som et AS. Om han ikke var framsynt og handlekraftig, ville han ikke klart å drive godt, som han gjør. Så er det altså framsyntheten og handlekraften som skal straffes, her av forsikringsselskapet som også skal forsvare sine regler og tjene sine penger, naturlig nok. En formalitet som ikke ble fulgt kan bli skjebnesvanger. En fornuftig handling som manglet et "klar, ferdig , gå" fra Mattilsynet kan koste flere millioner kroner i tapt erstatning, om han taper, desto større glede om Langeteig vinner saken, jeg håper inderlig det.
Hva slags tilstander får vi framover, det være seg om det gjelder forsikring eller myndigheter, privat eller offentlig, skal det være et rent regelrytteri hvor den minste formelle feil skal kunne avstedkomme enorme økonomiske og menneskelige konsekvenser?
Jeg håper inderlig fornuften, pragmatismen og det gode skjønn vinner fram i saken til Langeteig, og skaper presedens i andre tilsvarende saker.
Den "tradisjonelle" Bonden - en dinosaur?
Nylig så jeg et program om en engelsk herregård som sto i fare for å gå dukken. Forfallet var kommet langt, og utgiftene til vedlikehold ville føre til konkurs om ikke nye grep ble tatt nå. En "Ruth" ble koblet inn. Hun var sendt ut av fjernsynsprogrammet og var en inspirator og skulle kartlegge gården og rollene de som drev den hadde og de ressurser som fantes på gården og i omegnen. Vi møtte kona og mannen og en sønn som for tida bodde i byen men skulle komme tilbake og ta over gården etter faren.
Ruth gjorde sin research, og fant ut at gården hadde store muligheter for aktivitet da den lå rett i nærheten av en liten landsby som var en turistmagnet, samt at de hadde flotte turmuligheter rundt gården, og at de faktisk eide landet som folk brukte til rekreasjon og turgåing. Ruth besøkte også en gård i nærheten som allerede hadde sett mulighetene som lå i både gården og omegnen, og startet åpen gård med kafe, butikker og salgsboder.
Ruth kalte sammen til et møte med mor, far og sønn og la fram det hun hadde sett på sin tur rundt i omegnen og det hun hadde fått greie på av folk hun hadde snakket med, samt det hun hadde sett på den andre gården det var naturlig å sammenlikne seg med.
Ut fra dette, rådet hun gårdeierne til å satse på en "Åpen Gård-dag" tre måneder fram i tid. Da måtte mye skje, opprydding og noe restaurering måtte til før publikum kunne slippe til på gården. Sønnen var positiv og ble ansvarlig for de ytre rammene. Moren fikk ansvaret for kafedriften, og faren for dyra som skulle vises fram, både de som var der fra før, og noen sjeldne saueraser i tillegg.
Det viste seg at den gamle gårdbrukeren ble en brems for prosjektet, og til tider direkte motarbeidet det de hadde blitt enige om. Det var tydelig at han hadde mye motstand mot det nye som skulle skje, og ville at alt skulle være som før, og at eventuelle endringer skulle foretas så forsiktig at det ville ta altfor lang tid å få gjennomført forandringene og fornyelsene.
Når det ble snakk om hva den gamle bonden skulle si til de besøkende når de kom, sa han "Go away" som første innskytelse. Han motsatte seg også at det skulle skje kommersiell virksomhet på gården hans, at noen skulle tjene på det de solgte av mat og drikke i kafeen eller på salg av varer i bodene syntes han var en skam.
For meg virker det som han også kunne vært en av bøndene i Norge i dag i møte med den nye tida hvor det forventes at bønder skal tjene penger på det de produserer og være stolte av det og ikke skamme seg. Motsetningene mellom kommersiell handel og gårdsdrift bør, etter mitt syn, forenes om gårder og bønder skal klare seg i framtida. Som jeg ser det, er det fortsatt stor motstand også i Norge mot den tanken.
Jeg kan huske fra jeg selv var liten og vi hadde selvplukk av jordbær på gården sammen med mye grønnsakproduksjon. Det var mange innom, og jeg så muligheten av å starte en liten kafe i dukkestua mi, det syntes jeg var en god ide. Da fikk jeg høre at det ikke var greit å ta betalt for kaffe og kaker, det var noe vi skulle gi bort. Jeg så hvor sliten min mor var av å ta imot kjente på kaffe innimellom jordbærsalget, men forstår nå også at det var kjærkomne pusterom i en travel hverdag, og at hyggen og praten betydde mer for min mor og far enn penger.
Samtidig med dette, hadde vi også mange bygninger og veier og hager som skulle vedlikeholdes og repareres, og dette krevde enormt med egeninnsats, fordi det ikke var så mye penger å betale håndverkere og andre fagfolk med. Dermed ble mye gjort selv eller av andre uten særlig kjennskap til faget, men som hadde en praktisk og pragmatisk tilnærming til å få ting gjort. Det ble som regel "godt nok" etter den norm som rådet da. Imidlertid hadde det ikke holdt etter de byggeforskrifter vi har i dag, og som gjør at "godt nok" ikke lenger er et begrep å rette seg etter. Det må sertifisering og godkjenning til av fagfolk og myndigheter i en mye større grad enn før, hvilket gjør at handlingsrommet til bonden er blitt mye mindre.
Ruth gjorde sin research, og fant ut at gården hadde store muligheter for aktivitet da den lå rett i nærheten av en liten landsby som var en turistmagnet, samt at de hadde flotte turmuligheter rundt gården, og at de faktisk eide landet som folk brukte til rekreasjon og turgåing. Ruth besøkte også en gård i nærheten som allerede hadde sett mulighetene som lå i både gården og omegnen, og startet åpen gård med kafe, butikker og salgsboder.
Ruth kalte sammen til et møte med mor, far og sønn og la fram det hun hadde sett på sin tur rundt i omegnen og det hun hadde fått greie på av folk hun hadde snakket med, samt det hun hadde sett på den andre gården det var naturlig å sammenlikne seg med.
Ut fra dette, rådet hun gårdeierne til å satse på en "Åpen Gård-dag" tre måneder fram i tid. Da måtte mye skje, opprydding og noe restaurering måtte til før publikum kunne slippe til på gården. Sønnen var positiv og ble ansvarlig for de ytre rammene. Moren fikk ansvaret for kafedriften, og faren for dyra som skulle vises fram, både de som var der fra før, og noen sjeldne saueraser i tillegg.
Det viste seg at den gamle gårdbrukeren ble en brems for prosjektet, og til tider direkte motarbeidet det de hadde blitt enige om. Det var tydelig at han hadde mye motstand mot det nye som skulle skje, og ville at alt skulle være som før, og at eventuelle endringer skulle foretas så forsiktig at det ville ta altfor lang tid å få gjennomført forandringene og fornyelsene.
Når det ble snakk om hva den gamle bonden skulle si til de besøkende når de kom, sa han "Go away" som første innskytelse. Han motsatte seg også at det skulle skje kommersiell virksomhet på gården hans, at noen skulle tjene på det de solgte av mat og drikke i kafeen eller på salg av varer i bodene syntes han var en skam.
For meg virker det som han også kunne vært en av bøndene i Norge i dag i møte med den nye tida hvor det forventes at bønder skal tjene penger på det de produserer og være stolte av det og ikke skamme seg. Motsetningene mellom kommersiell handel og gårdsdrift bør, etter mitt syn, forenes om gårder og bønder skal klare seg i framtida. Som jeg ser det, er det fortsatt stor motstand også i Norge mot den tanken.
Jeg kan huske fra jeg selv var liten og vi hadde selvplukk av jordbær på gården sammen med mye grønnsakproduksjon. Det var mange innom, og jeg så muligheten av å starte en liten kafe i dukkestua mi, det syntes jeg var en god ide. Da fikk jeg høre at det ikke var greit å ta betalt for kaffe og kaker, det var noe vi skulle gi bort. Jeg så hvor sliten min mor var av å ta imot kjente på kaffe innimellom jordbærsalget, men forstår nå også at det var kjærkomne pusterom i en travel hverdag, og at hyggen og praten betydde mer for min mor og far enn penger.
Samtidig med dette, hadde vi også mange bygninger og veier og hager som skulle vedlikeholdes og repareres, og dette krevde enormt med egeninnsats, fordi det ikke var så mye penger å betale håndverkere og andre fagfolk med. Dermed ble mye gjort selv eller av andre uten særlig kjennskap til faget, men som hadde en praktisk og pragmatisk tilnærming til å få ting gjort. Det ble som regel "godt nok" etter den norm som rådet da. Imidlertid hadde det ikke holdt etter de byggeforskrifter vi har i dag, og som gjør at "godt nok" ikke lenger er et begrep å rette seg etter. Det må sertifisering og godkjenning til av fagfolk og myndigheter i en mye større grad enn før, hvilket gjør at handlingsrommet til bonden er blitt mye mindre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)