"Spis det du får og hold kjeft!"

 

Jeg blir så inderlig forbannet når jeg opplever, eller hører om, det jeg oppfatter som, bortskjemte folk som skal ha spesialforpleining i ulike situasjoner, spesielt når det dreier seg om mat.

Hvorfor virker det som at noen synes de gjør andre en tjeneste ved å oppføre seg som babyer?

Kan det være noe jeg har opplevd tilbake i tid, og ikke husker som gjør at jeg reagerer så kraftig?

At jeg har vært vitne til at noen har klaget over at maten, vinen eller hva enn som ble servert, var for kald, for varm, for søt, for salt og så videre? Og at klagene ble tatt til følge, selv om de var totalt urimelige? Eller er det noe fra enda lenger tilbake i tid?

«Spis det du får og hold kjeft!»

Det er min umiddelbare respons i møte med krevende mennesker, og mitt fornuftige jeg forstår at reaksjonen er mye sterkere enn hva situasjonen tilsier, og at den for all del ikke må komme ubearbeidet til uttrykk overfor mennesket som kommer med, det jeg oppfatter som, et urimelig spørsmål eller krav.

 Jeg forstår at det i slike tilfeller muligens ligger et traume bak, noe jeg har opplevd for lenge siden, og som ligger der ubearbeidet, i en nesten utbrent glohaug, og som det kan ta fyr i ved den minste gnist.

Når jeg kjenner det boble i meg for uvesentligheter, er det gjerne undertrykt irritasjon som har hopet seg opp gjennom flere år, noe som aldri har kommet til uttrykk, og som nå presser på. Det første uttrykket blir gjerne altfor sterkt når det endelig finner det trygt å komme til syne, i form av et sinne som tar pusten fra meg, og som består av diverse tirader iblandet banneord, som høylytt ropes med utestemme, og som kun egner seg i det lukkede rom, i en terapigruppe eller i individuell terapi, trygt ledet av en dyktig og klok terapeut.

Etter å ha renset ut det verste sinnet, kan følelsen uttrykkes i siviliserte kunstformer, som malerier, fotografier, skriftlig som dikt eller lengre fortellinger, eller som musikk, teater og dans.

Når jeg skriver kommer også kraftuttrykkene først, og må skrives om flere ganger før det kan deles.

Traumer kan avdekkes ved å legge merke til kraften i en reaksjon. Den kraftige reaksjonen kan dermed undersøkes, forskes i for å finne den første hendelsen som alle andre liknende hendelser siden har festet seg til, som borrer på en genser, og til sist, bearbeides gjennom uttrykksformer som bilder og ord. Det i oss som reagerer så kraftig, er ofte det barnet vi engang var, som ikke fikk lov å uttrykke følelser når de oppsto, men måtte lære å «oppføre seg» og stenge av.

Jeg kan ta mitt indre barn ved hånden eller på fanget, gi det oppmerksomhet og lov til å uttrykke seg, uten å måtte skamme seg. Da kan det hende det forteller meg hva som skjedde den gangen, og som jeg trenger å vite for å tilgi og forsones med fortiden, og for å ta tilbake min vitalitet i dag.

Først når det er bearbeidet, kan det skrives ned på en måte som andre kan fordøye, uten å provosere, men å vekke undring, nysgjerrighet, og et sunt engasjement.

Hva gjorde du 22. juli 2011?

 

Alle som husker har en historie å fortelle, her er min.

Jeg husker det godt, men har ikke satt ordene ned på papir før nå.

Vi på Renskaug var vertskap for nordisk treff i Norsk Highland Cattle Forening - TYR. Gjester fra alle de nordiske landene skulle møtes til seminar og middag med underholdning.

Dansegruppa «Frikar», kjent fra melodi grand prix i 2009, var innleid til å underholde, sammen med kjæresten til sønnen vår, Mari, som skulle spille hardingfele, og sønnen vår piano.

Blant gjestene var en kollega som hadde gård i Utvika i nærheten av Utøya.

Det måtte ha vært i god tid før middag at meldingen om eksplosjonen i Regjeringskvartalet kom. Vi hadde en tv i resepsjonen, så vidt jeg husker, eller om det var en PC?

Så husker jeg ikke annet enn at telefonen til ham fra Utvika begynte å ringe. Han ble urolig av meldingene han fikk, det var skyting på Utøya, folk i vannet, folk dro ut med båter i skytteltrafikk, og plukket opp livredde ungdommer. Jeg husker han på et tidspunkt sa det var minst 30 stykker i vannet, og det var før nyhetene på TV hadde rukket å melde det. Han ville reise hjem, men fikk beskjed om at det var sperringer overalt så han ikke kunne komme seg dit. Jeg husker den hvileløse travingen hans rundt omkring, inne og ute, med telefonen på øret. Etter hvert kom nyhetene som bekreftet meldingene han hadde fått, og vi var nærmest lamslåtte alle sammen. Men mat måtte de jo ha, gjestene våre, og den ble servert på en eller annen måte, menyen var garantert kjøtt av gårdens skotske høylandsfe til våre nordiske kollegaer.

Senere på kvelden ble det, til tross for omstendighetene, hallingkast med Frikar og Hardingfeleslåtter med Mari, mellom nyhetsoppdateringene.

Dagen etter, lørdag 23.juli, var det planlagt busstur Tyrifjorden rundt for hele gruppa. Buss var bestilt og ruta bestemt. Den måtte selvsagt avlyses. Bussjåføren var min onkel, og han tok dem med på en rundtur i Lier i stedet.

Søndagen husker jeg ikke noe av, det var sannsynligvis en dag med møter og samtaler, og lunsj før avreise.

Så kom mandagen. Den husker jeg. Sliten etter helga som var intens, hadde jeg fri, og satte meg foran tv for å se hva som egentlig hadde skjedd i helga. Som vertskap hadde vi ikke hatt mye tid til å sette oss ned å se nyheter i løpet av helga.

Ved to, tre tida på dagen, kjente jeg smerter i brystet. Jeg forsøkte å puste meg gjennom smerten, men den tiltok, og å puste ble vanskelig. Til slutt ringte jeg mannen min og ba ham kjøre meg til legevakta. Da hadde jeg løsnet alt som strammet for i det hele tatt å få puste, og var redd.

Jeg ble tatt imot på legekontoret og det ble gjort en EKG-undersøkelse av hjertet.

Den viste ikke noe feil på hjertet, det var noe annet.

Inne hos legen spurte han meg hva jeg hadde gjort om dagen, og jeg sa, som sant var, at jeg hadde jobbet hele helga, og derfor hadde sett på nyheter store deler av dagen.

-Da forstår jeg, sa legen, du har hatt et angstanfall, og du er ikke den første i dag.

På veien opp til legen går man forbi en REMA-butikk. Jeg rakk å registrere ansiktsutrykkene til noen folk i butikken på veien opp til legen. Ansiktene var alvorlige og kroppene beveget seg langsomt, som på sakte film. Jeg tenkte, - nå er det ingen som kan hjelpe meg, alle er i samme båt, vi har det like vondt alle sammen, alle i hele landet, bortsett fra de nærmeste pårørende, selvsagt, som har det verre enn det er mulig å forestille seg.

Jeg fikk god hjelp hos legen, men tenkte det samme da jeg var inne hos ham, -han har det likt som meg han og, vi må hjelpe hverandre her.

Så dro jeg hjem. Smertene avtok når frykten for at det var noe alvorlig var borte. Jeg kjente et sterkt behov for å være sammen med folk, og dro sammen med en av sønnene mine og moren min for å delta i rosetoget i Drammen. Det var det eneste jeg ville, og det eneste som ga en slags ro i kaoset.

Jeg har ikke verken før eller siden vært tiltrukket av verken demonstrasjoner eller store folkeforsamlinger, men da var det helt riktig.

I dag, 10 år etter, har jeg tenkt mye på det ideologiske tankegodset som ligger til grunn for terrorangrepet. Jeg har undersøkt det i flere år, og skrevet om det i boka «Farfars skrin», og som bonusmateriale på bloggen min, tonebb.blogspot.com.

Jeg venter på at tida er inne til å skrive noe mer om hva jeg tenker om hvordan vi best kan håndtere radikalisering og bekjempe politisk ekstremisme framover. Jeg håper det kommer ord til meg som kan deles og være til nytte for flere.

Kan vi stole på at demokratiet skal legge til rette for bonden?

Kan vi stole på at demokratiet skal legge til rette for bønder, altså at de setter de rammebetingelsene som er gunstige nok for den som skal drive gård, når den som skal sette rammebetingelsene i virkeligheten, og kanskje, med god grunn, misliker bønder?

Mange nordmenn har en relasjon til bønder fra gammelt av. De er kanskje etterkommere etter en av dem i søskenflokken som ikke fikk gården, de som måtte reise fra bygda og klare seg selv. De måtte skaffe seg et annet liv, utdanning, jobb og bolig blant «folk flest». Eller de er selv et søsken til en odelsbonde, og har kanskje opplevd en familiekonflikt i arveoppgjøret ved gårdsoverdragelsen, en såkalt høykonflikt.

Hvem bekler stillingene i skattevesen, mattilsyn, og ellers alle etater som har med kontroll og rapportering innen landbruket å gjøre? Jo, de er også etterkommere etter bønder, og har kunnskap og meninger om hvordan bøndene skal drive gården sin. De har ved sine offentlige stillinger blitt «sjefene» til sine forfedre, mødre og storesøsken. Selv om noen av dem er oppvokst på gård og «har det i henda», har de kanskje mer teoretisk kunnskap enn bøndene de skal «tjene», og bruker det for hva det er verd, forståelig nok, og heldigvis. Bønder trenger det offentliges blikk på sin virksomhet, bare så det er sagt. Samfunnsoppdraget er viktig, han produserer mat til befolkningen. 

Generelt sett virker det som de som driver tilsyn ofte ikke er praktikere, og i enkelte tilfeller kan overkjøre bønder som er dyktige, og dermed skape mistillit mellom bonden og inspektøren. Det er uheldig.

For bondens del her på gården, var det et mål å drive gården på en måte som gjorde ham uavhengig. Han ville ikke måtte forholde seg til rammebetingelsene som politikerne satte, ville gjøre sin inntjening uavhengig av jordbruksoppgjøret, fordi han var usikker på politikernes intensjoner med norsk landbruk.

Bønder flest tilpasser seg de rammebetingelser som gjelder til enhver tid, og de færreste har tid til, og interesse av, å overskue det hele fra et metaperspektiv.

Bonden på denne gården, med 10 tonn mathvete på tilhengeren, ble vist «fingeren» av svært mange bilister hver gang han kjørte til mølla. Er det noe mange opplever, og bare regner med at skal være sånn? Eller kan de opplevelsene gå under betegnelsen strukturell diskriminering?

I tilfellet til bonden som lot dyra sine drukne i egen møkk, var forhistorien konflikter rundt et byggeprosjekt som havnet i rettssalen, hvor bonden tapte, og hvor konsekvensene ble store og grusomme, langt utover det økonomiske.

Økonomiske problemer kan ta knekken på hvem som helst, og skammen kan hindre en som setter sin ære i å være selvstendig, som bønder gjerne er, i å be om hjelp i tide. Og hvor skal bonden gå når kreftene renner ut og regningene tårner seg opp?

Når du ikke klarer jobben som bonde, er det som å være en bedriftsleder som må kaste inn håndkleet. Styret i bedrifter bør følge så godt med at de kan gripe inn før tragedien inntreffer, og offentlige ordninger inntrer. En bonde mister hus og hjem i tillegg til bedriften om han ikke får det til å gå.

En bonde er alene i sitt enkeltmannsforetak, og har ingen mulighet for å «slippe unna» uten å måtte flytte fra gård og grunn og gå personlig konkurs, den dagen han ikke orker mer, og gjelda er større enn verdien på gården når den blir lagt ut for salg, hvilket er tilfellet mange steder i landet.

Her kan det innvendes at bonden selv burde ha tatt fatt i sin egen økonomiske situasjon, og tilpasset den etter egne krefter. Utviklingen har vært slik at den som før kunne leve på 12 kuer, nå må ha 50 for å tjene det samme. Da må han investere, og «blir lurt utpå» av rådgivere og myndigheter som sier at det betaler seg å satse på et nytt fjøs. Før han har fått sukk for seg, er imidlertid rammebetingelsene igjen endret, før det nye fjøset er ferdigbygd. Rammebetingelsene endres, mens låna løper i 30 år til.

Det kan komme uforutsette bevegelser i tida, som kostholdsråd som sier at vi skal spise mindre rødt kjøtt, og det innføres ulv i store områder. Hva gjør sauebonden i Engerdal da, han som fortsatt har flere år igjen på å nedbetale gjelda på sauefjøset sitt?

Hvem har ansvaret for situasjonen som oppstår i disse tilfellene?

Ofte er det slik at bonden tar ansvaret, og prøver å gjøre det beste ut av det, mens det oppleves som at politikerne ser en annen vei. Og gjelda og arbeidsinnsatsen øker, mens inntjeningen synker og kreftene og motivasjonen svinner med den. 

Bondens nederlag kan i verste fall føre til dyretragedier som i blant blir så alvorlige at de når offentligheten.