Hvorfor krig?

Hvordan starter krig, og hvorfor, var spørsmål jeg stilte meg under arbeidet med boka "Farfars skrin".

Boka Hvorfor krig? er en brevveksling mellom Albert Einstein og Sigmund Freud. Freud svarer i et av brevene fra Einstein på spørsmålet Hvorfor krig? med en utredning av forholdet mellom rett og makt. Freud forklarte så jeg forsto. Her er et lite utdrag fra boka:

«Det rette utgangspunktet for undersøkelsen er forholdet mellom rett og makt, som i denne sammenheng byttes ut med ordet vold. Rett og vold er motsetninger for oss i dag. Hvis vi går tilbake til vår tidligste begynnelse, kan vi vise at det ene har utviklet seg fra det andre. Interessekonflikter mellom mennesker blir i prinsippet avgjort ved voldsbruk. Slik er det i hele dyreriket, som mennesket jo er en del av. For menneskene kommer i tillegg meningskonflikter som når opp til høyeste abstraksjonsnivå, og som ser ut til å kreve andre metoder for å finne en avgjørelse. Men det er en komplikasjon som er kommet til senere. I begynnelsen levde menneskene i små flokker der de sterkeste musklene bestemte hvem tingene tilhørte eller hvem som skulle få viljen sin. Muskelkraft forsterkes og erstattes snart av verktøy. Den som har de beste våpnene, eller er dyktigst til å bruke dem, seirer. Med innføringen av våpen begynner allerede den åndelige overlegenhet å erstatte rå muskelkraft. Målet for kampen er det samme som tidligere, nemlig at den ene parten skal tvinges til å gi opp sine krav eller sin motstand ved at han opplever skader, og ved at kreftene hans ikke strekker til. Dette målet oppnås grundigst når motstanderen blir varig beseiret, det vil si drept. Det har to fordeler. For det første kan han ikke gjøre motstand en annen gang, og for det andre vil skjebnen hans virke avskrekkende på andre som kunne ha lyst til å følge eksempelet hans. I tillegg vil drapet på fienden tilfredsstille en driftstilbøyelighet.

Drapstrangen kan motvirkes ved tanken på at fienden kan brukes til å utføre nyttige tjenester når man lar ham leve etter å ha kuet ham. I så fall nøyer altså volden seg med å tvinge ham til underkastelse i stedet for å drepe ham. Det er begynnelsen på å skåne fienden, men fra nå av må seierherren regne med en murrende hevnlyst hos den beseirede, noe som betyr at han må gi avkall på noe av sin egen sikkerhet.

Dette er altså den opprinnelige tilstanden. Makten hersker, rå vold eller vold med intellektuell støtte. Vi vet at denne ordningen endret seg opp gjennom utviklingshistorien. Det førte en vei fra vold til rett, men hvilken?

Den gikk via det faktum at en enkelt persons større styrke kunne utlignes ved at flere gikk sammen. Samhold gjør sterk.

Volden ble brutt av samhold, og den forente makten til de samarbeidende står nå for rett, i motsetning til den enkeltes vold. Vi ser at rett er samfunnets makt.

Den er fortsatt vold som kan anvendes mot enhver enkeltperson som motsetter seg den, og den gjør bruk av samme midler og har samme mål. Forskjellen består egentlig bare i at det ikke lenger er en enkeltperson, men samfunnet som begår vold.»

Frihet som byrde - fascismens psykologi - tanker fra Wilhelm Reich og Theodor W. Adorno

Jeg var på en psykologiforelesning om fascisme under studiene. Fascinasjonen var stor for temaet, og jeg tok notater som jeg fant igjen underveis i skriveprosessen av boka "Farfars skrin".

Fascismens massepsykologi kan også beskrives som den autoritetsbundne, den patriarkalske, den seksualavvisende, og den sterke, aggressive, sine følelser mot de svake, mot minoritetsgrupper. I den fascistiske ideologi, ønsker individet seg inn i hierarkiske strukturer.

Fascismen ser på friheten som en byrde for mennesket. Mennesket har et trygghetsbehov – de er avhengige av tilhørighet til flokken, mange ønsker å ha en farsfigur i forsetet, og å være en del av en gruppe. Mange har en autoritær lengsel. Det å underordne seg kan være en ønsket tilstand. Mange har fantasier om enhet. Det å være ett med noe større, for eksempel det å tilhøre et rent Europa, tilfredsstiller mange menneskers dype behov for tilhørighet. Om man hindrer individuell identitetsdanning, kan man unngå rivalisering, er tanken. For mange er identifikasjon med en gruppe essensielt. Da oppstår splittelsen i dem og oss, hvor de andre blir sett på som urene, for eksempel jøder og muslimer. Gruppemedlemmene bekrefter hverandre gjennom speiling, og renhet oppnås gjennom ekskludering. Årsaker til at noen ønsker å være del av en gruppe, kan for eksempel være tap av jobb, og med det, redusert status som mann. Den hvite, vestlige manns tap av posisjon kan være en mektig drivkraft i menneskelivet, og kan føre til gruppedannelse. Den enkeltes oppfatning av den fremmede, farges av egne fantasier og fordommer. Mennesket kan ha ubevisste fantasistrukturer, som for eksempel den å være ett med noe større: det kan være godt å bli omsluttet av en trygg favn. De ubevisste fantasiene kan være strukturert på ulike nivåer, fra aggressive fantasier om å ta en annen, til subtil ironi.

Fantasiene oppstår gjerne i ung voksen alder, under løsrivelsen fra foreldrene. Da kan tiltrekning til ideologier oppstå. Særlig om ungdommen opplever en separasjonskonflikt, kan han/hun komme skjevt ut. Om bekreftelsen fra foreldre uteblir, kan selvfølelsen falle og en splitting med en personlig myte dannes. Freud beskriver dette som en indre, klassisk nevrotisk, konflikt. Det kan også beskrives som en selvfølelsesproblematikk – en mangel, snarere enn en konflikt. Mangelen kan komme fram ved å finne ut av hvordan ungdommen opplever seg selv. Om man for eksempel har et indre bilde av mor som en kvelende edderkopp, har man ingen klar avgrensning av seg selv. En manglende selvavgrensning og selvrepresentasjon, samt å ikke evne å oppleve nærhet uten tap av autonomi, kan føre til null selvaktelse. Man føler seg som ingenting, eller keiser, enten eller. Fra uovervinnelig til offer. Selvet svinger mellom ekstremer, om det tidlige samspillet med nær omsorgsperson har kommet skjevt ut. Dette samspillet er vesentlig for senere emosjonelle samspill, og alle relasjonsbehov rettet mot andre. Om man ikke får dette til, føler man seg verken elsket eller verdsatt, og veien kan være kort til sterke grupper med tett samhold.

Man kan utvikle et komplisert selvbilde, et eksempel:

En mann i 30 årene. Han er invalidisert av angst, redd for fly, heis, kino, han har konstant angst.

Mannen jobber døgnet rundt med fanden i hælene, han har problemer med kvinner. Hans tilnærming til dem er å erobre dem, han blir rastløs for lett, er redd for å bli slukt.

Han hopper i fallskjerm, driver med klatring, elsker å krysse grenser, med mottoet: intet er umulig for meg. Han har utviklet en personlig myte om seg selv og er den yngste av flere brødre. Han tok opp kampen med brødrene og far, men far hadde flere medaljer, og var direktør, så sønnen tapte alltid.

Mor er alkoholisert, og truet, gjennom hans barndom, med å ta livet av seg. Han er hennes prins, han er spesiell og uimotståelig. Men det var ikke rom for ham, moren slukte ham med hud og hår. Han utviklet en dyp avhengighet av mor. Han måtte stadig bevise at han var verdig hennes kjærlighet for å komme innenfor. Samtidig skapes angst hos sønnen for å bli sperret inne – don`t fence me in - og han får problemer med nærhet versus selvstendighet.

Hans selvbilde er splittet, han er en helt, og samtidig liten og udugelig.

Dette var forslag til forståelse av personlighetstypen som kunne passe inn i et fascistisk og nazistisk system fra Wilhelm Reich og Theodor W. Adorno.

Wilhelm Reich (1897-1957) var en psykiater, psykoanalytiker og forfatter født av jødiske foreldre i Ukraina (den gang del av Østerrike-Ungarn). Han studerte medisin i Wien, og ble interessert i psykoanalyse og Sigmund Freuds lære. Han var opptatt av hvordan den borgerlige, seksualfiendtlige moralen ødela en naturlig livsutfoldelse, og førte til fascisme og maktovergrep. Han gikk derfor inn for seksuell frigjøring.

Theodor W. Adorno (1903-1969) var en tysk sosiolog, filosof, musikolog og kunstteoretiker født i Frankfurt am Main, død i Visp i Sveits. Adorno skrev flere artikler for å beskrive fascistiske personlighetstrekk psykologisk.

Han sa: Psykologiske disposisjoner forårsaker ikke fascisme direkte, det er heller slik at fascisme definerer et psykologisk område, hvor man beskriver handlinger utført utfra de rå, menneskelige drifter, utelukkende egosentrisk, og de kreftene som oppmuntrer til dette.

Hvem tiltrekkes av totalitære systemer? Fra boka «Psykopatenes diktatur» 1945 av Ingjald Nissen (1896-1977).

Ingjald Nissen var norsk psykolog, magister i filosofi, og statsstipendiat, og gav i 1945 ut boka "Psykopatenes diktatur". Nissen forsøkte i boka å forklare nazismen ut fra det at en gruppe psykopater fikk legal politisk makt.

Hans hypotese var at nazismen er det psykopatiske menneskets samfunnsform.

Han viste hvordan psykopater som søkte politisk makt var vanskelige å stoppe, fordi normale mennesker ble passivisert i forhold til dem. Nissens viktigste bidrag var en skarpsindig psykologisk analyse av psykopatens virksomhet i hverdagslivet, hvordan han virket på andre og deres reaksjoner på ham. Det handler om mindreverdighetskomplekser som må kompenseres.

Å studere denne boka har vært en åpenbaring i forsøket på å forstå nazismens natur.
Noen tiltrekkes av et slikt system, hva kan årsaken være og hvem er de?

Psykolog Nissen skrev altså boka i 1945, som et bidrag til å forstå nazismens vesen etter andre verdenskrig, hvor verden hadde opplevd en periode av psykopatenes absolutte diktatur.

Nissen hevder, at det at nazistene/psykopatene kom til makta, handlet om at menneskene ikke forstod psykopatiens vesen og virkemåte, og at de derfor ikke hadde tilstrekkelig moralsk fasthet overfor de psykopatiske menneskers maktkamp, men reagerte med resignasjon, desperasjon og forfeilet sjelelig forsvar. Nissen mente at det hadde hersket en påfallende passivitet overfor nazismen i de vestlige demokratiene i tiden før andre verdenskrig, parallelt med hvordan psykopatiske individer kan drive normale mennesker inn i en fortvilt tilstand der de overtar eller tilpasser seg psykopatens ideer for å overleve. Der var imidlertid også krefter i de demokratiske landene som advarte mot den framvoksende nazismen, slik som psykiateren Johan Scharffenberg (1869-1965), han diagnostiserte Hitler som sinnsyk.

Hvordan kunne et helt folk tiltrekkes av en ideologi som er bygget på et psykopatisk grunnsyn?

Hva var tiltrekkende med partiet Nasjonal Samling i Norge?

NS var et lovlig parti blant flere før krigen, og man meldte seg inn, og stemte på det som man gjorde på de andre partiene. Så fort okkupasjonen var et faktum, ble NS det eneste lovlige partiet. Det var derfor oppslutningen ble såpass stor, mange valgte å melde seg inn for å beholde jobbene sine, og «for å holde hjula i gang.» Mange av medlemmene var pragmatiske, og ble medlem av praktiske årsaker, mer enn av ideologi.

Forfatteren Karl Ove Knausgård har skrevet et 500 sider langt Hitler-essay i det sjette bindet av romanserien Min Kamp. I en kronikk i en svensk avis gjorde han et forsøk på å beskrive skjønnheten i nazismen som et premiss for den store tiltrekningskraften den hadde på folk. Han fikk, som forventet, sterk motbør. Å snakke om skjønnhet i samme setning som nazisme, er for de fleste utenkelig, og da ble det nærliggende å skyte budbringeren. Men han har kanskje et poeng når han sier at det jo må være noe vakkert der, man blir ikke forført av noe stygt.

De synlige tegnene, ensrettingen, disiplinen, paradene, de marsjerende musikkorpsene, kan av noen oppfattes som vakkert. Se for deg hundrevis, eller tusenvis av sunne, friske ungdommer som gjør gymnastikk på rekke og rad. Alle ser samme vei, gjør de samme øvelsene i perfekt presisjon, slik det vises i propagandafilmene og filmaviser fra krigsårene. Noen mennesker føler seg tryggest under rigide systemer med klare regler, strenge straffer, orden og kontroll. For andre oppleves kontrollregimer kvelende og tvangspreget.

Noen blir overveldet av store folkemasser, og har motvilje mot å gå i takt. De liker ikke store folkemengder som ved festivaler, konserter og demonstrasjoner. Steder og arrangementer hvor det er meningen man skal smelte inn i en stor masse kan fylle mennesker med angst.

Tilbake til «Psykopatenes diktatur»:

I boka beskriver Nissen psykopaten som en grunnleggende svak person, en person som selv vet at han ikke klarer seg i samfunnet. Psykopati beskrives som en tilstand som er uforanderlig, ikke situasjonsavhengig, slik normale menneskers kriser og sammenbrudd kan være. Grunnholdningen er fast, den glir ikke over i egentlig sykdom, men kan heller ikke helbredes, ifølge Nissen 1945.

Psykopatenes livsholdning og virksomhet framkaller hos normale mennesker en lang rekke reaksjoner, som til sammen resulterer i at deres initiativ lammes, og at de glir inn i passiviteten. Nissen beskriver den psykopatiske grunnholdning som en konstant angrepsholdning overfor sine medmennesker. De to ytterlighetene for grader av motstand, er aktivitet, uro og hemningsløshet i den ene enden av skalaen, og resignasjon, manøvreringstendens og sterk hemning på den andre siden av skalaen. Denne type motstand er effektiv overfor normale mennesker, man orker ikke være i rom med den urolige lenge av gangen, og kan lett gå med på kravene for å få fred. Den andre ytterligheten blir normale mennesker også sliten av, og resignasjonen kan smitte, og man blir dratt med ned i den resignertes univers. Nissen sier dette er en begynnelse for å forstå eller få et fullstendig bilde av psykopatiens konstitusjonelle struktur.

«Den underliggende svakhet i psykopatens organisme framkaller ubevisste eller bevisste utilstrekkelighets- og avmaktsfornemmelser og dermed følgende angstfornemmelser. Disse fornemmelser medfører mindreverdighetsfølelser som utbygges til mindreverdighetskomplekser, som kompenseres ved sikrings- og forsvarssystemer. Følgen er at psykopaten befinner seg i en konstant sjelelig spenningstilstand, som former seg som en gjennomført prestisje- og maktkamp. De normale mennesker blir utslitt og uttrettet av psykopatenes stadige angrep. De varierer angrepsmåter, går det ikke på den ene måten, prøver de et angrep fra en annen kant. Dette hindrer den som angripes i å samle seg om sine oppgaver, hindrer dem i å få hvile og søvn, hindrer dem i det hele tatt i å ta vare på livets verdier. Den spente forsvarsberedskap disse angrepene tvinger de normale til å fastholde, forbruker i høy grad både fysisk energi, nervekraft og livskraft. Den stigende uttrettelse de normale mennesker på denne måten blir utsatt for, driver dem over i en oppløsningstilstand, hvor beslutningsevnen og handlekraften lammes. Det andre moment er at de psykopatiske individer under sin maktkamp skaffer seg herredømme over sine medmennesker ved å benytte seg av hersketekniske metoder, bygd opp over suggesjonsteknikk og intrigepolitikk. Spesielt dreier det seg om den metode å skaffe seg sjelelig makt over andre ved å benytte seg av deres svakheter som grunnlag for herredømmet over dem. Psykopatene kretser stadig rundt sine medmenneskers svake punkter, avslører dem, aktiverer dem og manøvrerer med dem på en slik måte at feilene gjensidig forstørrer hverandre. Det er nødvendig for individets velferd at de sjelelige sår får anledning til å heles. Men de psykopatiske individer holder gjennom sin kontinuerlige avdekkelse av andres svakheter, sårene åpne, og kan på denne måten bringe det sunneste og sterkeste menneske til å tape fatningen og reagere med desperasjon.

Psykopatenes demonstrerende avdekkelse av de normale menneskers svakheter fører ikke bare til at disse kan miste respekten for seg selv, men det fører også til at de mister den gjensidige respekten for hverandre. Kjærligheten mellom mennesker beror i stor utstrekning på det forhold at det ene menneske overser eller tildekker det andre menneskes feil. Det er et av de merkeligste og vakreste fenomener i livet, at de feil som ikke fastslåes mister noe av sin realitetskarakter. Men psykopatenes stadige påpekning av menneskenes feil, medfører at feilene blir til ugjendrivelige realiteter mellom menneskene. Derved kan mennesker som står i det beste forhold til hverandre til slutt miste respekten for hverandre og troen på hverandre. Det er en av de mest demoniske sider ved psykopatenes virke at de har makt til i denne indre sjelelige betydning å ta det ene menneske fra den annet mot deres vilje og uten at de kan hindre det.»

Nissens siste setning i boka er:

«Etter denne krig må det være klart for menneskene hva psykopatien er, og at man derfor ikke under noen omstendighet må la makten gli over i psykopatenes hender.»

Å miste uskylden, igjen.

Jeg har mistet uskylden, igjen. Noen har stjålet fra meg. 

Jeg har glemt andre ganger det har skjedd, heldigvis, derfor blir det som å miste uskylden på nytt.

Jeg er flink til å passe på. Alltid. Holder på veska alle steder jeg går. Tenker alltid på hvor jeg har veskelåsen, hva jeg har i veska, at jeg ikke har alle kort med, i tilfelle, i tilfelle.

Jeg er så sint. Jeg er så sint at jeg kunne….som en øvelse jeg var med på en gang, hvor vi innen trygge rammer fikk lov til å uttrykke hva vi kunne gjøre mot den vi var så sint på…at jeg kunne….ja, hva ville jeg gjort om jeg tok vedkommende på fersken?

Fy faen.

Hva skjer med meg når jeg er så sint uten å ha gjerningspersonen å kjefte på?

Da skriver jeg. Da blogger jeg. «Jeg jogger ikke, jeg blogger», sa Anita Krohn Traaseth. Jeg kjenner det rører seg i galleområdet. Sinnet sitter der, og jeg har ikke lyst på et gallesteinsanfall.

Og så kjefter jeg. På mannen min. Han vet at det ikke er personlig og tåler utbruddene når noe skjer meg, det er en av fordelene med et langt samliv, jeg blir tålt. Jeg forbanner alle tjuver og kjeltringer og fandens oldemor får sitt.

Det verste er ikke det som er borte, det kan erstattes. Det verste er følelsen av å ha blitt invadert. At noen har beveget seg så nær meg uten lov, og attpåtil har rappet fra meg en eiendel.

At jeg ikke har klart å passe på.

Har jeg bare godt av det fordi jeg sikkert har mer enn den som stjal?

Skal jeg gå rett i forståelse, tilgivelse og forsoning, eller er det lov å være i offerrollen en stund før jeg går dit?

Jeg vet svaret for min del: Jeg tillater meg selv å være i offerrollen så lenge jeg trenger det.

Nå har det gått en god stund, og jeg har ikke ytret meg, jeg har nok vært i en slags sjokktilstand.

Men i går kveld og natt kom sinnet. Takk og pris. Det er sunt og godt å bli sint når jeg opplever urett og overgrep som et tyveri er.

Så kommer bearbeidingsfasen, hvor denne bloggen er redskapet, slik at jeg får delt det med dere.

Da føles det litt bedre. Takk for oppmerksomheten.

Fascisme

-Mobbing er blitt så vanlig at man slipper unna med det, leste jeg i en avisoverskrift. Overskriften gav assosiasjoner til fascismen, jeg hadde lest og undersøkt mye om fascisme og nazisme under researchen til «Farfars skrin».

I filmen Amarcord fra 1973, viser Federico Fellini hverdagsliv i Italia under fascismen. Han sier at fascisme er:

«En styreform som appellerer til et umodenhetsnivå inni mennesket. Det er et infantilt stadium hvor barn mobber og slår – og det er nettopp slik fascister og nazister oppfører seg».

27. okt. 2015

Notater fra streaming av et foredrag om fascisme av og med Jon Rognlien på Holocaustsenteret.

Fascistene deler drømmen om en utopisk stat. Ordet «fascist» brukes i dag til skjellsord i mange sammenhenger. Fascismen er en konkurrent til kommunismen.

Kommunismen er en vakker drøm om likhet, brorskap og fred for alle. For å få til dette må det reguleringer til, og baksiden er straffekolonier som Gulag og angiveri satt i system som STASI. Fascismen startet da Mussolini med sin hær marsjerte mot Roma og tok over makten fra kongen 28. oktober 1922. Hæren og marsjen ble utløst av en tsunami av misnøye og hevntørst etter første verdenskrig. Blant annet ble den italienske byen Nizza, den som i dag heter Nice, overtatt av Frankrike. Fascismen var ingen fullverdig politisk ideologi, den ble til mens de gikk, før den til slutt ble statsbærende. Italia ble en totalitær stat, preget av mye vold.

Fascismen oppstår, og kommer til, når det oppstår et maktvakuum i en stat. I det kaoset som oppstår når en diktator blir fjernet, skapes det rom for en ny sterk fører. Det oppstår der hvor demokratiet har gått fallitt, eller at folket ikke er modent for demokrati etter årevis under et diktaturregime. Fascisme kan framstå som en ny frihet.

Fascisme er en revolusjonær nasjonalisme, en politisk, sosial og moralsk omveltning, som har til hensikt å sveise folk sammen til en dynamisk nasjon. Den styres av heroiske eliter på tvers av klasser.

Fascismen er en rensende, katarsisk gjenfødelse av nasjonen for å stanse bølgen av dekadense, og å demme opp for dekadensen.

Andre særtrekk ved fascismen er at den er antiborgerlig – forakter småborgerskapet, og har aristokratiserende dyder. Den er hierarkisk – militaristisk, bygget opp som speiderbevegelser.

Fascismen hadde ridderlighetsidealer parallellt med hooliganism – det var rom for bøller som lagde bråk og banket opp folk og drev bandittvirksomhet.

Fascismen var tilsynelatende revolusjonær – det var ikke en egentlig samfunnsomveltning, de bare byttet klær.

I fascismen ble alt dyrket som var teatralsk, rituelt og monumentalt. Martyrene ble feiret og det ble bygget monumenter over dem. Fascistene hadde såkalte gullalderdrømmer – en gang i tida var det bra. De dyrket verdier som martyrium, offer, blod. De byttet ut den vanlige religionen med fedrelandsreligion, det kontemplative og sakrale var viktigere enn tekst.

Alle var omsluttet av fascismen.

Symbolet på fascismen er en bunt med 30 bjørkekjepper bundet sammen med røde lærreimer, og med en øks, hvor bladet synes, ut av bunten.

Bunten er symbolet på en samling av mennesker, samlet er vi sterke. Kjeppene brukes til å slå dem som ikke innordner seg. De røde lærreimene er symbol på pisken som blir brukt på dem som ikke innordner seg, øksen brukes til å kutte hodet av dem som ikke innordner seg.

Symbolet finnes på norske og svenske politimenns skilt, de mange som er knyttet sammen til en, til føderasjonen, til forbundet. Samholdet innebærer at man er enige om at myndighetene er berettiget til å bruke tvangsmidler.

Likorene utførte straffene for å bryte ut, som var: halshogging, pryl/ris, arrestasjon/fastbinding. Maktsuverenitet og enhet var målet, og idealet, i betydningen: Den enkelte er ingenting, uten at man er bundet sammen rundt en fører, og bruker vold.

Myrer som er drenert og dyrket opp, korn og farser er symboler for fascismen.

Persondyrkingen var stor under fascismen i Italia, man var mer opptatt av kraftkaren Mussolini, enn av budskapet og innholdet i programmet. Retorikken og designet overdøvet innholdet i fascismen. Som i nazismen bruktes Heil som hilsen.

Fascistiske slagord kunne være: Husk alltid å være modig! Jeg gir faen! Det bryr jeg meg ikke om!

Andre ord som sier noe om innholdet i fascismen er: Folket, kraft, skjønnhet, gymnastikk opptog, korporasjoner, nasjonale råd, den evige folkeviljen, kultur.  

Jeg så for meg propagandafilmene fra Hitler-Tyskland og kjente kuldegysninger da jeg skrev ned de i og for seg uskyldige ordene.

Å styre fritt etter innbyggernes enstemmige votum, var idealet.

Ved ensretting var det fare for at de som ikke ville organisere seg ble sett på som parasitter. I fascismen advartes det sterkt mot parasitter, og disse måtte bekjempes. Fascistene hadde makten i Italia 1922-1943. Mussolini ble henrettet og liket ble hengt på torget til spott og spe. Å høre om Mussolinis skjebne ble en god grunn for Hitler til å ta selvmord og å få liket brent.