Fra oppvask til bokanmeldelse

 12. desember

Så begynte oppvaskmaskinen å lekke vann. Heldigvis skjedde det denne gangen i god tid før innrykk av folk til julefeiring. Det har vært juler før hvor maskinen har streika helt inn i julehelga. Jeg forsøker å gjenkalle følelsen fra de gangene, men klarer det ikke. Enten er de bearbeidet, eller så er de fortrengt. Å klare seg uten oppvaskmaskin en dag eller to, hvor det bare er oss to hjemme, er ingen sak. Nesten litt hyggelig å vaske opp for hånd igjen. Det gjør jeg ellers kun i tømmerkoia på skauen. Det gir ro i sjela å stå i det bitte lille kjøkkenet som før var stall og vaske opp i den blå balja og skylle i den hvite. Tenkte jeg skulle dele noe fra boka Farfars skrin, jeg skriver om tømmerkoia der.

Mens jeg lette etter teksten om koia, kom jeg over denne  bokanmeldelse fra 2020, skrevet av «Bokbloggeren». Så blir det den jeg deler i dag. Jeg har forresten noen bøker hjemme til salgs, om du skulle være interessert. Ta kontakt på Messenger eller tlf 46695075.

Her er anmeldelsen:

https://bokblogger.com/2020/07/02/farfars-skrin/

Putti Plutti Pott

10.desember

Vi hadde nylig førjulsbesøk av barnebarn. Det ble en herlig helg, med frydefullt gjensyn med Putti Plutti Pott! Musikalfilmen ligger i arkivet hos NRK, i svart/hvitt. De manglende fargene og det gammeldagse preget dempet ikke begeistringen hos de små. Vi så filmen igjen og igjen, på barns vis, og «nissesangen» gikk i loop! Dansen og gleden smittet over på farmor, og jeg har fortsatt «hang-up» på sangene!

Luene jeg hadde strikket til dem ble tatt i bruk, og det var helt herlig å ha to «Putti-Plotter» dansende rundt i stua, en stor førjulsgave til oss!

Mine gode hjelpere

9. desember

Som jeg elsker alle mine hjelpere i hjemmet! 

Lykke er å stå opp, slippe inn katten og gi den mat, koke vann til en kopp te, gå og legge seg igjen, så kommer mannen med tekopp og avis, hvis det er fredag eller lørdag, Morgenbladet på fredag, Klassekampen på lørdag. Stå opp en gang til, dusje i godt og varmt vann, sette på kaffe, kjenne duften bre seg, sette på vaskemaskin, elte en brøddeig så det blir ferskt brød til lunsjmøtet, sette på robotstøvsugeren, og bare flytte beina når den kommer etter meg inn på kjøkkenet. Den blir ikke sur, bare kjører på, gjør det den skal, sier fra når den er ferdig, og tusler, nei mer skrider tilbake til "the dock", ladestedet. 

Kjære, kjære vannkoker, kaffetrakter, vaskemaskin, oppvaskmaskin, eltemaskin, og den sist ankomne i flokken, selveste robotstøvsugeren. Det er så lett å ta dere for gitt, våre gode hjelpere og følgesvenner gjennom livet. 

Tanken på livet uten dere er nesten ikke til å holde ut. Det er ikke så mange år siden dere meldte deres ankomst i livene våre, og hver og en av dere ble, som nyskapning, tatt imot i de tusen hjem med like stor begeistring som jeg har gjort med den sist ankomne robotstøvsugeren. Dere kom tidlig til noen få, senere til de mange. 

Noen er alltid tidlig tidlig ute med å introdusere nyvinninger, jeg er nok sånn midt på treet. Jeg lar gjerne produktet testes, forbedres og prisjusteres før jeg hiver meg på. Men da er jeg solgt! Og skjønner ikke hva jeg gjorde før... og så har vi de små hjelperne, som kaffekverna, foodprosessoren, blenderen, stavmixeren, appelsinpressa, juicemaskinen, og souve viden!

Det er helt vilt, (som danskene sier) hvor mange maskiner det har blitt gjennom årene! og jeg bruker alle, noen daglig, andre sjelden. 

Hva om strømmen skulle bli borte?

Tanken feies bort dit hvor robotstøvsugeren ikke når...

Ymse mat i gjenbrukets tegn

 8. desember

Å bruke opp maten vi har i kjøleskap og fryser, i skuffer og skap, er noe jeg har med meg i genene.

Før jul spiser vi mye rart. Middager blir basert på noe jeg finner i fryseren, og supplert med ymse grønnsaker fra kjøleskapet, eller, vi har stort kjølerom, derfor kan det hope seg litt opp i blant.

Middagen her om dagen, var lasagne med rester av salt kjøtt og en pose svarte bønner fra fryseren, og noen lasagneplater jeg hadde liggende. Jeg hadde ikke tomatpure, men en boks med kræsja tomater. Og så hadde jeg mye løk! En halv paprika, og noen cherrytomater. Og masse forskjellig krydder, oregano, noe fra en boks pizzakrydder, litt cumin og koriander, paprika og chili. En mozzarella som hadde gått ut på dato, men fortsatt luktet friskt, og et par andre osterester ble puttet i bechamelsauen og strødd på toppen. Du verden så godt det ble!

Jeg lager smoothie med bløte bananer, eller de havner i banankake, vaffel- eller lapperøre. Gammel melk som ikke lukter ille havner i brøddeig eller vaffelrøre. Vaffelrøre, ja! Der kan man virkelig bli kvitt litt av hvert … alt av meieriprodukter, som rester av yoghurt, kesam, rømme, kefir, smør, melk. Rester av grøt, ris og poteter er også helt topp! Og har man ikke vaffeljern, kan man steke røra som lapper i stekepanna. Kjempegodt til frokost!

En liten anekdote:

Jeg vet hvor jeg har det med vaffelrøra fra. Min mormor var god på «gjenbruk», og vaflene hennes var syrlige og gode, stort sett … Men så hendte det at hun tok skrittet for langt. Hun hadde en boks sardiner som var nesten tom, og hadde oljen i vaffelrøra, og de sardinene som var igjen, havna i tomatsuppa. Det var ikke jeg som satt til bords og ble servert disse rettene, jeg har blitt det fortalt av gjesten den gang, som etter det hadde trøbbel med både vafler og tomatsuppe når smaken av fiskeoljen bredte seg i munnen, og sardinene fløt rundt i suppa!

Det var alltid spennende å spise ved mormors bord, og jeg tror mine sønner vil si det samme etter å ha blitt servert de utroligste retter i gjenbrukets tegn!

Å ha det godt og varmt

 7. desember

Med den vonde hofta er jeg ikke mye ute om dagen. Men så fort jeg stikker nesa ut, tenker jeg på alle som fryser. Å fy flate for et helvete mange har nå om dagen. Jeg tenker først og fremst på dem som er fanget i krigssituasjonen i Ukraina. 

Jeg tenker også på de her i landet som strever med høye strømpriser, og har lite annet å hjelpe seg med enn strøm til oppvarming av boligen. 

På turen til Kreta i vår, snakket jeg med en tysk dame som driver kafe der. Jeg spurte hvordan det var å bo der om vinteren. Hun sa at det ikke var så ille på Kreta, fordi det er en forholdsvis rik øy, så folk har råd til å varme opp husene.

Men så fortalte hun om venninnen sin i Athen som hun hadde besøkt den samme vinteren. Hun bodde i en blokk hvor de kun hadde på strøm to timer på kvelden. Resten av dagen ble den skrudd av. Det var ingen andre muligheter til å få varmet opp leiligheten. Den tyske damen hadde ikke orket å være der, det ble for kaldt for henne, hun er i 70 åra og var redd for å bli syk. Kvinnen som bodde der var over 80 år, og hadde ikke annet valg enn å sitte i stua med dyner og pledd rundt seg.

Så fortalte kafeeieren at det på veien mellom hjemmet og kafeen hadde det vært noen snøfall den vinteren, og at motorveien da ble stengt. En dag hadde hun akkurat rukket å komme seg hjem før de stengte veien, ellers måtte hun ha sittet i bilen i timevis. De har ikke noe tradisjon for snø på Kreta, og ingen ting å hjelpe seg med.

-Det har blitt betraktelig kaldere vintre her de siste åra, avsluttet hun. Jeg takket for kaffen og praten og ruslet videre ut i solen denne vakre aprildagen.

Kreativitet

6. desember

DENNE EVNEN TIL Å ROMME MOTSETNINGER, AT TO TING ER LIKE SANT SAMTIDIG, ER ET VIKTIG KJENNETEGN FOR KREATIVITET, MENS DEN I VITENSKAPENS VERDEN SOM REGEL ANSES SOM EN UTING.

Merete Morken Andersen

Det går opp for meg hvorfor jeg iblant ble misforstått i politikken. Jeg ser ofte begge sider av en sak, og synes det er utrolig vanskelig å gå for en sannhet. Og i politikken må man det. For å få gjennomslag for en sak, må man velge side, og stå for det synet. Og sånn må det jo være. Men vanskelig er det. Ofte har motparten like gode argumenter, og noen ganger bedre. Når man i tillegg er bundet opp i et politisk partiprogram, må man noen ganger gå på akkord med egen overbevisning.

Skjønnheten og kreativiteten viste seg imidlertid de gangene vi kunne komme fram til løsninger på tvers av partipolitikken, da var det moro å sitte i utvalg og kommunestyre.

 

Adventsglede

 5. desember 2022

125 års «Julbileumskonsert» i Tranby kirke med Hennummusikken 4. desember.

Å, så deilig dette var!

Ren terapi, tårene rant til kjente og kjære melodier.

Nordnorsk Julesalme, Gabriels obo, Tenn Lys, Fairytale of New York, Julekveldsvisa, Helga natt, og en rekke flere godlåter vekket følelser og rytme i kroppen denne kvelden.

Og for noen flotte ungdomssolister! Og for ikke å glemme de «gamle, gode».

Å, for en fest det ble!

God natt!

Så god morgen, mandag 5. desember

En ny drøm kom og viste meg igjen hvordan det står til på min indre scene. Jeg så meg selv i fosterstilling på kjellergulvet, rolig ventende på impuls til å røre på meg. Forleggeren til boka jeg skrev i 2018 kom og hjalp meg opp og til bordet. Fortsatt hjelpeløs, men oppreist.

Jeg lar det indre styre meg fullstendig så fort jeg har anledning til det. I tida før jul har jeg vent meg til å ha tid til kontemplasjon og indre arbeid. En stund malte jeg, en stund skrev jeg.

Nå strikker jeg nisseluer til barnebarn, nyter tekoppen, skriver dette og gleder meg til proff fotbehandling seinere i dag.

Jeg leste om glede på nettet, at gleden kommer når man gjør noe meningsfullt. Jeg sliter iblant med å finne mening. Så gikk det opp for meg at jeg ofte leter i det store, den store meningen med akkurat mitt liv, istedenfor i det små. Som i gleden over å smøre føttene med god krem hver morgen, å høre lyden av mannen som tenner opp, og siden lyden av sprakende ved i ovnen her jeg sitter og skriver, å tenne to lys, å dekke et hyggelig bord til frokost for oss to gamle, å se fram til jul når alle kommer hjem, og huske på julefreden, ikke stresse så jeg er sliten før jula begynner. Slike ting tenker jeg på. Og konserten i går, som fortsatt sitter i kroppen.

Hva gir mening og glede for deg?

Å ta livet av et dyr i barmhjertighet

 4. desember 2022

Klarer du å ta livet av et skadet dyr?

Jeg skulle ønske jeg kunne svare et uforbeholdent JA på det spørsmålet.

Men så har jeg en erfaring av det motsatte.

Vi var på skauen med bikkja, en venninne og jeg. Det var båndtvang, men jeg slapp bikkja.  Jeg trodde det var greit i egen skog, og uten folk rundt. Men så feil jeg tok! Bikkja logret og spratt i lyngen, holdt kontakten med oss, men plutselig hørte vi noen høye hvin. Vi gikk etter lyden, og der så vi bikkja med kjeften rundt magen på et langt dyr, en mår eller røyskatt, tror jeg det var. Jeg ble stående - skrekkslagen. Venninnen var heldigvis mer handlekraftig og gikk resolutt fram til bikkja og fikk tatt byttet fra ham.

-Finn en kjepp eller noe jeg kan slå i hjel dyret med, ropte hun. –Det må avlives! Jeg våknet til og så meg om etter egnet drapsredskap, fant et passende trestykke og rakte henne. Hun tok godt tak i kjeppen, og slo hardt og resolutt for å drepe det stakkars dyret. Når det var gjort sto vi begge skjelvne med bikkja i bånd og tuslet slukøret ned mot bygda.

I et selskap tjue år etter, treftes vi igjen, venninnen fra den skrekkelige turen og jeg. Hun så meg først og kom bort. – Hei, husker du sist vi møttes? På den turen? Den opplevelsen har sittet i meg siden, sa hun.

Jeg hadde skammet meg så for å ha sluppet bikkja i båndtvangperioden, og tatt med venninnen på en så ansvarsløs handling, og så overlate til henne å ta konsekvensen av min ansvarsløshet når bikkja gjorde det jaktbikkjer gjør, jakter og helst dreper sitt bytte.

Jeg klarte ikke å slå selv, men var svært takknemlig over at min daværende venninne klarte å gjøre slutt på dyrets lidelser.

Jeg kom på denne historien da jeg leste et innlegg i avisa om det å klare å drepe en skadet fugl. Noen klarer det ikke, og tar fuglen med til dyrlege for avlivning. Det innebærer bedøvelse, avlivning og kremasjon og koster mellom ett og to tusen kroner, som betales av det offentlige.

I artikkelen blir det oppfordret til at folk gjør dette selv, ved å resolutt knuse hodet til fuglen med hælen. Det blir beskrevet som den mest «humane» måten. Det skjer jo at katter fanger fugl, og skader uten å drepe. Jeg håper jeg vil være i stand til det ved en eventuell neste anledning. Det er for flaut å bakke ut når et lite dyr lider.

Drømmens betydning

3. desember 2022

Jeg gikk på en vei eller mer sti, og så kom plutselig de andre på at de ville bade. Stien gikk langs havet, men det var en bratt skrent ned til stranda. De andre klatret ned, lekende lett, mens jeg ble stående igjen å holde meg fast i et krokete tre som også klamret seg fast i fjellskrenten. Jeg innså at jeg verken var i stand til å komme meg ned til stranda, eller opp til stien uten hjelp. Og de andre badet og koste seg.

Så våknet jeg.

Min situasjon i våken tilstand likner på den i drømmen, i overført betydning, og jeg forsto at det underbevisste ville vise meg hvordan det står til, hvor fanget jeg er. Å se situasjonen slik den er, ikke slik jeg skulle ønske den var, hjelper meg å godta skjebnen. Hofta mi er vond, jeg kan ikke gå langt, og venter på operasjon om 2-3 måneder.

Hva som er meningen med det hele, vet jeg ikke, og det frustrerer meg. Derfor er drømmer velkomne, de forteller meg det jeg vet, men ikke kan sette ord på før jeg har blitt vist det som drøm. 

Klimahelvete

 2. desember 2022

Hva handler det om i dag, mon tro?

Jo, klimahelvete handler det om. Debatten i går vekket tanker. Det er umulig å ikke bry seg om klima- og miljø saken. Den er til stede i alle medier døgnet rundt. Grepet Fredrik Solvang tok i går, var smart. Han inviterte tre av de beste forskerne på sine felt innen temaet. De skulle kommentere påstander fra klimatoppmøter og media. I tillegg skulle de gi poeng på en skala fra sant til usant om påstandene. Det var godt å se og høre noen «voksne» som «kjølte ned» ungdommene fra den feberaktige frykten mange har for jordens undergang.

Jeg så et par avsnitt av Oldtidens Apokalypse på Netflix i går. Det er interessant nok å se arkeologer avdekke pyramider inni og oppå hverandre som russiske dukker, og hellige steder med magnetisk tiltrekning rundt om på jorda. Se programlederen gå i kilometerlange underjordiske ganger og vise fram overraskende fargerike hulemalerier til dramatisk musikk.

Se spor av kjemper som har levd og blitt feid av jorda av monsterbølger, vulkanutbrudd, oversvømmelser, orkaner og alt man kan tenke seg av naturens brutale framferd når en sivilisasjon har nådd sin ende.

Det er ikke tvil om at vår sivilisasjon slik den er i dag på kloden nærmer seg en ende eller apokalypse. Det er for mange tegn i tida til at det kan bortforklares. Det jeg imidlertid lurer på, er i hvor stor grad vi som lever nå kan forsinke en slik prosess. Jeg tviler ikke på at fossilt brennstoff sender mer co2 ut i atmosfæren enn den kan ta unna, og at det er fornuftig å fase ut bruken av olje. Og at vi mennesker kan besinne oss og forbruke mindre av det meste, og heller gjenbruke det vi allerede har produsert, er jeg 100 % for. Ta vare på matjord. Verne skog noen steder, hugge skog andre steder.

Det jeg ville si i dag, er at apokalypser kommer, sivilisasjoner går under, nye bygges opp. Det har skjedd så lenge jorda har eksistert. Kontinenter sklir fra hverandre og krasjer sammen. Det utløser jordskjelv og tsunamier. Slik har det vært, slik er det, og slik kommer det til å bli.

For oss som er så heldige å bo langt nord, tar det tid å merke de verste konsekvensene av klimaforandringene. Men vi vil snart merke flyktningestrømmene enda mer. Når det blir ubeboelig stadig flere steder, må folk flykte dit hvor det fortsatt er levelig.

Johan Galtung snakket om dette da jeg gikk på universitetet, jeg husker foredragene ga støkk i meg den gangen rundt år 2000. Galtung henviste til boka Gaia av James Lovelock. Han sa også at de eneste beboelige stedene på jorda ville være på den nordlige og sørlige halvkule, og at flyktningestrømmene kom til å gå dit.

Jeg har levd med denne virkelighetsoppfatningen siden den gang, og har ikke vært redd siden. Jeg synes det er ille at ungdom lider under dette, og at de tror så sterkt på at politikerne kan ordne opp. Jeg tror ingen kan «ordne opp» i dette, og lever egentlig greit med det.

Det jeg imidlertid tenker, er at menneskene har en utrolig tilpasningsevne, og at vi som menneskehet ikke bare sitter og ser på, vi tar de grep som er mulig for oss å ta, hver og en.

De framskritt som har kommet gjennom tidene, har tilsynelatende kommet brått, men er manifestasjoner av mange års forskning og arbeid.

Så jeg vandrer med freidig mot, og synes det er spennende å leve i denne tida.

Jeg, en velferdsprofitør?

1. desember 2022

Jeg leste blogginnlegget til Kristin Clemet som sto på trykk den 30.11.22 med stor interesse:

https://civita.no/blogg/mediene-og-rikingene-baronene-fiffen-og-profitorene/?fbclid=IwAR2DA-O-iVZmRDhSoa2q08O7elgEc8oW2TYoRGFk1mZucWcD_gRzp2NmD4w

I de årene vi selv har drevet vår lille bedrift, har jeg reagert med overraskelse på holdninger vi har møtt. At næringslivet skaper verdier og betaler skatt, mens drifta i kommunene og lønna til de kommuneansatte finansieres av skattepenger fra kommunen og overføringer fra staten, som også er skattepenger, er en sammenheng det er vanskelig å formidle og å forstå. Jeg har prøvd noen ganger, og raskt blitt stoppet munnen på av fornærmet motpart, offentlig ansatt.  Og for ikke å miste vennskapet, har jeg klokelig siden holdt munn.

Intensjonen med dette blogginnlegget er å bidra til nyansering og forståelse av hva næringslivet er, og hvordan det bidrar, gjennom å fortelle om noen erfaringer jeg har hatt.

Den tida jeg var lokalpolitiker i Senterpartiet var spesiell, i og med jeg valgte meg partiet på grunn av gården jeg hadde overtatt på odel, og drev sammen med mannen min. Jeg tenkte tradisjonelt, at Senterpartiet best kunne ivareta våre interesser som bønder.

Da driften på gården for oss etter hvert kom til å handle mer om gårdshotellet vi hadde utviklet som «landbruk pluss – virksomhet», og en del av jordene ble leid ut til nabobønder, flyttet fokuset mitt seg stadig lengre mot høyre i politikken.

Jeg følte meg fra start mer hjemme på blågrønn side enn rødgrønn innen Senterpartiet, og trodde på en bevegelse mot sentrum, hvor næringsdrivende, bønder, ansatte og forbrukere kunne enes om de beste løsningene for samfunnet som helhet.

Da «samlivet» med Senterpartiet for min del opphørte på nyåret i 2022, var grensen nådd, partiet hadde over tid beveget seg i, for meg, feil retning. Dette ble helt tydelig for meg etter en sak hvor jeg i mitt stille sinn satte et ultimatum, om partiet stemte mot min indre overbevisning i saken, var min tid i partiet over. Det skjedde, og utmeldingen var et faktum.

Jeg lever godt som partiløs, og ser at flere med meg har valgt å forlate partiet. De siste målingene viser at partiet ikke hadde vært representert på Stortinget i det hele tatt om det hadde vært valg i dag, og prognosene hadde slått til.

Hva kommer det av?

Kristin Clemet er inne på det i sitt blogginnlegg:

«For mange medier virker det som næringslivet er blitt ensbetydende med «rikingene». Skjellsord glir sømløst inn i de fleste avisredaksjoner. Næringslivsfolk er «laksebaroner», «milliardærer», «superrike» og «profitører». 

Etter min mening er det ikke bare mediene som setter likhetstegn mellom næringsliv generelt og «rikingene». Det gjelder også mitt forhenværende parti, Senterpartiet. Hvordan har det fjernet seg så langt fra stoltheten i det å skape verdier av egen kraft? Det kan virke som de vil at alle skal være prisgitt offentlige overføringer. Selv om samfunnsoppdraget til bønder er å produsere mat, er mange bønder også innovative og selvgående, og tjener penger utenom selve gårdsdrifta, med gården som arena. Og det er her "hunden ligger begravet", å bruke gården som arena for tilleggsnæringsdrift klinger dårlig i manges ører. 

En ting jeg alltid har reagert på, er forskjellen på utfordringer og behov i bynære og utkantkommuner innen samme fylke, for min del gamle Buskerud, nå Viken. I utkantkommunene var det om å gjøre å legge til rette for mer tilflytting og næringsetablering, plass var det nok av. I de bynære, jeg snakker om Lier, var utfordringene å finne bolig- og næringsarealer nok til å dekke folks og næringslivets ønsker om bolig og arbeidsplasser. Å skulle ivareta alle interesser innen et og samme parti, var svært utfordrende, «som å bære sprikende staur», treffende sagt av salige Per Borten.

Anekdote 1:

Jeg husker godt en av de første partimøtene jeg var på i en utkantkommune.

Vi satt rundt et kaffebord og skulle ta en runde hvor vi presenterte oss, og sa litt om hva vi drev med. Ved siden av meg satt en forhenværende ordfører i en av bygdene. Etter presentasjonen var det tid for kaffe. Min sidemann plundret med korken på kaffekanna, og sendte den irritert over til meg med et «Du får skjenke du, som driver innen tyrrismen», ordene ble nærmest spyttet ut, og jeg forsto hva han tenkte om presentasjonen jeg nettopp hadde delt. Å drive innen «tyrrismen» ga negativ status i den bygda, det ble helt tydelig for meg, og veldig overraskende. Jeg var faktisk stolt av det vi hadde fått til på gården vår, at vi i tillegg til gårdsdriften, som ikke på langt nær ga nok til livsopphold for noen av oss, tjente våre penger på bedriften vi hadde skapt, med det turister og andre la igjen for kost og losji, samt selskaps- og kurslokaler.

Anekdote 2:

«Først må med dela, så kan me skapa» kommentaren kom fra en av deltakerne på møtet. Vedkommende hadde før vært i SV, og var nå nytt medlem i Sp. Jeg rakte hånda i været, og spurte: «Du mente vel omvendt, man kan vel ikke dele før man har skapt?» Da fikk jeg til svar at det er Gud som skaper, og vi som deler det Gud har skapt. Det viste meg at virkelighetsoppfatningen noen ganger er så forskjellig at det ikke går an å bli enig. I mange debatter opplever jeg dette, man snakker totalt forbi hverandre, fra helt ulikt ståsted, og kommer ingen vei.

Hvorfor kommer dette opp som et tema nå?

Jo, det var blogginnlegget til Clemet som satte meg tilbake til den tida vi drev gårdshotellet. Hun skriver:

«De fleste bedriftseiere rundt om i landet er ekstremt opptatt av sine ansatte og av det lokalsamfunnet de virker i, og mange av dem er for tiden veldig bekymret for hva som skal skje, dersom bedriften ikke overlever eller ikke har ressurser til å investere eller motstå dårlige tider.»

Vi har kjent slike bekymringer på kroppen over flere år, det toppet seg i koronatiden, og vi bestemte oss for å avvikle.

Jeg kom på rapporter vi fikk hvert år fra DNB, med tittelen «Verdiskaper 20..», som viste hva vår lille bedrift bidro med økonomisk til samfunnet det året.

I tillegg til lønn til min mann og meg og våre tre ansatte, bidro bedriften med skatt og avgifter nok til å holde to offentlig ansatte i arbeid, en førskolelærer og en helsearbeider.

Etter at vi avviklet overnattingsbedriften, sørget for å lose de ansatte over i andre jobber, og nå leier ut til asylmottak, ser regnestykket noe annerledes ut, men vi bidro fortsatt etter koronaen i 2020 med «389 139 kroner til samfunnet i løpet av et år, fordelt på 580 lærebøker, 242 tannlegebesøk, 2 km elgsikring, og tre meter med gangfelt, pluss 474 671 kroner i kjøpekraft i sitt lokalsamfunn.»

Slike rapporter blir nok ikke delt i media, ref Clemet, så det er vi som får dem som må ta ansvar for å dele på private blogger:

«Det er noe sykt i forholdet mellom norske medier og norsk næringsliv. Mange store norske medier dekker nesten ikke næringslivet på en normal måte, slik de dekker sport, kultur og politikk.»  «…. det holder ikke å dekke skandaler eller tabber. For «man forstår ikke business uten å forstå business as usual».

Hva er “business as usual”?

For vår del, har det vært å stå til tjeneste 365 dager i året, for folk og fe. Å ha ansvar for dyr og mennesker krever høy grad av tilstedeværelse, ansvarsfølelse, og omsorgsarbeid. Det handler om å sørge for trygge rammer å leve og trives innenfor. Dyr trenger mat, vann, fjøs og beite, og en snill bonde. For folk er det ikke så annerledes, de skal også ha trygge rammer å trives innenfor: mat, vann, seng, egnede lokaler og utearealer, og hyggelig betjening.

Hva er det «folk» tror om oss?

Min mann og jeg har gått fra å være ansatt i trygge jobber i flere år, i bank, privat næringsliv, helsevesen og kommune, til å «hoppe av» midt i livet, og bli selvgående bønder og næringsdrivende, til det vi er nå, utleiere til privat akuttmottak for flyktninger, det noen vil kalle «velferdsprofittører».

Alt vi har gjort siden vi forlot våre trygge jobber, har heldigvis blitt applaudert av mange lokalt, misbilliget av noen. Vi har ikke merket mistilliten så godt direkte, annet enn små hentydninger, men i media og på politikkens venstreside florerer mistillit og negative kommentarer til «sånne som oss», som tjener penger på egen skaperkraft og eget arbeid over mange år. Clemet skriver:

«…For det andre er ikke eierne av de fleste bedrifter i Norge superrike profitører og baroner. De er helt vanlige folk som gjør sitt beste for å etablere og drive en bedrift – eller for å overta familiebedriften fra tidligere generasjoner.»

Gårder skal tradisjonelt gå i arv til neste generasjon gjennom odel. Våre tre barn har valgt å takke nei til tilbudet.

Hva gjør vi da?

Jo, vi går videre og finner andre som vi ta over livsverket. At det i perioden før vi takker for oss for godt gjør oss til «velferdsprofittører» lever vi godt med, vi mener vi har bidratt positivt til samfunnet de årene vi har lagt ned mer arbeid enn vi noensinne hadde forestilt oss, for å bringe en nedslitt gård til det den framstår som i dag.

Gården og bygningene er i dag hjem for rundt 100 flyktninger fra Ukraina. Når behovet ikke lenger er til stede for mottak, rigges gården til et familiesenter som tilbyr barneverntjenester til det offentlige.

Jeg kan ikke tenke meg bedre bruk av odelsgården min, enn at det vakre, skjermede stedet kommer flere til gode, samtidig som jorda drives. Det har vært mitt ønske siden vi overtok.

Så får vi heller leve med merkelappen som blir gitt oss av en del på venstresida i politikken, «velferdsprofittører». Jeg har jobbet meg gjennom familiens skam etter andre verdenskrig, så jeg skal vel klare å leve med dette også, uten å gå med bøyd hode.

Les forresten gjerne boka «Farfars skrin», der beskriver jeg gjennom kunnskap fra mitt fag, psykologi, hvordan skam kan ramme nedover i generasjoner. Boka får du kjøpt direkte av meg, gjerne signert, eller i bokhandel/nettbokhandel.

Takk for oppmerksomheten.

Sliten til margen

- Når man har stått i konflikt i mer enn ni måneder, dør man i løpet av helbredelsesprosessen, hørte jeg i dag. Det er en sannhet etter metamedisin-teorien, og det gir mening. Derfor kan man utvikle sykdom og tilstander som krever livsviktig legehjelp i etterkant av kriser.

Jeg vet jeg har en stayerevne ut av en annen verden, jeg holder ut å stå i både indre og ytre konflikter veldig lenge. Det er ingen god egenskap, helsemessig, og jeg forstår at det kan ha skjebnesvangre konsekvenser.

Hva så?

Nå vil jeg bare være hjemme, hvile, strikke, lese, se på film, følge med på nyheter, scrolle på Facebook, skrive noen blogginnlegg iblant, ha akkurat passe med klienter til psykodramaterapi, lage mat, spise mat, drikke vin, kose meg, tenne lys, drive fram hyasinter, se orkideene få nye blomster, ta vare på stiklinger, overvintre pelargonier, møte venner, drikke kaffe eller vin og skravle med venninner, gå i teater og på konsert, og være sammen med familien når tiden er inne for det.

Mange år med usikkerhet har satt sine spor.

Jeg lurer på om folk flest forstår hva det innebærer å være sin egen herre og egen lykkes smed som selvstendig næringsdrivende i en liten bedrift over mange år?

Fra vi startet opp på gården har det vært et slit. Selv om skapergleden og det å klare oss uten hjelp og overføringer, annet enn det alle får til gårdsdriften, har vært en drivkraft, har det holdt hardt mange ganger å stå i usikkerheten. Ikke minst gjelder det de fem årene vi var forfulgt av skattemyndighetene. Det var et sant helvete, prøv det den som vil. Selv om rettsaken viste at vi hadde rett, har behandlingen vi fikk av det offentlige satt sine spor. Det har jeg lenge hatt lyst til å skrive om, og dele.

Jeg hørte om trygdesaken på nyhetene i dag, den som handler om alle som urettmessig ble straffet for å ha oppholdt seg utenlands mens de mottok penger fra staten, og hvor staten har beklaget.

Vi har aldri fått noen beklagelse.

I fem år brukte staten det som må ha vært mange årsverk og millioner for å kreve inn et mindre beløp av oss, jeg går ikke inn på detaljer, det er for komplisert, og tok meg tre år fra vi ble stevnet å forstå. Det jeg kan si er at anklagen hadde med moms og skatt i forbindelse med etablering av gårdshotellet vårt å gjøre.

Vet myndighetene hvilke konsekvenser det har for enkeltindividet å bli forfulgt over år fordi en saksbehandler har tolket lover og regler feil, og at det siden går prestisje i saken?

Og så bare trekke på skuldrene når det er over, uten så mye som en beklagelse til oss?

Jeg forstår at et system ikke kan be om unnskyldning, men det er faktisk enkeltpersoner som gjør sine vurderinger og tar sine beslutninger for at en slik prosess skal bli igangsatt, og drevet gjennom år.

Hvorfor er disse skjermet for etterforskning?

Hvordan kan de bare fortsette i jobben som om ingenting har skjedd, mens vi som er de fornærmede i saken må jobbe oss igjennom overgrepet i årevis etterpå, med de helsemessige konsekvenser det har?

Jeg får lyst til å banne. Og gjør det inni meg, akkurat her, akkurat nå.

Jeg har lengtet lenge etter å si dette.

Farsdag

Var det i dag jeg skulle skrive litt?

På selveste farsdagen satte jeg krans og lys på grava til pappa. Jeg kjente godt etter, men det er ikke der han er, på kirkegården. Jeg ville forsøke et besøk, det er min mor som har stått for besøkene der i alle år, jeg er takknemlig for at hun har holdt grava verdig og fin.

Nå har tiden kommet for at det forventes at jeg viderefører tradisjonen. Jeg så folk på gravene rundt, de gikk flere sammen. Noen gråt.

Jeg har lenge lurt på hva det er med meg som ikke tiltrekkes gravplassen til pappa, farmor og farfar, og ikke føler noe når jeg er der?

Det var flere år siden sist jeg var bortom grava, og jeg husket ikke engang mer enn omtrentlig hvor den var. Det jeg imidlertid visste, var at navnene til farmor og farfar står på baksiden av steinen, det som før var forsiden. Alle tre navnene er plassert på samme stein. Rasjonelt, nøysomt og fornuftig, slik de var alle sammen, og bare en grav å stelle for de etterlatte.  

Så tenker jeg på de store minnesteinene med navn på kjente og ukjente bygdefolk, sammen. Der sto det mange lys og blomster, så hyggelig det så ut!

Jeg tenker jeg ville likt bedre å gå dit, da ville jeg kanskje følt at pappa hadde vært sammen med venner, og ikke lå der alene, riktignok sammen med mor og far.

Er det ufølsomt og privat å skrive dette?

Blir du krenket av å lese?

Jeg minnes mine kjære stadig vekk, de dukker opp akkurat når de skal. Minner kan vekkes av en samtale, et musikkstykke, av en matrett, en lukt, en smak, en lyd eller et bilde.

Det er stort sett gode minner som vekkes nå, mange år etter de gikk bort. Uenigheter, sorg og smerte er bearbeidet og kan kun kjennes som et svakt blaff en gang iblant.

Jeg fylles av takknemlighet idet jeg skriver dette, takk for alt dere var, pappa, farmor og farfar.   

Er vi blitt reddere for den sosiale død enn for selve døden? Refleksjoner etter lansering av Einar Øverengets nye bok "Intoleransens inntog"

Einar Øverenget sin bok «Intoleransens inntog» – boklansering og bokbad med forfatteren i samtale med Kristin Flood på Litteraturhuset i Oslo 23.08.22.

Refleksjoner etter boklanseringen av Tone B. Bergflødt 31.08.22.

Takk for en inspirerende kveld, og en fantastisk bok, den anbefales på det sterkeste.

Fra bokbadet: 

1.       Toleranse betyr å tåle det du avskyr, som du misliker sterkt.

2.       Intoleranse er å forhindre, sensurere, fjerne eller mobbe bort det du ikke liker.

3.       Toleranse er å velge å ikke gjøre det som står i punkt 2, selv om du er i posisjon til det.

«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det». Denne setningen, som tillegges Voltaire, formulerer selve kjernen i forsvaret av ytringer: Jeg må ikke like det du sier, eller være enig med deg for å forsvare din rett til å ytre deg …..Det tankevekkende i dag er den økende anerkjennelsen av ytringer som bestrider andres rett til å ytre seg: Jeg er dypt uenig i det du sier, og vil derfor hindre deg i å si det.»

(Einar Øverenget i kronikk i Aftenposten 10.september 2018)

 

«Skjønner du hva du driver med når du sprer slikt vrøvl?»

Kommentaren kom under et innlegg jeg nylig delte på Facebook, på min egen vegg, et innlegg i starten av den opphetede debatten rundt strømkrisa.

På Facebookveggen, min egen «dovegg» på nett, deler og ytrer jeg meg som jeg vil. Jeg er glad hver gang noen vil kommentere og argumentere, jeg ønsker sakene opplyst av flere, og tar gjerne en frisk diskusjon!

Å såre noen med en ytring, betyr at du sier noe som noen reagerer negativt på, men som ikke begrenser personens selvbestemmelse, og dermed hindrer hen fra å ytre seg i fortsettelsen.

Å krenke noen, betyr at du begrenser en annens selvbestemmelse, med andre ord, «stopper munnen hens», ved ekskludering, skamming og personangrep, slik at hen blir forsiktig med å ytre seg i fortsettelsen.

Jeg vet om folk som ville latt seg stoppe fra å ytre seg av «snillere» kommentarer enn den over. Blant annet av frykt for negative kommentarer, er det kun rundt 10 prosent av befolkningen som tør å ytre seg offentlig på sosiale medier.

Mange samtaler har forlatt det offentlige Facebook og blitt private, de foregår i lukkede FBgrupper, på messenger, snapchat eller annet.

Selv skriver jeg mine meninger med den ene hånden og gratulerer folk med dagen med den andre, og deler et bilde i ny og ne, i en salig røre. Min vegg er en liten offentlighet, en blanding av familie, venner, bekjente og venner av dem igjen, som jeg ikke nødvendigvis kjenner. I tillegg har jeg private chattegrupper som del av mitt sosiale liv.

Det som nå skjer, er at sosiale mekanismer inntrer i denne offentligheten, at folk sensurerer hverandre fra å ytre seg. Det skjer slik man kunne oppleve i samfunnet langt tilbake i tid, man ekskluderer og inkluderer hverandre, skammer og skremmer hverandre til konformitet, gapestokken innføres igjen.

At mange mennesker fikk kontakt med hverandre ved utbredelsen av Facebook, og fikk en talestol gjennom sosiale medier, virket i starten som en god ide. Man kunne knytte kontakt med gamle venner, og være fri til å ytre seg om det man hadde på hjertet. Etter hvert kom imidlertid et skille mellom det offentlige og det sosiale til syne:

I det offentlige skal man diskutere og krangle og kritisere makta, det er demokratiets viktigste premiss.

I det sosiale er man venner, man liker hverandre, identifiserer seg med hverandre, vet hvilke temaer det er greit å snakke om, og hvilke som skaper dårlig stemning, og som man bør holde seg unna.

Facebookgruppen er imidlertid ingen vennegruppe lenger, man kan ha opptil 5000 «venner» der! Da snakker vi ikke om det vi vanligvis betrakter som venner lenger, «vennegruppa» har blitt til en offentlighet. Da inntrer mekanismer som minner om sosial kontroll.

Fra intervju med Øverenget i Morgenbladet 28.08.22:

«I en fungerende offentlighet skal det være mulig å legge fram upopulære meninger, ikke drive selvsensur – og det gjør vi jo, men poenget til (Hannah) Arendt er at det sosiale bærer i seg noe totalitært.

På hvilken måte?

-        " Hitler og Stalin og Mao virket ikke på folket, men gjennom folket. De fikk folket til å kreve mindre frihet, drive sensur og tyste. Gjennom frykt og skam får du folket til å regulere seg selv, og da får du en situasjon hvor folket regjerer seg selv i sosiale medier på en måte som er helt på tvers av norsk lovverk. Og det fanges heller ikke opp. Om du går til syttenåringer i dag og spør om de gir uttrykk for sine meninger i sosiale medier, garanterer jeg for at de vil si «Nei, det er jeg veldig forsiktig med». De er veldig godt trent i hva man skal si og ikke si. Jeg har opplevd en annen verden og et annet samfunn, men det har ikke de.» 

Å påføre skyld betyr at du har gjort noe feil.

Å påføre skam betyr at du ER feil.

Når folk begynner å sensurere hverandre gjennom skyld og skam, og enda verre, kansellere, ikke bare ytringen din, men deg som person, det vil si, sørge for å spre rykter om deg så du mister nettverk, jobb og livsgrunnlag, er vi på ville veier.

Det er altså ikke myndighetene, men folk selv som forsøker å hindre hverandre fra å ytre seg, med mer og mindre hell. Mange gir seg fort, etter å ha fått ubehagelige kommentarer på det de legger ut, og blir tause.

Når sensuren i sosiale medier «eksporteres» til de vanlige medier, er det fare på ferde. Resultatet er at vi likner hverandre mer og mer, det vil si, meningsmangfoldet skrumper inn, og blir til polarisering. Det er etter hvert bare de ekstreme meningene som kommer fram, fordi de som målbærer det moderate har forlatt banen, da de ikke orker å stå i motvind og skittkasting lenger. Når vi ikke skiller oss fra hverandre med meningene våre, svekkes vår autonomi. Understrømmer i demokratiet kan vekkes til live ved at samfunnet polariseres, og etter hvert ensrettes, og beveger seg da mot det totalitære.

Jo mer selvsensur hvert enkelt individ bedriver, jo mindre frihet vi krever, desto enklere blir vi, folket, å styre.

På verdensbasis er det ca 3.5 milliarder mennesker som bruker sosiale medier. Når de samme mekanismene for konformitet, det å innpasse seg brukes her, som den sosiale kontrollen ble benyttet for å få folk til å tilpasse seg i «gamle dager», er det urovekkende. Konformitet innebærer at folk tilpasser og innpasser seg, tar hensyn. Det er det samme som lydighet, man gjør som noen andre vil, man bøyer seg for en autoritet.

Vi har stor tillit til politikere i Norge. Når tilliten blir møtt med et krav om lydighet, å følge direktiver uten å spørre hvorfor, er det et dårlig tegn.

Å være «politisk korrekt» er å være konform, lydig. Å være det motsatte, fører til sosial straff, at man blir utelukket fra en gruppe.

Man vet ofte hvilke temaer man ikke skal ta opp i ulike grupper. Ved familiemiddagen vet man ofte hva man kan snakke om, og ikke, for å bevare god stemning.

Den sterkeste frykten mennesker har, er å bli utstøtt. Til tross for at vi er et av verdens få gjenværende, fungerende liberale demokratier, har vi strenge sosiale normer i Norge, det kan straffe seg å ytre seg.

Selvsensur betyr at man har lyst til å si noe, men gjør det ikke. Når jeg mener sterkt om noe som opprører, men velger å la være, av frykt for hva som vil skje, driver jeg selvsensur. I gamle dager ble de utstøtte plassert i gapestokk på kirkebakken, i dag risikerer vi å bli sosialt utstøtt og kansellert på nettet, som kan spre seg til det virkelige liv som ødeleggende ryktespredning og sladder, og gjøre at folk mister venner, jobb og oppdrag.

I et autoritært samfunn er det en fyrste som herser med befolkningen, og folket slår tilbake.

Et totalitært samfunn styres gjennom folket, et folk som står på barrikadene for å få mindre frihet. Frykt og skam benyttes av myndighetene i starten for å presse folk til lydighet. Når folket har gått gjennom alle stadiene som fører til det totalitære, har de sluttet å være ansvarlige for sine handlinger.

Produkter av totalitære ideologier er overflødige mennesker som «gjør sin plikt», «holder loven», som outsourcer sin egen samvittighet, som er fullstendig konforme.

Man slutter å tenke selv, å vurdere hva man gjør, uavhengig av hva andre måtte mene, man slutter å være autonom.

Hvis verden blir sosial, blir hele verden slik, uten debatt.

I den mørkeste kjeller, helt nederst i Dantes inferno, sitter svikerne, de som har sviktet familien sin og landet sitt, som har vært mer lydige til autoriteter enn til sin egen samvittighet, hjertet sitt og sin autonomi.

Søren Kierkegaard snakker om frykt som noe som truer din eksistens, til forskjell fra angst, som er uten et objekt som truer eksistensen.

Frykten for den sosiale død går ut på å sørge for å ikke bli ekskludert. Ved den store utbredelsen av sosiale medier, kan det se ut som mennesker i dag er mer redd for den sosiale død, enn for selve døden.

Veier ut av depresjon

 Ærlighet.

Det er min viktigste verdi. På godt og vondt.

Og det er først når jeg er dønn ærlig, at jeg får kontakt, først da tekstene mine berører. Jeg ser på antall klikk på bloggen at det er i underkant av 300 mennesker som har lest teksten fra i går, «Depresjon». Det tilsvarer 12 skoleklasser med 25 i hver klasse. Det er mange mennesker. Kun en brøkdel av dem gir seg til kjenne ved å trykke like eller kommentere, eller begge deler. Vit det når du legger ut noe. Folk leser selv om de ikke gir seg til kjenne. Det har jeg lært av Ida Jackson og hennes Heksesirkel. Sjekk ut siden, finnes på Instagram. 

Tusen takk til deg som har lest, likt og kommentert, det betyr utrolig mye for meg å få tilbakemeldinger når jeg går ærlig ut.

Veier ut av depresjon.

Hva er depresjon?

Er den venn eller fiende?

Hvordan kan du gjenkjenne den når den kommer, sniker den seg på, eller braser den inn døra du trodde var lukket og låst og sikret på alle måter?

Hva er sammenhengen mellom depresjon og fysisk sykdom?

Hvorfor snakker vi ikke om det?

Kan kreft ha med depresjon å gjøre?

Mange blir sinte om man insinuerer at fysisk sykdom kan ha psykiske årsaker.

Fagfolk har blitt fratatt legelisenser og autorisasjoner ved å hevde det.

Legene Gabor Mate og Anna Luise Kirkengen har skrevet bøker om krenkede barn som blir syke voksne, og om at kroppen sier fra.

Shabana Rehman sier det, høyt og tydelig i sin tekst i Nettavisen 28.06.22:

 

«Uansett utfall så er jeg også nødt til å gå innover og helbrede det som er oversett og knust inni meg. Alle de tøffe årene i norsk offentlighet bar jo også preg av å ha blitt forfulgt, hatet og jaget. Å stå der i storm etter storm, smile, gå videre og å holde fokus på visjonen har gitt meg masse. Men det var også et vesen inni meg som var fryktelig lei seg over menneskenes oppførsel.

 

Jeg har flere navn på dette vesenet. Et av dem er den sarte jenta. Hun ba nå om all oppmerksomhet. Hun måtte sees og trøstes. Tiden var kommet for å sette alt annet til side og ta vare på henne.»

 

Jeg er så utrolig takknemlig for at hun skriver dette. Det er noe jeg har hatt lyst til å formidle helt siden innsikten kom til meg for 20 år siden, fysisk sykdom og psykisk sykdom, som depresjon kan ha en sammenheng!

Man skulle tro at Shabana var som Pippi, sterkest i verden, hun har til og med løftet en mulla!

Og ment og skrevet og hatt stand-up show og performance og deltakelse i Farmen, blitt hånt og latterliggjort, vært i økonomisk storm, og alt har skjedd i offentligheten, slik at vi alle kunne følge med, føle, si og mene det vi ville.

Hva koster det å by på seg selv slik hun har gjort?

Er det prisen hun nå betaler, med helsa si?

Er det faktisk det som skal til, å gjøre vold på seg selv? Er det prisen for å få folk til å se, til å høre, til å mene, til å bli sinte og lei seg, fornærmet og frustrert?

Hun har vekket følelser hos oss i mange år.

Nå kjemper hun sin tøffeste kamp, den handler om å redde den skadde, vettskremte lille jenta som bor i henne, og som ikke så annen råd for å bli hørt enn å lage så store smerter at den voksne Shabana ikke lenger kunne overhøre henne.

Jeg ser det slik, og er så utrolig glad for at kloke Shabana endelig har tatt den lille jenta på alvor.

Hvorfor tar det så lang tid før enkelte av oss hører stemmen til det indre barnet i oss?

Hvorfor er det så vanskelig å få øye på henne, og å dekke hennes behov når vi er voksne?

Jeg vet etter hvert mye om det, og har jobbet med å få det til i flere år. Å ta omsorg for den lille jenta som bor i meg har vært, og er, en krevende jobb for meg, som jeg vet det er for veldig mange.

Jeg vil gjerne også høre fra deg hva du gjør for å ta vare på det lille barnet i deg.

Shabana blir beskyldt av flere leger for å være desperat når hun søkte hjelp i utlandet. Hvem blir ikke desperat når barnet deres er i fare??

At en lege kan si det til sin pasient, betyr at han ikke har denne innsikten, mildt sagt. Det er jeg frustrert over. Selv om helsevesenet vårt er bra på nesten alle måter, mangler denne kunnskapen.

Når man går til legen blir man spurt hvor det gjør vondt, og ikke:

 -Hva har hendt med deg?

Depresjon

 Katten er kjei. Og jeg. Vi er kjeie. Han ligger rett ut, halvveis under senga i utestua. Jeg sitter under taket som slipper lyset til, men skjermer for sola. Jeg har kjent et par regndråper, og venter på mer. Det er som om tårene sitter fast bak øynene, som regnet i skya før slusene åpnes. Skya slipper en dråpe i ny og ne, som tilårskomne damer slipper en dråpe eller to ved et plutselig nys.

Jeg tar meg en røyk, det smaker ikke spesielt godt, men forkorter livet, slik jeg vil i blant.

Jeg savner folk, savner barnebarna, savner familie og venner, selv om jeg nettopp har sett mange.

Jeg holdt selskap, mine fantastiske venninner gjorde meg så glad ved å komme, og ved å si gode ord til meg, flere reiste seg og fortalte om våre liv sammen. Jeg har venner som har vært der hele livet, fra skole, utdanning og voksenliv. Jeg samler på venner. Noen er som gullskatter, edelstener og kniplinger, som tas fram og beundres sjelden, andre er som et pent servise og en duk som tas fram litt oftere, mens noen er som en koselig kaffe- eller tekopp som tas fram rett som det er.

Hvem som til enhver tid er i de ulike kategoriene veksler gjennom livet. Det er godt, og slik det skal være.

Jeg er så glad jeg inviterte til selskap mens jeg lever, og fikk sagt mine venner hvor mye de betyr for meg, og fikk høre hva jeg betyr for mine venner.

I begravelser får man mange gode ord, men det er bare vennene som hører dem, du er jo ikke der.

Det flotte selskapet blir uten deg. Alle kommer, de trenger ikke engang en invitasjon, annet enn dødsannonsen. De dukker opp fra fjern og nær, de lar seg ikke stoppe fra å komme i selskapet ditt når du er død. De tar seg fri fra jobb, tar ut ekstra ferie, trosser flystreik og kø, kjører milevis, kreker seg ut med rullestol og krykker om det er det som skal til.

For nå er det siste sjanse.

Hvor har de vært hele tida?

Måtte du dø for å samle familie og venner?

-Hvis jeg dør nå, kan de ha det så godt.

Jeg husker at jeg tenkte slik som barn. Og kan kjenne igjen tanken som voksen, den kommer når jeg kjenner på ensomheten, og ikke vet hva jeg trenger for å fylle tomheten.

Nå gjør jeg akkurat det jeg trenger, å sette ord på det hele, og dele.

Det klarer jeg ikke når det er som mørkest.

Jeg husker fra jeg jobbet i psykiatrien og spurte en kollega hvorfor beboerne ikke leste bøker? De satt bare å røyka. Det var lov den gangen.

-De orker ikke, klarer ikke å konsentrere seg, og ikke nevn det for dem, er du snill, da blir de bare lei seg, sa min kollega.

Jeg skjønner hva hun mente. Jeg er selv avhengig av både å lese og skrive, og periodevis klarer jeg ingen av delene. Da mister jeg fargene, mister mening. Jeg forstår ikke hvorfor jeg finnes.

Det er heldigvis noe jeg kjenner til, at jeg får slike perioder innimellom. Derfor vet jeg også at det går over.

Det er første gangen det slår til at det er fare på ferde. Det vet jeg også. Jeg var nær ved å kjøre i fjellveggen da depresjonen rammet meg for første gang.

Den hendelsen kommer tilbake til meg når jeg leser om unge mennesker som tar livet sitt.

Jeg skjønner at det kan bli så mørkt at det der og da virker som en god ide å bli borte, å slippe alt, spesielt om man har fysiske smerter i tillegg til de psykiske.

Når gallesteinsanfallene var på det verste, ga jeg blaffen i om morfindosen hadde vært stor nok til å la meg sove for alltid. Jeg var imidlertid på sykehuset, omgitt av ansvarlig helsepersonell som ga meg akkurat nok til å fjerne smerten, men bevare livet.

Når ørebetennelsen tok hørselen, og gjorde at jeg ikke kunne føre en samtale, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne druknet når jeg badet med hodet under vann den sommeren.

Når betennelsen i hofta var så ille, og ga så store smerter at jeg knapt kunne gå, kunne noen gjerne gitt meg ei kule så jeg slapp å gå noen gang mer.

Det svartner helt for meg ved fysiske smerter.

Jeg tror at sånn det er nå, sånn blir det for alltid.

Heldigvis har jeg også en stemme inni meg som sier at det ikke er sant. Men den er veldig svak når det står på som verst.

Noe i meg vil fortsette livet, jeg har jo så stor glede av å leve, stort sett.

Gleden er flyktig og kommer i blaff, og det gjelder å være der når den kommer innom. Smerten har en helt annen form, og blir lenger.

Det gjelder å holde den ut, å tro at det kommer et nytt streif av glede der framme et sted, en gang.

Akkurat nå har jeg ikke smerter.

Hofta er mye, mye bedre, jeg tenker ikke på den hele tida, og jeg kan gå trapper uten å klamre meg til gelenderet, men jeg stoler ikke nok på beinet enda til å gå en tur på skauen for å bade, slik jeg pleier på denne tida.

Nåvel. Jeg kom meg endelig til PC-en for å skrive dette.

Konsentrasjonen er fortsatt ikke på topp.

Jeg var på gamle trakter på psykologisk institutt nylig. En god venn, Evelin Lindner, lege, psykolog og forsker fra Tyskland holdt en gjesteforelesning og jeg var invitert.

Før skrev jeg alltid gode referater og sammendrag av slike forelesninger, selv om de var på engelsk. Denne gangen orket jeg ikke. Håper det kommer siden. For hun snakket klokt om ydmykelse og verdighet, og beskrives av Aaron Lazare som «en toneangivende forsker i det framvoksende fagområdet «Humiliation studies».

Jeg savner det intellektuelle, savner et altoppslukende prosjekt.

Om jeg skal i gang med noe slikt igjen, etter boka, "Farfars skrin", må det være livsviktig for meg.

Hva skulle være livsviktig for meg å skrive om nå?

For det må være snakk om liv eller død, ellers klarer jeg ikke mobilisere det som skal til av krefter og utholdenhet for å klare å fullføre.

Over til neste tema. Det ufattelige angrepet på Pride i helga.

Jeg ser Facebookprofiler fylles med regnbuesløyfer og symboler.

Selv klarte jeg ikke å sette verken sløyfe eller ring rundt profilbildet mitt.

Men jeg fant et hjerte, og en sang av Elton John, «Can you feel the love tonight». Jeg så programmet med Elton John på NRK før jeg delte, så vakkert, så vakkert, både melodi og tekst.

Jeg tenker på alle de fantastiske artistene som er homofile.  Alle de gode programlederne, kunstnere av alle slag og folk flest som elsker samme kjønn, og kampen mange har kjempet for å endelig kunne leve og elske i tråd med sine følelser, jeg er så glad vi har kommet dit at det ikke lenger er forbundet med skam å leve og elske på den måten man vil.

Hvorfor setter jeg ikke regnbuesymbolet på profilbildet, slik de fleste jeg kjenner på Facebook gjør?

Fordi jeg er redd.

Jeg er redd det store fokuset vi har på Pride i media vekker autoritære krefter. Jeg frykter  konsekvensene av å vekke de kreftene.

Jeg har lest mye om tida i Tyskland før Hitler kom til makta. Det var en svært løssluppen tid, jeg anbefaler å se serien «Babylon Berlin» for et innblikk.

Selv om de fleste i Norge, selvsagt inkludert meg selv, støtter opp om mangfold og frihet, og minoriteten lhbtiq, kjenner jeg frykt når oppmerksomheten rundt dette blir så stor som den har blitt nå.

Jeg vet jeg tråkker på tær bare ved å skrive dette, beklager, og kanskje er det for tidlig etter angrepet.

Hannah Arendt, en tyskfødt amerikansk statsviter, ofte beskrevet som politisk filosof, skriver mye om  folkebevegelser i sine bøker, og advarer mot motkreftene som vekkes.

Om du vil lese mer om opphavet til totalitarisme og ondskap, anbefaler jeg hennes bøker.

Jeg brukte et halvår på Universitetet Sør-Øst under pandemien på å skrive en artikkel hvor jeg bruker hennes skrifter som kilde.

Artikkelen finner du her på bloggen.

https://tonebb.blogspot.com/2021/01/det-liberale-demokratiets-dilemma.html

Nå går jeg inn for landing, dette var alt jeg hadde på hjertet i dag.

Jeg ønsker deg en fin dag videre, om du har hengt med helt hit.

Tusen takk for oppmerksomheten.

Utmelding av Nei til EU - og noen refleksjoner om å skifte mening

 Hei,

jeg fikk påminnelsen fra dere i dag om at medlemskontingenten ikke er betalt. Den vil heller ikke bli betalt, jeg melder meg herved ut av Nei til EU.

En kort begrunnelse:

Siden krigsutbruddet den 24.02.22, har jeg skiftet mening om EU-medlemskap for Norge.

Det kjennes utrygt at Norge, som et lite land, fortsatt skal stå alene for enhver pris, mot et Russland med en leder som Putin. Vi har sett hva han er i stand til, og sett Vesten samle seg i motstand mot krigshandlingene.

Hovedgrunnene for å engasjere meg i Nei til Eu, var at jeg var, og for så vidt fortsatt er, uenig i mange av tilpasningene landbruket blir pålagt, og Norges Acer-tilknytning.

Nå trumfer faren for krig disse sakene for meg, og jeg takker for meg som medlem i Nei til EU.

Med vennlig hilsen

Tone B. Bergflødt 

Var det riktig av meg å dele dette med deg på bloggen?

Hvorfor skal alle vite at jeg har skiftet mening?

Må jeg si høyt hva jeg mener om alle ting?

Må jeg vise folk at jeg endrer mening utfra den ytre situasjonen og hvordan den påvirker meg, og ikke ut fra prinsipper?

Skal jeg være flau over det?

At jeg ser ting annerledes nå enn før?

"The survival of the fittest" sa Darwin. "The survival of the creator", sa Jacob Levi Moreno, skaperen av psykodrama. 

Jeg går videre, og fortsetter å skape det livet jeg vil ha. Takk til både Darwin og Moreno for å gi bifall og styrke, det trengs i blant. 

Jeg er, på mange områder i livet, seint moden, "a late bloomer". Ut fra tidspunktet for den åndelige oppvåkningen i 1997, er jeg 25 år sjelelige år gammel i 2022. Jeg lærte måten å telle år på av min gode venn Berit. 

Da hun fylte 70, sa hun:

 - Jeg er bare 40. Årene før oppvåkningen teller jeg jo ikke med!

For en god ting å lære! Jeg takker Berit i dag for den lærdommen.

25/60,  jeg begynner å bli voksen. Fortsatt er jeg i blant ungdommelig impulsiv, ikke alltid jeg tenker meg så godt om, og jeg tillater meg å endre mening om stort og smått, som å bli mer union-vennlig, og gå ut av Nei til EU, men uten å gå inn i noen ny organisasjon. 

Jeg er snart fri fra alle medlemskap og bindinger, og kan mene og si hva jeg vil om alt. Det kjennes riktig og godt ut.

Er`u tjukk er `u dum

Sanna Sarromaa spør i en kronikk i VG 15.mai: «Skal vi virkelig hylle alle slags kropper?» og møtte førsteamanuensis Gro Rugseth og influenser og kroppsaktivist Wilde Siem til debatt på Dagsnytt 18 23.5. Programmet inspirerte meg til å skrive dette:

-Er`u tjukk er`u dum, sånn ser samfunnet på deg hvis du legger på deg, skjønner du, sa salige Frøydis, psykologen.

Å, for en åpenbaring!

Jeg hadde alltid visst det, kjent det på kroppen.

Det er derfor jeg heller ville dø enn å bli overvektig.

-Det er vulgært å bruke over 42 i størrelse, fikk jeg høre, og det skremte meg inn i 38 skjørtet.

Det holdt en stund. Ja, helt til jeg var 35, da sprakk jeg. Nesten bokstavelig. Noe i meg ville ut. Det var en lengsel etter å spise meg mett uten dårlig samvittighet. Å kunne slippe å tenke, bare nyte. Å slippe å telle kalorier, veie maten. Etter å kunne kjøpe det jeg virkelig hadde lyst på, slippe å tenke mat døgnet rundt, hver time, hvert minutt. Slippe å løpe så langt jeg orket om det hadde blitt for mye mat. Slippe å kaste opp, om ikke løpingen kjentes nok.

Det enkleste å kaste opp var krem og is. Derfor kunne jeg spise så mye is og krem jeg ville, det var bare å stikke fingeren i halsen før det hadde begynt å lukte surt, jeg ville ikke at noen skulle oppdage det. Jeg kastet opp helt stille, etter hvert behøvde jeg ikke engang å bruke fingeren. Det hvite kom opp av seg selv.

Jeg holdt på sånn i flere år.

Og var slank. Ikke syltynn, men slank og fin. Lekker, syntes noen. Ja, til og med sexy, med sort kroppsnær kjole med bar rygg, så alle forsto at det ikke var noen BH under, mens venninnene gikk i foldeskjørt og perlekjede. Det var aldri noe problem med dansepartner på fest. Og venninnene ble sjalu. Utseendet betydde alt. Det var det som ga meg verdi.

Skjønte de rundt meg at jeg slet med spiseforstyrrelser?

At jeg var slank og syk?

Så kom sammenbruddet, og vekta økte med 20 kilo da jeg slapp kroppen løs, og begynte å puste fritt, nyte livet, og spise, uten å kaste opp.

For meg var det å være frisk, for samfunnet var det å være syk, fordi vekta hadde økt.

Jeg ble minnet på dette igjen nylig, da jeg fikk svar på et røntgenbilde fra sykehuset. Jeg hadde fått betennelse i hofta etter mange skiturer uten å være godt nok trent for fiskebein og ploging.

Teksten fra legen var:

«Røntgenbildet viser noe slitasje i begge hofter. Behandlingen vil være veiledet trening hos fysioterapeut, forsøksvis vekttap, smertestillende tabletter ved behov – og i siste ende operasjon hvis øvrige tiltak ikke har gitt tilstrekkelig effekt. Ta kontakt ved spørsmål».

FORSØKSVIS VEKTTAP

Ordene lyste mot meg, og var det eneste jeg fikk med meg ved første lesning av meldingen.

FORSØKSVIS VEKTTAP

Hva i helvete??

Skjønte legen hva han satte i gang ved å sende meg de ordene??

De to ordene var som bensin på bålet, sprayboks i peisen, molotov coctail gjennom vinduet, å tråkke på en mine, og det smalt!!

Det singlet i glass, taket raste, gulvplankene ga etter, og hele huset klappet sammen på et blunk.

Som i transe heiv jeg meg over google, fant ketodiett og bestilte kursopplegg med oppskrifter på nett. Jeg spiste bare bacon og biff den helga – og vannmelon.

Og var rett tilbake til jenta i størrelse 38 – eller den jenta som var inni kroppen hennes den gangen. Hun gråt.

-Vær så snill, ba hun stille. Ikke la meg gjennomgå dette en gang til, mens jeg kuttet opp vannmelonen til lørdagskosen.

JEG ORKER DET IKKE, hun skrek til, av sine fulle lungers kraft, og dessuten liker jeg ikke vannmelon, og det vet du godt!

Jeg stoppet kuttingen, og sèg ned på stolen.

Denne gangen hørte jeg henne.

Jeg skjønte brått at jeg var på vei rett inn i helvete igjen, og der hadde jeg vært før.

Var det verd det?

Som en helt vanlig, riktignok noe fyldig 60 åring, men var jeg sykelig feit?

Jeg hadde faktisk holdt samme vekt og klesstørrelse i mange år, bortsett fra det året jeg slet med galleproblemer, også en FFF «Fat, Female, Forty» sykdom, og til slutt måtte operere bort galleblæra. Da drakk jeg smoothie med banan og havremelk, det var det eneste jeg klarte å få i meg uten å få vondt. Og gikk over i vegansk diett som en overgang til den vanlige maten. Jeg fikk komplimenter for å ha gått ned sikkert 10 kilo etter det, og følte meg jo også fin!

Det var bare det at den dietten ikke var til å leve med. Så etter en stund, var jeg der jeg var før sykdommen.

Det gikk opp for meg at jeg måtte bli syk for å se frisk ut, unnskyld, slank ut!

Nå har jeg tatt opp røyking igjen, etter 17 år uten. Jeg fant ut den gangen at jeg skulle slutte å røyke, og heller unne meg en søtbit til kaffen, og det har jeg gjort i alle årene, og jeg har ikke telt kalorier eller veid meg eller maten, har stolt på at jeg holder meg på det samme, og det har jeg gjort.

Nå kan jeg ikke være så mye i aktivitet som jeg pleier på grunn av hofta, og bytter ut søtbiten med en sigarett. Jeg får heller leve litt kortere, jeg koser meg med den røyken! Og innser at jeg har noen avhengigheter å slite med.

Å kødde det til med nye dietter nå, det tør jeg rett og slett ikke!

Det vil si, jeg har lært meg noen knep av Berit Nordstrand, jeg har for det meste kuttet ut hvitt sukker og hvetemel fra kosten. Spiser også mye grønnsaker og baker alt brød selv, lager all mat fra bunnen. Jeg er fortsatt opptatt av mat, men på en positiv måte, vil jeg si. Det har blitt et slags måtehold ut av det.

Jeg har levd med bearbeiding av traumer, stress og utrygghet i mange år, av ulike grunner, og er fornøyd med at jeg kan klare å holde humør og psyke i sjakk uten å bruke medisiner.

Da føler jeg meg friskest, uten dietter og vekt.

Jeg er en kroppspositivist som vet at å gå i gang med nok en slankekur ikke fører noe godt med seg for min del. Jeg aksepterer meg selv og kroppen min akkurat som den er, med sine avhengigheter, begrensninger og utfordringer.

Å ta store steg - og å manifestere drømmer

 Jeg tar store steg. Noen ganger tåler kroppen min sprangene og jeg lander mykt, andre ganger er det krasjlanding inn i et nytt område, som aktør på en ny arena. Jeg har gjort sprang før, mange ganger. Så mange ganger at det kanskje er vanskelig å følge meg. Og det har kostet. For hvert sprang tyner jeg kroppen til yttergrensene, og noen ganger over grensa, slik at hoppingen medfører fysiske skader rundt omkring i kroppen.

Det har blant annet vært prolapser i rygg og nakke som har tatt lang tid å lege, og som har gjort meg ganske så stiv, men allikevel noenlunde før. Nå sliter jeg med en stølhet etter skiturene i vinter som har satt seg fast som betennelse i hofta. Min utrente kropp tålte ikke all plogingen, og frykten for å falle. Den vonde hofta tvinger meg til å ta det rolig, jeg kan ikke bøye meg, og klarer så vidt få på meg sokker selv. Robotstøvsuger er en velsignelse, så jeg slipper å vasse i lodne hybelkaniner i tillegg.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse. Jeg vil helst løse mine indre konflikter og gamle traumer mens de gir psykiske symptomer, før de setter seg fast og gir kroppslig smerte. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er endringene i livet for store, og jeg klarer ikke løse oppgavene før de har blitt fysiske. Det er nemlig lettere å få hjelp til fysiske plager, enn diffus psykisk nedstemthet. Man (jeg) tror det er forbigående, og venter i det lengste på at lyset skal trenge inn. Men så skjer det noe annet i stedet. Man (jeg) gjør et eller annet, helt ut av det blå, som brått gjør lidelsen fysisk. Det er akkurat som om kroppen gjør det den må for å få den hjelpa den trenger.

Det er nesten som selvskading. Jeg kuttet meg ikke opp, eller tok en tatovering og gjorde den psykiske smerten fysisk på den måten, men jeg gikk brått, og så å si utrent, på ski til hofta ble overbelastet. Nesten som i transe. Turene gikk jeg i tidsrommet den 25. februar og ut måneden. Flere dager på rad kjørte jeg til Martinsløkka og gikk samme tur, over Garsjø og en runde tilbake til bilen. Ikke verken langt eller spesielt bratt, men for mye for meg, skulle det vise seg.

Jeg kjente det ikke mens det sto på, smerten kom gradvis i ettertid.

Det resulterte i 60 års feiring på Kreta med gangsperrre, og hele påsken med smerter.

Det rare og fine er, at jeg er så lykkelig midt oppi det hele. Jeg tåler smerte når alt rundt meg går så det griner, og alle har det bra. Det er akkurat som om jeg trenger kontrasten.

Jeg har fylt 60 år og fått tilbringe tid med familie og venner. Akuttmottaket for flyktninger er klargjort, og gården framstår mer velstelt og koselig for hver dag som går. Jeg har fått oppfylt drømmen jeg hadde da vi tok over gården, å bruke den til beste for sårbare mennesker, et sted for menneskelig vekst.

Lite ante jeg da jeg skrev brev til daværende ordfører Ulla Nævestad, som dessverre døde altfor tidlig, og fortalte om drømmen min, at det skulle gå 19 år før tankene ble manifestert, og på en helt annen måte enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har spart på brevet. Jeg legger ved bilder så du kan lese.

For meg har de 19 årene vært en omvei, som jeg nå forstår har vært nødvendig. Jeg forsto aldri noe av at vi måtte drive gårdshotell, det var aldri min drøm. Det var noe vi tydeligvis måtte for å få erfaringer vi trengte for å virkeliggjøre den opprinnelige drømmen. Sånn er det noen ganger. Man ser ikke før i ettertid hvorfor man måtte gå så langt på en vei man underveis ikke skjønte hvor ledet hen.

Og så ble det ikke vi som skulle drive foretaket, men det var vi som skulle bygge og gjøre det mulig for nestemann å oppfylle vår drøm, gjennom sin drøm.

Nå er det den nye driveren som legger ut koselige oppdateringer og bilder på Renskaug sin Facebook-vegg, som deler stillingsutlysninger og avisartikler.

Jeg nyter å sitte i kårboligen og følge med på alt det positive som skjer. Å vite at det er folk på jobb, dag og natt, kokk i sving på kjøkkenet, dyr som stelles og mates. Å høre hanen gale, og gå en tur forbi alle hønene og endene som stortrives i sin trygge hønsegård, og spise gårdsegg til frokost!

Før i tida var det yrende liv på gårdene. I dag jobber ofte bonden alene på dagtid. Nå yrer det av liv på Renskaug igjen. Som i gamle dager er det mange om oppgavene, til glede for gårdens folk, dyra, blomstene, plantene og flyktningene fra Ukraina, som vi venter på å ønske velkommen hver dag som helst.

60 års feiring på Kreta 08.04.22

Det er dags for en liten reportasje fra 60 års feiringen min på Kreta. Byen er Georgioupolis, en liten fiskelandsby i Chania-delen av øya.

https://www.kreta-reiseguide.com/georgioupolis/

Jeg skriver etter hjemkomst, klok av skade, to ganger har vi hatt innbrudd i forbindelse med reiser. Jeg er jo glad i å dele store og små begivenheter her på Facebook, og gjorde det nok de gangene også. Nå har jeg blitt paranoid, og deler ikke før jeg er hjemme igjen, for hva det er verd…

Ei hel uke til ende på mitt favorittferiested sammen med nærmeste familie, det var hva jeg ønsket meg, og hva jeg fikk!

Jeg har en venn på stedet, Jo Fjær, som startet hotell her i 2008.

Vi ble kjent da en venninne og jeg dro på uspesifisert reise til Kreta for noen år siden, ja, i 2014. Da drev nordmannen fortsatt hotell Mythologia, og vi ble busset dit etter et par netter på luksushotell i Platanias. Fra strømlinjeformet turiststed til sjarmerende småby, hvor vi ble tatt imot på trøndersk i Jo Fjær sitt hjemmekoselige rosa hotell, det var en såpass stor kontrast at vi vel ble noe himmelfalne til å begynne med. Når vi hadde summet oss og akseptert en litt enklere standard, som at vi ikke kunne spyle ned papir i do, falt vi pladask for stedet, den hyggelige atmosfæren på hotellet og den trivelige landsbyen.

https://www.dagbladet.no/tema/var-lei-av-norsk-klima-kjopte-hotell-pa-kreta/63236498

Det ble en lang forelskelse for min del, når jeg nå reiste hit for fjerde gang. Tiden har innhentet Mythologia, hotellet er solgt og slått sammen med et større hotell, men trønderen Jo er fortsatt til stede, nå med ny bar, sammen med kompanjongen Dimitri, i hjertet av byen, rett ved torget.

https://no.tripadvisor.com/Restaurant_Review-g1175542-d23366812-Reviews-Splendid_by_Dimitris-Georgioupolis_Apokoronas_Chania_Prefecture_Crete.html?m=19905

Her serveres de herligste cocktails, frokoster og kaffedrikker, i fargerikt og lekkert interiør.

Jeg deler dette som en smakebit til den som blir nysgjerrig på å dra dit, jeg har tapt hjertet mitt til denne byen, og fikk se andre sider og kvaliteter av den på denne turen, siden vi hadde leiebil og barn med oss, og det ikke var så varmt som det har vært de andre gangene jeg har vært her. Nå var det såpass tidlig at det var risiko for å få et kjølig opphold. Uka før og uka etter vi var der, var temperaturene lave. Som ved et under viste gradestokken opp mot 25-30 grader enkelte dager under oppholdet, så vi fikk nyte både sol og bading og fløyelsmyke kvelder til solnedgang. Nettene var noe kjølige, og gjorde at aircondition ikke var nødvendig.

Det var første gang familien var med, jeg hadde snakket såpass mye om turene mine dit, at de hadde dannet seg en oppfatning – og stedet viste seg å innfri forventningene.

Selve dagen ble feiret med gresk festmåltid på Garden Arkoudainas, et av de beste spisestedene på Kreta. Med et mangfold av farger på stoler og bord, kjøkkenglass til vin i mugge, og ulike tallerkener, og lyder fra kortreiste høner, ender, geit og sau, følte vi oss helt hjemme!

https://restaurant-108505.business.site/?utm_source=gmb&utm_medium=referral

Besøket på Garden Arkoudainas ble et høydepunkt, resten av uka trillet det perler av gode øyeblikk, nok til et helt kjede!

Å få være farmor i ei uke til ende var den største gaven, de to små koste seg og sa de gjerne ville på ferie med oss snart igjen!

Nå er jubilanten og familien vel hjemme igjen, på sine respektive steder, og jeg reflekterer over hvor heldig jeg er. Katten har vært hjemme alene i ei hel uke for første gang, og har fått mat av gårdens nye folk. Jeg var litt usikker på hvordan det skulle gå, men pus var på plass med en gang vi kom inn av døra, heldigvis!

Her hjemme på gården jobbes det for fullt med tilrettelegging for å ta imot flyktninger fra den 15.4, det fikses og ordnes og tilpasses overalt. Heldigvis har vi jo hatt aktiv hotelldrift helt til denne store overgangen, så det meste er på plass allerede. Mens vi har vært borte, har nye ansatte gjort seg kjent med hotellanlegget. Rommene og fellesarealene er blitt funksjonelle og hyggelige til de første flyktningenes ankomst. Ny kokk er på plass, mye god mat skal lages på det store kjøkkenet i tida som kommer.

Tenk at det skulle bli et hjem for krigens ofre her på Renskaug. Det kjennes som at en syklus har kommet til en ende, at ringen er sluttet, fra farfars og vår rystende familiehistorie fra andre verdenskrig til den triste gjentakelsen av grusomhetene vi ser i Europa i dag. Jeg fikk meg et sjokk da krigen brøt ut. Jeg har levd med litteratur fra forrige krig i så mange år, det ble mitt lodd i livet å sette meg inn i krigshistorien. Og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve noe av det samme i min levetid. Nå kjennes det uhyre meningsfullt å ønske mennesker på flukt hjertelig velkommen til familiegården, dette fredelige stedet på jord.

https://pregomobile.no/produkt/farfars-skrin/

Et solid team av gode fagmennesker, gårdens folk, en hel del høner, kyllinger, ender, en hest og en ponni og en bøling med skotske høylandsfe, og selvsagt katten Findus, utgjør velkomstkomiteen.