Vil bygdene og distiktene bli avfolket om det ble slutt på de livgivende overføringene fra Staten? Hva ville skjedd? Hva skjer om en som ligger i respirator kobles fra? Da dør han. Spørsmålet er om det er noe liv å ligge i respirator (om det da ikke er et håp om å våkne opp og ta over pustinga selv)? Hva skjer når en gjennom generasjoner har blitt vant til å få overføringer via staten? Tatt det som en selvfølge at noen kommer og henter det man produserer og sørget for å få det solgt? At sauene erstattes om ulven kommer, eller at pengene kommer uansett om avlingene uteblir på grunn av flom eller tørke? Hva om man måtte ta høyde for alt dette selv? Ville man da klumpet seg enda mer sammen i byene, eller ville noen prøvd å skaffe seg et liv ute i distriktene og bygdene uansett? Og ville vi da fått en ny type menneske der, en som var villig til å tilpasse seg vær og vind og sesonger, villig til å ta risiko, en mennesketype som i større grad ville vært villig og ønsket å leve i pakt med naturen istedet for en tilværelse hvor naturen skulle manipuleres og underlegges med maskiner og maktbruk?
Er menneskene i ferd med å bli som husdyr som har blitt foredlet for lenge og stått på bås i generasjoner og ikke lenger danner kringvern ved fare, ikke lenger værer ulven på avstand, ikke lenger kan finne og nyttiggjøre seg alt de trenger i naturen på egen hånd, som har problemer ved fødsel fordi avkommet er for stort og mødrene for dårlig trent?
Lært hjelpeløshet heter det innen psykologien.
Ved å gi folk hjelp de verken har bedt om eller trenger over tid, vil de bli avhengige og glemmer hvordan det var å ikke få den hjelpa. De naturlige instinktene svekkes og forsvinner etterhvert helt. De blir gruppemennesker, ute av stand til å sørge for seg selv, uten at andre tar initiativ for dem og bestemmer hvordan ting skal gjøres.
Om det er flere båsdyr og innefjøs som blir resultatet av regjeringens forslag til jordbruksoppgjør, er jeg enig med opposisjonen.
Men er det slik at bonden selv har sluttet helt å tenke - er det slik at han vil utvide til over smertegrensen bare fordi det går an, og sette dyrehelse og velferd på spill bare fordi noen har sagt at det er mulig?
Alle som begynner på et studium blir ikke doktor eller professor bare fordi det er mulig. De stopper der hvor deres naturlige forutsetninger og ressurser opphører, selv om professoren tjener mer enn læreren.
Er det riktig å ha et kunstig lavt tak innen landbruket bare fordi noen kan finne på å prøve å nå det? Og vil alle bønder automatisk forsøke å nå taket bare for å få tak i de ekstra pengene? Er det hva opposisjonen tror om bonden? Er han kun en pengegrisk aktør som vil strekke seg over sine naturlige grenser bare for å komme til topps?
Noen mennesker er ytrestyrt, de motiveres av status, penger og makt og henter energi fra å konkurrere med andre. Andre er indrestyrt, og henter energi og motviasjon ved stadig å konkurrere med seg selv, sette seg mål (som ikke andre nødvendigvis vet om) og feire sine små seire innimellom når målet er nådd. De kan smile inni seg ved en seier og andre vet ikke engang at det har foregått en konkurranse, fordi motstanderen er en selv. Men penger må alle ha i vårt samfunn, og det er der utfordringen ligger. Kommer pengene for lett, blir det mindre nyskapning og innovasjon, man lener seg tilbake innenfor sin komfortsone, slik er vi mennesker, vi er så smarte at vi sparer på kreftene, vi beveger oss ikke i utrengsmål, slik som de kloke dyra, jobb når du må og hvil når du kan. Om pengestrømmen er for jevn og forutsigbar, hemmes aktiviteten. Om pengestrømmen stopper, kan aktiviteten stoppe, eller den kan komme igang som ved et mirakel, som en pasient som våkner fra koma. Hvem som legger seg ned og hvem som spretter opp, kan imidlertid være vanskelig å vite på forhånd.
Et annet poeng er at mennesket trenger å ha en viss trygghet for å bli skapende, de trenger et "locus nascendi" et trygt sted, et "fødested" for at "status nascendi" en "fødsel" skal kunne finne sted. Det jeg mener her, er en fødsel av nye ideer, tanker, framtidsdrømmer.
De grunnleggende behov for nok mat, tak over hodet, og en følelse av å leve i et land med en viss beskyttelse er viktig. De laveste nivåene i Maslows pyramide bør være på plass. En annen viktig faktor er en "fødselshjelper", en som er trygg og støtter opp rundt fødselen, og som tror på den ideen, tanken som blir født og hjelper til å ta vare på det skjøre "produktet" en tid framover, eller som ser at dette ikke er liv laga og klokelig lar det dø, før man skaper et nytt "produkt". Denne prosessen skjer overalt hele tida, det er det som er å være et skapende menneske. Å leve etter "kulturelle konserver" er å leve etter andres regler, tradisjoner og konvensjoner, uten å tilføre egne tanker og ideer, uten å ta hensyn til egne impulser og følelser.
"Det trygge rommet" er Staten sitt ansvar å skape for innbyggerne i et samfunn, i dialog med folket. Nå har regjeringen kommet med et forslag som det kan se ut til at folket ikke er fornøyd med, de opplever at det er for lite trygghet, det trygge rommet skaper angst istedet for skapertrang, og da bør myndighetene, som er valgt av folket for å representere folket, lytte, og kanskje justere det forslaget som de kommer med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar