Jeg er redd

Jeg er redd. Det var ordene jeg våknet med i dag. En drøm forsvant idet vekkeklokka ringte, men ordene ble stående. Hva er jeg redd for?

Det som opptar meg i disse dager er jordbrukets framtid i Norge. Jeg regner med det handler om det, at det er hva jeg frykter.

Markens Grøde av Hamsun. Isak Sellanrå er bonden som bryter ny mark i utkanten et sted i Nord-Norge. Han er et menneske som styres av elementære livsbehov, og som får sine evner satt på prøve ettersom utfordringene tårner seg opp. Romanen er ofte blitt beskrevet som Hamsuns hyllest til naturen og den ble utgitt første gang i 1917. Romanen førte til at Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920. i boken opptrer også en lensmann ved navn Geissler. Han er en igangsetter, stadig på reisefot, hjelper Isak Sellanrå, men slår seg ikke selv til ro. "Han vet det rette, men gjør det ikke", sies det om ham på Wikipedia hvor jeg har hentet disse opplysningene.

Det er lenge siden jeg leste Markens Grøde, men det som gjorde mest inntrykk på meg den gang, var slitet de opplevde på gården og skjebnen til kona til Isak, som var født med hareskår. Hun var utsatt på grunn av hareskåret, og hadde nok ikke så mange muligheter den gang. Hun hadde sitt liv sammen med Isak på gården, og sammen slet de for føda hver eneste dag. Så fikk de et barn, Hun hadde arvet hareskåret etter sin mor, og mora drepte datteren og havnet i fengsel. Hun ønsket ikke datteren det jordelivet hun selv hadde.

Slitet. Det er hva jeg også husker fra min barndom, selv om det også var gode stunder, kaffepauser med arbeidsfolk og leik på gården, liv og røre, dyr og mennesker, gjestfrihet og hygge.

Pappas migrene, vonde hofter, nakke, turer til kiropraktor, astma. Mammas rødflekkete hals når det ble for mye, sammenbrudd og krangling, økonomiske utfordringer, regningene i skuffen, regnskapsfører og traktor som måtte startes med ståltråd og bare kunne kjøres av min far. Knuste ruter i drivhuset som etterhvert ikke ble skiftet, dryppende kraner for å unngå at vannet frøys. Is på golvet utenfor soverommet mitt om vinteren, innevinduer som måtte settes inn om høsten og fjernes om våren. Kitting av vinduer. Jeg husker jeg tenkte, når mora min holdt på med den kittingen, at dette skal jeg ALDRI gjøre. Slik tenkte jeg om det meste av arbeid på gården, dette skal jeg ALDRI gjøre, da vil jeg heller dø.

Hvordan kan det da ha seg at jeg tok beslutningen om å benytte odelsretten min?

Jeg giftet meg med en bonde. Enkelt og greit. Min kraft er verdiløs i seg selv på gården, jeg er veldig dårlig på praktiske gjøremål, og kroppen min egner seg ikke til fysisk arbeid i stor grad. Men gjennom kjærligheten til jorda, som er der i høy grad, og kjærligheten til mannen min, kan jeg bidra med min kraft.

Stadig leser jeg om "dem som ikke vil ha skitt under neglene", de blir ofte framstilt som ubrukelige mennesker. Da føler jeg meg truffet, og blir lei meg. Helt siden jeg var baby, har jeg likt dårlig å bli skitten på hendene, og følt stor grad av avsky for dårlig lukt og ekle ting, og nesten besvimt ved synet av blod. Å skulle drive gård med slike egenskaper burde ikke være mulig, og er det heller ikke om man ikke har andre til å gjøre det praktiske.

Vi måtte drive så stort at vi kunne ha rom til å ha ansatte. Jeg prøvde meg på jobb på fjellstue en påske og var kvalm hele tida av lukta på storkjøkkenet og alle skitne tallerkner og matrester.

Hvorfor forteller jeg dette, hvorfor kommer dette nå, og hva har det med jordbruksoppgjøret å gjøre?

Jeg tror dette er hva jeg er redd for. Tenk om noen får vite dette om meg, bonden som ikke liker å få skitt under neglene. "Jasså, du er fin på det, jasså, så du er av det slaget", er kommentarer jeg har hørt.

På Nationalteateret nylig så jeg forestillingen "Pingviner i Sahara" om Alf Prøysen og Tor Jonsson som hadde truffet hverandre i himmelen.

Begge var utsatte i sitt bygdemiljø fordi ingen av dem var bondeemner, men likte best å lese og skrive, og brukte den stusselige barndommen sin i fattigdom som inspirasjon for sine dikt og kunstneriske virke.

For meg, er den eneste måten å forvalte gården på, å gjøre det via andres arbeidskraft. Når det å drive gården på den måten, i vårt tilfelle som et AS nærmest blir sett på som blasfemi, kjenner jeg at jeg har vanskelig for å være med på laget.

Der var frykten identifisert, og dagen kan begynne.....