Den "tradisjonelle" Bonden - en dinosaur?

Nylig så jeg et program om en engelsk herregård som sto i fare for å gå dukken. Forfallet var kommet langt, og utgiftene til vedlikehold ville føre til konkurs om ikke nye grep ble tatt nå. En "Ruth" ble koblet inn. Hun var sendt ut av fjernsynsprogrammet og var en inspirator og skulle kartlegge gården og rollene de som drev den hadde og de ressurser som fantes på gården og i omegnen. Vi møtte kona og mannen og en sønn som for tida bodde i byen men skulle komme tilbake og ta over gården etter faren.

Ruth gjorde sin research, og fant ut at gården hadde store muligheter for aktivitet da den lå rett i nærheten av en liten landsby som var en turistmagnet, samt at de hadde flotte turmuligheter rundt gården, og at de faktisk eide landet som folk brukte til rekreasjon og turgåing. Ruth besøkte også en gård i nærheten som allerede hadde sett mulighetene som lå i både gården og omegnen, og startet åpen gård med kafe, butikker og salgsboder.

Ruth kalte sammen til et møte med mor, far og sønn og la fram det hun hadde sett på sin tur rundt i omegnen og det hun hadde fått greie på av folk hun hadde snakket med, samt det hun hadde sett på den andre gården det var naturlig å sammenlikne seg med.

Ut fra dette, rådet hun gårdeierne til å satse på en "Åpen Gård-dag" tre måneder fram i tid. Da måtte mye skje, opprydding og noe restaurering måtte til før publikum kunne slippe til på gården. Sønnen var positiv og ble ansvarlig for de ytre rammene. Moren fikk ansvaret for kafedriften, og faren for dyra som skulle vises fram, både de som var der fra før, og noen sjeldne saueraser i tillegg.

Det viste seg at den gamle gårdbrukeren ble en brems for prosjektet, og til tider direkte motarbeidet det de hadde blitt enige om. Det var tydelig at han hadde mye motstand mot det nye som skulle skje, og ville at alt skulle være som før, og at eventuelle endringer skulle foretas så forsiktig at det ville ta altfor lang tid å få gjennomført forandringene og fornyelsene.

Når det ble snakk om hva den gamle bonden skulle si til de besøkende når de kom, sa han "Go away" som første innskytelse. Han motsatte seg også at det skulle skje kommersiell virksomhet på gården hans, at noen skulle tjene på det de solgte av mat og drikke i kafeen eller på salg av varer i bodene syntes han var en skam.

For meg virker det som han også kunne vært en av bøndene i Norge i dag i møte med den nye tida hvor det forventes at bønder skal tjene penger på det de produserer og være stolte av det og ikke skamme seg. Motsetningene mellom kommersiell handel og gårdsdrift bør, etter mitt syn, forenes om gårder og bønder skal klare seg i framtida. Som jeg ser det, er det fortsatt stor motstand også i Norge mot den tanken.

Jeg kan huske fra jeg selv var liten og vi hadde selvplukk av jordbær på gården sammen med mye grønnsakproduksjon. Det var mange innom, og jeg så muligheten av å starte en liten kafe i dukkestua mi, det syntes jeg var en god ide. Da fikk jeg høre at det ikke var greit å ta betalt for kaffe og kaker, det var noe vi skulle gi bort. Jeg så hvor sliten min mor var av å ta imot kjente på kaffe innimellom jordbærsalget, men forstår nå også at det var kjærkomne pusterom i en travel hverdag, og at hyggen og praten betydde mer for min mor og far enn penger.

Samtidig med dette, hadde vi også mange bygninger og veier og hager som skulle vedlikeholdes og repareres, og dette krevde enormt med egeninnsats, fordi det ikke var så mye penger å betale håndverkere og andre fagfolk med. Dermed ble mye gjort selv eller av andre uten særlig kjennskap til faget, men som hadde en praktisk og pragmatisk tilnærming til å få ting gjort. Det ble som regel "godt nok" etter den norm som rådet da. Imidlertid hadde det ikke holdt etter de byggeforskrifter vi har i dag, og som gjør at "godt nok" ikke lenger er et begrep å rette seg etter. Det må sertifisering og godkjenning til av fagfolk og myndigheter i en mye større grad enn før, hvilket gjør at handlingsrommet til bonden er blitt mye mindre.