Bondens framtid

Gården Vestre Renskaug er et eksempel på en gård som har vært igjennom en strukturendringsprosess. I 2004, da vi tok over gården etter min far, var alt produksjonsutstyr utslitt, jorda bar preg av årevis med intensiv grønnsaksproduksjon, og kun de rette strekningene som vannvogna rakk til var holdt i hevd. Jordekanter, dynger og jord som lå brakk, var brukt til oppbevaring av landbrukssøppel, som plast, paller, kasser, glass, gamle bilvrak og ellers landbruksmaskiner som var hensatt og som det hadde vokst trær opp igjennom. Beitehavnene var fulle av piggtråd som måtte fjernes før dyr kunne beite der. Veksthusene var utslitt, ruter knust og erstattet med plast, rør var reparert med ståltråd, det elektriske anlegget hang og slang i luftspenn både inne og ute. Og bonden hadde blitt utslitt og syk.

Vi hadde brukt mange år på å etablere egen familie, jobbet og levd et "vanlig" liv før vi tok beslutningen om å overta hjemgården. Vi visste at det ble en usedvanlig tung jobb å få det slik vi ønkset å se det, og slik vi også i våre drømmer evnet å se det for oss. Min mann estimerte tiden han ville bruke, ved siden av full jobb på å rydde opp, og kom til 4 år. Jeg tok meg av barn, hus og hjem og var under utdanning samtidig. I 2008 hadde 4 år gått, gården var ryddet, vi hadde nå 105 mål jord istedet for 60 som det var da min far drev. Vi åpnet vår Renskaug Vertsgård, og fikk Lier Kommunes Miljøpris for 2008. Det var en god anerkjennelse for jobben vi hadde gjort, og føltes godt etter alt slitet.

Underveis hadde vi veiledning i kraft av FRAM-Agro programmet til Innovasjon Norge. Øystein hadde etablert bedrift før, og hadde tankegangen inne. Det hadde ikke jeg. I møte med vår kloke konsulent fra Innovasjon Norge som fulgte oss opp i halvannet år, falt det mange tårer da det sakte gikk opp for meg hva det innebar å starte egen virksomhet, hos oss et AS for å drive gården. Vi ordnet oss slik at jeg som odelsjente fortsatte å eie gården, mens Øystein eide bedriften, AS`et, som leier og driver gården, både jord og bygninger.

Å være selvstendig næringsdrivende er noe helt annet enn å ha en jobb hvor lønna kommer hver måned, på samme dag, samme beløp, og livet er forutsigbart. Min arbeidserfaring var fra bank, og jobben var "sikker som banken" jeg opplevde å være trygg, og trivdes med det, tenkte vel ikke særlig over hvor trygg jeg var, hadde aldri kjent på alternativet. Jeg var dessuten verneombud, og mye brukt i forhandlinger med ledelsen. Sterk og klar sto jeg på krava for meg selv og mine kollegaer, og ble etterhvert foreslått til å sitte i styret i funksjonærforeningen i banken, men da hadde vi allerede bestemt oss for å flytte hjem til Lier.

Som selvstendig næringsdrivende med nyetablert bedrift, er det ikke noe som er trygt eller forutsigbart, annet enn at vi må stå på selv. Jobbe, utvikle og gjøre oss selv og bedriften synlig. Og folk glemmer fort, så synligheten må gjentas til stadighet, ellers er vi fort glemt. 

Fra å være en skjermet bankansatt og lønnsmottaker til den andre virkeligheten hvor alt er opp til meg, ble en voldsom og vond overgang. Jeg husker fra banken at vi fikk en college-genser en gang hvor det sto som tekst: "Det er meg det kommer an på", og så husker jeg at det var bilder av den som hadde samme jobb som meg på som reklame på alle søppelbøtter på Kongsberg en gang jeg var der. Jeg opplevde begge deler som svært nedverdigende og var full av motstand mot å bruke genseren, og i hvertfall skulle ikke ansiktet mitt pryde søppelkassene i Asker, hvor jeg jobbet da. Tanken på eksponering av meg som enkeltperson var intet mindre enn skrekkelig, og noe jeg aldri kunne tenke meg å være med på. Jeg husker også en liten brosyre som ble trykket med bilde av alle oss som jobbet på Nesbru-filialen i sin tid, skremmende det også.

Så ble det egen bedrift på gården, og masse oppmerksomhet, redaksjonell omtale i aviser og masse bilder av oss fordi vi og særlig jeg, stadig fant på nye ting på gården, mens Øystein bygde. Jeg ble gradvis vant til eksponeringen, selv om det kunne ta et par uker etter et avisoppslag før jeg gikk i den lokale matbutikken og handlet. Det var akkurat som det ble for mye, og jeg trengte å skjerme meg etter slike eksponeringer for å skape balanse.

Nå er det brudd i landbruksforhandlingene, og jeg som leder av Lier Senterparti forventes sikkert av mange både i og utenfor partiet, å skulle stå på barrikadene for bøndene i forhandlingene. Etter den lange og vonde prosessen vi har vært igjennom her på vår lille gård, og hvor vi har kommet ut i noenlunde god behold, er det vanskelig å gå helhjertet mot det forslaget som regjeringen kommer med, og som jeg ser at faktisk kan bidra til å løfte flere bønder over i en mer hensiktsmessig driftsform.

Som fortalt over, har jeg grått mine modige tårer over å skulle stå på egne bein, uavhengig av overføringer og støtte fra Staten. Nå, når vi er der, "fri" fra uforutsigbare rammebetingelser fra Staten, vil vi ikke tilbake til å være prisgitt kvoter og leveringsbetingelser vi ikke kan være med å styre selv.

Min far var medlem i Gartnerhallen og leverte sine varer der helt til de gikk konkurs og ble overtatt av BAMA. I henhold til BAMA sine retningslinjer var produksjonen hans for liten, slik at han mistet de kvoter han hadde. Det var situasjonen da vi tok over gården i 2004. Utslitte produksjonsmidler, og uten leveringskvote, og tonnevis med søppel, det som ble veid inn av skrapjern var ca 20 tonn.

Vi tok en "samling i bånn" og startet det møysommelige arbeidet med å stable gården på beina igjen, og er idag stolte over resultatet, dog slitne. Derfor står jeg ikke på barrikadene for bønder som nå står for tur til å gjennomgå sine prosesser. Jeg forstår frustrasjonen og fortvilelsen deres. Allikevel, et par klisjeer til slutt: "Det er i motbakke det går oppover", og "nød lærer nøgen kvinne å spinne" det kan jeg skrive under på.

Jeg ønsker med dette alle bønder lykke til med på veien til den nye tid, det kommer til å gå bra, om du bare vil. Alle kan spise en elefant, det er bare å dele den opp i passe store biter og bruke lang nok tid.