Framskritt eller tilbakeskritt? NOK-punktet

Tanken kom idet jeg ryddet ut en isboks fra oppvaskmaskinen, og sto med den i hånden for å vurdere dens videre skjebne. Skulle den gå til plastgjenvinning, eller i skapet sammen med en liten samling plastbokser som hadde økt med et par bokser nå og da en stund? Uvisst av hvilken grunn, har det noe med alderen å gjøre tro? Eller å gjøre en innsats for miljøet ved å følge gjenbrukstrenden?

Var denne oppdagelsen eksempel på framskritt eller tilbakeskritt?

Jeg husker jo den gangen vi ryddet etter farmor og farfar. De tok vare på alt av emballasje, til og med innpakningspapir ble strøket og brukt om igjen. Gavebånd ble pent knyttet opp og buntet sammen til neste gave skulle pakkes inn. Servietter som hadde ligget ved tallerknen og var uten synlige merker, ble puttet tilbake i skapet. Melkekartonger ble skylt og brukt til nedfrysing av mat. Jeg syntes det var patetisk og ekkelt. I mange år har alt av plastbokser og annet gått rett til plastgjenvinning hos oss, skapet har vært renset for brukt emballasje, jeg har brukt plastposer og tupperware til oppbevaring, og glass til syltetøy de gangene jeg har tatt meg tid til den slags matauk.

Jeg sluttet med matauk da jeg holdt på å slite meg ut på å lage alt fra bunnen, som jeg hadde lært og var vant til hjemmefra, og jeg oppdaget at råvarer som bær, sukker, mel og arbeidsinnsats kostet mye mer enn fabrikklaget syltetøy og kjøpebrød i butikken.

Vi sluttet å fyre med ved da vi fikk det rasjonelle biobrenselanlegget.

Jeg savner både brødbaking, syltetøylaging og vedfyring.

Det er ikke rasjonelt, men jeg likte å gjøre det.

Er det tilbakeskritt?

Jeg blir iblant tatt til inntekt for uttrykket «not in my backyard» NIMBY i diskusjoner på nettet. Det skjer de gangene jeg går imot etableringer som etter mitt syn ikke passer inn i miljøet de er tenkt, eller at det er stor motstand blant de som blir berørt. Noen er sikkert NIMBYere, mens andre kan ha ulike grunner for motstanden. Noen ganger må vi finne oss i at ting skjer i nabolaget, at andres kreativitet og skapertrang, økonomiske hensyn og annet må ta plass og påvirker områdene rundt både positivt og negativt, selvsagt. Nyetableringer vitaliserer og skaper merverdi, nytt næringsliv og muligheter, og det er positivt!

Men når man får følelsen av at det planlagte foretaket vil sprenge seg plass, gå utover infrastruktur og etablerte lokalmiljøer som ikke trenger verken forandring eller tilførsel, snarere tvert imot, blir et tiltak fort destruktivt.

NOK-punktet, når inntreffer det? 

Når er det nok, når går noe over til å bli destruktivt? 

Jeg har sett det flere ganger. Folk som tar det ene skrittet for mye som fører i avgrunnen, og som det kan ta årevis å komme seg opp av, om man i det hele tatt klarer det. Det kan være grenseoverskridelser av mange slag, rent personlige avhengigheter av rusmidler, overspising av mat, overdrivelser av alle slag. Eller det kan være overturisme som vi ser rundt om på populære steder i verden, det som før var en idyll, en verdensarv gjøres om til en søppelfylling fordi det ikke finnes grenser, og NOK-punktet overskrides.

Når er et tilbakeskritt et framskritt?

For meg synes det som vi er ved NOK-punktet på mange områder akkurat nå, hvilket klimakrisen jo med all tydelighet viser.

Lokalt i Grønne Lier, vil det å ture fram som før, si ja til alle initiativ, bygge ned og fylle igjen mer og mer, på sikt gjøre Lier til noe helt annet, og vil folk det? Når er nok nok?

Refleksjoner fra inspirasjonskvelden 31. januar 2019, med Joralf Gjerstad, Audun Myskja, Helene Bøksle og flere flotte, inspirerende folk.

600 mennesker i den store salen på Scandic Hotell på Lillehammer fikk gleden av å være til stede, og oppleve den 93 år gamle Snåsamannen gi sitt åndelige testamente. Han snakket som ut av det norske grunnfjellets aller innerste. Om sitt liv, sin gjerning, om krigen, om hva som er viktig i livet, det han ville bringe videre. På denne scenen, denne kvelden, opplevde vi en sammensmelting av det åndelige og det vitenskapelige. Det var stort og viktig. Tusen hjertelig takk til dere og arrangørene for en uforglemmelig og kraftfull aften.  

Kvelden startet med denne sangen, vakkert framført av Helene Bøksle.

Mitt land

Låtskrivere: Rolf U. Løvland / Brendan Graham / Asa Jinder/ Alana Graham

Jeg ser dine daler
Og himlen så vid
jeg minnes de ragende fjeller
med lekende fosser, en skjønnhet så fri
og roen i vindstille kvelder.

Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
for du er mitt land aldri glemmer jeg deg
Kan høre du kaller meg hjem igjen

I tider når avstanden synes for lang
til landet med blomstrende enger,
da bærer vi håpet, får kraft i din sang
du lever i hjertene lenge.

Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
for du er mitt land aldri glemmer jeg deg
Kan høre du kaller meg hjem igjen

En dag vil jeg komme, på ny skal jeg se
din himmel og herlige daler.

Når du bryr deg om meg får hjertet mitt fred

all evighet i dine saler!

Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
for du er mitt land aldri glemmer jeg deg
Kan høre du kaller meg hjem igjen

Kan høre du kaller meg hjem igjen

Slutt

Joralf Gjerstad, Snåsamannen, ble trillet inn i sin rullestol, og snakket til oss, her skriver jeg fritt etter hukommelsen og noen sparsomme notater, jeg prioriterte å lytte:

Vær takknemlig!

Takk for det som er gitt oss!

HEIMEN – SKOLEN – KJERKA er grunnmuren i samfunnet.

Vi må ikke glemme heimen. Der har vi våre minner, den blir vår styrke.

Jeg gikk bort fra allfarvegen og inn på en ensom sti. 

I all stillhet må gjerningen gjøres – da får du kraft og vilje.

Han fortalte om sine minner fra krigen, snakket mye om den, og var stolt over å ha fått medalje for sin motstandsinnsats, det gjorde stort inntrykk. Krigen lever i mange fortsatt. 

Han kunne salmevers og bibelsitater utenat fra sin gjerning som klokker, og resiterte de som betydde aller mest for ham. Han poengterte også at vi må minnes det vakre som norske forfattere har skrevet.

Så fortsatte Audun Myskja, jeg skriver fritt etter hukommelsen og noen notater:

Sigrid Undset:

«Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»

Takknemlighet.

Takk sliterne som har gjort sitt for oss som lever i dag – som har gjort meg til den jeg er.

Ikke ta alt som en selvfølge – «fordi jeg fortjener det», har blitt vår nye autopilot.

«Det jeg vil ha, når jeg trenger det», tidens mantra som bygger oppunder umiddelbar tilfredsstillelse. Se verdien av å utsette behov, å glede seg til noe.

Tenk hvilket mirakel det er at vi er her, at vi finnes!

Livet består av en vev av relasjoner. Tenk hvor maktesløse vi er alene!

«Slekt skal følge slekters gang», synger vi i Deilig er jorden. Husk, vi er dem som skal gi stafettpinnen videre.

Vi vet aldri hvilken betydning vi har i andre menneskers liv.

Kunnskapsjaget og «mastersyken» i dag har den faren at vi går oss vill i detaljer og mister av syne det som er vesentlig.

Vi må være ærlige – finne det som er sant!

Snakke ut fra det stedet i oss som har sannheten – det som er uendelig – ubevegelig – det evige i oss.

Morgenens magi – mennesker med morgenritualer holder seg friske lenger!

Gjør noe du ikke er vant til å gjøre, utfordre deg selv!

Finn din indre kraft:

• ·       Herde – utfordre komfortsonen
• ·       Handle – gå de små stegene
• ·       Hente – utenfor det kjente
• ·       Huske – daglig refleksjon, husk stjernestundene!

Når vi er i ferd med å gå i spinn, så er disse fire punktene lure for å unngå å handle på autopilot:

STOPP –GODTA - PUST – VELG

Hvordan gjøre sensitive mennesker sterkere? Å styrke immunsystemet ved kuldeeksponering var forslaget til Myskja. Det høres riktig ut! Isbading er tøft og virker umiddelbart helsebringende!

Han understreket imidlertid å endre via små skritt, ikke for store endringer av gangen, da holder det gjerne ikke til mål. Å dyppe stortåa i isvannet som en første seier….vitsen er å gjøre gjennomførbare ting.

Stillheten er noe mer enn fravær av støy – den har sitt eget språk. Om vi lander i stillheten hver dag, skaper vi et rom hvor vi gir noe nytt mulighet til å vokse fram…

Å være en del av noe større – å kjenne mening i livet er nødvendig.

Vi har alle noe evig i oss, noe uforanderlig, noe som ikke skal forgå. Det er fra det stedet vi skal snakke, det er derfra vi skal bringe noe videre til våre barn.

Min oppgave er å finne min lidenskap – noe som er større enn meg og mitt.

Jeg skal trene og spise godt – for å sørge for at kroppen har det bra, og ikke begrenser det jeg vil gjøre. Kroppen skal forgå, men den må holdes i god nok stand til det den skal brukes til, uten å være et mål i seg selv.

Å finne menig – dette lever jeg for!

Det er noe som vokser fram hos mennesker, en stille bevegelse i mange på likt – mange som tenker utover seg og sitt – dette er kjærlighet!

Det finnes en skaperkraft utover årsak/virkning, arv og miljø. Noe iboende som bryter ut når tida er inne, som et frø som har hele sitt potensiale inni seg er menneskene, og som under de rette betingelser, med passe med lys, vann og varme, blir det det er ment å bli. Menneskene trenger natur og åndelighet, og vi må vi ha det med oss videre!

Møte mellom Joralf Gjerstad og Audun Myskja.

Så fikk vi oppleve et møte mellom de to mennene, jeg beveges bare av å skrive dette nå. Det var et sterkt møte, med en inderlighet og gjensidig respekt som var så god, så god. Å få oppleve det åndelige og det vitenskapelige smelte sammen i møtet mellom disse to - en stor gave!

Mye mer av stor verdi ble sagt og sunget – dette var det som kom ut i pennen min i dag.

I takknemlighet,

Tone B. Bergflødt

Kvinne med nedslåtte vinger

Hun er kraftløs med nedslåtte vinger.

Det pågår en indre kamp i henne. Den høyre siden forsøker å skyve den venstre bort – den rasjonelle siden er i ferd med å fortrenge den følelsesmessige. Den lille nissen med den rare, røde lua viser seg for henne bak lukkede øyne, utfordrer henne– han taler naturens sak, prøver å vekke henne, gi henne kraft ved å hviske henne i øret:

-Det grønne må ta helt over – du må eie det, gå helt inn i det.

Brått er det en gammel stemme som overtar, og sier, høyere nå:

-Du må kjempe for området ditt, fortsett og skrive! Sett greipet i jorda og si:

-Dette er mitt!

-Du må gjenopprette balanse mens du kan!

-Identitet og tilhørighet er viktig!

-Grenser er viktig, både individuelle grenser og nasjonale grenser!

-Den kvinnelige morsenergien er viktig!

-De harde verdiene er ikke alt – du må tørre å eie noe helt annet!

-Hva er framskritt?

Framskritt må brukes til noe annet, noe nytt. Framskritt kan være å ta ett skritt tilbake – ikke framskritt slik som vi er vant til å tenke det. Mye må stoppes – ta ett skritt tilbake – unngå å ta det ene skrittet for mye – det som fører utfor stupet!

Du må styrke deg selv. Nok en gang er det røttene som trenger å identifiseres og styrkes. Du har fått all visdom farssiden kunne gi. Denne gangen er det morssiden din som gjør seg gjeldende. Se på slektstreet og bildet av tipp-tipp oldemor og tipp oldemor. Dette er urbefolkningen. De våkner nå. De kommer og sier fra at områdene deres er truet.

Hun tilhører urbefolkningen. Hun kjenner de lange røttene – de som holder henne fast, akkurat her.

Menneskene har både røtter og føtter. Nå er det røttene som gjør seg gjeldende.

Hun kjenner dragningen, suget, til å bli værende akkurat her. Hun skal aldri tvinges til å flytte fra stedet sitt, til tross for folk som sier at slike som henne er snåle, tenk å klamre seg fast til et sted på den måten. 

Hun vil fortsette å se de vare vinterfuglene småplukkende på fuglebrettet, skremt av den minste bevegelse bak vindusruten, kun tastetrykkene hennes tåler de, men ikke om hun vrir hodet for raskt, da er de på vingene på et blunk. Noen henger opp ned under en meisebolle, proppfull av talg og frø, utrolig at de små nebbene får noe ut av den i 10 kuldegrader.

Det er hennes sak. Det er noe å kjempe for. Naturen har verdi i seg selv. Naturen må forvaltes nennsomt, brukes, ja, men ikke misbrukes.

Hun reiser seg, hogger greipet i jorda og sier høyt - hit kommer ingen!

De varme følelsene hennes, de som flommer over og gjør henne emosjonell og høyrøstet, de må transformeres til is.

Alvor er iskaldt.

Hun må stå for følelsene sine. Si det høyt:

 -Jeg har følelser, og jeg ser lenger enn min egen nesetipp.

Hun må lære å være tøff med myke verdier.

Hun erkjenner at hun står på hellig grunn – at alle står på kjempers skuldre – at vi har hatt et samfunn som har fungert til nå – hvordan vet vi at uopprettelige endringer er til det beste? Hvordan vet vi at det ene skrittet ikke er et skritt for mye, slik at det nye blir destruktivt?

Om LULUCF - inntrykk fra Senterkonferansen 2019 Del 2

LULUCF (Land Use, Land-use Change and Forestry)

Ved Fagdirektør i Norges Skogeierforbund, Nils Bøhn. Jeg gjengir fra foredraget hans, som startet med disse ordene:

Uten CO2 intet liv, men så har det blitt for mye.

En kort leksjon i biologi følger, tatt fra powerpointpresentasjonen til Bøhn:

Naturens eget karbonkretsløp:

·       Gjennom fotosyntesen tar planter i vekst opp CO2 fra lufta, det bindes som karbon i plantene.

·       Når plantene forbrennes, fordøyes eller blir nedbrutt på annen måte, frigjøres det karbonet som tidligere er tatt opp fra lufta.

·       Metan som frigjøres av gass fra husdyr blir også til slutt CO2.

·       Så lenge menneskenes velstand var basert på bærekraftig bruk av det grønne karbonet, var det balanse i naturens eget karbonkretsløp, og ingen global oppvarming.

·       Hva er hovedproblemet? Karbon som har vært stabilt lagret, tilføres naturens eget CO2-kretsløp (atmosfære, hav og land) gjennom forbrenning av kull, olje og gass.

·       Dette skaper ubalanse i det naturlige kretsløpet, og en varig økning av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren.

·       Det er de akkumulerte utslippene av CO2 som er avgjørende for hvor stor den globale oppvarmingen blir. Tilført CO2 blir ikke borte av seg selv.

·       2/3 av karbonbudsjettet er brukt opp dersom den globale oppvarmingen skal begrenses til 2 grader. Skal en nå et 1,5 graders mål, er det knapt noe igjen.

·       I tillegg til de akkumulerte utslippene av CO2 påvirker en rekke andre klimagasser og fysiske forhold klimaet på kortere sikt.

Norsk skognæring som en del av løsningen

·       Vi må bruke mer skog for å få ned klimagassutslippene. Vi må produsere mer skog og hogge mer skog fordi vi trenger trevirke til å erstatte fossile ressurser.

·       I Norge kan vi øke hogsten med 20% innenfor bærekraftige rammer. I tillegg kan vi øke uttaket av GROT (grener og topper, og røttene, en ressurs vi ikke benytter i dag.)

·       Ledige skogressurser og stor råstoffeksport bør gi grunnlag for økt produksjon, klimavennlige produkter som verden og Norge trenger.

·       Alt det vi bruker olje, gass og kull til kan erstattes av tre

·       Vi kan varme opp treet, bruke denne biogassen til oppvarming og pløye ned restproduktene etter denne prosessen. Dermed vil karbonet være bundet i bakken, være permanent lagret og også være et jordforbedringsmiddel. Blandet inn i jord vil det gjøre jorda godt egnet til å holde på/ta opp fuktigheten pga. alle porene og gjøre jorda mer tørkesterk. Men da må altså treet først hugges.

Dette er hva skogbruksorganisasjonene forventet at EU skulle bifalle, deres bidrag til det grønne skiftet, og oppfyllelse av sin del av Parisavtalen, som Norge har forpliktet seg til, sammen med EU.

I stedet snus hele regnestykket på hodet, og opptak av CO2 fra LULUCF – sektoren blir gjort til utslipp ved måten det regnes på.

I stedet for å stimulere til økt opptak av CO2, virker dette regelverket motsatt.

Folk satt mer eller mindre lamslått i salen etter hvert som de lot det sige innover seg, det som nettopp hadde blitt sagt.

Skogen skal vernes og stå og råtne på rot, beitende husdyr, det vil si sau og storfe, som er de eneste som kan omdanne gras til menneskemat, skal reduseres kraftig. Det skilles ikke mellom CO2 fra fornybare kilder og fossile kilder.

Fordi CO2 utslippet måles i det landet der maten produseres, vil det beste for Norge være å importere mat, særlig fra land utenfor EU, (slik at EU også får mindre utslipp), slik som soya fra den nedhogde regnskogen i Brasil, og så la Norge gro igjen og bli villmark med ulv. Naturen skal i størst mulig grad fredes, ifølge disse EU-reglene, og vi skal bli rene konsumenter, ikke produsenter av egen mat!

Disse reglene vil være en stor trussel mot skogbruket og norsk skog- og klimapolitikk!

Om EU, inntrykk fra Senterkonferansen 2019 Del 1

Senterkonferansen 2019, 5-6. januar på Quality Grand Hotel Kongsberg.

Referat skrevet av Tone B. Bergflødt

Senterkonferansen pleier å være en fin start på politikk-året, masse faglig påfyll fra kunnskapsrike foredragsholdere, og hyggelig å treffe partifolk og sentervenner, så også denne gang.

Jeg er fylt til randen av inntrykk, og vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for ut må det, alt som har kommet inn, og da helst i en filtrert og redigert utgave, egnet til å leses av flere.

Jeg skriver mye underveis – denne gangen tok jeg også en del bilder av powerpoint-presentasjonene, og gjengir noen fakta direkte, ellers med egne ord. Jeg skriver om de to temaene fra konferansen som interesserer meg aller mest:  

·       EU «Et eksperiment uten forbilde!» Hva blir konsekvensene for Norge?» ved Lave Broch, første vara til EU-parlamentet fra Folkebevegelsen mot EU.medlemskap i Danmark.

·       Det biologiske karbonkretsløpet og skogbruket. LULUCF, Land Use, Land-Use Change and Forestry, en del av Parisavtalen ved Nils Bøhn, Fagdirektør Norges Skogeierforbund.

Essensen av det jeg hørte, var at det er sterke krefter som vil at Norge skal bli innlemmet i Europas Forente Stater som et naturreservat med minst mulig skog- og jordbruk, og at folk skal bo tett i tett i byer.  

Bildet jeg har i hodet her og nå, er et Norge bestående av byer og villmark, og en befolkning bestående av konsumenter av importert mat, med teknologiske jobber, boende tett i tett, syklende og gående fra hjem til arbeid, butikk eller andre ærender, uvitende om hva som skjer utenfor de trygge rammene av bykjernen.

Brokker av filmer som The Hunger Games og A Handmaids Tale surrer i hodet mitt idet jeg skriver dette.

«Fake news» eller Orwells nytale har blitt aktuelle begrep. Nytale er ifølge Orwell en verden der et sannhetsministerium har som oppgave å forvalte dagens sannhet, som ikke nødvendigvis var den samme dagen eller uken før. Der krig er fred, frihet er trelldom, uvitenhet er styrke.

Når naturlig CO2 fangst ved fornuftig skjøtsel av norsk skog på en finurlig måte blir omregnet til utslipp, etablering av VIKEN-regionen blir presentert som en desentraliseringsreform, slik som nærpolitireformen, og suverenitetsavståelse blir benektet når vi lar EU være klageinstans når nasjonale beslutninger skal tas, hva skal man tenke om det?

Stemmer det at EU er på vei mot å bli Europas Forente Stater, eller United States of Europe, USE?

Helt til nå har jeg trodd dette var en konspirasjonsteori, som jeg derfor hittil har holdt for meg selv, jeg ønsker ikke å være med på å spre propaganda.

Norge er et lite land, og er helt avhengig av et internasjonalt blikk på framtida, og omfattende samarbeid med andre land, vi er slett ikke selvforsynte med verken mat eller andre produkter, og må selvsagt ha både import og eksport. Men må Norge dermed oppgi sin suverenitet og bli EU-medlem?

Lave Broch var første innleder etter velkomstordene til møteleder Per Olaf Lundteigen. Broch var hentet inn som en som kunne gi en realistisk vurdering, fordi han lever midt i EU-landet Danmark, og kjenner på kroppen hva dette innebærer, riktignok fra sitt ståsted som EU-motstander.

Danmark er et lite land i EU med svak innflytelse, slik Norge også ville blitt, om vi ble medlem. Et av argumentene for ikke å gå inn som fullverdig EU-medlem, er nettopp at vi ikke ville hatt stort å si, på grunn av det lave folketallet.

Broch bekreftet at den lave innflytelsen i EU gjorde seg gjeldende i Danmark. De har 1,1% av stemmene i ministerrådet, og kan ikke stille lovforslag. Det kan kun EU-kommisjonen, de har monopol. Siden EU-kommisjonen ikke består av folkevalgte, er det altså ingen folkevalgt dansk politiker som kan stille lovforslag. Det eneste de kan, er å komme med endringsforslag til lover som allerede er foreslått.

I Norge får vi stadig høre hvor ille det vil gå oss om vil blir «stående alene», uten EØS-avtale eller EU-tilknytning, som knytes på stadig flere områder.

Det har imidlertid aldri vært snakk om å stå alene!

Spørsmålet er HVORDAN Norge skal samarbeide med andre land, ikke OM vil skal samarbeide!

Broch fortsatte sitt innlegg med et sukk: EU er tonedøve når noen sier NEI til forslag – de som avviser EU, blir stemplet som dumme, ref Brexit.

Han snakket om Europol, som er Den europeiske unions byrå for politisamarbeid innen kriminaletterretning. Advarselen Danmark fikk mot å stå utenfor, gikk på at danskene da ville tiltrekke seg alt av kriminalitet, pedofili og generelt mørke tilstander som en sterk magnet.

Det danske folk sa allikevel nei til å bli med i Europol, og skremselspropagandaen har vist seg å bli gjort til skamme. Sikkerheten skal ivaretas gjennom FN, ikke gjennom en ny supermakt, mente det danske folket.

At EU-politikerne drømmer om et EU-imperium, er ingen hemmelighet. Men er det lurt, og ønskelig for Norge å være en del av?

Broch fortalte videre om en felles bankunion, som danskene også avslo å være med i, gjennom folkeavstemming. Den danske økonomien er ca 1/5 av den tyske økonomien. Om de store tyske bankene skulle gå overende, kan ikke danskene redde hele banksystemet, og det er reell fare for at slikt kan skje. Broch mente det var fornuftig at EU gjennomgikk en finanskrise før Danmark i det hele tatt vurderte å bli med i bankunionen. Sverige og Storbritannia har takket nei til å være med i bankunionen.

Danmark er under press i EU. Flere forslag ligger på bordet, som for eksempel forslag om større bidrag til EU og til skatteinnkreving via EU, samt et forslag som kan svekke det danske dagpengesystemet. Forslaget går ut på at alle som jobbet i Danmark skulle ha rett til dagpenger etter dag 1, som de kunne få utbetalt og ta med ut av landet over 6 måneder. Dette skulle være en rettighet, helt fristilt opptjeningsprinsippet som ellers gjelder.

På område etter område utvider EU sin innflytelse, de vil ha mer union, knytte landene tettere sammen. De ønsker seg felles valuta, bankunion, som er et skritt på veien mot felles valuta, militær union, forsvarsunion, EU-hær, grensevakter, overstatlig makt innenfor skattepolitikken, overstatlig makt innenfor utenrikspolitikken, egen finansminister, kort sagt:

EU ønsker å ha makt på de områder som kjennetegner en stat.

Hva er problemet med det, spør du kanskje.

Stortingsrepresentant fra Akershus, Sigbjørn Gjelsvik fortsatte:

Når folket blir spurt, sier de ofte NEI til det EU-toppene vil. De forsøker derfor å unngå folkeavstemming. Med et smil, med alvor bak, fortsatte han: Deres definisjon av stemmerett, kan se ut til å være, at du skal stemme RETT – at folk ikke vet sitt eget beste, og får en sjanse til å stemme på nytt om de stemmer FEIL.

Som Broch og Lundteigen poengterte, det er ikke snakk OM Norge skal samarbeide internasjonalt, men om HVORDAN samarbeidet skal organiseres.

Nasjonalstaten er en fornuftig ramme rundt en befolkning, og muliggjør et reelt demokrati. Et mellomstatlig frihandelsforbund som Norge er medlem av, er EFTA, som i 2019 består av Island, Lichtenstein, Sveits og Norge. EFTA-landene har handelsavtaler med EU og rundt 40 andre land. Storbritannia var med i EFTA 1960-1973, og det er snakk om at de muligens ønsker nytt medlemskap etter ev Brexit våren 2019. (Diskusjonen går på om Storbritannia er så store at de vil destabilisere EFTA, men det ble ikke behandlet her.)

Handelsavtaler innen landbruk håndteres som regel bilateralt, det er sensitive områder å drive handel innenfor, og hvert land har sin egenart på matproduksjon, med ulike forutsetninger, som klima og topografi, kultur og tradisjoner.

EU krever at medlemsland og EØS-land utarbeider nasjonale tilsynsplaner med rapportering til EUs finanstilsyn.

Med ACER-saken, hvor det etter en lang og hard debatt ble vedtatt i Stortinget i mars 2018, at Norge skal slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke, våknet det norske folk. Nå ser man at kraftprisene har økt, slik at folk flest merker det på strømregninga, slik NEI-siden hevdet, men ble latterliggjort og kalt høyrepopulister for å mene, av JA-siden.

Nei til EU gikk i november 2018 til søksmål mot staten fordi de mener at Acer-saken ikke ble behandlet i tråd med Grunnloven. I Store norske leksikon står dette:

«Suverenitetsoverføring er overføring av myndighet fra nasjonale til internasjonale organer. Ifølge Grunnlovens §115 kan Stortinget med ¾ flertall, forutsatt at 2/3 av Stortingets medlemmer er til stede, samtykke i «at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelser som forandrer denne Grunnlov».»

Det kan ved første øyekast se ut som at Norge har selvråderett både over kraft-produksjon og togtrafikk, men det gjelder helt til det kommer til en eller annen konflikt. Siden EU har rollen som overstatlig klageinstans, vil det være de som til syvende og sist bestemmer over norske ressurser og infrastruktur om vi overlater mer makt til dem via nye «pakker».  

Norske NEI til EU er JA til samarbeid, solidaritet, folkedemokrati og til aktiv deltakelse i internasjonalt samarbeid. EU er statsdannelse under oppbygging, uten folkelig støtte.

-Alle nordmenn som jobber innen EU/EØS i Brussel er for EU. Det finnes EU-motstandere også innenfor EU i Brussel, men de er altså ikke norske, avsluttet Sigbjørn Gjelsvik sitt innlegg med.

Julebrev 2018

Søndag 23. desember 2018.

S for søndag, stillhet og Simon Stranger. Boka hans «Leksikon om lys og mørke» anbefaler jeg på det sterkeste!

Men så var det ikke boka hans dette brevet skulle handle om. Bare en liten assosiasjonsflukt før jeg kommer til poenget.

Poenget. Ja, det er jul, igjen.

Alt er som før, og ingenting er som før.

Lille julaften pleier jeg aldri å sitte i sofaen med pc, slik som nå. Jeg pleier å vente på juletreet, være ergerlig og stressa fordi det ikke har kommet i hus før, slik at jeg kunne komme i gang og pynte. Ofte er min jobb avhengig av at andre gjør sin del først, det er gjerne grovarbeidet som jeg ikke verken vil eller kan lære meg. Som å hugge juletre, vasse opp i skauen i snø med sag og drasse treet ned til bilen, få det inn, sette det i garasjen til tørk før det bæres inn i stua, jeg ser at det ikke er bra nok, det må beskjæres, selv ikke det gjør jeg. Så da er det ut igjen. Gjennom stua så granbarnålene skvetter, med fare for å ta med seg både lamper og pynt på veien om jeg ikke har rukket å gjøre klar bane for retretten ut på verandaen for tilpasning til takhøyde og omfang ellers. Inn igjen, så er det å få det ned i foten, som jeg ikke fant så vi måtte kjøpe ny, sette det slik at den stygge sida kommer inn, vi går ikke rundt juletreet lenger, så det er greit med en forside og en bakside.

Puh…

Men i år, altså. Juletreet er ferdig pynta. Har vært det siden den 19. Det mangler bare å vaske over gulvene og doene. Så kan det faktisk bli jul for min del.

Roen kommer med de varsomme pianotonene til Bugge Wesseltoft på Sonoen, han har blitt oppdaget og hyppig spilt i denne førjulstida. «Its snowing on my piano» og «Everybody Loves Angels» anbefales, forresten!

Grunnen til at vi pynta tidlig i år heter Jens og er 9 måneder. Et vidunderlig barnebarn har vi fått, og vi fikk kose oss med ham og foreldrene før de reiste til fjells for å feire jul.

Dette året har vært skapelsens og transformasjonens år for min del. I mars ble Øystein og jeg altså farmor og farfar, og rykket brått et viktig skritt fram eller tilbake i generasjonsrekka, etter som man velger å se det. Rollen er fantastisk herlig! Vi har sett mye til lille Jens tatt i betraktning at familien har bosatt seg i Danmark, vårt deiligste ferieland! Vi har vært på besøk til det nydelige stedet deres, og gleder oss over å følge med i livet deres fra sidelinjen, og fryder oss når de kommer på besøk hit til Renskaug.

Yngste sønn er hjemme på perm fra militærpolititjeneste i Bardufoss. Veldig hyggelig å ha han hjemme i jula!

Mellomste sønn og kjærest er på langtur til Chile og diverse andre land i Sør-Amerika, de trives godt på varmere breddegrader på denne tida og feirer jul under solen. Jeg er glad jeg har vært der og feiret jul, det var i 2014, så ser jeg for meg omtrent hvordan de har det, da føles de faktisk litt nærmere…

Vi feirer julaften sammen med øvrig familie, og gleder oss veldig til det.

Så blir det familiesamling i Øverskogen og på Renskaug, og vennelag seinere i jula, dette lover godt!

Den andre skapelsen av året heter «Farfars skrin – i skyggen av NS» og er ei bok som ble født i mai, min debut som forfatter. Siden har boka og jeg beveget oss forsiktig ut i verden, det lengste vi har vært er på bokbad i Trøndelag, på Falstadsenteret, det var godt og viktig for meg og boka å bli invitert dit. Eplefestival og Julemarked på Bygdetunet samt bokbad på Lier bibliotek var stort for meg, boka og jeg er stort sett velkommen og inkludert i bygda, selv om temaet er sårt og vanskelig for mange fortsatt. Juleturne med signering til bokhandlene i distriktet, fra Åmot til Drammen var stas! Spesielt fordi vi var tre lokale forfattere sammen og hadde det hyggelig oss imellom også. Vi avsluttet bokåret med julelunsj på Renskaug, eventyrlig å være del av en slik kreativ gjeng!

Tusen takk til deg som har kjøpt eller lånt, og lest boka. Hjertelig takk til deg som har tatt deg tid til å skrive til meg, tilbakemeldinger som gjør at jeg opplever dyp glede over å ha gjennomgått egen prosess og ser at boka kan forløse fortrengt materiale også hos andre. Boka kan fortsatt kjøpes i bokhandelen.

Jeg fikk antatt en tekst i antologien «Menneskemøter» i regi av Skriveakademiet ved Veslemøy Solberg i høst. Det er den andre antologien jeg har tekster med i, den forrige heter «Tar du imot? Tekster om håp». Begge bøkene selges fortsatt, og inntektene går til BRIS Drammen.

Det vært nok et spennende år i politikken, jeg er så glad for å ha funnet en arena for mitt engasjement, Senterpartiet trengs som en motkultur som aldri før, og jeg skal bidra så godt jeg kan.

Nå skal julen nytes, den første på flere år uten manus som roper konstant, og gir dårlig samvittighet for all annen aktivitet..

Gledelig jul til deg som leser dette og annet jeg skriver, tusen hjertelig takk, du er en viktig person for meg!
Beste hilsen fra Tone B.

Krigens grusomheter: Refleksjoner etter bokbad på Falstadsenteret

Falstadsenteret 14. november 2018

Om morgenen på rommet med kaffekoppen og utsikten fra vinduet som er en bjørkeallè som ender foran en rød, lav driftsbygning, den hører kanskje til leiren. 

Jeg leste nesten ferdig Simon Stranger sin bok, «Leksikon for lys og mørke» i går, bortimot 300 sider i en jafs. Det kunne ikke vært bedre timing, i det toget rullet nærmere og nærmere åstedene for handlingen i boka. Trondheim med motebutikken Paris-Wien, Levanger med horrorhuset til Rinnan-banden som senere ble til familiebolig, Falstad fangeleir hvor krigsfanger fra mange land opplevde de grusomste ting. 

Så endte reisen – og siste del av boka ble lest på senga, på et av rommene i det som nå er Falstadsenteret, et moderne nasjonalt senter for fredsforsking og menneskerettigheter. Drosjesjåføren loset bilen trygt utover i det som fra min plass i baksetet fortonet seg som ingenmannsland – tåka lå tett og det var mørkt. – Jeg kjører på gammel vane, sa den trauste trønderstemmen bak rattet. Jeg får fort tillit til folk med den dialekten, og dette var intet unntak, så jeg slappet godt av. Han hadde nettopp avsluttet sin innsats i NATO-øvelsen som hadde preget landsdelen i flere uker. Nå drev de og ryddet opp. Han var i Heimevernet, og jeg sank enda lenger ned i setet, kunne sovnet som et barn.

«Det er tidlig om morgenen, og du ligger i cellen på Falstad, åpner øynene og innser at du likevel må ha duppet av til slutt, for nå har himmelen lysnet utenfor…» skriver Simon Stranger på side 385 i boka si, «du» er Hirsch Kommisar, fange på Falstad fangeleir 7. oktober 1942.

Jeg hører motorlyd – den første lyden siden jeg kom, og klarer ikke å identifisere hva slags maskin som lager lyden, før jeg kommer meg opp, trekker gardinene fra og ser en som blåser løv med en stor omvendt støvsuger. I drømmen ble nok lyden til noe annet, jeg er ikke i stand til å huske konkret hva jeg drømte, men aner at boka til Stranger, jøden Hirsch Kommisar, nazisten Henry Oliver Rinnan og omgivelsene jeg befinner meg i har skapt et eget univers om natta hvor jeg også er med. Som hva vet jeg ikke. Kanskje en observatør, jeg fins ikke redd. Selv når han som tok meg imot spurte om det var ok for meg å bo her uten nattevakt. Men jeg utforsket ikke mer enn rommet mitt og TVstua med velfylt kjøleskap i går kveld. Resten sparte jeg til i dag. Og nå skal jeg møte direktøren her, Christian Wee om et kvarter.

På dette stedet i denne lille dagbok/bloggen er det jeg kom for, bokbadet i form av en samtale med Christian Wee foran publikum. Det kom et knippe lydhøre, unge mennesker. Ut fra spørsmålene i etterkant, fenget temaet, selv om det kunne vært mange flere til stede. Muligens er det å ta fram historiene til "overgriperne" fortsatt kontroversielt, og omgitt av taushet, men vi var vel enige om at det er på tide å la etterkommerne etter NS-medlemmer, og andre som ble straffet etter krigen komme til orde nå. 

Falstadsenteret 15. november 2018

Nå reiser jeg herfra om 20 minutter. Den siste timen har jeg lyttet til tidsvitner fra konsentrasjonsleirene. Jeg har jo lest og hørt alt før, og sett ondskapen på film. Å høre fra de som faktisk var der, trumfer alt. Så jævlig var det faktisk. Å høre fra dem som faktisk ble utsatt for dette og kjente det på kroppen, de som opplevde ondskapen satt i system på den måten, det er uhyrlig og ufattelig.

• ·       Hvordan kunne fangvokterne/overgriperne komme seg opp om morgenen når dagen som ventet dem var fylt med ondskap, ondskapsfulle handlinger som de selv skulle stå for?
• ·       Hva anså fangevokterne som meningen med livene sine?
• ·       Stilte de seg spørsmålet om hvorfor de var født og hva deres oppgave i livet skulle være?
• ·       Hva ville de være lei seg over på dødsleiet, hva angret de på, hva burde de gjort mer og mindre av?

Slike spørsmål formet seg i hodet mitt.

Kriminelle fanger ble fangevoktere. De var mer og mindre ødelagt følelsesmessig fra før og passet godt inn i det avstumpede og grusomme dødsmaskineriet.

Det går an å forstå at mennesker som en konsekvens av omsorgssvikt og overgrep i barndommen kan bli onde som voksne, og gjenta overfor andre det som ble gjort mot dem, ubevisst, nærmest som en nødvendighet.

Men hva med de andre? Eller hadde de hatt det ille i barndommen alle sammen som ble fangevoktere?

Interessant var det å høre tidsvitnene fortelle om hvor håpløse de opplevde spørsmålene var, som de fikk av familie og venner da de kom hjem etter oppholdet i konsentrasjonsleierne, flere av dem hadde vært der i 2-3 år og hadde overlevd som ved et under.

De ble hentet av Røde kors sine Hvite busser, og tatt i mot i Sverige, av personell i Røde kors uniform som ønsket dem «Välkomna til Sverige». Et av tidsvitnene beskrev det øyeblikket som et av de sterkeste i livet, å bli ønsket velkommen av en person i uniform!

De befridde fangene fikk ringe hjem, og en spurte de hjemme om det var noe han skulle kjøpe med seg fra Sverige, noe de trengte. Kvinnen i andre enden sa:  -Ja, gjerne! Her er det ingenting å få tak i. Så spurte hun om han ikke kunne kjøpe med seg en paraply. En paraply! Det var altså nøden de hadde opplevd i Norge!

En annen reagerte sterkt da han oppdaget av hunden deres fortsatt levde. Hadde de virkelig hatt penger og mat nok til å fø på en hund?? Mens han hadde sultet i to-tre år. Hunden ble avlivet den sommeren, sa han, så noe hadde de altså forstått etter hvert.

Sånne ting gjorde inntrykk på meg å høre, de hverdagslige øyeblikkene som viste avgrunnen mellom de hjemvendte fangene og de som ventet hjemme.

De befridde sluttet snart å svare på spørsmål eller fortelle noe som helst om sine opplevelser, de hjemme kunne uansett ikke forstå. De tidligere fangene snakket med hverandre, kameratskapet som oppsto dem imellom varte til døden.

Min farfar som jeg forteller om i boka «Farfars skrin – i skyggen av NS» snakket ikke om sine opplevelser fra sine 580 dager i varetekt på Ilebu.

Fra året på tvangsarbeidsleiren på Gulskogen, skrev han dikt om det for ham meningsløse arbeidet, han jobbet i vedskogen der, mens det var så vidt de klarte seg uten ham hjemme på gården. Det skulle bli folk av dem ved skikkelig arbeid! Akkurat som det var noe annet enn skikkelig arbeid han drev med som bonde til daglig.

På en lapp jeg fant, beskriver han en overdådig julaften i leiren med god mat, kelnere og filmframvisning! Var det for å berolige de hjemme, eller var det sånn det var?

En annen historie handlet om at han fikk en til å ta med noe pultost til seg selv og kameratene, det var dårlig med pålegg.

Når man har vært med på noe som ingen man kjenner har opplevd, er det vanskelig å bli forstått eller trodd når man skal fortelle om det til andre.

Jeg tenker på flyktninger som har kommet og kommer hit til landet nå og framover. Hvordan skal de kunne få den hjelpa de trenger til å bearbeide traumene sine om de ikke møter noen som kan relatere seg til opplevelsene de har med i bagasjen sin? Hvordan kan vi som aldri har opplevd krig virkelig forstå?

«Vi lever i dyp fred», sa NATO-sjef Jens Stoltenberg, og fortalte videre at han tok seg turer til slagmarkene i Europa for å minne seg selv på hva som hadde foregått der. Med «dyp fred» mente han at de som har opplevd krig på kroppen nå er i ferd med å dø ut, og at vi da har en befolkning som ikke har opplevd krig. Bortsett fra de som kommer hit som flyktninger, og de som har reist ut i fredsbevarende styrker og kommer tilbake som veteraner.

Jeg synes jeg forstår stadig mer, og blir samtidig klar over hvor lite jeg fortsatt forstår!