Håp

Mannen dro tidlig på jobb, med ski i bilen, og robotstøvsugeren er i gang. Kaffen er klar, og jeg har rigget meg med pc i senga mens roboten gjør seg ferdig. Det trengtes etter innetjeneste i går. Grønne planter som drysser når de flyttes, må vike for nisser og lys, her finnes ingen rutiner, siden det er første jula i leilighet, og alt er nytt, selv om det meste av julepynten som har flyttet inn, er den samme. Vi har ferdig lyssatt juletre i potte denne jula, kjøpt på Clas Olsson. Det ble fint det og, tradisjonen med å hente tre i skogen er definitivt over. Det vil si, kanskje kan det bli selvhogd juletre igjen når hytta på skauen tas i bruk. Det er lov å håpe. Og håp er stikkord for dagens tekst:

«Aldri ta fra noen håpet. Noen ganger er det alt de har.»

Ja, når skal man la være å realitetsorientere et menneske? Kan det også være nyttig å bli ribbet for alt, også håpet, om det man håper på viser seg å være til hinder for å gjøre noe med egen situasjon?

Som et isbad som sender sjokkbølger gjennom kroppen før den tar seg inn og skaper en varme ulikt noe annet?

For å i det hele tatt orke tanken på et isbad, må man ha et utgangspunkt hvor smerte og håpløshet foreløpig ikke har tatt over hele kroppen, konsentrasjonen og oppmerksomheten.

Da trengs myke ord, medlidenhet, forståelse og trøst, dette er ikke tida for realitetsorientering. Da skal man ikke komme med formaninger og påbud, gode råd og velmente selvopplevde eksempler.

For egen del, har jeg stort sett vært på steder i meg selv hvor de fleste råd tas imot med takknemlighet, og noen til og med blir fulgt, av og til med godt resultat.

Jeg har imidlertid også vært i dype avgrunner hvor det minste forsøk på å gi et «godt» råd, overhodet ikke oppfattes, eller om det oppfattes, tvert avvises. På veien opp fra avgrunnen, ja, for jeg har til nå alltid kommet meg opp igjen, siden jeg lever, kan et godt råd gi kraft, selv om krafta helst vil brukes til å pælme rådene tilbake i fleisen på den som er så frekk å gi meg dem, hvor velmenende de enn måtte være.

På det stedet jeg er akkurat nå, virker rådene slik, de blir kastet rett tilbake, og jeg bruker krafta de faktisk gir, til å skrive dette.

Jeg oppsøker råd i aviser, sosiale medier, podcaster, hos lege og fysioterapeut, helsesenter og hos venner og uvenner, det er sjelden jeg blir uønsket invadert, selv om det kan føles slik, jeg tiltrekker meg og leser og spør om rådene selv, som en selvpisker.

Akkurat som jeg ikke vet hva de kommer til å si! Gå ned i vekt, spis mer frukt og grønt, kutt ut karbohydrater, spesielt sukker og hvitt mel, gå turer i ulendt terreng, vær i bevegelse, vær i bevegelse, tren styrke, gjør øvelser, hold musklene sterke, drikk urtete, ikke kaffe, lite alkohol, ikke feit mat, slutt å røyke hvis du er så dum at du noen gang har begynt med det, ja, og så videre og så videre…

Jeg liker å lese, se film, skrive, lage mat, treffe venner, gå på kino og teater, høre foredrag, høre podcast, diskutere, ha gode samtaler, hygge meg med god mat og vin, gå rolige turer i skauen eller langs vannet, eller i byen, utforske nye steder, være med barnebarn, være med familie, holde selskap, pynte, ordne, lage mat og så videre…

Det øverste avsnittet stresser meg å lese, det andre fyller meg med varme og ro.

Hvorfor hører og leser jeg så mange flere avsnitt en overalt jeg ser og lytter? …som stresser meg og lager spenninger og uhelse?

Hvor er håpet her? Hvordan ha et godt liv med innholdet jeg ønsker – og samtidig beholde en viss helse? Noen ganger ser det jeg må gjøre for å opprettholde god helse ut til å være det som gjør livet lite verd å leve.

Andre ganger er jeg i god flyt, og klarer å kombinere og sjonglere de to avsnittene på en utmerket måte, slik at helse og nytelse går opp i en høyere enhet!

Det håpet får ingen ta fra meg!

Ha en travel og rolig andre søndag i advent!